Nærhet og frihet

For noen dager siden leste jeg såvidt om seksåringer ett eller annet sted, om hvordan det vesle barnet plutselig is out of the door in the morning, checking in briefly for supper, then out again. «Mhm,» tenkte jeg, «as if!» Jeg syntes nok heller at den nyslåtte seksåringen hadde gått inn i en periode hvor jeg – igjen – opplevde at ungen min trenger mer av meg, eller kanskje noe helt annet av meg, enn hva jeg har å gi. Det føltes som om han helst ville være med meg 24/7, som om det å gå fra ham om morgenen for å gå på jobb var noe som ville skape varige sår hos oss begge.

Så kom fredagen. Den første setninga han sa, omtrent før han åpna øynene, var: «Jeg vil ikke i barnehagen i dag.» Siden jeg hadde en rolig dag i sikte, kunne jeg faktisk si at det var helt i orden, han fikk bli med meg på jobb. Utpå ettermiddagen henta vi fireåringen i barnehagen. Der avtalte ungene brått med noen kompiser at de skulle komme til dem etterpå. Som sagt, så gjort: Gutta boys var bare såvidt innom hjemme for at fireåringen skulle få på seg ei bukse som ikke hadde vært innom en vanndam før de kasta seg på syklene og forsvant ut i styrtregnet igjen. Da de kom hjem igjen var de både mette og slitne, alt som var igjen til meg var kveldsstell, kos i sofakroken og ganske lang leggetid.

I går kom oppholdsværet etter ei våt uke, og i dag har sommeren vist seg fra sin vennligste side her. Ungene har gjort slik frittgående barn gjør, de har vært ute og hjemom og borte igjen før jeg fikk sukk for meg. Så plutselig satt jeg der i dag da, aleine i hagen med en kaffekopp, noen sjokoladebiter og ei bok, og tenkte, slik foreldre gjør og sikkert alltid har gjort, på hvor fort tida går. Å lære å sykle, slik de begge gjorde for noen uker siden, gir en frihet jeg husker godt fra min egen barndom. Både mestringsfølelsen og aksjonsradiusen vokser fort når tohjulssykkelen temmes.

Gutter på sykkel

Det var to trøtte typer som kom hjem i kveldinga, fulle av pølser og lek. Etter en symbolsk kveldsmat bar det rett i seng med den yngste, protestene trylla Pulverheksa bort. Den eldste fikk nyte sommerlanghelgkvelden med meg i sofakroken helt til klokka gikk mot ni.

Da denne uka begynte, var mammaselvtilliten min temmelig nær bunnivå. Nå kjenner jeg at jeg nok en gang har tro på det jeg gjør. Når barn får nærheten de trenger, finner de tryggheten de må ha for å utforske friheten.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s