Category Archives: Hesteprat

Hestejenter: Framtidige ledere eller sexobjekter?

I fjor på disse tider klarte undertøysbutikken Reimers å få ganske mye oppmerksomhet fra kvinner som driver med hest. Oppmerksomheten var ikke utprega positiv, forfatteren og ridelæreren Berit Bertling ble blant annet intervjuet i Adressa der hun gjorde det gnistrende klart hvorfor så mange kvinner som driver med hest ble provosert over måten forslitte klisjeer ble brukt til å selge undertøy:

– Det er jenter ned i 6-7-års alderen som driver med hest. Vi trenger ikke dette evige fokuset på pisk, ridestøvler og sporer. Og den kleine «hø hø…liker du å ri»-humoren. Vi er møkk lei av det. Det virker som om Reimers har gjort et forsøk på å fornye seg siden den gang bestemor kjøpte trusene sine der, men dette er bare helt 50-talls, sier Bertling.

Nå er det lenge siden sist jeg var i Trondheim, men jeg kan vel anta at hesteutstyr fra Horze ikke markedsfører undertøy der nå. Horze selv, derimot, gjør en solid innsats for seksualiseringa i år. Horze, som dukka opp på markedet med slagordet «It’s not how you write it, it’s how you ride it,» prøver visst å se om sex selger ridebukser også.

tattiniedera

Jeg kjenner ikke mange som synes dette er representativt for «how we ride it».

I løpet av de nesten tretti årene som har gått siden jeg begynte å ta ridetimer på Hovland Ridestall i Larvik kan jeg trygt si at de eneste gangene jeg har sett kvinner ri i antrekk som likner dette, er på kostymeritt. Da er det litt morsomt. Dette er bare irriterende. Her jobber vi for å bli tatt på alvor som utøvere av en sport, og så spiller en bedrift som vil bli tatt på alvor som leverandør til den samme sporten på akkurat den fjollete seksualiseringa som bare skader sportens omdømme.

Det skader ikke bare sportens omdømme, heller. Stallen er et fristed for mange. I arbeidet med Lena Forsbergs avhandling «Att utveckla handlingskraft. Om flickors identitetsskapande processer i stallet,» intervjua forskeren et stort utvalg svenske hestejenter. En av de mest kjente konklusjonene fra hennes arbeid, en konklusjon som også støttes av Bente Træens forskning i Norge, er at jenter som driver med hest vokser opp til å bli handlekraftige voksne som tar ansvar og har gode lederegenskaper. Disse jentene kunne fortelle at stallen var en arena der de kunne gi litt blaffen i utseendepresset som de ellers møter over alt.

La oss ha det sånn. La stallen være en arena for mestring av oppgaver, ikke en arena for enda mer sexpress. Hvis dere tar sporten og ungjentene på alvor, Horze, så fjerner dere dette bildet og tar en diskusjon om hvilket samfunnsansvar dere har som markant leverandør til hestesporten.

Oppdatering 9. desember: Vi var flere som sendte Horze tilbakemeldinger på dette i går. Jeg fikk ganske raskt tilbakemelding om at de ville fjerne bildet. I dag tidlig lå det en melding i innboksen min om at bildet er borte og at de beklager at de ikke hadde vært grundigere da de valgte ut bilder fra leverandørens nettsted. Jeg har blitt oppmerksom på at det aktuelle merket i stor grad bruker slike bilder i markedsføring.

Reklamer

3 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Clinic med Edward Gal 11. oktober 2010

Klippene er filma fra tribunen på Telenor Arena med et Olympus µ. Kvaliteten er så-som-så, men den som vil se og høre Edward Gal instruere kan nok få noe ut av dem likevel. I den første delen instruerer Gal Silje Bakken på en tre år ung hingst og Lotte Skjærbæk, på en seksårig hingst.

Clinic-en var en del av Rosa Sløyfe-aksjonen som Dressur så klart! arrangerer. Den nye Rosa Sløyfe-ambassadøren Mr. Pink ble introdusert halvveis i showet, og Ellen Birgitte Farbrot ble spurt, for åpen mikrofon, om hun ville bli hans nye rytter. Del to begynner med at hun får hesten fra Bettina Schockemöhle og blir instruert av Edward Gal. I andre halvpart av videoen rir Edward selv. På slutten blir han tilbudt å bli den treårige hingstens nye rytter, og rir såvidt den også.

