Tanker om tilknytningsomsorg

I den utmerka bloggen Relativt Unge Mødre (kunst+morsrollerefleksjoner=sant!) snubla jeg over et innlegg om tilknytningsomsorg (heretter stort sett «TIO» fordi jeg er lat) som fikk det til å klø i skrivefingrene. Etter å ha fått en overdose av TIO-fanatisme på ulike nettfora, har «Birgitta Blix» skrevet om hvorfor foreldrestilen ikke er noe for henne. Hvis innlegget hennes kunne feies til side som en misforståelse hadde det jo ikke vært noen sak, da kunne jeg jo bare oppklart misforståelsen i en kommentar. Hadde jeg vært en TIO-Momzilla, ville jeg kanskje lagt inn en arrogant kommentar av typen: «Så, så lille venn, du har egentlig ikke forstått noen ting. Det er sikkert fordi du var så deprimert.» Når saken derimot er den at jeg godt forstår, og selv har erfart, at den mammastammen jeg tilhører på verdensveven av og til framstår som alt annet enn romslig og inkluderende, føler jeg et behov for å tale den balanserte tilknytningsomsorgens sak.

Erfaring har lært meg å være forsiktig med å la barneoppdragelsen, hestehåndteringa og for den del pedagogikken min ha en merkelapp. Da jeg møtte fenomenet «natural horsemanship» (i stammespråket forkorta til NH) på nittitallet ble jeg litt «frelst», det føltes som om jeg hadde funnet Den ene sanne veien. Det føltes også som om jeg var totalt inkompetent, jeg gikk inn i en lang periode hvor jeg veksla mellom å ha alt for stor selvtillit og gå inn i situasjoner jeg skulle holdt meg unna og å være helt paralysert av redselen for å gjøre noe feil. Spørsmålet jeg stilte meg når jeg sto i en situasjon jeg skulle løse gikk fra å være «hva er det lurt å gjøre her» til «hva er NH her?». Da jeg fikk barn, havna jeg litt i den samme fella, men fordi jeg allerede hadde erfaringa fra hesteholdet med meg klarte jeg å bryte ut av mønsteret mye tidligere enn jeg ellers tror jeg hadde greid. (Til dere som ble utsatt for min misjonering i min nyfrelste periode: Sorry!) På grunn av dette er jeg ofte usikker på om jeg ønsker å definere min måte å være forelder på som tilknytningsomsorg. Jeg vil velge mine løsninger ut fra hva jeg synes er rett å gjøre i en gitt situasjon, ikke ut fra hvilke løsninger som kommer med stempelet «TIO-godkjent». Samtidig kjenner jeg at jeg synes «tilknytningsomsorgsbrillene» er et nyttig filter når jeg søker rundt på nettet og dermed ikke kan se på resultatet (=ungene) når jeg undrer på om jeg skal følge noens råd eller ikke. Så ja – i nettspråk er jeg en TIO-mor, selv om det er et begrep jeg knapt bruker i talespråk.

Vi er i grunnen enige om at alle må gjøre det som fungerer best for dem, uten å tenke for mye på hva som er ideelt. Uten å følge strenge manualer for hva som er best. Slikt blir man bare unødvendig stresset av. (RUM/Birgitta Blix)

Jeg er så inderlig enig! Vi foreldre – særlig mødre, tør jeg påstå – står overfor en voldsom flom av informasjon. Som Birgitta Blix er også jeg googleavhengig, «les om det!» er strategien jeg alltid griper til først når jeg møter noe jeg ikke helt forstår. Gudene vet at det er en situasjon jeg har vært i ganske mange ganger siden den kalde vårdagen for åtte år siden da jeg satt i sofaen i stua, grå i ansiktet, med en baby som visstnok hadde kommet ut av meg sammen med ganske mye blod. Jeg har googla, diskutert, rista på hodet, vurdert, latt meg overbevise, spist kameler og googla igjen. Underveis har jeg møtt mange av tilknytningsomsorgs-Momzillaene som kan få de fleste (særlig feminister!) til å rygge raskt ut av nettforumet igjen mens de tenker: «Nix, dette er ikke noe for meg.» Her kommer derfor mine tanker rundt tilknytningsomsorgens idealer.

