Barn, familie og barnehage

Flere aktører i samfunnsdebatten ser ut til å ha klare svar på dette spørsmålet alle foreldre spør seg i blant når vi legger puslespillet som skaper hverdagen: Hva er best for ungene?. Noen synes det er å være hjemme med mor lengst mulig, noen er opptatt av at ungene skal få lov til å gå i barnehage og andre igjen er opptatt av hva som er for mange, for få eller akkurat passe mange organiserte fritidsaktiviteter i løpet av ei uke, en måned eller ei ungdomstid. Fellesnevneren for mange er at de er overraskende skråsikre. De har lest en rapport eller to, gjort seg noen erfaringer med egne unger og titta litt på naboenes slabbedasker og prakteksemplarer, og deretter har de trukket sine bastante konklusjoner.

Akkurat nå er jeg småbarnsmor selv, og jeg må si jeg lar jeg meg overraske over hvor polarisert barnehagedebatten er. Overveldende mange av de som uttaler seg virker så sikre i sin sak. Barnehage for ettåringer er enten et fantastisk tilbud eller en katastrofe, avhengig av hvem du spør. Hvor blir det av forståelsen for at ungene, foreldrene, nærmiljøet og ressurspersonene rundt varierer fra familie til familie? Vi kan selvsagt enes om en del prinsipper. Barn trenger nærhet, stimuli, trygghet og stabile voksenpersoner rundt seg. Men hvordan disse behovene tilfredsstilles i det enkelte nærmiljø, den enkelte familie og for det enkelte barn kan variere. Hvis familien ønsker en løsning der ungene kan være hjemme med far eller mor i småbarnsåra, og dette er økonomisk gjennomførbart, så er det en fin løsning for dem. Hvis begge foreldrene derimot trives bedre med å jobbe utenfor hjemmet, ja så gjør gode barnehageplasser at det kan være en like fin løsning det også.

Som så mange andre småbarnsmødre kjenner jeg også på den dårlige samvittigheten i blant. Jobber jeg på bekostning av ungene mine? Hjertet svarer av og til ”ja”. Men hjernen forteller meg at det ikke er tilfelle. Jeg er ei kvinne som trenger et voksennettverk rundt meg. Jeg trenger å gjøre en del av ”mine greier” for å trives. Hvis jeg skulle gått hjemme på fulltid ville jeg ikke blitt ei rundstykkebakende, fiskesløyende, trehyttebyggende mor som alltid lagde høstbilder, perlekjeder og brødfjøler med dem på regnværsdager. Niks. Etter to permisjonsperioder vet jeg at jeg storkoser meg i begynnelsen, men etter hvert som månedene går begynner tålmodigheten å bli tynnslitt. Da bjeffer jeg til ungene for den minste ting, og gleder meg til hver gang de sovner. Det er på tide å komme tilbake til voksenhverdagen igjen.

Vi har valgt en løsning der ungene går i barnehage fire dager i uka og er hjemme med far hver onsdag. Det passer oss godt. Vår to sønner fikk plass i en stabil familiebarnehage hvor de har et godt forhold til både staben og de andre ungene. Det er ikke synd på mine barn fordi de går i barnehagen. Men jeg synes heller ikke synd på barn som blomstrer hjemme med en motivert hjemmeforelder.

Kan vi ikke gi hverandre rom til å finne vår egen foreldrerolle i stedet for å sitte på hver vår tue og forsvare våre valg som det eneste rette? Det er krevende å være foreldre. Det har det alltid vært. Er det nødvendig å gjøre det vanskeligere for hverandre ved å rakke ned på hverandres valg?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s