Din og min kropp

(Teksten er skrevet av en elev på VG1.)

«Kroppen min» og «utseendet mitt» ser ut til å være et av de heteste og viktigste temaene i dagens samfunn. Å være sunn og tenke over hva man spiser er veldig bra og viktig, for å få et langt liv med kvalitet i. Men å ikke kunne spise mat som pizza og burger med venner en gang i blant, tror jeg ikke er psykisk sunt.
Jeg ser helt klart sammenligninger mellom filmen «Besatt av kroppen min» og det livet jeg har. Trening har alltid vært en lidenskap for meg, og har tatt en stor del av livet mitt. Helt siden jeg var liten var jeg interessert i filmer og You-Tube videoer om muskuløse menn som alltid fikk den peneste dama. Nå i de senere tider har bodybuilding-industrien blitt så viktig for individene som driver med det at de elsker bodybuildingen (seg selv) mer enn de klarer elske en eventuell kone eller familie. Dette synes jeg er trist, så langt håper jeg ikke jeg ville latt en lidenskap gå, men samtidig er det på en måte verdt det hvis man liker det man holder på med og mener at det er bedre og viktigere enn andre ting. Dette har vært i tankene mine; ikke hold på med noe du ikke gleder deg av å holde på med. Det gir ingen mening å drive med ting man ikke liker, så det er vel et motstykke her, gleder de seg så mye over utseende og kroppen sin, må vi godta at de vil bruke mesteparten av tiden sin på akkurat det.

Mange unge bruker nok dette for å skjule det som ligger på innsiden. Veldig ofte for å bli sett på som den du er på utsiden slik at det som ligger på innsiden er dekket over. Dårlig selvtillit er en stor faktor i det «Besatt av kroppen min» viser. De prøver å få bedre selvtillit av å se bra ut, og jeg utelukker ikke at trening ikke kan gi deg bedre selvtillit, for det har jeg opplevd selv. Man vil ikke se seg selv i speilet for spinkel eller for tykk, man vil se en person som ser ut som en interessant person å oppsøke og snakke med.

Jeg har også forbilder som Arnold Schwarzenegger, men jeg mister respekten for dem når jeg innser at de aller fleste som ser for gode ut til å være naturlige, ofte ikke er naturlige.

Hver og en må tenke over hva som er viktig for seg. Er det å ha godt forhold til familie, ha gode venner som synes du er en bra person? Eller er det å ha et flott utseende og lengte etter å ha en bedre og bedre kropp? Jeg synes ikke man er nødt til å velge, men man kan være opptatt av hvordan man ser ut og fortsatt ha et sosialt og intelligent liv.

Kilder:

Dokumentaren «Besatt av kroppen min» » («Obsessed With my

Body»)

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!

Your Body is a Battleground

For halvannen uke siden ga jeg elevene mine en tekstoppgave med veldig løse rammer. På forhånd hadde sett dokumentaren «Obsessed With My Body«, som gjorde inntrykk. I tillegg trakk jeg fram et kunstverk fra skolens inngangsparti- Dette henviser blant annet til Barbara Krugers «Untitled (Your body is a battleground)». Da elevene skulle skrive, fikk de beskjed om å skrive i en dobbelttime, et par tips til lesestoff om de var interessert og et krav om å oppgi alle kilder. Det var alt.

Nå har jeg lest igjennom alle tekstene. Der var det så mye bra! Jeg har lyst til å dele tekstene med verden, derfor har jeg spurt om lov til å dele dem her på bloggen min. Mange har gitt meg lov til det. Jeg kommer til å poste tekstene med en eller noen dagers mellomrom fra i morgen og utover. Lurer du på hva de som er unge akkurat nå tenker om kroppspress? Da vet du hva du skal lese de neste ukene.

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier, Anbefales!

Joda, Sana hadde rett

I klippet «Frekt spørsmål» diskuterer Sana og Isak spørsmålet «Hva er ekskresjon?» fra et sett med multiple choice-oppgaver. Svaralternativene er som følger:

  1. a) Utskilling av nitrogenholdig avfall.
  2. b) Utskilling av karbondioksid.
  3. c) Utskilling av stoffer som ikke trengs i kroppen.
  4. d) Utskilling av avfallsstoffer fra egne organer.

Spørsmålet førte til iherdig Google-aktivitet blant fansen, og mange landet på at Isak hadde rett der han holdt fast på at d) var rett. Det hadde han ikke. #sanaknows, som vanlig. a) er riktig svar.  Siden jeg er en nerd som mener at rett skal være rett, skal jeg forklare hvorfor her.

Jo mer jeg ser på denne oppgaven, desto mer tenker jeg at den oppgaven minner meg om oppgaver jeg har laga til naturfagprøver og angra på når jeg sitter med rettebunken. Fasitsvaret er klart hvis du har god kontroll på hvordan ekskresjonssystemet fungerer. Hvis du derimot har et litt mer uklart grep om faget, kan oppgaven tolkes på flere måter. «Nitrogenholdig avfall» er jo tross alt både «avfallsstoffer» og «stoffer som ikke trengs i kroppen. Oppgaven finnes ikke i bokverket, det har jeg sjekka med forlaget. Om den er laga av SKAM-teamet eller noen andre vet jeg ikke.

sanaknowsekskresjon

Sana, Isak og biologibøkene. Sana har rett.

