Hvilke voksne vil vi at barna våre skal bli?

Har du et bevisst forhold til hvor du vil med oppdragelsen av barna dine?

Den første kvelden på VÅRS-kurset jeg var på i fjor snakka vi om hvilke egenskaper vi ønsker at barna våre skal få med seg inn i voksenlivet.

Hvilke verdier ønsker vi å formidle til barna våre?

Trygghet, omsorgsevne, engasjement, folkeskikk, lærevillighet … Lista blir fort lang. Vi vil så gjerne formidle våre verdier til ungene våre, gi dem god ballast på veien ut i livet. Hvordan gjør vi det? Ved å være rollemodeller. Som pappaen min så gjerne sa da jeg var en hel del yngre enn nå og bodde under samme tak som ham: “Monkey see, monkey do.” Vi kan prate alt vi vil, men det er handlingene våre barna tar til seg og kopierer.

Når jeg tenker på hverdagene mine, ser jeg at jeg ikke er den rollemodellen jeg vil være. Det blir så lett for mange “snart, jeg skal bare”, for mye mas, for mye kjefting. For mange direkte meldinger som ikke ville bestått “respekt-testen“. Jeg har lett for å ha store tanker om hvilken mor jeg vil være, vyer jeg ikke er i nærheten av å oppfylle. Sliten, nedslått og skuffa over meg selv setter jeg på en dvd eller lar ungene ta fram DS-en før jeg selv setter meg ned foran den bærbare pc-en for å lese om andres mer og mindre vellykka dager på foreldreforum mammaforum. (Dager som, forøvrig, ofte framstår nystrøkne på facebook og krøllete på forum.)  Etter ei stund tar jeg meg selv i nakken, forsøker å få ungene i seng på skapelig vis og lover meg selv at i morgon skal eg byrja eit nytt og betre liv … Saken er bare den at et sånt nytt og bedre liv ikke kommer av seg selv. Hvis det eneste bildet jeg har foran meg er bildet av mora jeg ikke vil være, kommer jeg ikke langt. Det er omtrent like nyttig som å skrive inn en adresse jeg ikke vil reise til i navigatoren og så bli skuffa når jeg kommer fram dit. Derfor har jeg brukt litt tid de siste månedene på å finne ut hvilke verdier det virkelig er viktig for meg som mamma å formidle.

“If you have built castles in the air, your work need not be lost; that is where they should be. Now put the foundations under them.” – Henry David Thoreau

Så. Det er målet. Nå må jeg bare finne veien dit, ett steg av gangen.

Monkey see, monkey do.

 

En bærer i Berlin

“City break”, er det ikke dét det kalles når folk reiser til en storby bare for noen dager? “Break” som i “pause”, ja? Da det viste seg at vi hadde pakka med oss et usedvanlig hissig forkjølelsesvirus, ble midtivinterferienturen vår til Berlin tildels en sånn tur der du priser deg lykkelig for at du i det minste hadde vett på å bestille hjemreise lørdag sånn at du får en pausedag før skole og jobb kaller igjen. Men én ting fungerte akkurat som tenkt: Å reise med baby, uten barnevogn. Fra vi gikk på Flytoget før fem tirsdag morgen til vi dumpa bagasjen på golvet hjemme i ti-tida lørdag kveld, tror jeg ikke jeg savna vogna en eneste gang. Bare se:

Brus og brokade lyser opp i en grå ettermiddag.

Etter et par sårt tiltrengte timer i sengene våre på vandrerhjemmet (hvor vi bodde i tredje etasje, et godt argument for bæretøy), rusla vi ut for å finne noe å spise. Det var ganske surt, alle (unntatt babyen tett inntil) var litt kalde og litt trøtte, 2/5 av oss var i tillegg skikkelig forkjølt. Å finne noe ganske nær og ganske raskt var med andre ord viktig. Da var det deilig å bare se etter mat (vi ville ha), ikke mat vi ville ha i et lokale der det var plass til å parkere vogna. Å spise stekt ris (med and, kjempegodt!) med et barn i meitai på magen er ikke det enkleste jeg vet, men det er langt å foretrekke framfor å prøve å finne et sted å gjøre av vogna en ettermiddag som den der.

Gjennom Tiergarten til dyrehagen.

Onsdag hadde vi satt av til en tur i dyrehagen. Siden vi hadde lest kart og konstatert at det ikke var så langt dit, bestemte vi oss for å rusle dit. Når undertegnedes tidvis kreative retningssans så sendte oss i helt feil retning først, fikk vi gått en lang tur i Tiergarten før vi kom fram. Berlin Zoo så ut til å være godt tilrettelagt også for familier med barnevogn, men jeg må si at når trappa opp til akvariet byr på slike glassmalerier midtveis blir jeg ekstra glad for å ikke stå i heiskø.

Glassmaleri i Berlin Aquarium Foto: Manfred Brückels

I tillegg til at det er praktisk, synes jeg dessuten at det er lettere å dele inntrykk med babyen når han henger høyt opp på brystet eller på ryggen min enn når han ligger i vogna.

Ah. Retningssans. Noen ganger synes jeg han der Kristian Kvart som likte å lage byer med rette vinkler var en veldig lur fyr.

Når to voksne – eller to voksne og en baby – reiser til storbyer, kan det å rusle småpratende gatelangs og se på folkelivet være en veldig koselig del av turen. Å reise med barn i barnehage- og/eller småskolealder kan fort gjøre at gatelangspraten blir slik:
Voksen: “Pass deg for bil!”
Barn: “Er det langt igjen nå?”
Voksen:”Ikke gå i sykkelbanen!”
Barn: “Er det langt igjen nå?”
Voksen: ”Hold deg på fortauet!”
Barn: “Er det langt igjen nå?”
Et cetera, et cetera. Da er det godt å kunne hoppe på en toetasjes buss, gå opp den smale trappa og la ungene fanges av utsikten.

Utsikten fra toppen av en dobbeldekker fenger.

