Atdetvar? (Pensjonistpartiet har fått fot-i-munn-syke)

Foot-in-mouth-disease er en sykdom som med jevne mellomrom oppstår, særlig på nett. Denne gangen er det Pensjonistpartiets Frede Sund som burde tenkt seg grundig om før han bestemte seg for å legge ut det han skrev. Strengt tatt burde han tenkt seg grundig om og ikke en gang skrevet det.

Noen fine sanger

Fine sanger med velvalgte ord rører ved meg, gang på gang. Her er et lite utvalg, kanskje noen treffer deg? Alt disse har felles, er at jeg vender tilbake til dem, gang på gang. Lenkene sender dere til Spotify, men sangene kan finnes mange andre steder.

Sångerna om frihet
om rättvisa och fred
sångerna om folket
som aldrig kan slås ner
sångerna om kärlek
som aldrig kan förstummas
ska nya röster sjunga
ska nya röster sjunga 

Monica Zetterlund – Ska Nya Röster Sjunga
Låta er forøvrig skrevet av Mikael Wiehe. Og mens jeg er i gang med anbefalinger kan jeg nevne “Nya röster sjunger samma sånger“, den nyutkomne samlinga av Liza Marklunds kronikker. Løp til ditt nærmeste bibliotek og lån den!

Motel in Memphis
Motel in Memphis
Run and tell somebody there’s blood on the riverside
Oh muddy water, rolling to Memphis
If you were there, you’d swear it was more than a man who died 

Old Crow Medicine Show – Motel In Memphis

Så lärde vi nånting om livet
Så lärde vi nåt om att dö
Vi lärde oss nåt
om att möta varann
och nåt om att säga adjö

Mikael Wiehe – Alla dessa minnen

Låt dina blommor slå rot där det finns jordmån
Låt dina växter får leva där de trivs 
Lås inte in dina plantor i ett drivhus 
Låt de få slippa ett onaturligt liv 
Låt den du älskar få pröva sina vingar 
En dag så flyger din älskade rätt 
Vill du bli respekterad av din avbild 
Så får du visa din avbild respekt

Björn Afzelius – Ikaros

As someone long prepared for the occasion;
In full command of every plan you wrecked – 
Do not choose a coward’s explanation
that hides behind the cause and the effect. 

Leonard Cohen – Alexandra Leaving
 (Denne teksten er basert på et dikt som også gjerne anbefaler: “The god abandons Anthony“)

Jeg går videre på veien
Jeg går videre med deg
Hvor den går og hvor den kommer fra
det pusler ikke meg
Den er en navnløs gåte en liten melkevei
Den heter bare Videre

Anne Grete Preus – Veien Heter Videre

Mens jeg har sittet og lett etter musikk med en stabel pensum på den ene sida og lyrikk på den andre, har mørket falt over Deichmann. Når jeg ser opp fra arbeidsbordet, ser jeg søylene, den gamle klokka (som går riktigere enn klokka på pc-en min fordi den styres fra en server jeg ikke har kontroll over) og snøværet utenfor de store vinduene med de nokså gresselige nittitalls(?)gardinene. Jeg kjenner, helt inn i margen, hvor godt jeg trives på dette biblioteket, hvordan jeg tar steget inn i komfortsona mi når jeg går forbi Pushkin-bysten på vei opp trappa (noe vi forøvrig ikke får lov til nå for tida fordi en dust har skada inngangspartiet). Men det skal jeg skrive om en annen dag.

Natural hamsterwomanship

Husets yngstemann har en hamster, en sosial, liten fyr som gjerne får komme ut og løpe litt rundt på kvelden. Stua vår har ett sted der en hamster kan forsvinne inn uten at en voksenarm – eventuelt med litt hjelp av feiekosten – kan inspirere ham til å komme fram igjen, nemlig ned i et hull under vedstabelen ved siden av ovnen. Her om kvelden var jeg overbevist om at det hullet var trygt blokkert av vedstabelen, så jeg lot småtten løpe rundt som han ville uten egentlig å følge med. Det gikk jo som det måtte gå, hamsteren forsvant inn i et vedstabehull og ned i dypet. Ooops.