Sana og Isak sitter med 2007-utgaven av Cappelen Damms «BIOS» for Biologi 1 (et programfag på VG2 studiespesialisering). Den har jeg ikke for hånda. Derimot har jeg en PowerPoint-presentasjon som hører til den nyeste utgaven av bokverket. Der finner vi følgende:

Ekskresjonssystemet

  • Består av to nyrer, to urinledere, urinblære og urinrør

  • Et system for å fjerne nitrogenholdige avfallsstoffer gjennom den prosessen vi kaller ekskresjon

Fasiten er altså enkel: #sanaknows. Som vanlig. (Når det er sagt, synes jeg Isak viser mye interesse for realfagene sine midt i den følelsesmessige stormen, jeg. Han hadde jo åpenbart både lest biologi hjemme og lagt nok i lesinga til å være sikker på sin egen tolkning selv når Sana var så sikker på at han tok feil. Dessuten varmer det mitt lektorhjerte å se at realfagene får skjermtid på SKAM.)

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

En av gutta? Nei takk.

Marta Breen treffer spikeren på hodet, igjen.

Marta Breens blogg

Jeg har tidligere skrevet om «komplimenter» som egentlig føles som en ørefik – i artikkelen «Klamme omfavnelser».

I Dagsavisen på fredag dukket det opp en annen type «kompliment» som kvinner iblant får: Nemlig å bli løftet opp som «en av gutta.» guttaI dette tilfelle var det skuespilleren Jennifer Jason Leigh tittelen viste til.

For ikke lenge siden var det skuespiller Emily Blunt som fikk være «en av gutta» i Bergens Tidende.gutt2

Vi forstår umiddelbart at det er ment som et kompliment. For «gutta» er bra! Arbeidsomme og reale. Det er liksom ikke noe fuzz med gutta.

I Hollywood blir man gjerne «en av gutta» dersom rollefiguren din er modig, tøff i trynet og dyktig i jobben sin. Underforstått: Alt det vanlige jenter ikke er.

Det er synd at såpass mange fremdeles tror at tøffe jenter er en naturstridighet. Og at de derfor må være «guttejenter», «små mannfolk» eller «ha baller.»

View original post 51 more words

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Forvirra, forelska og fortvila

Hei bloggen! Jeg fikk et anfall av skrivekløe. Jeg har nemlig sett på TV! At en tv-serie klarer å få meg så interessert at jeg prioriterer å få sett den skjer sjelden. Jeg tenker «Å, det så gøy ut,» uten å komme så langt som til første episode. En sjelden gang kommer jeg litt i gang med noe jeg liker godt, som «Homeland» eller «Bones», men når alt kommer til alt er det andre ting som tar kveldene mine enn å få fulgt opp serien. Skal jeg få sett noe må det stort sett være kort, og forbundet med en klar avtale med han jeg deler huslån med. Vi så «The Last Kingdom» på tv.nrk.no på den måten. Da så jeg at det var kommet noe annet som vakte nysgjerrigheten min: Tyskland, kald krig, bare åtte episoder og på tysk. Huslånspartneren gikk med på å gi «Tyskland 83» en sjanse. Etter en episode var jeg hekta, jeg hadde glatt sett videre også om han ikke var interessert. Følelsen jeg satt igjen med var litt som den jeg hadde etter å ha lest den første boka om Carl Hamilton. Spioner og kald krig og flotte hus, oh my!

Utover i serien ble det tydelig at den opererer med flere linjer, og leker med alle. Den er et spiondrama som tidvis går langt over grensa for et komiske, et ungdomstidsdrama (hvis noen kan gi meg et bedre ord for «coming-of-age drama» her  kan du gjerne legge igjen en kommentar) som beveger seg langt inn i melodramaet og en samfunnsskildring av det delte Tyskland som jeg selv husker mest i kraft av Berlinmurens fall. For en som elsker oppvekstdramaer («Buffy the Vampire Slayer» er den eneste lange serien jeg har sett i sin helhet), Øst/Vest-historier (en reise til Polen i -89 gjorde meg evig nysgjerrig) og spioneri (jeg leste alle Guillous Hamilton-romaner på et semester, takket være tanta i etasjen over) var dette midt i blinken.

Gi meg et solid ungdomstidsdrama, og jeg er stort sett villig til å tilgi mange rare innfall fra manusforfattere og regissører. Det fikk jeg her! Både hovedpersonen, Martin Rauch/Moritz Stamm (Jonas Nay) og Alexander Edel (Ludwig Trepte) baler med voksesmertene de tidlige tjueåra kan preges av. Ludwig Trepte spiller forvirra, fortvila og forelska på en måte som treffer meg midt i sjela. Han trykker på de samme knappene hos meg som Clare Danes’ «Angela Chase» og «Julie» og Leonardo Di Caprios «Romeo» gjorde for tjue år siden, og det fungerer. I episodene «Northern Wedding» (episode 4)  og «Cold Fire» (episode 5) er Alex Edel rasende, lykkelig, kjærlig og knust med en intensitet som får meg til å nyte å se det samtidig som jeg er takknemlig for at ungdomstida er et tilbakelagt stadium. (Hvis du har planer om å se serien, og vil bli overraska er det egentlig ingen vits i å lese videre nå, forresten.)