Visit Berlin-kort gjør det mye lettere å hoppe på og av tilfeldige busser. Vær gjerne forberedt på å hoppe av på kort varsel, ungene kan når som helst se en fristende lekeplass. Det er imponerende mange  av dem i Berlin! Vi så for eksempel en i Volkspark Friedrichshain fra bussen og hoppa av på ren impuls. Det ble en fin parktur for både store og små.

Visit Berlin-kortet gjelder forøvrig også på T-banen.

Mor&barn på t-banen i Berlin.

Med bare tre dager (pluss reisedagene) var det begrensa hva vi kunne se og gjøre. Vi hadde ikke lest veldig mye på forhånd, men hadde sett oss ut noen få steder vi gjerne ville oppleve. En plan vi både hadde og gjennomførte, var å ta en tur opp i tårnet på Alexanderplatz. Det var veldig familievennlig, både heisvaktene og de som jobba i restauranten syntes tydeligvis det er hyggelig med unger. Da vi kom ut, så mellomsten sykkeldrosjer som han ville kjøre nå med en gang! Uten barnevogn var vi frie til å være like entusiastiske som ham. Det ble en frisk og morsom tur fra Alexanderplatz til Brandenburger Tor. Da kunne jeg i samme slengen tenke “Been there” om Unter den Linden.

Da jeg begynte å småsynge “Her står vi på Brandenburger Tor”, spurte min eldste: “Er det en ekte sang eller fant du på den akkurat nå?”

Jeg skal ikke benekte at vogn har sine fordeler, det er unektelig lettere å dele på babyen når det bare er å variere hvem som triller vogna. Det hadde vært lettvint å kunne legge jakker, luer og votter i vogna da vi var innendørs i Zoo. Og de store gutta fikk veldig klar beskjed om å ikke falle i det kalde vannet i kanalen like ved der vi bodde. Hadde en unge ramla i vannet mens jeg hadde babyen i sjal hadde jeg vært helt hjelpeløs. Men i sum er jeg ikke i tvil: For oss er det ikke aktuelt å ha med vogn på flyferier. Friheten vi får uten veier opp for fordelene vi hadde hatt med.

Barn er ikke (den eneste) lykken i livet

En dag jeg sto og hengte opp klesvask og hørte på P2, en hyppig foreteelse her i huset, hørte jeg Jørgen Randers på radioen. Han var intervjua fordi han hadde sagt noe om at ettbarnspolitikk kan være veien å gå for å unngå en klimakatastrofe. Akkurat det gidder jeg ikke diskutere, trebarnsmamma som jeg er, men jeg bet meg merke i én ting han sa: Det er på tide vi viser litt mer respekt for kvinner som velger å ikke få barn.

Akkurat der er jeg helt enig med professoren. I diskusjonene om hvordan kvinner skal eller ikke skal sjonglere karriere og barnelaging og livet med nevnte barn og karriere, forbigår vi stort sett noe i stillhet: At også det å ikke få barn er et aldeles gyldig valg. Som Karianne Gamkinn (Mammadamen) siterer Nina Björk i Dagbladet:

 La oss snakke alvor. Hva er et menneskeliv? Det er tid. Det er et antall dager og netter. Mange eller få, det vet vi ikke, men vi vet at vi har dem og at de er begrensede.

Det er viktig for samfunnet at de av oss som har fått barn bruker ganske mange av våre begrensede antall timer på disse barna. De trenger oss nå for å kunne vokse opp til gagns mennesker, de er morgendagens voksne. Og tida vi bruker på unger, den kan vi sjelden bruke på jobb også. Det blir mindre rom for annet når små mennesker baner seg vei inn i livene våre. For noen er det rett å redusere fokuset på arbeid utenfor hjemmet ei stund når ungene melder seg. For noen er det rett å fortsette å jobbe heltid. Og for noen er det rett å la være å få unger i første omgang. Hurra for valgfriheten!

Til sist, en påminnelse:

Om tallene er helt korrekte eller ikke vet jeg ikke. Ikke bryr jeg meg heller. Poenget er aldeles sant. Nå skal jeg logge på Kiva-kontoen min og låne bort litt penger til et par driftige kvinner.

Gratulerer med dagen!

Den kvinnelige trafikanten?

Det var nok bare flaks som gjorde at en mannlig bilfører slapp fra dette uten alvorlige skader.

Politidistriktet fikk melding fra AMK om en utforkjøring ved R…i S…
Da hadde en ambulanse rykket ut for å ta hånd om den mannlige sjåføren.

Synes du sitatet over ser rart ut? Det synes i alle fall jeg. Det hadde holdt lenge å skrive “sjåføren”. Journalisten bak denne nyhetssaken, derimot, bør ikke synes at det er unødvendig å påpeke at min fiktive sjåfør er mann, all den tid han syntes det er nødvendig å skrive “kvinnelig sjåfør”.

Forøvrig kan jeg meddele at jeg, kollektivtrafikanten og fotgjengeren, fikk følgende pep talk av femåringen min her om dagen: “Du mamma, du kan lære å kjøre bil du også! Du kan lære å kjøre på glatt vei, og i vanskelige svinger og all ting. Tenk, da kan du kjøre selv til stallen, mamma!”

Kurs i foreldreskap – tull eller gull?

It takes a village to raise a child. Når vi først setter barn til verden, hjelper instinktene våre (og, forhåpentligvis, personalet på barselavdelinga) oss i gang med foreldregjerningen. I tillegg har vi med oss en del forestillinger fra vår egen barndom og seinere refleksjoner om hvordan gode foreldre skal være. Noen har et klart bilde av seg selv som forelder allerede før de får barn, andre akter å ta det som det kommer. Felles for de fleste norske foreldre i dag, er at foreldregjerningen er blitt noe vi er ganske ensomme om. Mange av oss har lite nettverk rundt oss der vi bor når vi får barn, og få å spørre til råds når det butter litt i mot. (Når det butter i mot, folkens, ikke hvis. Vi opplever det alle sammen, vi er bare ofte for stolte eller skamfulle til å snakke om det. ) Er vi i tillegg uenige, foreldrene i mellom, om hvordan ungenes oppdragelse skal håndteres, da kan den moderne kjernefamilien virkelig framstå som øvelser i ensomhet.