Med våre to unger og en besøkende kompis som entusiastiske tilskuere stakk jeg armen ned i mørket med en fristende mandel. Det tok ikke lange tida før jeg kjente myk pels og vibrerende værhår helt oppi hånda mi. Selvsagt falt jeg for fristelsen til å gripe etter ham. Selvsagt spratt han unna. Og selvsagt var han da dypt skeptisk til alle andre godbiter jeg kunne finne på å tilby. Tilslutt satt jeg bare der med armen nedi åpningen og tenkte at om ikke annet ville han vel komme opp når han begynnte å savne matskåla og vannflaska si. Da jeg senka skuldrene, både mentalt og bokstavelig talt, da kom han umiddelbart klatrende opp armen min, så stillferdig at ungene ikke en gang oppdaga at han kom.

Plutselig satt jeg der, smilende, og tenkte på en gang jeg var på kurs med Leslie Desmond. Hun snakka om å gi hesten reelle valg framfor bare å gjøre det jeg ønsker enkelt for hesten og det uønska (veldig) vanskelig. For at hesten skal kunne “svare ja” må jeg også kunne akseptere et “nei”.  Det er ei god lekse i livet, både med hamstere, hester og unger.

 

Hjemmelagde marshmallows

Blant de få tingene jeg synes er enda bedre enn å åpne ei ny, god bok, er å åpne ei gammel, god bok. I bokhylla på kjøkkenet bor ei sånn ei: Zella Boutells “The Christmas Cookbook” fra 1953, signert av forfatteren. Den har bodd der noen år nå, og jeg har stadig vekk bladd i den med planer om å lage sånne eller prøve dette, men som så ofte ellers er det et stykke fra tanke til handling i min verden. Men nuh, i år har jeg kommet i gang med kapittelet “Candy”.

Bollen måtte slikkes

I følge Ms Boutell: “There is no easier way to impress people than with homemade marshmallows. (…) if you have an electric mixer, it will do most of the work.” En gammel håndmixer, det har jeg. Og jammen viste det seg at jeg hadde gelatin i et skap også. Utstyrt med android-telefon som hjalp meg å overføre temperaturangivelsene i boka til Celsius, et fancy-schmanzy matlagingstermometer jeg kjøpte meg etter en karamellfadese og IKEA-målebeger som tenker både i cups og desiliter satte jeg i gang. Ved lunsjtider hadde jeg ganske mange marshmallows. Nå har jeg langt færre marshmallows, trass i at jeg ikke har spist mer enn to selv, så resultatet defineres åpenbart som godkjent av prøvesmakerne.

Marshmallows

Ingredienser:

25 g gelatin

8,25 dl sukker

Ei klype salt

2 t-skjeer malt vanilje (jeg bruker Brechts, kjøpt på helsekost)

Vann

Melis

(Eventuelt konditorfarge)

Framgangsmåte:

Bland gelatinen i en drøy desiliter vann og sett til side. Rør ut sukker og salt i5 dl vann i en kjele. Kok opp. Kok på middels lav varme uten å røre inntil det fancy-schmanzy termometeret forteller deg at sukkervannet har nådd 112° C. Ta kjelen til side, rør inn gelatinen og vaniljepulveret før du heller blandinga over i en bolle. La det hele avkjøle seg til det begynner å bli litt geléaktig. I mellomtida dekker du bunnen av ei lita langpanne med sikta melis.

På rett vei

Når “røra” er ganske tyktflytende piskes den i 15-20 minutter, fram til den er et tykt skum som holder fasongen litt hvis du lar litt dryppe ned fra vispen eller ei skje. (I dag piska jeg inn grønn konditorfarge mens underveis for å få lysegrønne marshmallows.)  Hell dette over i langpanna og sett det til side til marshmallow-skummet har satt seg.