Del 1

Del 2

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat

Oktober er horseshowtid

Søttende oktober i fjor, trøtt helt inn i margen etter både papirarbeid og stallvakter sto jeg i skarp oktobermorgenluft og kasta et siste blikk på hester og folk utenfor Telenor Arena før jeg vendte nesa hjemover.

Hestelukt og høstluft ved Telenor Arena

Nå er det den tida på året igjen. For noen av oss er det å være «backstage» under Oslo Horse Show et høsttegn like sikkert som gulnende blader, is på frontrutene og hester som røyter. Ved siste telling kom jeg til at det er mitt fjortende år som frivillig i stallene nå. Jeg var med mens hestene enda var stallet opp inne i Oslo Spektrum. Jeg var med da først noen, så alle hestene ble satt i teltstaller ute i Vaterlandsparken, og jeg var med da KOHS flytta ut til Fornebu. Det var med stort vemod jeg vinka farvel til Spektrum, å ha et så stort hestesportarrangement i hjertet av Oslo har sin klare sjarm, likevel kan jeg ikke si meg annet enn fornøyd etter flyttinga ut til Fornebu. Hestene har det bedre der.

Det er noe eget ved å jobbe i kulissene. For meg har det å delta på et så stort stevne aldri vært noen drøm, jeg begynner å svette litt bare ved tanken på at så mange mennesker skulle sett på meg ri. Det er heller ikke så voldsomt mye av selve stevnet jeg rekker å få sett – hvis ønsket mitt var å få sett mest mulig av sport og show hadde jeg hatt mer igjen for å kjøpe en gjennomgangsbillett. For meg ligger opplevelsen i å være med på å få arrangementet til å gå som det skal. Det er enormt mange hender som tar i, mange flotte mennesker som gjør små og store jobber, for å få et så stort arrangement i havn. Den gjengen er jeg glad for å være en del av.

En skimmel ser ut av boksen

En nattaktiv skimmel satte pris på en liten prat

I år blir det bare en liten smak av KOHS på meg. Tidligere har jeg jobba i hestebransjer og lett kunnet få fri for å leke med hestevenner ei uke i oktober, men som naturfaglærer er ikke det like lett å gjennomføre. Et par nattevakter har jeg likevel funnet tid til, de nettene gleder jeg meg til. (Men altså, værguder, jeg bestiller oppholdsvær! Kalde, klare oktobernetter er fint. Regnvær … not so much) I morgen på denne tida er jeg kanskje ute på en runde rundt i stallene.

Jeg gleder meg.

1 kommentar

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Hest ER landbruk

Da jeg omsider bladde gjennom torsdagens «Bondebladet» lyste overskrifta mot meg: «Hest ER landbruk». Ingressen forteller at «Å bruke en eiendom til å drive med hest, er landbruk godt nok for Lars Peder Brekk, sjøl om den per i dag ikke har produktive jordbruksarealer. Som NLH-utdanna (en trykkleif fikk det til å stå «udanna» her et øyeblikk – Freudian slip?) hestejente vakte dette selvsagt min nysgjerrighet. Papiravisa kunne fortelle meg at det dreier seg om en odelssak i Rana, den store veven kunne fortelle meg at det er snakk om Sletten fritidsgård og ridesenter. Senteret er veletablert og har rykte på seg for å ha et godt miljø og arrangere flotte ridestevner – hestefolk som var på Ryttertinget i 2009 husker kanskje at representanter fra Sletten kjøre- og rideklubb presenterte klubbens solider rutiner for å arrangere stevner.  Det står for meg som et solid eksempel på hest som næringsvirksomhet.

Jeg kjenner ikke denne saken fra innsida, ikke er jeg spesielt godt bevandra i odelsloven heller. Det jeg vet, er at det jaggu er på tide å få fastslått en gang for alle at å drive med hest som næring er landbruk godt som noe. Takk, Lars Peder Brekk, for at du «mener at mener den virksomheten som drives på denne eiendommen må karakteriseres som landbruk«, og dermed viser at du tar hestesporten på alvor.