Ungene våre er verdens fineste! Klart de er. Og vi elsker dem betingelsesløst, klart vi gjør.  Når vi sier: “Åh, du må høre hva lille Lucas-Linnea gjorde i går,” er det stort sett de sjarmerende/imponerende/morsomme tingene vi forteller hverandre om. Vi er jo så stolte av ungene våre og vil gjerne dele gleden med hele verden! Å fortelle om konfliktene, derimot, sitter lenger inn. Det føles på et vis for privat. Når jeg har kommet til kort i møtet med mine sønners store følelser (Emily Brontë, eat your heart out) har det vært en ensom affære – helt til jeg har turt å åpne meg litt over en kopp te, ved et kjøkkenbord, sammen med andre mødre. Da har jeg gang på gang sett at andre deler mine erfaringer, på godt og vondt. Det er ikke bare jeg som av og til lurer på om jeg har fått en bytting i løpet av natta.

I kommunen der jeg bor har helsestasjonen et tilbud som de ønsker skal fylle litt av tomrommet etter nettverket (jeg innbiller meg at) foreldre hadde før. Prosjektet heter Trygge foreldre kan, og tilbyr både foreldreveiledning og et kursopplegg som heter VÅRS. Da jeg jeg hadde strukket strikken for langt, var tom for ideer og helt utslitt av min egen, ikke-fungerende måte å møte min temperamentsfulle guttunge på,la jeg stoltheten (er jo flink pike, skal “klare sjøl”) til side og sendte en mail til helsestasjonen. I løpet av kort tid hadde vi en avtale om en samtaletime for begge oss foreldrene, der avtalte vi at jeg skulle bli med på kurset som snart skulle settes i gang.

Seinere i dag skal jeg på kurs igjen, den siste av fem kvelder. Kurset har tatt for seg temaer som er viktige for samspillet i familien:

• Gode beskjeder (Oppfatter ungene egentlig hva vi sier, når vi tror vi gir en beskjed?)
• Ros og oppmuntring (Det er så lett å havne i kjeftefella!)
• Lek (Hvor ofte leker vi med ungene våre, sånn egentlig? Hvorfor skal vi gjøre det?)
• Empati  (Denne kvelden fikk jeg ikke med meg, for jeg var hjemme med sykt barn. Vel – det er mye empati i det også.)
• Grensesetting

Dommen min så langt, er at dette er langt i fra tull! Selv om jeg regna meg som en ganske gjennomtenkt og reflektert forelder allerede før vi møtte opp på helsestasjonen, så har jeg fått mange nye innspill i løpet av disse ukene. Pappaen og jeg har hatt mange fine samtaler som gjør oss bedre i stand til å dra veksler på hverandres styrker i stedet for å irritere oss over den andres svakheter, og vi er i større grad i stand til å dele både glede og frustrasjon over småbarnsfamilielivet med hverandre. Jeg har ikke blitt noen Super-Mam, det blir jeg aldri, men jeg har funnet tilbake til noe av tryggheten og roen jeg hadde før jeg gradvis forandra meg til det skumle kjeftemonsteret jeg så i speilet en morgen.

Kurs i foreldreskap er gull.

Menn uten … hjerne? IQ? EQ?

Her i huset sier vi gjerne at idiotene er normalfordelt, eller siterer Lars Monsen som skal ha sagt om bjørner at “en av hundre er en drittsekk”. Vi er i det hele tatt ganske enige om at det finnes bedre og dårligere eksemplarer av arten Homo sapiens av begge kjønn og over alt. Men. Det er en type drittsekkatferd som er ytterst kjønnsspesifikk: Trakassering av kvinner som våger å uttrykke seg klart og tydelig i det offentlige rom, særlig (men ikke utelukkende) om feminist- og/eller innvandringsspørsmål. Det finnes tydeligvis overraskende mange menn som fremdeles mener at kvinner skal tie i forsamlingen – og at det er helt legitimt å bruke et krenkende, skremmende språk for å sette disse kvinnene på plass. Hvis du har sett “Män som näthatar kvinnor” på svensk tv i kveld, eller er ei kvinne som uttaler deg nettopp om likestilling og denslags i det offentlige rom, vet du hva jeg snakker om. Hvis du ikke vet det, kan du søke opp et eller annet nedsettende begrep om kvinners kjønnsorgan eller seksualitet med “feminist-” eller “muslim” som prefiks. “Feministfitte” eller “muslimhore” burde fungere.

Hva ER det med disse mennene? Siden jeg er fullstendig klar over at både kvinner og menn kommer fra Tellus, kan jeg ikke bortforklare truslene med at menn er fra Mars og derfor skrudd sammen helt annerledes enn jeg. Ikke har evolusjonen gjort oss så forbanna forskjellige heller. Dessuten kjenner jeg alt for mange bra mannfolk til å tro at menn er sånn. Så hva er det disse undermålerne mangler? Hjerne må de jo ha. Kroppen fungerer dårlig uten. IQ, derimot … Den unge mannen “uppdrag granskning.” intervjua fordi han hadde skrevet krenkende kommentarer, sa at folk må tenke på hva de skriver på nettet slik at det de skriver ikke provoserer.

 

Eh. Ja.

Hvilket syn har Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn?

Hvordan ser Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn? Ja, det har jeg gått og lurt på helt siden første gang jeg leste teksten  ”Barn og søvn fra fødsel til pubertet” , skrevet av Dr. med. Eli Sørensen. Den første delen av teksten, om fordelene med gode rutiner og søvnhygiene kan jeg stort sett si meg enig i (selv om jeg personlig ikke er så opptatt av det med alene i egen seng); det ER ” god foreldreomsorg å legge til rette for nok søvn”.  Særlig liker jeg delen om hvordan foreldrene kan bruke lek til å gjøre barnet fortrolig med leggerutinene godt.