TIO en oversettelse av det amerikanske Attachment Parenting (AP), et begrep som ble lansert av Dr. Sears en eller annen gang lenge før jeg fikk barn. Den interesserte leser med detaljhunger kan finne ut av når det skjedde selv. Han er i utgangspunktet ikke en figur jeg intuitivt ville oppsøkt for å få råd: En eldre, kristen, amerikansk mangebarnsfar. AP kom som en reaksjon på en autoritær foreldrestil som nok fremdeles er vanlig i USA, en foreldrestil der det er viktigere å «temme» barn enn å forstå hvordan de tenker. Foreldrepermisjon er dessuten nesten et fremmedord. Dagens situasjon i Norge, med ganske stor frihet til å føde slik vi vil, Mor-Barn-vennlige sykehus og lang foreldrepermisjon gjør at mye ligger til rette for at foreldre gjør tilknytningsvennlige valg gjennom barnets første leveår helt uavhengig av om de gir omsorgen sin en merkelapp eller ikke. Samtidig merker jeg at mange er opptatt av å «temme» barna tidlig også her, uttrykk som å «ta den kampen», «viktig å ikke la dem få viljen sin» og «de lærer fort å manipulere foreldrene» vitner om et syn på spedbarn som ligger et godt stykke unna mitt eget.

Et lite sidespor: Vi skal for øvrig ikke veldig langt tilbake i tid før holdningene til god spedbarnsomsorg var dramatisk annerledes også her i landet. Farmora mi fortalte en gang at hun fikk streng beskjed om at det var viktig at barna fikk ro mellom hvert stell. «Ro» betød i den sammenhengen at spedbarnet skulle ligge i seng eller vogge i tre timer uansett hvor mye de skrek. I ettertid, sa hun, har hun tenkt på at det ikke ville falt henne inn å behandle søyer og nyfødte lam på samme måte.

Dette får være mer enn nok bakgrunn. Over til idealene.
Med en solid amerikansk sans for det kommersielle, har Dr. William Sears kommet opp med begrepet «7 Baby B’s». Det som følger her er mine tanker om disse idealene i en norsk virkelighet. Jeg gjør ikke noe forsøk på å definere hva som er rett for alle som kaller sin foreldrestil for TIO.

1. Birth bonding – Knytte bånd like etter fødsel
Det første klare bildet jeg kan se for meg av min eldste, er bildet av ham som en liten bylt på farens nakne brystkasse mens jeg ble trilla ut av fødestua for å tråkles sammen på kirurgisk og deretter en pose eller to med blod. Guttungen hadde fått die litt, de neste timene ble det far og sønn som knytta bånd. At han var hos far og ikke hos meg de timene har jeg aldri brukt en kalori på å tenke på! Han fikk råmelk, han fikk pappanærhet og etter hvert fikk han sikkert sove ut etter en fødsel som tok på både for ham og for meg. Først da jeg satte meg ned for å skrive dette, fremdeles med min tredje, lette fødsel fulgt av amming, dusjing og soving sammen med den nyfødte ganske friskt i minne, slo det meg at jeg ikke aner noe om hva som foregikk disse timene. Et øyeblikk kjente jeg et vemod ved det, men blaffet gikk fort over. Vår vesle nyfødte var ikke alene i verden selv om han ikke var hos Mor, han var trygg hos faren sin.

Når jeg leser om tida etter fødsel i ulike mødrefora på nett, ser jeg at mange opplever at de ikke følte tilstrekkelig (tilstrekkelig i forhold til hva?) morskjærlighet den første tida etter fødselen. Det tror jeg oppriktig talt ikke spiller den minste lille rolle for de nyfødte! Så lenge vi er villige til å dekke deres behov for næring, nærhet, hvile og vask (jeg snakker om reine bleier, altså, ikke daglig bading), tror jeg de føler seg trygge. De spekulerer ikke i om vår omsorg kommer fra hjertet eller fra hjernen sånn til å begynne med. Nærheten knytter bånd, begge veier. Om du leser dette og har vært bekymra for om du ikke elsker din nyfødte, så senk skuldrene. Kjærligheten vokser fram, smått om senn. (Om du leser dette og fremdeles er bekymra fordi du ikke føler at du elsker din større baby høyt nok – snakk med helsesøster om det. Du kan ha fått en depresjon. Det finnes det hjelp å få for og veier ut av.)

