Category Archives: Skriblerier

Hvem er hen?

Kjønnslivet mitt er veldig enkelt. Passet mitt forteller at jeg er kvinne. Klærne mine, sveisen min og skotøyet mitt er kanskje ikke overveldende «kvinnelig», men heller ikke utenfor normen for hvordan norske kvinner kler seg i dag. Skulle du se under klærne mine ville du finne en kropp som har båret fram, født og amma barn. Jeg oppfattes som kvinne, omtaler meg selv som kvinne og når jeg passerer en passkontroll er det harmoni mellom det kjønnet jeg er oppgitt som der og det passkontrolløren ser når han eller hun (kan vi ikke bare si «hen», det er mye enklere) ser på meg. For meg personlig er kjønn enkelt. Kategoriene «kvinne» og «mann» er nok, slik det er nok for Katrine Engedal som raljerte over ulike kjønnsidentiteter  i «Adressa» sist helg.

For en del mennesker er det ikke nok. Noen mennesker passer ikke inn i disse to kjønnskategoriene, det gjelder blant annet intersex-personer. Har du aldri hørt om «intersex» før, sier du? Jeg har googla det for deg:

Intersex betegner en person som er født med kjønnskarakteristika som enten ved fødselen, eller senere i den kjønnslige utviklingen, ikke samsvarer med verken mannlig eller kvinnelig kjønn. Det vil si at personen ikke uten videre kan beskrives som gutt eller jente ved fødselen. Begrepet ‘intersex’ kan også benyttes som en kjønnsidentitet av disse personene.

Hvert år får mellom 10 og 15 barn barn i Norge diagnosen intersex på den måten at kjønnsorganene ikke passer med verken gutt eller jente.  Ifølge Senter for sjeldne diagnoser, trenger ikke alle disse å opereres. Det hender at barn som får tildelt ett kjønn, ønsker å bytte til et annet når de blir voksne, fordi de føler det tildelte kjønnet var feil. Derfor er det mange som mener at det er feil å operere, og feil å etterlate arr på ytre kjønnsorgan, før det er helt klart at dette er noe personen selv ønsker.

(Kilde: «Store medisinske leksikon»)

Jeg ser at Espedals ordlek er morsomt ment, slik det å leke seg med identitet kan være veldig morsomt. Deler av argumentasjonen hennes kjenner jeg meg også godt igjen i, jeg kommer også til kort når jeg måler meg opp mot bildene av hva ei kvinne skal være. Likevel satte latteren seg fort fast i halsen. I følge mann og barn eier jeg ingen sans for humor, det er kanskje derfor? Eller?
Jeg ler ikke fordi hun i sin lek med kjønnsidentitet sparker på ei gruppe mennesker som ikke bare har en «sterk forbindelse med sitt følelsesliv, sine hormoner og sin seksualitet». Vi snakker om mennesker som har et helt reelt problem som går på livet løs. Hva med å støtte dem i stedet for å le av dem?

170215-forth_rainbow_george_washington_wilson

Originalfoto av G. W. Wilson, via Wikimedia Commons. Redigert i GIMP.

Språk er makt. Språk kan bygge både bruer og barrierer mellom folk. Siden jeg liker bruer bedre enn murer, prøver jeg å se hvordan jeg kan bruke språket mitt på en måte som inkluderer de som vil inn. Disse menneskene vil få et lettere liv dersom vi åpner for registrering av et tredje kjønn. På hvilken måte kan dette være negativt?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Your Body is a Battleground

– Aka mine emo-tanker rundt selvbilde, kropp, sjel og egoisme

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

Mang en gang har jeg irritert meg over andre. Det skal nok sies, at det ikke er så vanskelig, fordi jeg er en person som er lett å irritere. Noen ting er riktignok verre enn andre, som evnen enkelte har i bare å se seg selv.

Mennesket er i bunn og grunn et egoistisk vesen. Ingen kan noe for det, evolusjonen har skapt oss slik for å overleve. Samtidig er vi flokkdyr og har et grunnleggende behov for kontakt, dette er også avgjørende for vår overlevelse. Den eneste grunnen til at vi egentlig omgås andre er fordi vi er avhengige av dem. Mesteparten av min omgangskrets (meg selv inkludert) gjør alt for å få oppmerksomhet og annerkjennelse. Ingen spør om noe helt uten å forvente en personlig gevinst. «Hvordan har du det i dag?» behøver ikke bety at vedkommende som spør faktisk er interessert, men forventer omtanke i retur. Ingen er snille uten grunn lenger. Det forventes anerkjennelse på at utsagnet/handlingen som var god, ergo at du er en god person. Jeg tror det vil være på denne måten, rett og slett fordi vi er mennesker. Hvor åpenbart man legger ut sin egen interesse for seg selv, er et annet spørsmål.

Jeg driter i om du så stygg ut på det bildet. Hvem ser ut som Gigi Hadid når de akkurat har stått opp? Ingen. Ikke en gang Gigi Hadid ser ut som Gigi Hadid – grunnet uendelig retusjering og rettelser av virkeligheten. Greit nok, ikke det fineste bildet av deg. Er samtaleemnet vårt de neste fem minuttene likevel nødt til å handle om hvor stygg du så ut på det bildet? Det finnes da virkelig ting her i verden som er langt mer interessant å snakke om enn din egen åpenbare egoisme? Egentlig syns jeg litt synd på deg. Ditt skrik etter annerkjennelse pga. din egen usikkerhet er altfor tydelig.

