Psykisk sunn i 2016

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

For ikke så altfor lenge siden når jeg satt og slappet av etter skolen med mobilen, som en vanlig ungdom gjør, så jeg en kommentar på et instagrambilde som gjorde at jeg begynte å tenke. Jeg hadde bladd gjennom en bruker med bilder av modeller. Der kunne folk sende inn hva de syntes om dem, og det var en evigvarende diskusjon om hvem som var og er den beste modellen. Høres veldig overfladisk ut, men egentlig synes jeg det er bedre enn mye annet.

Jeg liker modeller, og jeg liker å se på det de gjør. Jeg mener ikke de typene som man ser halvnakne i en reklame for en amerikansk fastfoodkjede. Jeg mener de som er kjent for et unikt utseende og blir brukt i «high-fashion» som det er kalt. Og her var det bilder av dem, kommentaren jeg leste var et svar til en annen som mente at en modell var flink fordi hun var så pen, og da svarte han eller hun noe sånt som «beauty isn’t an achievement anyway». Uansett hvor åpenlyst det er gjorde de ordene gjorde at jeg stoppet litt opp, bare for å tenke.

For i dag så er det jo nettopp sånn vi fremstiller det. Skjønnhet er en slags prestasjon, og det er den viktigste av alle. Det er det du skal ha her i livet før du kan bli lykkelig, et pent fjes og en flat mage. Jeg er ikke fornøyd med hvordan jeg ser ut, har aldri vært det. Ikke engang som et barn. jeg kunne ønske at jeg var tynnere noen ganger. Selv om jeg vet at jeg er slankere enn de fleste jeg kjenner. Da høres jo nesten ut som jeg er på nippet til å ha en spiseforstyrrelse, men jeg er jo ikke det. Selvbildet mitt er helt normalt, i forhold til andre jenter sitt på min alder. Spørsmålet er ikke om det er normalt, men om det er sunt.

Hvordan er man mentalt sunn i 2016 egentlig, tenker jeg. Det er nå mye mer normalt å ha en psykisk lidelse enn det det var for noen tiår siden. Noen argumenterer med at det er fordi vi er sarte, og psykologene overdiagnoserer, som lege Gisle Roksund sier i kronikken « Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise.» i aftenposten. Jeg tror det kan være begge deler, men alle de jeg kjenner med en diagnose har fått den på grunnlag av at de har problemer, noe jeg kan se. Sosial angst er det ikke rart at flere får, fordi samfunnet er totalt annerledes på mange måter, og angst er en sykdom/plage som skyldes sosiale og psykiske forhold (mens arv heller vil gjøre at det er en større eller mindre sjanse for at man får det), og kan bli borte med kognitiv terapi.

Heldigvis er åpenheten rundt psykiske lidelser blitt større i samfunnet, men det gjør det ikke nødvendigvis lettere å ha dem. Mange vil ikke snakke åpent om det fordi lidelsen ikke «passer» til dem, gutter spesielt skal ikke ha angst eller tvangslidelser, og gud forby spiseforstyrrelser. Det er ikke mannlig nok å være usikker på seg selv, selv om de kanskje føler like mye kroppspress som jenter gjør.

Kilder:

Folkehelseinstituttet: https://www.fhi.no/nyheter/2016/sosial-angst-er-svart-arvelig/ hentet: 25.11.2016, sist redigert: 18.01.2016

Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Sorg-blir-depresjon-Maur-i-rompa-blir-ADHD-Sjenanse-blir-sosial-angst-Moderne-psykiatri-er-i-krise–Gisle-Roksund-26006b.html hentet: 25.22.2016, sist redigert: 18.04.2016. av Gisle Roksund

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s