Skjæres i passe store biter med en fuktig kokkekniv. Hver enkelt bit dekkes med sikta melis (viktig – ellers klistrer de seg sammen) før de legges i en boks.

Ferdig!

“Building blocks” – gratis & barnevennlig i Oslo

Hvis du er i Oslo med unger og morgenens lydspor er “Hva skal vi gjøre i dag, hva skal vi gjøre i dag, hva skal vi gjøre i dag, gjøre i dag”, har jeg et tips.  I dag og i morgen er de siste to sjansene  til å få med seg “Building blocks” på DogA (Norsk design- og arkitektursenter). Gutta boys og jeg besøkte utstillinga for noen uker siden, til stor glede for både dem og meg. Vi klatra, lette, lekte og så oss rundt der lenge. Det var mer interessant for meg (og mitt gode selskap interiørarkitekten) enn lekeland, det var morsomt for ungene, det var fullt av andre unger å leke med – og det er helt gratis.

Cafeen, derimot, er ikke gratis. Den prøvde Mannen da han var der med barn #2 ei uke seinere. Han kan melde om en ytterst ordinær vaffel til svært stiv pris. Hvis dere vil ha noe å spise eller drikke etter all utforskinga anbefaler jeg å rusle bort til Café Sara eller et stykke bortover Torggata.

Lys, tekstur, lyd og klatring - DogA byr på mye for de små i helga

Miller cookies

En arkeologisk utgraving i innboksen min fortalte meg at jeg fikk denne oppskrifta i en svært velkommen e-post 31. januar 2006. Siden da har jeg lekt med smakstilsetninger og varianter, dette har blitt min “venstrehåndsoppskrift”, den jeg tyr til når jeg bare skal røre sammen noe litt kjapt. Jeg legger grunnoppskrifta først, nedenfor finner dere noen smaksvarianter jeg har vært fornøyd med. Matspråkspørsmål: Er dette egentlig en deig eller ei røre?

Miller cookies

250 g mykt smør (romtemperert)
3 dl brunt sukker (det myke, gammeldagse, ikke demerara)
2-2,5 dl vanlig sukker (her kan du evt bruke demerara)
2 egg
5, 5 dl mel
1 ts natron (evt bakepulver, men min erfaring er at det lett setter litt bismak)
1 ts salt
1-2 ts vaniljesukker

Visp sammen smør og sukker til det blir luftig, før du blander inn eggene ett og ett. Bland sammen det tørre separat, før du rører det inn i deigen.

Legg “kladder” på stekeplate med bakepapir på. Teskje-størrelse gir små cookies, spiseskje store cookies. Pass på at det er plass til at deigen flyter utover uten at cookiene henger sammen når de er ferdigstekt.

Stekes på varmluft, ca 170 grader. Eksperimenter med din egen ovn for å finne ut hva som er passe lenge, jeg steker ca 12-14 minutter for store og ca 10 minutter hvis de er mindre. De skal være litt myke og seige.

La de stå på platen og hvile litt før du avkjøler på rist. Du kan la deigen ligge i kjøleskapet inntil en måned (det er eggene som er den begrensende faktoren på holdbarhet). Rull den som ei passe tykk pølse i matpapir, så kan du skjære skiver og steke noen cookies når det passer seg sånn.

Varianter

Mintsjokolade: Tilsett noen spiseskjeer kakaopulver i det tørre, og opphakka sjokoladebiter og peppermynteolje (finnes på apoteket) i deigen til slutt.
Havre og rosin: Erstatt “litt” (jeg har ikke målt) av hvetemelet med havregryn, og tilsett passe mye rosiner sammen med det tørre.
Nonstop og kaffe (AKA PPU-varianten):Tilsett 1/2 dl sterk kaffe etter eggene og nesten en pose med nonstop sammen med det tørre.

Til forsvar for puppen

Kanskje Lise Christensen, den selverklærte rasende moren i Lyngdal, ennå er i tung ammetåke, hun ammer i to år. (…) På 70-tallet skulle kvinnene kaste bh-en. Nå må mantraet være motsatt. Få den for guds skyld på. Rull inn puppen. Få barna ut i det virkelige livet. Og kom deg på jobb.

