Hvilket syn har Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn?

Hvordan ser Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn? Ja, det har jeg gått og lurt på helt siden første gang jeg leste teksten  «Barn og søvn fra fødsel til pubertet» , skrevet av Dr. med. Eli Sørensen. Den første delen av teksten, om fordelene med gode rutiner og søvnhygiene kan jeg stort sett si meg enig i (selv om jeg personlig ikke er så opptatt av det med alene i egen seng); det ER » god foreldreomsorg å legge til rette for nok søvn».  Særlig liker jeg delen om hvordan foreldrene kan bruke lek til å gjøre barnet fortrolig med leggerutinene godt.

Når jeg ser på avsnittene om søvnproblemer og behandling, derimot, kan jeg vanskelig fortsette å nikke anerkjennende. I det første avsnittet, fastslår Sørensen at det kan være vanskelig å skille mellom søvnproblemer og søvnforstyrrelser. Deretter, uten å si noe som helst om hvordan foresatte kan få hjelp til å finne ut hvorvidt akkurat deres barn har et søvnproblem, en søvnforstyrrelse eller rett og slett er innenfor normalen, finner vi følgende:

Søvnproblemer hos barn er oftest av typen ”Atferdsbetinget søvnløshet”. Det betyr at barna enten har lært seg til å ha spesielle betingelser for å kunne sovne, at de prøver ut foreldrenes grenser, eller både og. Behandlingen går ut på at foreldrene endrer sin egen atferd, og gjennom det vil barnas atferd gradvis endres. Litt større barn kan lære seg øvelser for å slappe av, øve seg i å tenke gode tanker og bruke fantasien slik som ved kognitiv atferdsbehandling mot angstlidelser. Foreldrene kan godt gi ros og evt. belønning når barnet mestrer ting. Metodene er effektive, svært godt dokumentert, og det har ikke vært påvist skadelige bivirkninger. Vellykket behandling kan ha varig effekt, men kommer det tilbakefall, gjentar man behandlingen. Dersom barn er syke eller selvskader, skal metodene ikke brukes.

Metodene det dreier seg om, er:

Legge barnet i egen seng, gå ut av rommet, ikke gå inn igjen før neste morgen og bare la barnet gråte (exctinction burst).

Gradert ekstinksjon, også kalt Ferbers metode, legger de barnet, går ut av rommet, ignorerer all gråt og roping, går inn og sjekker etter fast tid for eksempel hvert 5. minutt eller etter 5, 10, 15 minutt, osv., inntil barnet har sovnet.

En variant av gradert ekstinksjon, er å sette seg ved siden av sengen uten å gi noen form for kontakt, ikke øyenkontakt, verbal eller fysisk kontakt.

Anbefalingen er altså at barn skal gråte seg i søvn, uten trøst fra foreldrene.  Antakelsen er at barnets oppførsel rundt leggetid skyldes vaner foreldrene har skapt heller enn behov som stammer fra noe fysisk eller mentalt i barnet selv. Tiltaket som skal ha størst effekt, er å få fra barnet i egen seng på eget rom og ikke komme inn igjen før neste morgen uansett hvor mye barnet gråter.  «(…)dersom foreldrene holder seg konsekvent unna, vil barnet fort lære seg nye vaner. Allerede etter 2-3 netter vil de fleste falle til ro og sovne på egenhånd. Det kan være lurt å lage avtale med søsken, rose, evt. belønne dem for å holde ut, la de evt. sove et annet sted, og evt. informere naboer om tiltaket.»  Skal ungen som har vaner omverdenen føler behov for å endre skal gråte så høyt og så lenge at søsken og naboer må informeres på forhånd for å kunne holde ut? Dette er hårda bud i min verden! Jeg må anta at dette er råd retta mot barn som sover i sprinkelseng, slik at de ikke kan stå opp igjen. Da snakker vi vel vanligvis om barn i alderen et halvt til to og et halvt år? Jeg undrer meg over hva de lærer av å behandles slik. Selv om det målbare resultatet av metoden er at barnet sovner for seg selv om kvelden (og igjen om nettene etter oppvåkning), kan barnet lære mer enn som så – for eksempel at foreldrene ikke kommer når barnet har behov for dem. Hvis innsovning kommer som et resultat av at barnet er utslitt og resignerer, kan jeg ikke forstå hvordan dette ikke vil påvirke barnets relasjon til foreldrene. I følge Sørensens artikkel har det ikke vært påvist skadelige bivirkninger. Vel – ikke alle er enige om det. Nettstedet «Sov godt lille baby» har en god oversikt over artikler som hevder det motsatte.