160123intro

 

I løpet av de første episodene så vi en gradvis mer søkende Alexander Edel som kom stadig mer i opposisjon til faren, General Edel (Ulrich Noethen), samtidig som han oppsøkte fredsbevegelsen og der møtte  jusprofessoren Tobias Tischbier (Alexander Beyer). Professor Tischbier ga Alex sårt tiltrengt anerkjennelse og oppmerksomhet, fulgt av invitasjoner til både samtaler og mer. Som tilskuer visste jeg jo godt at Herr Tischbier også var spion for Øst-Tyskland, og antakelig hadde flere grunner til å bli godt kjent med sønnen til en NATO-general enn bare det faktum at Alex var total süss. Men, total süss var han virkelig. Ludwig Trepte mestrer det å skildre usikkerhet og behov for nærhet og tilhørighet med en intensitet som fikk meg til å heie på Alex’ forelskelse i stedet for å tenke at han burde løpe som Lola – i motsatt retning – da jeg så ham ganske bokstavelig talt kaste seg i armene på en av seriens definitive Bad Guys mens Fischer-Z sang Each person Has their time to die/ But men are speeding up our journey/ By seeing what they can destroy with their/ Cruise missiles.

160115 LT blid

-Du bist total süss

Scenene mellom Alex og Tobias på slutten av «Northern Wedding» begynnelsen av «Cold Fire» er søte og sensuelle på en måte som gjør at jeg, som vanligvis tenker «Okei, okei, jeg har skjønt tegninga nå,» når folk kliner på TV, blir sjarmert i senk.  Derfor furter jeg over at dette forholdet bare fikk noen få lykkelige minutter før Alex styrter på dør, nok en gang forvirra og fortvila etter å ha fått være total süß og total glücklich en stakket stund. Jeg kunne nesten kjenne fortvilelsen hans i kroppen selv til Tears For Fears «Mad World».

160123AlexOpprørt

Forelska, forvirra, fortvila. 

Riktignok har kjærligheten har generelt dårlige kår i serien, hverken Martin/Moritz, faren hans eller sjefen hans lykkes særlig mye bedre i forholdene til kvinner enn hva Alex og professorspion Tischbier gjør.  Homofil kjærlighet hadde dessuten enda dårligere odds, i -83 var det fremdeles et drøyt tiår til tyskerne forkasta sin §175 og dermed gjorde homofile parforhold lovlige. (Underholdende sammentreff: International day against homophobia, lesbphobia and transphobia har blitt markert 17.5 siden 2004, og Ludwig Trepte som spiller Alex Edel har bursdag nettopp 17. mai.) Likevel: Måtte det virkelig være sånn? Hadde serien blitt dårligere av om han og professorspionen faktisk hadde et godt forhold i alle fall for en stund?

Kanskje hadde det rett og slett med tid å gjøre. Serien er jo kort, og historien må drives videre. At heller ikke Tobias var villig til å gi de svarene Alexander ønsker seg og den forståelsen han tror han skal møte, gjør ham dypt fortvila. Han verket etter å gjøre en forskjell, bety noe, men hvor og hvordan? Ordet «radikalisering» var fremmed for meg for få år siden. I dag er det akkurat dét ordet som slår meg når jeg tenker på hvordan Alexander Edel rikosjetterte i ulike retninger før den vesle tinnsoldaten ble en ensom, klønete antikrigsterrorist med ambisjoner om å avsløre det han mente er USAs egentlige grunn til å engasjere seg i Europa. Det handlet ikke om politikk eller ideologi, det handlet om tilhørighet.

Så langt, så trist. Mer bekymring skulle vise seg å vente like om hjørnet. Med «Deutschland 83» viser Anna og Jörg Winger det tidlige åttitallet fra mange sider.  AIDS-epidemien med tilhørende frykt og lite kunnskap er jo definitivt en del av det tidlige åttitallet. (Et sidespor: Mitt første minne om HIV/AIDS er en plakat jeg så på doen på Larvik Gymnas da jeg selv var i tiårsalderen. Der ble det lista opp informasjon om hva som er risikoaktivitet, men ikke minst hvordan viruset IKKE smitter. Den plakaten la grunnlaget for kunnskap framfor frykt hos meg – oppdrag utført.) Unge mennesker, impulsiv sex, ymse partnere … joda.  Temaet dukka først opp mellom Ursula (Anna von Berg) og Yvonne Edel (Lisa Tomaschewsky) , Alex’ mor og søster, i et øyeblikk som egentlig er ganske kult men som jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Mot slutten av serien ble det tydelig at Felix (Florian Bartholomäi), en venn og tidligere elsker av Tobias Tischbier, hadde fått AIDS. Alex, allerede forvirra, forelska og fortvila nok i massevis, måtte plutselig forholde seg til mulig smitte i tillegg. Dette er et sidetema som ikke egentlig er nødvendig for den røde tråden i historien, men som gir de homofile rollene ytterligere varme, dybde og realisme.