Når jeg ser på avsnittene om søvnproblemer og behandling, derimot, kan jeg vanskelig fortsette å nikke anerkjennende. I det første avsnittet, fastslår Sørensen at det kan være vanskelig å skille mellom søvnproblemer og søvnforstyrrelser. Deretter, uten å si noe som helst om hvordan foresatte kan få hjelp til å finne ut hvorvidt akkurat deres barn har et søvnproblem, en søvnforstyrrelse eller rett og slett er innenfor normalen, finner vi følgende:

Søvnproblemer hos barn er oftest av typen ”Atferdsbetinget søvnløshet”. Det betyr at barna enten har lært seg til å ha spesielle betingelser for å kunne sovne, at de prøver ut foreldrenes grenser, eller både og. Behandlingen går ut på at foreldrene endrer sin egen atferd, og gjennom det vil barnas atferd gradvis endres. Litt større barn kan lære seg øvelser for å slappe av, øve seg i å tenke gode tanker og bruke fantasien slik som ved kognitiv atferdsbehandling mot angstlidelser. Foreldrene kan godt gi ros og evt. belønning når barnet mestrer ting. Metodene er effektive, svært godt dokumentert, og det har ikke vært påvist skadelige bivirkninger. Vellykket behandling kan ha varig effekt, men kommer det tilbakefall, gjentar man behandlingen. Dersom barn er syke eller selvskader, skal metodene ikke brukes.

Metodene det dreier seg om, er:

Legge barnet i egen seng, gå ut av rommet, ikke gå inn igjen før neste morgen og bare la barnet gråte (exctinction burst).

Gradert ekstinksjon, også kalt Ferbers metode, legger de barnet, går ut av rommet, ignorerer all gråt og roping, går inn og sjekker etter fast tid for eksempel hvert 5. minutt eller etter 5, 10, 15 minutt, osv., inntil barnet har sovnet.

En variant av gradert ekstinksjon, er å sette seg ved siden av sengen uten å gi noen form for kontakt, ikke øyenkontakt, verbal eller fysisk kontakt.

Anbefalingen er altså at barn skal gråte seg i søvn, uten trøst fra foreldrene.  Antakelsen er at barnets oppførsel rundt leggetid skyldes vaner foreldrene har skapt heller enn behov som stammer fra noe fysisk eller mentalt i barnet selv. Tiltaket som skal ha størst effekt, er å få fra barnet i egen seng på eget rom og ikke komme inn igjen før neste morgen uansett hvor mye barnet gråter.  “(…)dersom foreldrene holder seg konsekvent unna, vil barnet fort lære seg nye vaner. Allerede etter 2-3 netter vil de fleste falle til ro og sovne på egenhånd. Det kan være lurt å lage avtale med søsken, rose, evt. belønne dem for å holde ut, la de evt. sove et annet sted, og evt. informere naboer om tiltaket.”  Skal ungen som har vaner omverdenen føler behov for å endre skal gråte så høyt og så lenge at søsken og naboer må informeres på forhånd for å kunne holde ut? Dette er hårda bud i min verden! Jeg må anta at dette er råd retta mot barn som sover i sprinkelseng, slik at de ikke kan stå opp igjen. Da snakker vi vel vanligvis om barn i alderen et halvt til to og et halvt år? Jeg undrer meg over hva de lærer av å behandles slik. Selv om det målbare resultatet av metoden er at barnet sovner for seg selv om kvelden (og igjen om nettene etter oppvåkning), kan barnet lære mer enn som så – for eksempel at foreldrene ikke kommer når barnet har behov for dem. Hvis innsovning kommer som et resultat av at barnet er utslitt og resignerer, kan jeg ikke forstå hvordan dette ikke vil påvirke barnets relasjon til foreldrene. I følge Sørensens artikkel har det ikke vært påvist skadelige bivirkninger. Vel – ikke alle er enige om det. Nettstedet “Sov godt lille baby” har en god oversikt over artikler som hevder det motsatte.

Spedbarn er små pattedyr. De har en begrensa bevegelsesradius og er biologisk tilpassa å være nær en omsorgsperson mesteparten av tida de første årene. Nå er ikke jeg noen ensidig tilhenger av argumentet “naturlig er bra” – det er mye naturlig som er farlig og unaturlig som er bra – men i dette tilfellet tror jeg sterkt på å spille på lag med naturen. Å gradvis lære barna å finne roen selv, tar riktignok lenger tid enn en effektiv ekstinksjon (hmm … hvorfor bruke fremmedord når det finnes adekvate norske synonymer?). I lengden tror jeg likevel det er sunnere enn metodene Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar gir. Jeg er skuffa over at disse alternativene ikke en gang nevnes. Rask endring av søvnsituasjonen er av og til nødvendig for å få en familie til å fungere, for eksempel av hensyn til foreldrenes helse eller parforholdet. For alle familiene der søvnen er en kilde til frustrasjon heller enn en kritisk situasjon, kan mildere metoder som tar lenger tid være bedre.

Til å begynne med stilte jeg spørsmål ved kompetansesenterets syn på barn. Ved nærmere ettertanke lurer jeg også på hvordan de ser på foreldre.

Det kan være vanskelig å legge barnet i egen seng, gå ut av rommet, ikke gå inn igjen før neste morgen og bare la barnet gråte. (…) Dersom foreldrene ikke ønsker å prøve eller ikke klarer å gjennomføre første metode, som kalles standard ekstinksjon, kan de bruke en annen metode.

Jeg får litt følelsen av at foreldre som ikke ønsker/klarer å gjennomføre standard ekstinksjon kan oppfattes som litt, vel, svakere enn de som klarer det. Vel. Hva er da vi, som ikke ønsker å gjennomføre noen metode som krever at barna våre gråter lenge sammenhengende uten tilbud om nærhet eller trøst?

Jeg velger å si at vi er fornuftige.