Spedbarn er små pattedyr. De har en begrensa bevegelsesradius og er biologisk tilpassa å være nær en omsorgsperson mesteparten av tida de første årene. Nå er ikke jeg noen ensidig tilhenger av argumentet «naturlig er bra» – det er mye naturlig som er farlig og unaturlig som er bra – men i dette tilfellet tror jeg sterkt på å spille på lag med naturen. Å gradvis lære barna å finne roen selv, tar riktignok lenger tid enn en effektiv ekstinksjon (hmm … hvorfor bruke fremmedord når det finnes adekvate norske synonymer?). I lengden tror jeg likevel det er sunnere enn metodene Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar gir. Jeg er skuffa over at disse alternativene ikke en gang nevnes. Rask endring av søvnsituasjonen er av og til nødvendig for å få en familie til å fungere, for eksempel av hensyn til foreldrenes helse eller parforholdet. For alle familiene der søvnen er en kilde til frustrasjon heller enn en kritisk situasjon, kan mildere metoder som tar lenger tid være bedre.

Til å begynne med stilte jeg spørsmål ved kompetansesenterets syn på barn. Ved nærmere ettertanke lurer jeg også på hvordan de ser på foreldre.

Det kan være vanskelig å legge barnet i egen seng, gå ut av rommet, ikke gå inn igjen før neste morgen og bare la barnet gråte. (…) Dersom foreldrene ikke ønsker å prøve eller ikke klarer å gjennomføre første metode, som kalles standard ekstinksjon, kan de bruke en annen metode.

Jeg får litt følelsen av at foreldre som ikke ønsker/klarer å gjennomføre standard ekstinksjon kan oppfattes som litt, vel, svakere enn de som klarer det. Vel. Hva er da vi, som ikke ønsker å gjennomføre noen metode som krever at barna våre gråter lenge sammenhengende uten tilbud om nærhet eller trøst?

Jeg velger å si at vi er fornuftige.

Advertisements

13 kommentarer

Filed under Skriblerier

13 responses to “Hvilket syn har Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn?

  1. Det høres veldig rart ut, synes jeg. Vi har brukt Ferbers metode, men aldri latt noen skrike mer enn et par minutter. Jeg tror ikke barn har vondt av å skrike så lenge de føler trygge, men å følge en slik metode uten å ta barnas reaksjon med i betraktning høres ikke lurt ut.

  2. Kat

    Selv Ferber anbefaler faktisk ikke sin metode for barn under 2 år, selv om det er noe helt annet enn hva som gis i råd i dette landet. Små barn er ikke i stand til å forstå at mamma/pappa fortsatt finnes, når de går ut rommet, og de har heller ikke noen forståelse av tid, slik at to minutter like gjerne kunne vært en evighet. Og det må jo være vondt for babyen å blit avvist og forlatt gang på gang, slik som med Ferbers metode. Selv Ferber fungerer slik at barnet resignerer og gir opp at foreldrene kommer når de sender ut sitt sterkeste signal på at det har behov for dem. Ingen kritikk til deg, ylvalia, bare til informasjon, slik at det kanskje blir valgt en annen metode neste gang, om det trengs.n Hvis det var en baby dere brukte metoden på da, og ikke et større barn.

    • De har ikke vært over to år, nei, men heller ikke helt små. Vi har gjort dette først når de har vært såpass med at de helt klart har skjønt hva som har skjedd. Du kan sammenligne det med å ikke la dem få en ting de har lyst på, selv om de skriker etter å få det. Det må man av og til gjøre, og det er jeg helt sikker på at en baby ikke har vondt av. Selv om de sender ut svært sterke signaler. Det gjør nemlig vi også, og det skaper trygghet. Du kan tross alt kommunisere ganske bra med mange babyer lenge før de fyller to år. Men det er forskjell på gråt. Og det har også vært forskjell på barna. Dessuten spørs det hvilke alternativer som finnes. Kan jeg kose et barn i søvn, foretrekker jeg selvfølgelig det. Men når det enten tar veldig lang tid og/eller barnet bare kaver og gråter og ikke klarer å falle til ro med meg til stede, da synes jeg det må være bedre å lære det til å sovne på egen hånd.