Nå, når serien er slutt, vet vi strengt tatt ikke hvordan det har gått med verken Alex Edel eller Tobias Tischbier. Vi vet heller ikke om «Deutschland 86» (og «89») blir en realitet, sånn Internettet forteller meg at ekteparet Winger ønsker. Men et par ting vet jeg: Jeg ønsker meg flere sesonger av dette, og jeg blir sur hvis både Alex Edel og Tobias Tischbier dør av AIDS. Men det ser vel mørkt ut for begge. Tobias Tischbiers liv er preget av høy risiko på mange fronter, og en ung mann som Alex Edel har også oddsene mot seg. Kanskje er det Fischer-Zs «Wristcutters Lullaby» som er fasiten til skuddet vi hørte helt på slutten av siste episode. Men jeg lever i håpet. Ludwig Trepte og Alexander Beyer spiller skjorta av seg (ok – det ble litt mer bokstavelig enn jeg hadde tenkt!) i serien, rollene deres er spennende i seg selv og jeg vil gjerne ser mye mer til disse to. Hvis jeg i tillegg kan få se Ludwig Trepte spille lykkelig innimellom blir jeg strålende fornøyd.  Litt happiness kan tross alt ikkje skade. (Selv om jeg, som Kari Bremnes, trives godt i moll.)

160123 litt happiness

Mens jeg venter skal jeg kose meg i sofaen med han deler huslån med og se mer Ludwig Trepte, denne gang i «Unsere Mütter, Unsere Väter».

1 kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Fire anbefalinger (og et bilde) den åttende mars

Guro Sibekos ypperlige dikt anledning dagen:

Det er likestilling i Norge. Ingen kan tvile på det.
Kvinner står fritt til å være med
På alt alle de som vil kan se
at naturlig er mannens domene.
Hun kan tjene mange penger
nesten like mange som menn!
Det er ikke noe som stenger
karriereveien for den
(…)

Klassikeren «Synonymordboka» framført av Halvsøstra.

Gruble litt over begrepet «guttejente», hvis du ikke allerede har gjort det. Lurer du på hvorfor kan du begynne med å lese det Jenny Skavlan og Marta Breen har skrevet om ordet.

En gammel 8. mars-tale min farmor holdt for flere tiår siden, som jeg publiserte her for fem år siden, «Kvinner i går«.

Dette blir berre små glimt av det som eg har høyrt frå bestemor og mor, og av min eigne opplevingar. Eg har lyst til å sitere eit par vers til å byrja med, dei viser kor forskjellig synet har vore på kara og kvinnfolk. Det er skreve mye om menn og manndom, mindre om kvinnfolka, det som er sagt om dei er at dei skal vera fine og veike. Stefan Frich seier det slik: ”Dei seier at guten skal vera hard, og slipt liksom stålet blanke – det høyrer med til å vera kar, at kvass er både hug og tanke.” Men om gjenta heiter det: ”Dei seier at gjenta skal vera blid og fin og veik som en blome, i viljen mjuk, for meiningar fri, berre venta til friaran koma.” Og det er vel sikkert at gjennom oppdragelsen ha ryssa og vækjå vorte stimulert til å bli forskjellig. Eg kan berre sjå på min eigen oppvekst, eg måtte vera inne og hjelpe til med ryssan kunne vera ute og fri (…)

Kvinnestyrke_futurid

«JA-dame». Hentet fra Turid Evangs Facebook-vegg. Kunstnerens hjemmeside er http://www.futurid.com.

Har du noe du vil anbefale meg og andre? Del gjerne i kommentarfeltet!

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Redskap

Redskap

Legg igjen en kommentar

2014/01/30 · 22:49

Takknemlighet i oppkastsykens tid

Som småbarnsforelder er det nå en gang mitt lodd i livet å bli kasta opp på i blant. I dag er en sånn dag. Når jeg snur meg mot sofaen ser jeg en liten, sovende kropp som ligger dandert på et frottéhåndkle oppå en vaskbar overmadrass. Både han og jeg har vært gjennom dusjen, sengetøyvask nr #2 i dag er snart i gang. Oppkastsyke er jo ikke akkurat noen höjdare, særlig ikke når den som er syk er for liten til å si i fra/komme seg til do selv, likevel greier jeg ikke å finne den sedvanlige «å nei, jeg må tørke spy»-selvmedlidenheten i dag. Jeg tror jeg har det for bra til å bli sur!

Jeg kan jo:

  • Dusje oss begge etter at han spydde utover oss begge under amming (Note to self: Ikke mer fast føde i dag)
  • La vaskemaskina surre og gå med all klesvasken vi produserer en sånn dag
  • Hente reine klær og reint sengetøy i en skuff
  • Spørre pent om hjelp til å få ordna for den hvite hesten – og få det
  • Fyre i ovnen og se «Bones» i sofaen mens jeg ammer den lille syke i søvn

Oppkast er noe alle småbarnsforeldre må forholde seg til innimellom. Denne første desemberdagen er jeg takknemmlig fordi jeg forholder meg til det her og .