2. Breastfeeding – Amming
Mamming er viktigere enn amming. Sånn er det med den saken. Fordi jeg selv har fått amminga til å fungere uten mer trøbbel enn jeg kan leve med, har jeg nok hatt lett for å tenke «lurer på hvorfor hun ikke ammer» når jeg ser flaskemødre jeg ikke kjenner. Med tida har jeg lært meg å tenke: «Det har du pokker ta meg ingen ting med,» like etter på. Det ER ikke min sak. Det finnes uendelig mange grunner til å velge flaske framfor pupp. De fleste grunnene er mer enn gode nok. Amming er en lettvinn måte å gi nærhet og mat på, men det er ikke den eneste.

En bonus jeg har sett flasking, enten det er på full- eller deltid, er at det er lettere for den andre forelderen å knytte bånd til babyen. Her i huset lager vi storspiste babyer som dier både lenge og ofte. I kombinasjon med at jeg er tungpumpa selv om jeg gir ned lett til en diende baby, har det gjort at babyene har ligget veldig mye hos meg når de har vært små. Noen ganger føler jeg at jeg har «stjålet» en del fra faren deres ved det. Flasking har sine virkelig sterke sider – også fra et tilknytningsperspektiv.

3. Babywearing – Bære barn
Bæring fortjener en egen post hos meg, og kommer til å få det en eller annen gang. Jeg har brukt bæretøy i så mange situasjoner at jeg ikke lenger husker hvordan jeg organiserte babydagene uten. (Her gjelder for øvrig «nyfrelst»-kommentaren fra høyere opp i fullt monn.) Nå, i min tredje permisjon, ser jeg virkelig hvordan det å bære har gjort at han kan være med og være nær samtidig som jeg får gjort andre ting.

Den store utfordringa med bæretøy er lærekurven. Da jeg for første gang kjøpte et bæretøy som skulle erstatte BabyBjörn-selen som fysioterapeuten på barselavdelinga advarte så flammende mot å bruke før barnet kunne sitte selv men som jeg raskt ble avhengig av å bruke, endte jeg med å sitte, litt oppgitt, med en mystisk sak med laaaaaange stropper i fanget og bla i bruksanvisninga. Den havna i en skuff ganske raskt, BB-selen gjorde nytten gjennom hele den første sommeren til BabyÉn. Det var først da jeg begynte å treffe ei venninne som allerede hadde teken på annen bæring at det begynte å løsne. Da var jeg godt og vel ute av nyfødttåka og hadde knekt koden på amming og bleieskift. Dessuten hadde jeg en baby som trivdes godt med å bæres, lite vognvennlig turterreng rundt meg og stallarbeid som skulle gjøres, så motivasjonen var på topp. Hadde jeg vært alene, søvndeprivert og med en baby som bare grein hver gang jeg prøvde å knyte ham på meg, vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut lenge nok til å mestre det. Jeg har nylig fått et bæresjal fra Guatemala i gave. Det ser jo enkelt nok ut det, på kvinner som kan det. På meg er det foreløpig direkte uforsvarlig. Plutselig ble jeg litt mer ydmyk igjen.

Tradisjonelle bæresjal i Guatemala

Sååå enkelt. Eller?

Hvis du har et bæretøy liggende som verken du eller babyen har blitt venner med foreløpig, kan jeg varmt anbefale deg å prøve igjen en gang både du og babyen er i humør til det. Ikke for babyen skyld, men for din. Å ha begge hendene fri til å gjøre noe du har lyst til selv om ungen din bare vil opp, opp er gull verd. Nærhet for baby, frihet for deg. Og nei. De blir ikke bortskjemt av å bæres.