  3. Jeg synes det er så rart, jeg, at det oppfattes som et problem at barna sover bedre sammen med foreldrene enn alene. Hvem er det et søvnproblem for, da? Foreldrene eller barna?
    Jeg er 45 år og kan enda huske at jeg til stadighet våknet opp av mareritt som barn (det gjør jeg forsåvidt enda). Jeg aner ikke hva mine foreldre gjorde med dette da jeg var helt liten, men jeg kan godt huske at da jeg var 4 år og oppover tuslet inn i senga og la meg ved siden av min mor disse nettene. Et trygt og godt minne om samværet med min mor som døde da jeg var 15 år.
    Min tre-årige datter våkner opp hver eneste natt av drømmer og er redd. Inntil i sommer lå hun på samme rom som oss om natta, vi har en liten seng stående ved siden av vår seng. Nå er hun så trygg at hun sovner i egen seng, men vi ligger sammen med henne, leser og synger og er der til hun sovner med sin hånd i min. Stort sett hver natt kommer hun tuslende inn med kaninen i hånden og vil sove videre sammen med oss, i senga si ved siden av vår seng. Dette er helt klart atferdsbetinget, slik det beskrives over her, og det meste barna lærer er jo faktisk det. Så kan vi strekke dette begrepet videre og tenke at vi foreldre har noen valg. Vi kan tenke på dette som et søvnproblem, et atferdsbetinget søvnproblem, og sette inn tiltak for å endre denne atferden. Og hva kan vi lære henne da? At det ikke er greit å komme inn til mamma og pappa om natta når jeg våkner og har drømt og er redd. Eller vi kan tenke at dette ikke er et problem, at det er helt naturlig at en liten jente søker trygghet hos sine foreldre når hun søker trøst og en varm hånd. Min eldste sønn var ganske lik, han våknet opp mange ganger om natta i mange år. I dag er han 20 år gammel, har flyttet hjemmefra og er student. Så de gir jo slipp til slutt. Så som mor velger jeg helt klart å følge mitt hjerte og gi mitt barn det trygge alternativet og alt det innebærer av atferdsbetinget læring.

  4. Silje

    Det høres helt uforsvarlig ut. Det kan jo være andre grunner til at barnet gråter, feks at det har kastet opp i senga eller klart å vikle dynetrekket rundt halsen (som min datter gjorde ca 1 år gammel). Dersom man skal ta dette helt ut, kunne jo bare foreldrene legge barnet og så gå ut på byen. Ingen vits å høre på gråtingen hvis man ikke skal inn for å sjekke barnet likevel? Rådene burde anmeldes til barnevernet og helsetilsynet.

    • Rådene er meldt til Barneombudet, Helse- og omsorgsdepartementet, Helse Vest og en rekke andre instanser. Dessverre fastholder Kompetansesenteret at metoden er ok å bruke tross flere henvendelser den siste tiden. Dog har de presisert at metoden er ment på barn over 6 måneder. Dette er naturligvis IKKE ok, og forhåpentligvis kan vi få senteret til å endre informasjonen på sine sider, om vi legger nok press.