En gladhistorie om lekser

­”Jeg liker ikke å mase og kjefte, men hvis jeg slutter skjer det jo ingenting!” Noen som kjenner seg igjen? I løpet av høsten hadde skolegutten og jeg kommet inn i et virkelig vrangt spor der jeg begynte å gnåle om lekser sånn omtrent med en gang vi møttes etter skolen mandag og han begynte å utsette saken omtrent samtidig. Så fortsatte vi sånn, fram til onsdag kveld der det som var igjen ble gjort for seint og for fort til å ha noen pedagogisk funksjon. Og jeg kaller meg lærer ..?

Egentlig synes jeg jo ikke det er så viktig om han gjør lekser, heller. Ikke misforstå, jeg mener både at han skal lære fag og øve opp arbeidsevnen, men så lenge han lærer det han trenger er det ikke viktig for meg at det skjer i form av lekser. Å lære å ta ansvar for sitt eget arbeid er langt nyttigere enn robot-aktig lekserepetisjon, det er jeg overbevist om. Likevel satt det veldig langt inne å slippe kontrollen. Uansett hvor mye jeg forsøker å være bevisst på at foreldrerollen min ikke skal bli noe prestisjeprosjekt, syntes visst min indre flinke pike at det var vanskelig å sende barnet på skolen med ugjorte lekser.

For et par uker siden var det tid for foreldremøte. Læreren og jeg kom i snakk om ett eller annet slik at jeg ble stående igjen til slutt. Da fikk jeg sjansen til å snakke litt om dette med leksene og den økende motviljen mot leksegjøring hjemme. Resultatet ble at vi avtalte å avblåse konflikten helt og se hva som skjedde den siste uka før høstferien. Det er selvsagt det logiske å gjøre, likevel satt det litt langt inne hos meg. Jeg sto så fast i min overbevisning om at gnålinga fra meg var det som i det hele tatt fikk leksene gjort hvis pappamannen var borte. Da jeg kom hjem fra møtet var skolegutten fremdeles våken. Jeg satte meg litt på senga og snakka med ham om hva læreren og jeg hadde blitt enige om. Han sa seg – ikke overraskende – enig i at det hørtes bra ut med mindre kjefting.

Mandagen kom. Ny uke, nye lekser. Han ble henta i rett tid på SFO og broren var borte, med andre ord lå alt til rette for leksegjøring. Jeg foreslo lekser, han dro fram bøkene fra veileda lesing fordi han hadde lyst, og leste disse for meg raskt og greit. Resten av leksene ble avvist til fordel for lek. Jeg nevnte litt mer på at det er greit å gjøre leksene tidlig i uka, så trakk jeg meg unna. Mannen og jeg avtalte at vi ville gi ham en påminnelse dagen etter også.

Så, klokka ti på åtte, etter kveldsmat, sa jeg at det var på tide å gå på badet. “Skulle ikke jeg gjøre lekser,” svarte han da. Jeg var en hårsbredd fra å svare. “Ikke tull, kom deg på badet!” I stedet greide jeg å tenke mer som mannen (hvis mantra stort sett er “glem klokka”) og fant fram lekseplanen sånn at han kunne velge hva han ville gjøre. Resultatet: Hele matematikk-leksa og halve skriveleksa ble gjort, i tillegg til at han har sang en sang for meg som de hadde i lekse å øve på. I tillegg gjorde han halve “kan-leksa” i matematikk fordi han hadde lyst. På MANDAG!

Så kom tirsdag, med kompiser og lek. Leksene ble skjøvet til side, men ikke glemt. Han sa at han gjerne ville gjøre lekser onsdag morgen, han visste det ville bli litt ventetid (på tannlegekontoret) da. Som sagt, så gjort. Han spurte etter norskbøkene sine og gjorde unna lekser ved tegnebordet på venteværelset. Onsdag ettermiddag så vi over lekseplanen sammen og så at alt var gjort i tide til levering på torsdag. Han var strålende fornøyd, vi var strålende fornøyde … Og alt jeg hadde gjort, var å holde temperamentet mitt i tømme slik at han fikk rom til å ta kontrollen selv.

Hvis det er kulturen som er syk, hvorfor forandre de friske?

De fleste personlighetsteorier har for eksempel begreper for hva en “sunn personlighet” innebærer. Den “sunne personlighet” er påfallende lik den personlighetstype den vestlige, industrialiserte forretningsverden har bruk for.

(Gunn Imsen, i “Elevens verden”)

Jada. Søvndebatten er i gang igjen. Eller har den noensinne hvilt? Etter Aftenpostens artikkel forrige fredag der såkalte gråtekurer ble hardt kritisert  , fikk vi nok en nyhetssak der Nina Misvær uttaler seg til forsvar for gråtekurene.

- Når så mange opplever det som et problem for samlivet at de ikke får sove nok, så er det svært forståelig at mange ønsker hjelp med metoder for å få barna til å sovne, sier Misvær. Hun underviser helsesøstre og skriver faglitteratur om blant annet barn og søvn, og mener det er overdrevet og ubegrunnet i forskning når mange nå tar til orde for å forby såkalte skrikekurer. Metoder hvor man får barnet til å sove ved at man lar det gråte, men går inn til det og minner om at man er tilstede.

(…)

Hun understreker at det finnes forskjellige metoder for å få barna til å sove, men at de såkalte skrikekurene, eller trøstekurene som Misvær selv kaller dem, har vist seg å være effektive.

- Og jeg tror ikke det er skadelig, i min drøyt 20 års praksis som helsesøster har aldri opplevd det. Jeg tror at hvis barna har en trygg tilknytning til foreldrene fra før, så skader det ikke trygghetsfølelsen at de opplever at foreldrene er tydelige når det kommer til den halvtimen med legging om kvelden.

(Min utheving)

Hun tror ikke det er skadelig. Jeg sitter her og irriterer meg over at jeg ikke har papirutgaven av Aftenposten fra en lørdag i sommer for hånda. Der var det en forsker (muligens en antropolog) som reflekterte over hvor mye høyere frekvens vi ser av angst og andre problemer knytta til psykisk helse i vesten enn i resten av verden. At barn forventes å sove hele natta i sin egen seng, gjerne på eget rom, er i stor grad et vestlig fenomen. I mye av verden lever barna langt tettere på sine foreldre. Denne forskeren ønska å forske på om det finnes noen sammenheng mellom mental helse og hvor/hvordan barn sover. Det er forskning som så langt ikke har vært ansett som interessant nok til å finansiere.