Jada, Karen Kristine Blågestad, jeg er også kritisk til Lise Christensens utspill om at kvinner bør få foreldrepermisjon med hundre prosent lønn fram til barnet er minst atten måneder. Kommentaren din er full av saklige argumenter mot Christensens synspunkter, men den skjemmes av de nedlatende sleivsparkene mot amming. Lise Christensen er nok ved sine fulle fem, ser du, hun er ikke “i tung ammetåke” fordi hun velger å følge anbefalingene fra WHO om å amme til to år. Jeg har selv amma begge mine unger fram til over to års alder, uten å ha verken behov for eller mulighet til å bli forsørga hele den perioden. Mens min eldste enda ble amma jobba jeg 80%, tok 15 studiepoeng ved et universitet og gikk gravid med nestemann. Jobb og amming lar seg kombinere.

Yeah that! (C’est la vie! blogger også om Mostue)

 

 

Men. Tilbake til poenget mitt. Hvorfor er jeg opprørt? Jo, hele intervjuet gjennomsyres av en stereotypisert forakt til hva kvinner er generelt, og deretter en forakt for norske kvinner spesielt. Det generaliseres over en lav sko, og blir så svart hvitt at jeg får behov for å finne frem tusjene med neonfarger. Fordi. Dersom du ikke er en sånn som ikke liker å prate pjatt, så er du en mann. Hun liker nemlig ikke det, og poengterer nok en gang at hun, hihi, nok er en mannedame som jobber best med menn eller kvinner med maskulin væremåte. Noe hun drar med seg inn i privatlivet også. Men se opp! Dersom noen prøver seg på forloveden, ja da, blir hun plutselig italiensk kvinne og legger folk i gulvet.

Og jeg fristes i mitt innerste indre til å be henne ta med seg disse jentelus og tøffe gutter holdningene tilbake dit hun kommer fra. Slike jenter vil ikke gamlelandet ha, innbiller jeg meg. Det har kommet så mye lengre på veien enn land man innimellom sammenligner seg med. Det trenger ikke på nytt prakkes med jentefarger og gutteleker. Eller jentejobber og guttesport. Om du er dame og ikke tåler en klaps på rompa, det var jo bare en spøk-holdninger. For selv om det fortsatt er mye grums på disse områdene der hvor jeg kommer fra, er det så mye som allerede er gjort, tror jeg som nå befinner meg i et land hvor de ikke har kommet like langt. Gråter du en skvett, er du typisk jente. Er du tøff, er du gutt. Joda. Gutter er gutter. Jenter er jenter. Og vive la difference! Men gutter er også individer, og kan heldigvis også være følsomme og gjerne grine en skvett om de vil. Noen er sikkert lite løsningsorienterte også, når jeg tenker meg om. Og jeg kjenner veldig mange tøffe damer med ben i nesa, uten at det gjør dem mindre til damer eller at de da automatisk blir mannedamer.

Resten ligger her, i en særdeles lesbar blogg:Denne generaliseringen altså. Jeg blir helt dårlig, jeg..

Mostue og barnehage og sånn

Faglig sett har Trude Mostue og undertegnede en del felles. Hun utdanna seg til å reparere syke dyr, jeg har en mastergrad i å forsøke å holde dem friske. Vi har begge vært studenter i Storbritannia, hun gjennom hele studieløpet (så vidt meg bekjent), jeg i et år. Der stopper visst likheten. For der hun synes “likestillingen har gått alt for langt”, kan ikke jeg fatte hvordan likestilling kan gå for langt. Alle som har vært unger og sittet på ei vippehuske vet at enten er den i likevekt, eller så er den det ikke. Enten har vi likestilling, eller så har vi ikke. Foreløpig har vi det ikke.