  5. Saubæbæ

    Jeg kom hit via en annen nettside hvor Nasjonalt kompetanse [..] ble omtalt i denne saken. Der sto det at 40% av alle barn har «søvnproblemer», ikke inkludert de som har søvnforstyrrelser. Jeg skjønner ikke helt hvordan man kan stemple en adferd som nesten halvparten av en populasjon har som et avvik. Om barn med søvnforstyrrelser omfavner 10,1% av alle barn har da de fleste barn «avvikende søvnadferd». Litt å tenke på. Har vi kommet til eller er nær det punktet hvor vanlig adferd blir bedømt som avvikende og må utryddes??
    Jeg samsov med dattera mi periodevis til hun var rundt 6. Nå sover hun for det meste i egen seng, sovner lett og greit. Og det helt uten skrikekurer, eller utryddende adferdsjusteringer for å si det på fint.
    Og det «på tross» av at hun brukte evigheter på å sovne som baby og småbarn og med mye uryddig trav i søvnavdelingen til hun ble 4. Klart det var slitsomt og som enslig mor hadde jeg heller ingen å avlaste de dagene jeg overhodet ikke hadde lyst til å sitte ved siden av en smårolling som ikke ville sove, men som helt klart burde ha sovnet for minst 2 timer siden i henhold til nasjonale «søvneksperter» med stor mediadekning.
    Jeg kan ikke si at jeg angrer på beslutningen å ikke bruke utryddende adferdsmanipulerende metoder selv om det var tungt for meg som omsorgsperson til tider.
    Jeg tror at de beskrevne metodene var i utgangspunktet utviklet for slitne foreldre som ikke har mere krefter å gå på og at det har blitt utvidet til å gjelde alle foreldre og familiesituasjoner. Andre eksempler på anbefalninger for en viss gruppe som har blitt utvidet til å omfavne «alle» er blant annet anbefaling om å avslutte nattamming ved 6 mnd alder som erutviklet for utslitte mødre som snart skal ut i arbeid og har for sikkerhets skyld blitt ett allmengyldig råd som gis til alle – sliten eller ei. Adferdsjusterende metoder som ART kan kanskje ha sin verdi i sammenspill med tenåringer med adferdsproblem, men det er ikke vits i å innføre programmet hos normale 1.klassinger. osv.

    • Hva hvis du hadde flere barn, og de andre måtte klare seg på egen hånd fordi du måtte sitte i timesvis ved senga hver kveld? Jeg er helt enig i at det er mange anbefalinger som virker merkelige, og som konstruerer problemer som ikke burde være noe problem. Men det som ikke er noe problem for noen kan være det for andre. Og det som ikke er noe problem når man har ett barn, kan være det når man har to eller tre. Det er rett og slett noe hver enkelt familie må finne ut av selv. Og så er det bare å gi blaffen i alle «rådene» om hvordan man «skal» gjøre ting, så lenge man har funnet noe alle trives med i sin egen familie.

  6. Lenke fra en bestemor som lot barna sove i foredresenga, med barnebarn som har sovet i foreldresenga:

    http://freudfri.blogspot.no/2012/07/go-aheadsleep-with-your-kids.html

  7. Det var så gøy å se at det kom en del kommentarer her. Jeg fikk også veldig mange treff på dette innlegget. Tusen takk til dere som har kommentert og alle som har anbefalt.

    Anbefalingene fra kompetansesenteret opprører mange, de møter mye motbør nå. Jeg håper de kan legge prestisjen til side og moderere rådene sine. Det er mange veier til Rom. Selv om søvn er viktig for barns utvikling, kan jeg ikke se at det er viktig om et søvnproblem løses på to-tre dager. Har vi hatt tid til å skape et atferdsrelatert problem, får vi også ta oss tid til å løse det på en konstruktiv måte.

    Har dere sett at Stavanger Aftenblad har tatt tak i saken?
    «La barnet gråte to-tre netter»: http://www.aftenbladet.no/nytte/familieliv/-La-barnet-grate-to-tre-netter-3080735.html
    «Ekspert: -Barneskrik om natta er normalt»: http://www.aftenbladet.no/nytte/familieliv/Ekspert—Barneskrik-om-natta-er-normalt-3081135.html
    «Jeg ble syk av skrikingen»: http://www.aftenbladet.no/nytte/familieliv/-Jeg-ble-syk-av-skrikingen-3081361.html
    «Slik vinner du søvnkampen»: http://www.aftenbladet.no/nytte/familieliv/Slik-vinner-du-sovnkampen-3082106.html

    Og som et a propos til den siste lenka: Jeg er så inderlig lei av at så mye av livet med barn framstilles som en maktkamp. Det er ikke slik jeg ønsker å lære barna mine at livet fungerer. Hva om jeg skulle se på alle ulikheter i samlivet med partneren min på samme måte?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s