Legg igjen en kommentar

2013/12/01 · 13:38

Kapital eller kvalitet:-/

I femten års tid var Rooster Coffee mitt faste kaffestopp på Oslo S. Der fikk jeg god kaffe, rimelig kjapt om jeg måtte rekke et tog (det må jeg jo ofte) og en trivelig prat om jeg hadde god tid. Der kjøpte jeg kaffe til mokkakanna vi hadde der jeg bodde som student, der kjøpte jeg kaffe til Gaggiaen vi blåste mye penger på da vi etablerte oss langt unna nærmeste kaffebar, og der kjøpte jeg igjen kaffe til mokkakannene våre da Gaggiaen tok kvelden etter fem år. Forholdet til Rooster Coffee var langt og godt, helt til the bitter end Plutselig en dag kom jeg til Oslo S og ble møtt av en stor vegg der rulletrappene går ned til Østbanehallen. Interessen min for Oslos lokalaviser er heller laber, og det hadde gått ei stund siden forrige gang jeg hadde byærend, så jeg hadde aldeles ikke fått med meg at en del av ROM Eiendoms store oppussingsplan selvfølgelig var å øke husleia massivt slik at små, uavhengige bedrifter med fokus på kvalitet ikke har mulighet til å henge med. Store kjeder, derimot, sånne som har Jens Ulltveit-Moe sin tjukke lommebok til å dra seg i gang og som helst ikke betaler skatt …

Starbucks :-(

Starbucks kommer. Jeg stiller ikke opp i noe jubelkor av den grunn.

Jeg har latt meg fortelle at Starbucks har gode fancykaffer, og har observert på Oslo City at kulfaktoren er høy nok til at folk gidder å stå i en vanvittig lang kø. Selv har jeg brukt nesten en femtilapp på en latte to ganger, ingen av gangene var den god. For meg er det noen få faktorer som er avgjørende for om jeg skal bruke pengene mine på en dyr kaffekopp i byen. 1. Den må smake godt. 2. Jeg må ha en form for tillit til firmaet som får pengene mine. 3. Jeg gidder ikke vente lenge på den.

Østbanehallen blir nok ikke noe kaffestopp for meg i framtida, gitt.

roosterc

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Tanker om tilknytningsomsorg

I den utmerka bloggen Relativt Unge Mødre (kunst+morsrollerefleksjoner=sant!) snubla jeg over et innlegg om tilknytningsomsorg (heretter stort sett «TIO» fordi jeg er lat) som fikk det til å klø i skrivefingrene. Etter å ha fått en overdose av TIO-fanatisme på ulike nettfora, har «Birgitta Blix» skrevet om hvorfor foreldrestilen ikke er noe for henne. Hvis innlegget hennes kunne feies til side som en misforståelse hadde det jo ikke vært noen sak, da kunne jeg jo bare oppklart misforståelsen i en kommentar. Hadde jeg vært en TIO-Momzilla, ville jeg kanskje lagt inn en arrogant kommentar av typen: «Så, så lille venn, du har egentlig ikke forstått noen ting. Det er sikkert fordi du var så deprimert.» Når saken derimot er den at jeg godt forstår, og selv har erfart, at den mammastammen jeg tilhører på verdensveven av og til framstår som alt annet enn romslig og inkluderende, føler jeg et behov for å tale den balanserte tilknytningsomsorgens sak.

Erfaring har lært meg å være forsiktig med å la barneoppdragelsen, hestehåndteringa og for den del pedagogikken min ha en merkelapp. Da jeg møtte fenomenet «natural horsemanship» (i stammespråket forkorta til NH) på nittitallet ble jeg litt «frelst», det føltes som om jeg hadde funnet Den ene sanne veien. Det føltes også som om jeg var totalt inkompetent, jeg gikk inn i en lang periode hvor jeg veksla mellom å ha alt for stor selvtillit og gå inn i situasjoner jeg skulle holdt meg unna og å være helt paralysert av redselen for å gjøre noe feil. Spørsmålet jeg stilte meg når jeg sto i en situasjon jeg skulle løse gikk fra å være «hva er det lurt å gjøre her» til «hva er NH her?». Da jeg fikk barn, havna jeg litt i den samme fella, men fordi jeg allerede hadde erfaringa fra hesteholdet med meg klarte jeg å bryte ut av mønsteret mye tidligere enn jeg ellers tror jeg hadde greid. (Til dere som ble utsatt for min misjonering i min nyfrelste periode: Sorry!) På grunn av dette er jeg ofte usikker på om jeg ønsker å definere min måte å være forelder på som tilknytningsomsorg. Jeg vil velge mine løsninger ut fra hva jeg synes er rett å gjøre i en gitt situasjon, ikke ut fra hvilke løsninger som kommer med stempelet «TIO-godkjent». Samtidig kjenner jeg at jeg synes «tilknytningsomsorgsbrillene» er et nyttig filter når jeg søker rundt på nettet og dermed ikke kan se på resultatet (=ungene) når jeg undrer på om jeg skal følge noens råd eller ikke. Så ja – i nettspråk er jeg en TIO-mor, selv om det er et begrep jeg knapt bruker i talespråk.

