23. mars 2011

Kjære Klara.

Gratulerer med dagen. Tredveårsdagen du etterhvert tvilte på om du ville få feire, tredveårsdagen vi må markere uten deg. For tre måneder siden hadde jeg et brennende håp om å sprette en champagne i dag til ære for deg, i stedet sitter jeg her i kvelden med et glass sjokomelk og brennende stearinlys og minnes deg.

I dag tidlig var jeg ute på en treningstur, forbi noen helt nye tømmerlunner. Klare strimer av kvae skinte i morgenlyset, som tårer. Det fikk meg til å tenke på Baldersmyten … Selv naturen feller tårer for deg i dag, for det vi mista  da du  til slutt måtte gi tapt.

Du levde så sterkt, Klara. Du ga oss så mye. Derfor er også tomrommet så stort. Gang på gang tar jeg meg i å nesten forvente at du skal ha vært innom Facebook, å klikke meg innom bloggen din på autopilot, å vente på å se et foruminnlegg av klassisk Klara-merke. Det var jo på nettet vi kommuniserte, på nettet vi ble kjent. Etterhvert ble det noen telefonsamtaler, og et par fysiske møter også, men i det store og det hele kommuniserte vi gjennom tekst, enten det var på nett eller per sms.  På mobilen har jeg bilder av nedrima bjørketrær, bilder jeg tok fordi jeg ville vise dem til deg når du kom ut fra sykehuset. Bilder tatt en dag jeg gikk mellom trærne og tenkte på Orfeus og Eurydike, på hvordan hver enkelt av oss som lot lys brenne kveld etter kveld så gjerne ville få lede deg fram til livet og latteren igjen.

If fervent memory could raise the dead, she would be our Eurydice, she would rise like Lady Lazarus from her stubborn death to solace us. But all of our laments could not add a single second to her life, not one additional beat of the heart, nor a breath.

(Audrey Niffenegger, «The Time Traveler’s Wife»)

Jeg tror ikke på et liv etter dette. Skal vi leve videre, må det være ved å ha satt spor. Det gjorde du til gagns. Jeg tror ikke ett eneste menneske som fikk kjenne en flik av deg noen sinne vil kunne glemme hvem du var. Tomrommet er stort.

SAKNAD
Så liten plats en människa tar på jorden
Mindre än ett träd i skogen
Så stort tomrum hon lämnar efter sig
En hel värld kan inte fylla det

Så litet ett människas hjärta är.
Inte större än en fågel.
Rymmer ändå hela världen
och tomma rymder större än hela världen
ändlösa tomma rymdskogar av tystnad sång.

(Ingrid Arvidsson, «Livstecken»)

Likevel, savnet til tross: Når jeg sitter her og skriver er det med et smil om munnen. Mer enn noe annet, minnes jeg deg med glede. «Några hjärtan er skatter, som aldrig kan ta slut,» skrev Karin Boye. Hjertet ditt var en slik skatt.

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Dikt, Skriblerier

3 responses to “23. mars 2011

  1. Veldig bra skrevet 🙂 Om vår alles kjære Klara

  2. lillesøster

    For et fint minne du forteller om Klara. 🙂
    Er utrolig koselig å lese hvordan folk kjente Klara. Blir jo litt trist, men ikke for det jeg leser, men for at jeg savner henne.

    • Jeg opplevde henne som veldig til stede, selv gjennom et så tekstbasert vennskap som vårt var. At hun har etterlatt et stort hull tilværelsen hos dere som var vant til å virkelig ha henne *der*, er lett å forstå.

      Jeg har vært glad i «Phantom of the Opera» siden lenge før jeg ble kjent med Klara, den musikken hører for meg til en helt spesiell fase i livet som jeg har mange sterke minner fra. Heretter vil «Wishing You Were Somehow Here Again» minne meg litt også om dere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s