Men det finnes tilgjengelig forskning på hva gråt uten tilstrekkelig trøst kan føre til. I oppslaget fra fredag, for eksempel, siteres psykolog Willy Tore Mørch:

Han peker på at barnegråt hos de minste barna alltid er et uttrykk for et behov hos barnet, og at den nyeste forskningen viser at barn mellom 8 måneder og 20 måneder som ikke føler seg hørt, kan utvikle en utrygg tilknytning til foreldrene og at det kan få følger for barnets emosjonelle og språklige utvikling.

- Denne forskningen er relativt ny og har ikke materialisert seg hos helsemyndighetene og praktikerne innenfor barnevern og helsestasjoner ennå. Men nå er det på tide at den gjør det. Jeg mener det er spesielt viktig at undervisningen til helsesøstre og barnevernspedagoger tar dette opp i seg, sier Mørch.

 

Allerede da jeg skrev om søvn i 2009 fant jeg lett tilgjengelig forskning (og jeg er sivilagronom, ikke psykolog eller helseforsker) som indikerte at å gråte alene ikke er heldig for små barn. All den tid Nina Misvær er førstelektor ved Fakultet for helsefag ved Høyskolen i Oslo og Akershus, har jeg vanskelig for å tro at dette er forskning som er ukjent for henne. Kanskje er hennes rolle som gråtekurenes evige forsvarer et resultat av at det er den ekspertrollen mediene er komfortable med å ha henne i? (Sånn a propos forskere og journalister …) Eller velger hun rett og slett å se bort fra denne forskninga?

Deler av Aftenposten-artikkelen får meg til å tro det:

- Det er et medfødt instinkt at det er vanskelig å høre barnet sitt gråte. Derfor synes mange foreldre dette er tøft. Men med hverdagens krav er det viktig for både små og store med tilstrekkelig søvn og best for hele familien at man sover om natten, sier Misvær.

Hun forteller at det finnes mye nyere forskning som viser at småbarnsmødre fikk det bedre med seg selv etter at de fikk hjelp til søvnrutiner.

- Mødre som var deprimerte ble betydelig mindre deprimerte når de fikk søvnhjelp slik at barna sov hele natten. Vi skal ikke undervurdere hvor viktig søvn er for både voksne og barn i det hektiske livet vi lever, sier Misvær.

(Mine uthevinger)

Aha. Hun anerkjenner altså at spedbarnets hjerne ikke i utgangspunktet vet at vi har flytta ut av steinalderens boplasser og ikke lenger lever under naturens press. I stedet lever vi under helt annet press: Presset fra klokka. Hverdagens krav i det hektiske livet vi lever gjør at barnets naturlige rytme blir uakseptabel. Da tilbyr gråtekurer en effektiv måte å tilpasse barnet til kulturen.

Som hesteeier og husdyrfagsutdanna, kjenner jeg at “effektivt” ikke er nok til å overbevise meg om at noe er rett. Det holder ikke å vite om noe virker, jeg vil at vi skal vite litt om hvorfor noe virker. At konsekvent ignorering av atferd fører til ekstinksjon (altså at atferden opphører) er godt kjent behavioristisk kunnskap. Så ja, å ignorerer (eller tilsynelatende ignorere) barnets gråt vil på sikt få barnet til å slutte å gråte om kvelden. Det jeg lurer på, er hva barna lærer av det. Hvis vi kan være trygge på at alle babyer over seks måneder på den måten lærer å bli komfortable i eget selskap og selv finne roen, er jo det vel og bra. Så langt er jeg ikke overbevist. Jeg er redd for at mange barn i stedet lærer å resignere, at gråten ikke opphører fordi ungen trøster seg selv, men fordi det likevel ikke hjelper. Det er ikke en lekse jeg ønsker at mine barn skal lære. Jeg vil være deres base, en de kan søke seg til når de trenger hjelp.

I presentasjonen fra en forelesning Misvær holdt under helsesøsterkongressen 2011, ser vi at det når spedbarn har passert seks måneder oftest er “foreldrenes egen opplevelse som ligger til grunn for om barnet kan sies å ha et søvnproblem”. Søvnproblemer defineres videre som at det tar mer enn tretti minutter før barnet sovner om kvelden (etter legging, antar jeg) og/eller to eller flere oppvåkninger om natta. Våkner barnet mer enn tre ganger i løpet av ei natt, er våken mer enn en time per natt og sover mindre enn ni timer i døgnet, er problemet alvorlig.

I en svensk studie med 2 581 barn (6-18 mnd.) hadde 41 %  innsovningsproblemer og 61 % nattoppvåkninger (Sundelin & Thunstrøm 1999)

I en norsk studie med 342 ettåringer hadde 40 % hatt problemer med søvn som hadde vart i to uker eller mer (Misvær 2001)

La meg først si at selvsagt trenger småbarn søvn. Jeg stiller ikke spørsmål ved for eksempel at ni timer søvn per døgn defineres som alt for lite, selv når jeg ikke helt vet hvilken aldersgruppe hun sikter til der. Men, når vi ser at det er foreldrenes opplevelse som ligger til grunn for hva som er et søvnproblem, og deretter at over førti prosent rapporterer om problemer med søvn, da kommer vi til et spennende punkt i Misværs presentasjon:

Søvnproblem (hos friske barn) er et kulturproblem

Barn har et medfødt behov for kontinuerlig kroppskontakt med sin mor, men et slikt levesett passer dårlig inn i vår kultur

Hvis foreldre oppfatter søvnvanskene som et problem – blir barn beviselig tryggere, gladere og lettere å ha med å gjøre når de lærer seg å sove hele natten og foreldrene har det bedre

Altså: Hva som oppfattes som søvnproblemer er subjektivt og kulturbestemt. Når foreldrene ikke lenger opplever at barna har et søvnproblem, blir barna tryggere, gladere og lettere å ha med å gjøre. Jeg klarer ikke å lese ut av dette at den logiske veien å gå er å anbefale gråtekurer til de fleste foreldre. At noe opptrer hos 40% av den ellers friske populasjonen, gjør det fristende å oppfatte det mer som et trekk enn som et problem. Problemet ligger i kulturen, ikke i barna.