Vi er i grunnen enige om at alle må gjøre det som fungerer best for dem, uten å tenke for mye på hva som er ideelt. Uten å følge strenge manualer for hva som er best. Slikt blir man bare unødvendig stresset av. (RUM/Birgitta Blix)

Jeg er så inderlig enig! Vi foreldre – særlig mødre, tør jeg påstå – står overfor en voldsom flom av informasjon. Som Birgitta Blix er også jeg googleavhengig, «les om det!» er strategien jeg alltid griper til først når jeg møter noe jeg ikke helt forstår. Gudene vet at det er en situasjon jeg har vært i ganske mange ganger siden den kalde vårdagen for åtte år siden da jeg satt i sofaen i stua, grå i ansiktet, med en baby som visstnok hadde kommet ut av meg sammen med ganske mye blod. Jeg har googla, diskutert, rista på hodet, vurdert, latt meg overbevise, spist kameler og googla igjen. Underveis har jeg møtt mange av tilknytningsomsorgs-Momzillaene som kan få de fleste (særlig feminister!) til å rygge raskt ut av nettforumet igjen mens de tenker: «Nix, dette er ikke noe for meg.» Her kommer derfor mine tanker rundt tilknytningsomsorgens idealer.

TIO en oversettelse av det amerikanske Attachment Parenting (AP), et begrep som ble lansert av Dr. Sears en eller annen gang lenge før jeg fikk barn. Den interesserte leser med detaljhunger kan finne ut av når det skjedde selv. Han er i utgangspunktet ikke en figur jeg intuitivt ville oppsøkt for å få råd: En eldre, kristen, amerikansk mangebarnsfar. AP kom som en reaksjon på en autoritær foreldrestil som nok fremdeles er vanlig i USA, en foreldrestil der det er viktigere å «temme» barn enn å forstå hvordan de tenker. Foreldrepermisjon er dessuten nesten et fremmedord. Dagens situasjon i Norge, med ganske stor frihet til å føde slik vi vil, Mor-Barn-vennlige sykehus og lang foreldrepermisjon gjør at mye ligger til rette for at foreldre gjør tilknytningsvennlige valg gjennom barnets første leveår helt uavhengig av om de gir omsorgen sin en merkelapp eller ikke. Samtidig merker jeg at mange er opptatt av å «temme» barna tidlig også her, uttrykk som å «ta den kampen», «viktig å ikke la dem få viljen sin» og «de lærer fort å manipulere foreldrene» vitner om et syn på spedbarn som ligger et godt stykke unna mitt eget.

Et lite sidespor: Vi skal for øvrig ikke veldig langt tilbake i tid før holdningene til god spedbarnsomsorg var dramatisk annerledes også her i landet. Farmora mi fortalte en gang at hun fikk streng beskjed om at det var viktig at barna fikk ro mellom hvert stell. «Ro» betød i den sammenhengen at spedbarnet skulle ligge i seng eller vogge i tre timer uansett hvor mye de skrek. I ettertid, sa hun, har hun tenkt på at det ikke ville falt henne inn å behandle søyer og nyfødte lam på samme måte.

Dette får være mer enn nok bakgrunn. Over til idealene.
Med en solid amerikansk sans for det kommersielle, har Dr. William Sears kommet opp med begrepet «7 Baby B’s». Det som følger her er mine tanker om disse idealene i en norsk virkelighet. Jeg gjør ikke noe forsøk på å definere hva som er rett for alle som kaller sin foreldrestil for TIO.

1. Birth bonding – Knytte bånd like etter fødsel
Det første klare bildet jeg kan se for meg av min eldste, er bildet av ham som en liten bylt på farens nakne brystkasse mens jeg ble trilla ut av fødestua for å tråkles sammen på kirurgisk og deretter en pose eller to med blod. Guttungen hadde fått die litt, de neste timene ble det far og sønn som knytta bånd. At han var hos far og ikke hos meg de timene har jeg aldri brukt en kalori på å tenke på! Han fikk råmelk, han fikk pappanærhet og etter hvert fikk han sikkert sove ut etter en fødsel som tok på både for ham og for meg. Først da jeg satte meg ned for å skrive dette, fremdeles med min tredje, lette fødsel fulgt av amming, dusjing og soving sammen med den nyfødte ganske friskt i minne, slo det meg at jeg ikke aner noe om hva som foregikk disse timene. Et øyeblikk kjente jeg et vemod ved det, men blaffet gikk fort over. Vår vesle nyfødte var ikke alene i verden selv om han ikke var hos Mor, han var trygg hos faren sin.

Når jeg leser om tida etter fødsel i ulike mødrefora på nett, ser jeg at mange opplever at de ikke følte tilstrekkelig (tilstrekkelig i forhold til hva?) morskjærlighet den første tida etter fødselen. Det tror jeg oppriktig talt ikke spiller den minste lille rolle for de nyfødte! Så lenge vi er villige til å dekke deres behov for næring, nærhet, hvile og vask (jeg snakker om reine bleier, altså, ikke daglig bading), tror jeg de føler seg trygge. De spekulerer ikke i om vår omsorg kommer fra hjertet eller fra hjernen sånn til å begynne med. Nærheten knytter bånd, begge veier. Om du leser dette og har vært bekymra for om du ikke elsker din nyfødte, så senk skuldrene. Kjærligheten vokser fram, smått om senn. (Om du leser dette og fremdeles er bekymra fordi du ikke føler at du elsker din større baby høyt nok – snakk med helsesøster om det. Du kan ha fått en depresjon. Det finnes det hjelp å få for og veier ut av.)