3 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Barneponnien min

Det var en gang en ung, vimsete araber uten fnugg av respekt for menneskers (eller andre hesters, for den del) intimsfære. En masete fyr som til og med beit en unge som faren ikke tok ansvar for, og som ikke holdt seg for god til å sparke etter folk om han følte seg pressa for langt ut av komfortsonen sin. Med tid, tålmodighet og trening har rabagasten fått modne, nå opplever ungene ham som verdens snilleste og mest pålitelige. Oss voksne, derimot, kan han fremdeles spille et puss.

Forak sammen med ungene

4 kommentarer

Filed under Hesteprat

Salprat for spesielt interesserte. (#1, det blir nok flere)

For tida sitter jeg med to dressursaler og en hest. En sal som etter boka skal passe hesten ganske bra, men som ikke passer meg så bra, og en som etter boka skal passe hesten dårligere, men som jeg sitter godt i.

Vel. Hester har som kjent ikke skrevet boka. Den siste uka har jeg prøvd å bruke den som etter boka ikke passer så bra, og hesten ser ut til å synes den er aldeles grei – kanskje til og med greiere enn den andre. Vi får se hva framtida bringer. Kanskje bringer den faktisk en kombisal?

Bilder og notater om salprøving

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat

Hestefolk: Hva er det som binder oss sammen?

Hestemiljøet i Norge er egentlig ganske smått. Vi har vel kanskje seksti tusen hester her i landet, fordelt på travhester, turhester, spranghester, galopphester, kjørehester, arbeidshester, kosehester, dressurhester, distansehester, voltigehester, westernhester, pyntehester, avlshester, feltrittshester og hva-de-nå-brukes-til-hester. Hestene brukes av hestefolk – oss er det heller ikke så mange av. Likevel deler vi oss i like mange små sekter som vi har bruksområder for hest. Flere, faktisk, for vi deler oss i aller høyeste grad inn i raseorganisasjoner også. Så sitter vi der, da, rundt hvert vårt lille leirbål og fokuserer på det bålet lyser opp for oss: Erfaringene vi deler med de som bruker hesten til det samme som oss. Vi forholder oss til de som rir i samme slags sal som oss selv, med samme slags uniform som oss selv og snakker om hest med samme språk som oss selv, blinde for alle de verdifulle erfaringene som deles rundt de mange leirbålene omkring oss.  Har vi virkelig råd til dette, når vi som driver med hest er ei så lita gruppe i Norge som vi er? Jeg synes ikke det. Jeg synes det er på tide at vi som har en lidenskap for hest – og det har du antakelig, om du leser dette, ellers hadde du ikke ytt det som kreves for å ha hest som hobby eller næring her i landet – klarer å se forbi ulikhetene og heller se på det som binder oss sammen. Hesten.

Hest foran ridehusspeil

Kan ihuga småhestryttere lære noe på ryggen av en stor brun? Yes we can! Og antakelig har vi noe å lære bort til dere som sitter på store brune også.

En hest er en hest. Anatomien og psyken er i det store og hele den samme, uavhengig av øvrig lynne og fasong. Vi vet det jo så godt, likevel søker vi helst råd rundt vårt eget lille leirbål, der erfaringene gjøres med hester som likner vår egen. Når vi ser utover, mot de andres bål, blir fokuset så lett på hva vi synes de gjør feil heller enn hva de får til.

Det går mot sommer nå, sesongen for lange treningsturer, utendørsstevner og  lyse kvelder utenfor stallen. Her er min sommeroppfordring til hestefolket: La dette bli en sommer der du lærer noe nytt av noen du ikke trodde du hadde noe til felles med.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat

En gutt. Hvite hester. Ei symaskin.