4. Bedding close to baby – Nærsoving. (Ja, jeg fant opp det ordet nå.)
“Wherever all family members get the best night’s sleep is the right arrangement for your individual family. “ (Hilsen Dr. Sears.) Punktum. Ja, samsoving er fint, men bare hvis både barn og voksne får sove på det viset. For oss har samsoving vært det som har gitt flest mulig familiemedlemmer mest mulig søvn i babyperioden. Det lærte vi av vår førstefødte. «Å lære en baby å sove i vogga si kan jo ikke være særlig vanskelig,» tenkte jeg. Famous last words. Etter noen svært søvnløse netter fikk det vesle kengubarnet sove på sida, midt i dobbeltsenga, trass i alle anbefalinger. Da sov han. Nå, med litt større barn i huset også, har vi et fleksibelt forhold til hvem som sover hvor. De fleste sovner i sine egne senger på sine respektive rom om kvelden, men når sykdom eller arbeidstider tilsier at det er mest hensiktsmessig å rokere på plassene gjør vi det uten å blunke. Her i huset er det ikke uvanlig å høre meg spørre de to eldste om de kan tenke seg å sove i dobbeltsenga for at den som skal opp før fuglene våkner for å dra på jobben kan få låne barnerommet. Dette førte til en interessant skolestarter-samtale med helsestasjonslegen. Førskolebarnet vårt ble spurt av legen om han sover i egen seng eller hos mamma og pappa. Han svarte som sant var at noen ganger sover han i egen og noen ganger hos oss. Da snakka hun ganske bestemt om å bli stor, og gjorde resolutt en avtale med ham om at «på mandag skal du sove i din egen seng». Jeg kjenner at jeg lar meg irritere litt over at helsestasjonspersonalet (som jeg ellers er strålende fornøyd med!) tar styring på den måten. Vi har samsovet mye med ungene, og er fornøyd med det. Andre lar være, og er fornøyd med det. Det viktige er at babyene føler seg trygge om nettene og at familien får hvile.
5. Belief in the language value of your baby’s cry – Tro på at spedbarn har en grunn når de gråter
Åtte år etter at min første baby ble født lurer jeg fortsatt på om disse som sier «du lærer fort å skille på ulike typer gråt fra babyen din» bare skryter og juger. Trøtt baby? Sulten baby? Våt baby? Nærhetssøkende baby? Jeg prøver meg med amming, skifting og bæring i en eller annen rekkefølge. Hvis jeg har kommet til det tredje alternativet uten suksess, prøver jeg meg gjerne på en tur ut. Hvis det ikke fungerer – rykk tilbake til start. At spedbarn gråter fordi de har noe å formidle, er jeg ikke i tvil om. Problemet (jepp, jeg bruker ordet «problem» i stedet for «utfordring») er bare å finne ut hva! Noen ganger greier vi ikke det. Da får vi bare gi trygghet og omsorg som best vi kan. Etter noen runder som spedbarnsforeldre har uttrykket «trøste og bære» fått en mer bokstavelig betydning her i huset.

6. Beware of baby trainers – Vokt deg for guruene
Før eller seinere kommer du borti dem: Metodeguruene. De har Svaret. Hvis du bruker Metoden kan et hvert barn temmes. Hvis du ikke lykkes, er det ikke fordi Metoden ikke passer ditt barn, det er fordi du gjør feil.

Til det har jeg bare en ting å si: Babyer skriver ikke bøker.

7. Balance – Balanse i familielivet
Å drukne i morsrollen er lett. Den er fylt med forventninger, både fra oss selv og andre, og det nye barnets behov kan føles endeløse og uoverskuelige. Amming, samsoving og nærvær falt meg etter hvert lett. Å farte rundt med en liten baby fikk jeg også raskt teken på. Det som skulle vise seg å være mer krevende var å skape et rom for meg selv i familielivet med en smårolling som i tillegg til behov hadde meninger (ganske sterke!) og ønsker. Morsrollen kan fylle hvert våkne sekund av døgnet og de fleste av de sovende sekundene med om vi lar den.

Ikke la den gjøre det. Pass på at du beholder en liten flik av noe som er .ditt. For meg har det vært hestene, særlig skimmelen som har fått gi bloggen min navn. Hesteinteressen har vært en del av meg så lenge jeg kan huske. En periode så jeg meg nødt til å sette bort hesten på helfôr (altså at en annen person har hesten som sin egen), jeg hadde ikke verken penger eller tid til ham selv. På den tida hadde jeg to barn under skolealder som hadde lite rom for at mamma skulle ut av huset for å trene eller dra på et møte, selv om pappaen kunne gjøre begge deler med største selvfølgelighet. Derfor var jeg spent på hvordan det skulle gå da hesten kom tilbake og jeg måtte dra i stallen 3-4-5 dager i uka. Det gikk over enhver forventning! Ungene som gjerne hang i buksebeina eller stilte seg opp foran døra om de så meg finne fram det støvete treningstøyet, de forsto at «hesten trenger også mammaen vår».  På den måten fikk jeg gjenskapt egentida mi.