2. Breastfeeding – Amming
Mamming er viktigere enn amming. Sånn er det med den saken. Fordi jeg selv har fått amminga til å fungere uten mer trøbbel enn jeg kan leve med, har jeg nok hatt lett for å tenke «lurer på hvorfor hun ikke ammer» når jeg ser flaskemødre jeg ikke kjenner. Med tida har jeg lært meg å tenke: «Det har du pokker ta meg ingen ting med,» like etter på. Det ER ikke min sak. Det finnes uendelig mange grunner til å velge flaske framfor pupp. De fleste grunnene er mer enn gode nok. Amming er en lettvinn måte å gi nærhet og mat på, men det er ikke den eneste.

En bonus jeg har sett flasking, enten det er på full- eller deltid, er at det er lettere for den andre forelderen å knytte bånd til babyen. Her i huset lager vi storspiste babyer som dier både lenge og ofte. I kombinasjon med at jeg er tungpumpa selv om jeg gir ned lett til en diende baby, har det gjort at babyene har ligget veldig mye hos meg når de har vært små. Noen ganger føler jeg at jeg har «stjålet» en del fra faren deres ved det. Flasking har sine virkelig sterke sider – også fra et tilknytningsperspektiv.

3. Babywearing – Bære barn
Bæring fortjener en egen post hos meg, og kommer til å få det en eller annen gang. Jeg har brukt bæretøy i så mange situasjoner at jeg ikke lenger husker hvordan jeg organiserte babydagene uten. (Her gjelder for øvrig «nyfrelst»-kommentaren fra høyere opp i fullt monn.) Nå, i min tredje permisjon, ser jeg virkelig hvordan det å bære har gjort at han kan være med og være nær samtidig som jeg får gjort andre ting.

Den store utfordringa med bæretøy er lærekurven. Da jeg for første gang kjøpte et bæretøy som skulle erstatte BabyBjörn-selen som fysioterapeuten på barselavdelinga advarte så flammende mot å bruke før barnet kunne sitte selv men som jeg raskt ble avhengig av å bruke, endte jeg med å sitte, litt oppgitt, med en mystisk sak med laaaaaange stropper i fanget og bla i bruksanvisninga. Den havna i en skuff ganske raskt, BB-selen gjorde nytten gjennom hele den første sommeren til BabyÉn. Det var først da jeg begynte å treffe ei venninne som allerede hadde teken på annen bæring at det begynte å løsne. Da var jeg godt og vel ute av nyfødttåka og hadde knekt koden på amming og bleieskift. Dessuten hadde jeg en baby som trivdes godt med å bæres, lite vognvennlig turterreng rundt meg og stallarbeid som skulle gjøres, så motivasjonen var på topp. Hadde jeg vært alene, søvndeprivert og med en baby som bare grein hver gang jeg prøvde å knyte ham på meg, vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut lenge nok til å mestre det. Jeg har nylig fått et bæresjal fra Guatemala i gave. Det ser jo enkelt nok ut det, på kvinner som kan det. På meg er det foreløpig direkte uforsvarlig. Plutselig ble jeg litt mer ydmyk igjen.

Tradisjonelle bæresjal i Guatemala

Sååå enkelt. Eller?

Hvis du har et bæretøy liggende som verken du eller babyen har blitt venner med foreløpig, kan jeg varmt anbefale deg å prøve igjen en gang både du og babyen er i humør til det. Ikke for babyen skyld, men for din. Å ha begge hendene fri til å gjøre noe du har lyst til selv om ungen din bare vil opp, opp er gull verd. Nærhet for baby, frihet for deg. Og nei. De blir ikke bortskjemt av å bæres.