Den interesserte leser trenger ikke ta mange turer rundt på nettet for å finne kvinner som er like uenige med Mostue som jeg i spørsmålet om likestilling, i skrivende stund er jeg jo til og med meningsfelle med Høyres Julie Brodtkorb (savour the moment!) .  Vanligvis skal det lite til før jeg trekker på meg rustningen og rir inn på min hvite hest som likestillingens forsvarer, men i dag regner jeg den jobben som godt og vel gjort. I dag vil jeg heller forsvare noen viktige mennesker i min egen lille landsby.

Mostue har jo som kjent født sine første barn i Storbritannia, så det bør være en kjent sak for henne at it takes a village to raise a child. Foreldrene er viktige, ingen tvil om det, men barn trenger et større nettverk enn som så. Jeg er overbevist om at det både er naturlig og bra for barna våre å omgås flere voksne enn bare oss. Barnehagen der min yngste går og den eldste har gått er en del av min landsby, der møter ungene mine voksne – både yngre og eldre – som tilfører hverdagen deres andre ting enn hva jeg kan.

Helst bør en av foreldrene – om det er kvinnen eller mannen får man bestemme selv – være mer til stede med barnet opp til det er tre år. Du kan godt la en skolelei tenåring forme barnet ditt i en barnehage, men jeg vil gjerne forme mitt eget barns personlighet, sier Mostue

I barnehagen “vår” jobber det minst en som i alle fall var tenåring da han begynte der. Han, og de andre unge ansatte i barnehagen, har vært en sånn berikelse i ungenes liv at jeg smiler mens jeg sitter her og tenker på dem. “J. kan sånn!” “H. sa at …” Disse ungdommene er mennesker som jeg ser at ungene mine er genuint glade for å se – skolegutten stikker gjerne innom barnehagen for å hilse på – og jeg blir støtt på deres vegne når Mostue så nedlatende kaller dem “skoleleie tenåringer” som ikke er verdige å få være med på å forme barns personlighet. Ærlig talt: “Jeg vil gjerne forme mitt eget barns personlighet.” Hva er det for et utsagn? Jeg er selvfølgelig gjerne med på å påvirke mitt eget barns personlighet, men jeg føler meg ikke på noen måte som en så suveren person at jeg ønsker å være den eneste som gjør det. For 150 år siden ville jeg hatt en storfamilie rundt meg. For seksti år siden ville jeg stått ganske aleine med ungene i en krevende hverdag. I dag er jeg mor sammen med en far som tar ansvar og med muligheten til å bruke barnehage når vi er i en situasjon hvor det av flere grunner er både nødvendig og ønskelig å ha oss begge i mer enn 50% jobb utenfor hjemmet.

Jeg kan gjerne være med på å diskutere hvordan barnehagene fungerer, hvorvidt barnehagebarn har for lange dager og om norske barn begynner for tidlig i barnehagen i dag. Det er viktig at barn får anledning til virkelig å kjenne foreldrene sine.  Men jeg nekter å finne meg i at unge mennesker som velger å jobbe med barn avfeies som “skoleleie ungdommer”.

Clinic med Edward Gal 11. oktober 2010

Klippene er filma fra tribunen på Telenor Arena med et Olympus µ. Kvaliteten er så-som-så, men den som vil se og høre Edward Gal instruere kan nok få noe ut av dem likevel. I den første delen instruerer Gal Silje Bakken på en tre år ung hingst og Lotte Skjærbæk, på en seksårig hingst.

Clinic-en var en del av Rosa Sløyfe-aksjonen som Dressur så klart! arrangerer. Den nye Rosa Sløyfe-ambassadøren Mr. Pink ble introdusert halvveis i showet, og Ellen Birgitte Farbrot ble spurt, for åpen mikrofon, om hun ville bli hans nye rytter. Del to begynner med at hun får hesten fra Bettina Schockemöhle og blir instruert av Edward Gal. I andre halvpart av videoen rir Edward selv. På slutten blir han tilbudt å bli den treårige hingstens nye rytter, og rir såvidt den også.

Del 1

Del 2