Med ansiktet mot golvet

I en norsk by nær meg var jeg for ikke lenge siden vitne til en episode jeg skulle ønske vi kunne vært foruten. Jeg gikk forbi en matbutikk inne på et senter da jeg hørte en kvinnestemme som protesterte høyt og usammenhengende. Siden jeg er mer nysgjerrig enn jeg liker å innrømme gikk jeg mot den vesle gruppa med tilskuere som hadde samla seg, og fikk se to vektere holde ei kvinne nede. Hun lå med ansiktet ned mot golvet, en holdt hendene henne bakpå ryggen hennes mens den andre pressa leggene hennes ned mot golvet. En tredje vekter gikk litt til og fra, og holdt publikum på avstand. Politiet var åpenbart kontakta. Etter å ha gjort meg et par små ærend innom nærliggende butikker gikk jeg bort igjen. Jeg søkte kontakt med ham og spurte om det virkelig var nødvendig å holde et menneske nede så lenge. ”Hvis vi ikke ønsker å bli bitt og sparka så,” var svaret. Politiet var tilkalt, såpass hadde jeg hørt av radiokommunikasjonen deres. Jeg greide ikke å føle meg særlig beroliga av svaret, og bestemte meg for å henge rundt til politiet kom.

Hun lå allerede nede da jeg kom, så hun må nok ha ligget slik i alle fall i ti minutters tid før politiet var på plass. Ti minutter kan være over på et øyeblikk eller vare uendelig lenge. Kvinna virka utilregnelig, det så jeg da politiet førte henne bort. Kanskje var hun psykotisk eller påvirka av narkotika – jeg vet ikke og jeg har ingenting med å spekulere i det. Jeg vet ikke hvorfor hun var der, jeg vet ikke hva som var grunnen til at vekterne grep inn i første omgang, og jeg skal ikke forsøke å vurdere om det var nødvendig eller ikke. Men jeg sitter igjen med ei rekke spørsmål og følelser etter dette.

Var det ingen annen måte å håndtere situasjonen på? Å bli holdt nede på den måten er skremmende og nedverdigende selv for en person som har psyken i orden. I uka som har gått har jeg tenkt tilbake på en episode som ligger mer enn halvannet tiår tilbake i tid. Jeg var ei tenåringsjente på hyttetur sammen med andre tenåringsjenter, jenter jeg kjente å stolte på. Plutselig bestemte ei seg for at jeg skulle bindes fast og kiles. Den dag i dag kan jeg kjenne avmektigheten, raseriet og hjelpeløsheten i kroppen, og innser at dette er en av få opplevelser jeg aldri helt har greid å tilgi selv om jeg er klar over at det aldri var vondt ment. Kvinna på golvet var ikke så heldig. Hun var nok ikke særlig trygg på at det ikke var vondt ment der hun lå og vred seg mens hun hylte og ropte skjellsord. Jeg skjønner jo at vekterne ikke greip inn uten grunn, men likevel: Alle fortjener å bli behandla så respektfullt som en gitt situasjon tillater.
Ble hun det? Var dette så respektfullt som situasjonen tillot? Jeg ble nysgjerrig på hva slags oppfølging vekterne får etter et slikt tilfelle. Det må jo – eller bør i alle fall – ha vært en ubehagelig opplevelse også for dem, en sak som fortjener en gjennomgang etterpå. Dette undra jeg meg såpass over at jeg sendte en e-post til det aktuelle vekterselskapet.

Og jeg fikk svar. Et ganske kort, tydelig svar som jeg mottok med blanda følelser. Først ble jeg glad for å i det hele tatt ha fått svar, og til og med et mer detaljert svar enn jeg på noen måte hadde venta meg. Deretter ble jeg overraska over de samme detaljene. For er det virkelig vanlig kotyme å sitere vaktloggen direkte i en e-post til publikum? ”Gal dame som slåss mot volla jenter.” Trengte jeg å vite hvordan de karakteriserer kvinna og jentene seg i mellom? Trenger de i det hele tatt å karakterisere kvinna og jentene på den måten? Kanskje skulle de både sagt og skrevet: ”Dame som slåss mot jenter.” I e-posten ble det kommentert at rapporten var lite utfyllende og at dette skulle tas opp med vekterne. Det er bra, jeg er overbevist om at både den enkelte vekter og kulturen internt i selskapet har godt av en diskusjon i kjølvannet av slike situasjoner.

Deretter ble saken utbrodert litt for meg. Jeg fikk både vite at det dreier seg om en person som gjentatte ganger har vært voldelig og skapt uro, og hvilket kallenavn de har på henne internt. Videre fikk jeg en temmelig lettvinn karakteristikk av hennes psykiske helse.

E-posten konkluderte med følgende: ”Vektere kan ikke ta stilling til at vedkommende er psykiatrisk pasient når hun går til angrep på andre, håndjern ble påført i nødverge og er tydelig den beste løsningen for å forhindre skader på vedkommende selv og\eller publikum og vektere.”

Jeg forstår det. Men jeg spør fremdeles meg selv om hun ble behandla så respektfullt som situasjonen tillot.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s