4. Bedding close to baby – Nærsoving. (Ja, jeg fant opp det ordet nå.)
“Wherever all family members get the best night’s sleep is the right arrangement for your individual family. “ (Hilsen Dr. Sears.) Punktum. Ja, samsoving er fint, men bare hvis både barn og voksne får sove på det viset. For oss har samsoving vært det som har gitt flest mulig familiemedlemmer mest mulig søvn i babyperioden. Det lærte vi av vår førstefødte. «Å lære en baby å sove i vogga si kan jo ikke være særlig vanskelig,» tenkte jeg. Famous last words. Etter noen svært søvnløse netter fikk det vesle kengubarnet sove på sida, midt i dobbeltsenga, trass i alle anbefalinger. Da sov han. Nå, med litt større barn i huset også, har vi et fleksibelt forhold til hvem som sover hvor. De fleste sovner i sine egne senger på sine respektive rom om kvelden, men når sykdom eller arbeidstider tilsier at det er mest hensiktsmessig å rokere på plassene gjør vi det uten å blunke. Her i huset er det ikke uvanlig å høre meg spørre de to eldste om de kan tenke seg å sove i dobbeltsenga for at den som skal opp før fuglene våkner for å dra på jobben kan få låne barnerommet. Dette førte til en interessant skolestarter-samtale med helsestasjonslegen. Førskolebarnet vårt ble spurt av legen om han sover i egen seng eller hos mamma og pappa. Han svarte som sant var at noen ganger sover han i egen og noen ganger hos oss. Da snakka hun ganske bestemt om å bli stor, og gjorde resolutt en avtale med ham om at «på mandag skal du sove i din egen seng». Jeg kjenner at jeg lar meg irritere litt over at helsestasjonspersonalet (som jeg ellers er strålende fornøyd med!) tar styring på den måten. Vi har samsovet mye med ungene, og er fornøyd med det. Andre lar være, og er fornøyd med det. Det viktige er at babyene føler seg trygge om nettene og at familien får hvile.
5. Belief in the language value of your baby’s cry – Tro på at spedbarn har en grunn når de gråter
Åtte år etter at min første baby ble født lurer jeg fortsatt på om disse som sier «du lærer fort å skille på ulike typer gråt fra babyen din» bare skryter og juger. Trøtt baby? Sulten baby? Våt baby? Nærhetssøkende baby? Jeg prøver meg med amming, skifting og bæring i en eller annen rekkefølge. Hvis jeg har kommet til det tredje alternativet uten suksess, prøver jeg meg gjerne på en tur ut. Hvis det ikke fungerer – rykk tilbake til start. At spedbarn gråter fordi de har noe å formidle, er jeg ikke i tvil om. Problemet (jepp, jeg bruker ordet «problem» i stedet for «utfordring») er bare å finne ut hva! Noen ganger greier vi ikke det. Da får vi bare gi trygghet og omsorg som best vi kan. Etter noen runder som spedbarnsforeldre har uttrykket «trøste og bære» fått en mer bokstavelig betydning her i huset.

6. Beware of baby trainers – Vokt deg for guruene
Før eller seinere kommer du borti dem: Metodeguruene. De har Svaret. Hvis du bruker Metoden kan et hvert barn temmes. Hvis du ikke lykkes, er det ikke fordi Metoden ikke passer ditt barn, det er fordi du gjør feil.

Til det har jeg bare en ting å si: Babyer skriver ikke bøker.

7. Balance – Balanse i familielivet
Å drukne i morsrollen er lett. Den er fylt med forventninger, både fra oss selv og andre, og det nye barnets behov kan føles endeløse og uoverskuelige. Amming, samsoving og nærvær falt meg etter hvert lett. Å farte rundt med en liten baby fikk jeg også raskt teken på. Det som skulle vise seg å være mer krevende var å skape et rom for meg selv i familielivet med en smårolling som i tillegg til behov hadde meninger (ganske sterke!) og ønsker. Morsrollen kan fylle hvert våkne sekund av døgnet og de fleste av de sovende sekundene med om vi lar den.

Ikke la den gjøre det. Pass på at du beholder en liten flik av noe som er .ditt. For meg har det vært hestene, særlig skimmelen som har fått gi bloggen min navn. Hesteinteressen har vært en del av meg så lenge jeg kan huske. En periode så jeg meg nødt til å sette bort hesten på helfôr (altså at en annen person har hesten som sin egen), jeg hadde ikke verken penger eller tid til ham selv. På den tida hadde jeg to barn under skolealder som hadde lite rom for at mamma skulle ut av huset for å trene eller dra på et møte, selv om pappaen kunne gjøre begge deler med største selvfølgelighet. Derfor var jeg spent på hvordan det skulle gå da hesten kom tilbake og jeg måtte dra i stallen 3-4-5 dager i uka. Det gikk over enhver forventning! Ungene som gjerne hang i buksebeina eller stilte seg opp foran døra om de så meg finne fram det støvete treningstøyet, de forsto at «hesten trenger også mammaen vår».  På den måten fikk jeg gjenskapt egentida mi.

Når jeg ser tilbake, seg jeg at den egentida gjør meg til en bedre forelder. Noen ganger føles det egoistisk å gå fra en unge som sier: «Nei’a, mammaaaa, kan ikke du være heeeeeeer,» men i det lange løp vinner både ungene og jeg på det. Hvis jeg har vært mentalt sliten og mommed out før jeg drar i stallen kommer jeg stort sett tilbake i bedre humør, klar til å gi det som trengs igjen. Dessuten får faren deres friere spillerom til å forme sin rolle selv uten at jeg legger føringer. Sist, men ikke minst: Sønnene mine lærer at også mødre har egne behov å ta hensyn til. Det synes jeg er viktig, det kan jo godt hende de skal leve sammen med ei mor en dag.

Tilknytningsomsorg handler om å ta hensyn til barnets behov for en trygg tilknytning til foreldrene. For oss, som begge har biologibakgrunn og har lett for å se på spedbarna våre som små primater føles dette som «naturmetoden». Dessuten er vi late. Det har vært enklere å amme enn å bruke flaske, å sove sammen enn hver for oss og lettere å amme om nettene enn å avvenne . Som det står i innlegget til Birgitta Blix:

Vi føler egentlig ikke at vi har hatt noe særlig valg. Det har bare vært enklest for oss å gjøre det på den måten.

7 kommentarer

Filed under Skriblerier