Når jeg ser tilbake, seg jeg at den egentida gjør meg til en bedre forelder. Noen ganger føles det egoistisk å gå fra en unge som sier: «Nei’a, mammaaaa, kan ikke du være heeeeeeer,» men i det lange løp vinner både ungene og jeg på det. Hvis jeg har vært mentalt sliten og mommed out før jeg drar i stallen kommer jeg stort sett tilbake i bedre humør, klar til å gi det som trengs igjen. Dessuten får faren deres friere spillerom til å forme sin rolle selv uten at jeg legger føringer. Sist, men ikke minst: Sønnene mine lærer at også mødre har egne behov å ta hensyn til. Det synes jeg er viktig, det kan jo godt hende de skal leve sammen med ei mor en dag.

Tilknytningsomsorg handler om å ta hensyn til barnets behov for en trygg tilknytning til foreldrene. For oss, som begge har biologibakgrunn og har lett for å se på spedbarna våre som små primater føles dette som «naturmetoden». Dessuten er vi late. Det har vært enklere å amme enn å bruke flaske, å sove sammen enn hver for oss og lettere å amme om nettene enn å avvenne . Som det står i innlegget til Birgitta Blix:

Vi føler egentlig ikke at vi har hatt noe særlig valg. Det har bare vært enklest for oss å gjøre det på den måten.

Advertisements

7 kommentarer

Filed under Skriblerier

7 responses to “Tanker om tilknytningsomsorg

  1. sissel hansen

    tusen takk for ett godt og velskrevet innlegg 🙂

    som småbarnsmor og førskolelærer er dette virkelig en side jeg kunne tenke meg å «gi» videre til andre usikre småbarnsmødre. har selv måtte ta opp ting med helsestasjonen( og venner) blant annet når det kom blant annet til samsoving. fikk beskjed fra flere hold om at jeg kom til å skape en usikker, mammadaltende gutt…..de fleste som har møtt sønnen min vet at det IKKE stemmer. bruker også nettet til å se etter informasjon, men bruker til syvende og sist sunn fornuft….

  2. Takk for en fin og reflektert post rundt tilknytningsomsorg. Det er noe jeg ofte savner fra den fronten. Som du nevner har TIO, med sine effektive metoder for markedsføring vært viktig i USA, i et land der det fortsatt blir ansett som litt ekkelt at mødre ammer sine barn. Og det er jo flotte dealer som løftes frem i denne «sekten» av mødre, humre humre. Når jeg tar et «oppgjør» med TIO i vår blogg, setter jeg det selvsagt litt på spissen, fordi jeg ønsker å være en motvekt til flinkismødre og martyrmammaer! Fred og kjærleik

    • Takk selv, innlegget ditt tok en problematisk del av TIO-foreldrekulturen veldig på kornet. Jeg ble gående og tenke på hvor synd det er hvis det er den delen av TIO som treffer nye, usikre foreldre midt i fleisen.

  3. Kaisa

    Mange fine tanker, og jeg kunne hatt godt av å lese dette rundt fødselstid. Det at det tok litt tid å få den Store Kjærligheten bekymret meg en del den første tiden.
    Ang punkt 5: min kjære og jeg har hatt god glede av DVDen «Dunstan baby Language». Fru Dunstan mener at babyer har 5 lyder de første 3-4 mnd, og gir eksempler på alle fem. Vår pjokk lagde veldig ofte sulten-lyden, så drt var greit å begynne med pupp. Mulig det finnes klipp på nettet også.

  4. Hilde

    Hei! Så fint innlegg! Er enig i alle kommentarene dine til de 7 B’ene.

    Og disse ekstrem TIO-erne (som jeg tror jeg nesten er på vei til å bli selv) er litt skumle for en førstegangsmor. F eks samsoving. Jeg begynte med samsoving av nødvendighet og fortsetter med det med glede (barnet er nesten ett år gammelt), men alle de eldre i slekta mente at jeg nå skapte ris til egen bak og at det kom til å bli umulig å få ungen over i egen seng. Så da google jeg lengde på samsoving og kom inn i TIO-forum der mødrene sa at da ungen var 3 år var det null problem å få han til å sove i egen seng på eget rom. Jeg bare «3 ÅR?!?!?».

    Men jeg fortsatte likevel, og nå syns jeg det er så koselig at jeg sliter med min egen motivasjon for å få ungen over i egen seng.

    Liker familien din sin løsning med roterende sengeplasser. Det blir nok vår families løsning når den etter hvert økes også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s