5. Hvor vanlig er det at foreldre bruker skrikekurer for å få barna til å sove?

Det er nok den metoden som har vært anbefalt både av erfarne foreldre og på helsestasjoner, og som mange mener fungerer best, så det er nok relativt vanlig. Samtidig er mange sterkt mot det. Det er viktig å understreke at dette ikke anbefales for foreldre som ikke selv ønsker å gjennomføre det.

Selvsagt er det vanlig, når det er og har vært anbefalt ganske lenge. Betyr “vanlig” alltid “riktig”? Hva om vi i stedet kunne bli flinkere til å forberede vordende foreldre, både mødre og fedre, på de store omveltningene som ligger foran oss når et barn kommer inn i livet vårt, slik at sjokket ikke blir så stort? Misvær siterer Morris et al som i 2001 estimerte at gråt og nattevåk i spedbarns tolv første leveuker ga årlige kostnader for National Health Service på £ 65 millioner. Babyer gråter, folkens. Og de våkner om natta. Sånn er det bare. I noen tilfeller, som ved kolikkbabyer, er det ingen tvil om at de gråter så mye og sover så lite at foreldrene har behov for støtte utenfra, men i det store og det hele er det faktisk sånn at vi her i Norge har foreldrepermisjon – betalt sådan – for å ta oss av dette nye, lille menneskets behov. Hvis vi sto bedre rusta til å forstå disse behovene og bakgrunnen for dem, ville kanskje problemfokuset også bli mindre?

Hva hvis vi i stedet for å

tidlig endre foreldres kunnskap og oppfatning av barns søvn ved å fokusere på opplæring om søvnmønster og søvnproblemer.

kan begynne å tidlig endre foreldres kunnskap og oppfatning av barns behov for nærhet og trygghet slik at foreldrene over tid kan skape rutiner som legger til rette for gradvis overgang til innsovning alene? Det er nemlig ikke slik at barn enten har foreldre som alltid setter grenser, eller har foreldre som aldri gjør det, selv om medieoppslagene ofte kan se slik ut. Hvis foreldrene er bedre rusta til å kjenne sine egne grenser og kommunisere disse til omverdenen, står de kanskje også bedre rusta mot depresjoner etter at barnet er født? Bildet av at en normal baby sover fra 19-07 står fortsatt sterkt, min erfaring som mor i samtale med andre foreldre er at mange reagerer med lettelse når de oppdager at vi er mange familier som ikke passer inn i det bildet. Misvær viser til en studie av over 1300 mødre som indikerer at mødre med spedbarn som våkner mye om natten ved seks måneders alder viser flere tegn på depresjon enn mødre som har barn som ikke våkner om natta. Disse mødrene fikk det bedre når de fikk hjelp med rutiner og søvn.

Bedret psykisk helse hos deprimerte mødre som fikk veiledning om hvordan lære barnet bedre søvnvaner: trøste med stadig lengre mellomrom, redusere melkemengde om natten og ev fjerne smokk (Hiscock et al 2007)

Bedret sinnsstemning hos mødrene målt (og bedre søvn hos barna) etter gjennomføring av en halvtimes leggerutineprogram i to uker: bade barnet, massere det og så en stille aktivitet (kose, synge godnattsang) (Mindell et al 2009)

Det er flott. Ingenting er bedre enn at deprimerte mødre får hjelp – at mor er deprimert er hardt både for mor selv og resten av familien. Men: Når jeg leser sitatet som tilskrives Mindell et al, ser jeg for meg en situasjon som har gått fra kaos til kos. Hvis legging har vært en kamp, og familien har fått hjelp til å gjøre leggesituasjonen til en positiv stund, kan det i seg selv gjøre at mor får det bedre. Alle foreldre som har vært på gråten etter at legginga nok en gang har slått krøll på seg kan se at det å mestre legginga på en positiv måte på sikt vil gi økt selvfølelse og trygghet i foreldrerollen, noe som igjen kan gi bedre sinnsstemning.

“We are in this together,” en god påminnelse på et overraskende sted

Vi lever i ei tid og en kultur med sterkt individfokus, men … We are in this together. Det er dét jeg vil at skal være essensen i mine barns oppvekst. Ikke at de må klare seg selv så tidlig som mulig. Derfor vil helst unngå at ungene mine må gråte aleine, uten mulighet til å velge å ta i mot trøst.

Om matpakker

For et par uker siden, noterte jeg meg at Martine Aurdal hadde irritert seg over et matpakkepress jeg ikke har registrert at eksisterer. Kommentaren kom like etter denne anmeldelsen av Susanne Kaluzas bok «I boks», som friskt hevder at dette er ei bok alle småbarnsforeldre må ha. Nåja. De fleste småbarnsforeldre jeg kjenner har langt flere kokebøker enn vi trenger. Bibliotekene, derimot, kan gjerne kjøpe den inn sånn at jeg kan låne boka og få noen nye ideer. Jeg er nemlig en av foreldre som synes det kan være ålreit for familiens matpakkegutt, skolegutten, å åpne en tiltalende matboks. Jeg er ikke spesielt japanskinspirert, matglitter og «Hello Kitty» (as if!?!) glimrer med sitt fravær, men matboksen fylles med tre-fire forskjellige ting hver dag, brødskiver er ingen nødvendighet og frukt/grønnsaker deles alltid opp. Ja, det tar litt lenger tid enn å smøre ei dobbel skive med kaviar og deretter legge et eple i sekken, men hva så? Vi har de minuttene. (Ja, vi, ikke jeg. Jeg kommer tilbake til det seinere.)

