Your Body is a Battleground

– Aka mine emo-tanker rundt selvbilde, kropp, sjel og egoisme

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

Mang en gang har jeg irritert meg over andre. Det skal nok sies, at det ikke er så vanskelig, fordi jeg er en person som er lett å irritere. Noen ting er riktignok verre enn andre, som evnen enkelte har i bare å se seg selv.

Mennesket er i bunn og grunn et egoistisk vesen. Ingen kan noe for det, evolusjonen har skapt oss slik for å overleve. Samtidig er vi flokkdyr og har et grunnleggende behov for kontakt, dette er også avgjørende for vår overlevelse. Den eneste grunnen til at vi egentlig omgås andre er fordi vi er avhengige av dem. Mesteparten av min omgangskrets (meg selv inkludert) gjør alt for å få oppmerksomhet og annerkjennelse. Ingen spør om noe helt uten å forvente en personlig gevinst. «Hvordan har du det i dag?» behøver ikke bety at vedkommende som spør faktisk er interessert, men forventer omtanke i retur. Ingen er snille uten grunn lenger. Det forventes anerkjennelse på at utsagnet/handlingen som var god, ergo at du er en god person. Jeg tror det vil være på denne måten, rett og slett fordi vi er mennesker. Hvor åpenbart man legger ut sin egen interesse for seg selv, er et annet spørsmål.

Jeg driter i om du så stygg ut på det bildet. Hvem ser ut som Gigi Hadid når de akkurat har stått opp? Ingen. Ikke en gang Gigi Hadid ser ut som Gigi Hadid – grunnet uendelig retusjering og rettelser av virkeligheten. Greit nok, ikke det fineste bildet av deg. Er samtaleemnet vårt de neste fem minuttene likevel nødt til å handle om hvor stygg du så ut på det bildet? Det finnes da virkelig ting her i verden som er langt mer interessant å snakke om enn din egen åpenbare egoisme? Egentlig syns jeg litt synd på deg. Ditt skrik etter annerkjennelse pga. din egen usikkerhet er altfor tydelig.

I den digitale hverdagen vi lever i er det eneste jeg ser, et virvar av folk som prøver å presentere seg på best mulig måte. Alle skal være så fordømt lykkelige. Livet en dans på roser. Pisspreik. Uendelig pjatt som måles i likes og kommentarer. Jeg velger å se på Instagram som egenreklame. Hvordan tiltrekke seg flest øyne? Den eneste grunnen til at folk bruker Snapchat, er pga. en streak som på en eller annen vidunderlig måte skal gi dem mer status.

Ikke bare skal livet og din sinnsstemning være perfekt, men kroppen din også. En kropp som blir tvunget til å møte umulige idealer ut ifra det som er på moten for øyeblikket. Akkurat nå er den såkalte timeglassfiguren inne igjen. Folk vil ikke se ut som beinrangler lenger, nei, det er sååå 10 år siden. Man skal ha kurver, men samtidig være fit og ha stor rompe. Pupper er også en bonus. Være på diett og drikke slanke-te sponset av Amerikas største Botoxfamilie. Har du ikke naturlig smal midje? Det finnes såkalte «waisttrainers» som er direkte farlig for indre organer og skjelettet. Jaja, du kan jo like gjerne bare fjerne det nederste ribbeinet for å bli ferdig med det. Mirakelkremer som fikser strekkmerker og kviser. Tanken om at kroppshår er ekkelt, fordi det er urenslig. Ideen er jo bare fra pornoindustrien. Kjøp ditt, kjøp datt, så vil alle dine problemer fikses! Det irriterer meg at det finnes folk her i verden som blir milliardærer på andre folks usikkerhet.

Det som skremte meg mest ved «Obsessed with my body» var jo nettopp denne åpenbare selvopptattheten, noe jeg misliker sterkt. Verden sirkler ikke rundt enkeltindivider. Jeg mener det rett og slett ikke er sunt å være så fiksert på kropp og utseende, som i grunn er trivielle ting sammenliknet med det som sitter i toppetasjen. Dette er jo i bunn og grunn usikre mennesker, og når jeg sier at jeg blir irritert, er det vel ikke alltid over menneskene. Det er heller det at de ikke tør å fronte usikkerheten, men legger på tjukke masker for å skjule hvem de virkelig er.

Hele denne teksten kan jo sies å være hykleri. For jeg er også egoistisk. Mitt egoistiske ønske er «hvis alle andre hadde vært som meg», som verken er rettferdig eller objektivt. Her er det jeg som ser etter annerkjennelse fra andre ved hjelp av klaging. Kanskje det er det som irriterer meg mest, min egen dobbeltmoralske måte å se verden på.

Men hva gjør jeg med det? Hva gjør vi med det?

Kilder:

Dybvik, Elise. (2016). Dagens kropper er ustabile. Hentet 24.11.16 fra http://agendamagasin.no/intervjuer/dagens-kropper-ustabile/

Roksund, Gisle. (2016). Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise. Hentet 24.11.16 fra http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Sorg-blir-depresjon-Maur-i-rompa-blir-ADHD-Sjenanse-blir-sosial-angst-Moderne-psykiatri-er-i-krise–Gisle-Roksund-26006b.html

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s