Skimlene i mitt liv

A huge white horse, of the kind that the people who know horses would call a «grey», came ambling up the side of the hill. The pounding of its hooves could be heard before it was seen, along with the crashing it made as it pushed through the little bushes and thickets, through the brambles and the ivy and the gorse that had grown up on the side of the hill. The size of a Shire horse it was, a full nineteen hands or more. It was a horse that could have carried a knight in full armour into combat, but all it carried on its naked back was a woman, clothed from head to foot in grey. Her long skirt and her shawl might have been spun out of old cobwebs. (Neil Gaiman, «The Graveyard Book»)

Verden er full av herlige hester. Sære hester, trofaste hester, generøse hester, pussige  hester, smidige hester, turglade hester, avvisende hester, arbeidsvillige hester, dovne hester … Jeg har møtt et utall, sittet på mange og blitt kjent med noen, i livet mitt har det vært flotte hester i mange farger og fasonger.  Mange av dem har satt spor etter bare få møter, hvis jeg lukker øynene kan jeg lett se den svarte ståmanen til Hårek som jeg hadde min første ridetime på en sensommerdag  på Hovland. Eller blakke Alm, en lite harmonisk bygd krysning mellom fjording og araber som jeg red på ridetimer en vinter da jeg gikk på videregående. Jeg husker den mørke rompa til Royal Holiday da ponnien jeg satt på var håndhest den gangen byjenta jeg var da fikk være med på tur ut fra Eidsmoen Ridesenter, og den brune New Forest-ponnien Cisco som var den første hesten som slengte meg i bakken så det sang. Fjordingen Torarin ga meg herlige turer på Ås, og den brune, trippende kaldblodshoppa Ramsa lærte meg mye om tålmodighet. Denne tålmodigheten kom godt med da jeg møtte Leah i Sør-Afrika. Hun var en brun fullblods i tjueåra med en broket fortid. Lett i kroppen, lett i hånda og lett i hodet var hun en herlig turkamerat, på ryggen hennes fikk jeg et av komplimentene jeg har satt mest pris på: «You’ve got a cool bum.»

I wanted you. And I was looking for you. But I couldn’t find you. I wanted you. And I was looking for you all day. But I couldn’t find you. I couldn’t find you. You’re walking. And you don’t always realize it, but you’re always falling. With each step you fall forward slightly. And then catch yourself from falling. Over and over, you’re falling. And then catching yourself from falling. And this is how you can be walking and falling at the same time.
(Laurie Anderson)

Likevel, de helt spesielle hestene, hestene som har fått meg til å falle for dem selv når jeg ikke visste at de var det jeg lette etter, glemme all fornuft til ære for dem, de har stort sett vært skimler. Raudi. Banzai. Samaria. Forak. Dette er hestene som har spilt en sterkere rolle enn noen andre, hestene som har satt hovavtrykk i sjela mi og som alltid er med meg. Noen fikk jeg ha lenge. Raudi kom inn i livet mitt da jeg var fjorten og ble der både til sin dødsdag da jeg nettopp var ferdig på videregående og i drømmene mine etter det. Forak har jeg snart eid i ti år, selv om han gjennom disse årene har vært litt her og der. Banzai og Samaria har i sammenlikning bare vært innom, et par gjestespill på henholdsvis noen uker og et knapt år, men gjennom disse møtene lærte de meg ting jeg aldri har glemt. Det er disse hestene som får meg til å føle at livet er på sitt beste når verden sees mellom ørene på en skimmel, og som derfor har fått gi navn til bloggen min.

Collage, flere bilder av skimler

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s