I familien vår har vi like mange matbokser fra amerikanske «Laptop Lunches» som vi har familiemedlemmer. De er ikke spesielt lekre, kule eller søte; derimot er de praktiske, søppelbesparende og økonomiske. Kvelden før en skole- og arbeidsdag fyller vi matbokser til de av oss som skal ha matpakkelunsj (eller, for turnusarbeideren, matpakkefrokost, -lunsj, -middag eller –kvelds) dagen etter. Med frukt og grønnsaker skåret i biter, kan skolegutten spise seg mett uten å sitte igjen med et halvspist eple som går i søpla. Er det noe igjen i matboksen ved dagens slutt, spises restene ofte i SFO-garderoben før vi går hjem (eller mens vi går hjemover). For oss store, betyr matboksene at vi kan få med oss tilstrekkelig mye, tilstrekkelig tiltalende og tilstrekkelig variert mat til ikke å la oss friste (like ofte) når vi passerer matbutikker, kantiner og kiosker i løpet av dagen. Matboksene er dessuten godt egna til å ha med for eksempel middagsrester en dag, eller frokostblanding og yoghurt fra et halvlitersbeger i stedet for et porsjonsbeger. Matpakkene er altså forholdsvis sunne og varierte, vi produserer mindre søppel, vi kaster mindre mat og vi sparer penger.

Glitterfri, bento-inspirert skolemat. Fotografert med mobilen under lampa over komfyren en kveld – dette er definitivt ingen fancy matblogg.

Jeg innser at så lenge jeg ikke bruker pepperkakeformer på gulosten, er jeg ikke helt i målgruppa for forskerne som «advarer mot fancy matpakketrend». Likevel, jeg vet at matboksen guttungen min åpner ikke er helt ordinær. Sånn sett tror jeg den er innenfor det Nanna Lien er bekymra for at skaper et klasseskille:

Nanna Lien, forsker innen ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener at matpakkene kan skape et klasseskille – i likhet med mange andre ting.

- Jeg har ingen data på dette som forsker, men basert på teorien om at de med høy status ønsker å differensiere seg fra de med lavere status så kan matpakken brukes til å skape et klasseskille. Dette kan skape et økt press – både tidspress og økonomisk press – på foreldre generelt om at matpakken skal se fin ut, sier hun til Osloby.no.
Velstandsfenomen

At foreldre ønsker å pynte maten i matboksen i Norge henger sammen med vår generelle velstand, tror hun.

- Vi har det godt i Norge, og når barna ikke vil spise vanlig mat begynner foreldrene å «dille» mye med maten. Foreldre er redde for at barna ikke spiser nok, men er barna sultne, så spiser de. Men de spiser det de synes smaker best først. Er det skorper igjen i matpakken, så er det et tegn på at de har regulert matinntaket selv. Det er mer utfordrende med ungdommer, som nok i større grad kan velge bort matpakken selv om de er sultne, forteller Lien.

Jeg er ikke redd for at skolegutten ikke spiser nok, det er ikke derfor variasjon i matpakka er noe jeg bryr meg om. Derimot er lurer jeg på hva han kommer til å velge når han som ungdom kan velge bort matpakka til fordel for en tur innom butikken. I ungdomsskolen og på videregående har jeg sett hvor mange elever som stadig vekk spiser et engangsbeger med nudler fra Mr. Lee til lunsj, sammen med en boks sjokomelk, en iste eller en brus. Håpet mitt er at vi, med å legge litt innsats i matpakka nå i småskolen, gjøre at han stort sett velger mat framfor vomfyll også da. Ernæringsmessig sett ligger ikke det virkelige klasseskillet mellom trendy og utrendy matpakker, det ligger mellom elevene som stort sett har med seg næringsrik mat og elevene som stort sett ikke har det. Hvis vi skal gjøre noe med dette klasseskillet, er det bedre å diskutere innføring av skolemåltider enn å problematisere matpakkene.

Aurdals fokus er et litt annet. Hun tar fatt i totusentallets glansbilde av husmorlivet på femtitallet (en framstilling jeg deler hennes syn på) og ser på matbokstrenden som enda et krav til dagens mødre. Jeg skjønner hva hun mener. Men da blir det feil å rette skytset mot matpakkene – se på arbeidsfordelinga i stedet. I bladet «Mamma» uttalte hun i våres at mødre bør arbeide fulltid av likestillingshensyn.

Jeg har nok lekt med tanken på at det kunne vært greit å ha en mann som tok hovedansvaret for barna, slik som for eksempel Elin Ørjasæter og Erna Solberg har det. Men man blir jo ikke likestilt av at kvinner og menn bytter plass!

Feministen og spaltisten Martine Aurdal har vært nådeløs mot kvinner som velger å jobbe redusert når de får barn. Et dumt valg, mener hun.

– Jeg forstår godt at kvinner har lyst til å være hjemme med barna sine. Det er jo kjempegøy å følge et lite menneskes utvikling tett fra dag til dag. Men målet må jo være at det skal være mulig å kombinere det med en full jobb. Det er veldig mistenkelig at det beste for alle familier er at akkurat mor skal gå ned i stillingsbrøk når barna er små, og at far skal jobbe mer overtid. Da handler det ikke bare om den enkelte families ønsker og behov, men om forventninger samfunnet har til manns- og kvinnerollen. Hvis vi skal få et likestilt arbeidsliv, må vi også ha et mer likestilt privatliv. Og i den sammenhengen er det lov å si at noen valg er smartere enn andre. Kvinner blir ikke likestilt mennene når de velger å få mindre lønn og dårligere karrièremuligheter enn menn når de får barn.

Vel. Det finnes flere måter å tenke likestilling på. Her i huset har vi for eksempel jobba redusert begge to så lenge vi har hatt barn (med untak av ett år der jeg, husets kvinne, jobba fulltid). At vi begge jobber litt mindre og har litt mer tid til å smøre matpakke (og prioritere egne hobbyer) kan da ikke være mindre likestilt enn at det skrivende paret Aurdal/Borgen velger å jobbe fulltid begge to?