Etter en lang periode der den trofaste symaskina mamma og pappa kjøpte det året jeg ble født har stått under en haug med rot jeg skal rydde i «en dag jeg har god tid» og der lysta til å sy ikke har vært stor nok til å sprenge seg forbi hverdagslig tiltaksløshet, fikk ungene mine tent skapergnisten (noen flere som har den ikke særlig gode LEGO-filmen om «Clutch Powers»?) min igjen. Unger sliter som kjent klær, og utpå vårvinteren ble jeg sittende flere kvelder med stoppenål og slitt ulltøy. Jeg går en tendens til å skyve sånt småarbeid foran meg, men når jeg først setter i gang blir jeg alltid slått av hvor *rett* det føles å bøte tøy. Når jeg sitter i sofaen, gjerne med en kopp te og musikk jeg liker, mens jeg stopper ermet på ei ulltrøye fra i fjor kjenner jeg arven fra kvinnene som har gått før meg.

I og med at vi er heldige og kan arve en del klær, hender det buksene til gutta boys er småslitt på knærne allerede før de begynner å krabbe på kne i grusen med dem. Her om dagen kom yngstemann med ei joggebukse som han er tredje, om ikke fjerde, bruker av, og som jeg vurderte å kassere allerede da eldstemann vokste ut av den. Det ene buksekneet har lenge vært mer hull enn stoff. Den har nå likevel blitt liggende da, som et kriseplagg til bruk når det meste annet er vått. Han viste fram buksa og sa, med absolutt tiltro: «Mamma’n min kan reparere den.» At ungene ønsker at klær skal repareres, er jeg så glad for at jeg prioriterte å få symaskina fram fra glemselen. En kveld i forrige uke fikk ungene gi maskina en innvendig omgang med kost og symaskinolje, og i helga fikk buksa en stor lapp på kneet. Guttungen fikk velge lapp selv, og plukka ut et gammelt stoff med slott, riddere og hvite hester.

Hjemmesydde mapper og et glimt av nåleputa

Det stoffet hadde jeg i hatt liggende lenge, uten helt å finne ut hva jeg skulle bruke det til, det kom i hus etter en bytterunde på et forum en gang. Jo mer jeg så på det, desto bedre humør ble jeg i, så mens jeg først satt der sydde jeg like godt noe jeg har savna lenge: Ei stor nålepute. Og da var jeg i gang. Det er gøy å sy, særlig sånne små ting som gir synlige resultater med en gang. Instant gratification er tingen! Plutselig ville jeg sy mer. Den siste uka har bøkene til Amanda Blake Soule og Amy Karol fått litt luft mellom sidene igjen, og jeg hadde flere ganger titta på «Artsy Clutch» i «Bend the Rules Sewing». Inspirert av denne endte jeg med å sy en «Horsy Clutch»av det fargerike stoffet, med plass til lommebok, mobil og Moleskine-kalenderen min. Ikke bare har mappa riddere på hvite hester utenpå, fôret er også «hestete» – det er en bit av et gammelt dynetrekk med hestemotiver. Det eneste problemet med denne mappa var at fireåringen sa: «Den er min.» Det kunne jeg egentlig leve helt greit med, for jeg visste at jeg hadde stoff nok til å sy enda en, og lar meg lett sjarmere av at ungene liker hester. Vips, så ble det enda ei mappe. Den har jeg beholdt selv – enn så lenge.

Da jeg skulle finne knapper, var jeg oppe i knappeskuffen og lette etter gamle skatter. Knappeskuffen er i seg selv en skatt. Det er en skuff i en minikommode (en IKEA FIRA, for dere som er interessert i denslags) jeg arva etter Tante, og i den finnes gamle og nye knapper i skjønn forening. Det er knapper etter mormor, knapper fra Gomo, knapper jeg har kjøpt fordi de var fine selv om jeg ikke ante hva jeg skulle bruke dem til og knapper jeg ikke har hatt hjerte til å kaste selv om plaggene de hang på var utslitt. De to mappene endte med knapper som, hvis jeg ikke husker feil, kommer fra henholdsvis mormor og Gomo. Den ene tror jeg har vært reserveknapp til ei kåpe, den andre hadde en liten trådrest som viste at den i sin tid har hengt på noe annet. Så da er jeg tilbake til det som inspirerte meg til å ta opp håndarbeidet igjen: Arven fra alle kvinnene som har gått før oss.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Våryr

Sola varmer, vinterpelsen forsvinner og det er så inderlig godt å komme ut av vinterdekkenet. Og ut av vinterdressene.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat, Skriblerier