I den digitale hverdagen vi lever i er det eneste jeg ser, et virvar av folk som prøver å presentere seg på best mulig måte. Alle skal være så fordømt lykkelige. Livet en dans på roser. Pisspreik. Uendelig pjatt som måles i likes og kommentarer. Jeg velger å se på Instagram som egenreklame. Hvordan tiltrekke seg flest øyne? Den eneste grunnen til at folk bruker Snapchat, er pga. en streak som på en eller annen vidunderlig måte skal gi dem mer status.

Ikke bare skal livet og din sinnsstemning være perfekt, men kroppen din også. En kropp som blir tvunget til å møte umulige idealer ut ifra det som er på moten for øyeblikket. Akkurat nå er den såkalte timeglassfiguren inne igjen. Folk vil ikke se ut som beinrangler lenger, nei, det er sååå 10 år siden. Man skal ha kurver, men samtidig være fit og ha stor rompe. Pupper er også en bonus. Være på diett og drikke slanke-te sponset av Amerikas største Botoxfamilie. Har du ikke naturlig smal midje? Det finnes såkalte «waisttrainers» som er direkte farlig for indre organer og skjelettet. Jaja, du kan jo like gjerne bare fjerne det nederste ribbeinet for å bli ferdig med det. Mirakelkremer som fikser strekkmerker og kviser. Tanken om at kroppshår er ekkelt, fordi det er urenslig. Ideen er jo bare fra pornoindustrien. Kjøp ditt, kjøp datt, så vil alle dine problemer fikses! Det irriterer meg at det finnes folk her i verden som blir milliardærer på andre folks usikkerhet.

Det som skremte meg mest ved «Obsessed with my body» var jo nettopp denne åpenbare selvopptattheten, noe jeg misliker sterkt. Verden sirkler ikke rundt enkeltindivider. Jeg mener det rett og slett ikke er sunt å være så fiksert på kropp og utseende, som i grunn er trivielle ting sammenliknet med det som sitter i toppetasjen. Dette er jo i bunn og grunn usikre mennesker, og når jeg sier at jeg blir irritert, er det vel ikke alltid over menneskene. Det er heller det at de ikke tør å fronte usikkerheten, men legger på tjukke masker for å skjule hvem de virkelig er.

Hele denne teksten kan jo sies å være hykleri. For jeg er også egoistisk. Mitt egoistiske ønske er «hvis alle andre hadde vært som meg», som verken er rettferdig eller objektivt. Her er det jeg som ser etter annerkjennelse fra andre ved hjelp av klaging. Kanskje det er det som irriterer meg mest, min egen dobbeltmoralske måte å se verden på.

Men hva gjør jeg med det? Hva gjør vi med det?

Kilder:

Dybvik, Elise. (2016). Dagens kropper er ustabile. Hentet 24.11.16 fra http://agendamagasin.no/intervjuer/dagens-kropper-ustabile/

Roksund, Gisle. (2016). Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise. Hentet 24.11.16 fra http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Sorg-blir-depresjon-Maur-i-rompa-blir-ADHD-Sjenanse-blir-sosial-angst-Moderne-psykiatri-er-i-krise–Gisle-Roksund-26006b.html

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Hva er egentlig ”Perfekt”?

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

Hva er det egentlig å være ”perfekt”, og se ”perfekt” ut? Kanskje du synes nesa di er for stor, eller at ørene dine er for utstikkende? Eller kanskje du synes at du er for tynn eller for tykk? Dette er eksempler på komplekser de fleste av oss kan ha, og det er det flere grunner til.

Utseende har alltid vært noe som teller, og er veldig aktuelt i dagens samfunn. Uansett hvor du går vil du kunne se skjønnhets- og kroppsfikserte bilder og artikler. Bare på matbutikken er det flere eksempler på dette. Blad på blad med damer og jenter som ser plettfrie ut, og som skriver om hvor bra livene deres er. Det er ikke mange blader det ikke står noe i om f.eks. ”hvordan få et bedre kosthold”, eller ”slik får du sommerkroppen”. Mange tenker kanskje at presset er noe vi skaper for oss selv, og det kan være riktig det; men hvor lett er det å rømme fra det når det følger deg hvor enn du går?
Som det ble vist i dokumentaren Obsessed With My Body er sosiale medier en av de store grunnene til kroppspress og skjønnhetspress. På sosiale medier har alle en mulighet til å dele noe, hvis de ønsker det. Jeg har forståelse for at de som driver kjente blogger eller kontoer ønsker å dele bilder der de selv ser bra ut, eller viser kroppen sin, men det går vel en grense for hvor perfekt alt skal være? Falske, pupper, hår, negler og øyevipper, er noe som unge jenter stadig skaffer seg. Om det er noe annet du er misfornøyd med, kan du mest sannsynlig få fikset på dette også.

Selvfølgelig gjelder ikke dette bare jenter. I dokumentaren så vi flere eksempler på gutter som strever etter å få det ”perfekte utseendet”. I løpet av de siste årene har gutter blitt mer og mer opptatt av utseende, og mange bruker lengre tid på badet enn det jenter gjør. Enten det er å få muskler, eller fikse utseendet på andre måter, er dette noe gutter tyr mer til nå enn før.
I følge min oppfatning var det særlig en av hovedpersonene som utmerket seg litt ekstra. Han hadde tidligere slitt med mobbing og trakassering, og hadde derfor fått et dårlig selvbilde. For han var det veldig viktig å alltid se bra ut. Sosiale medier var en måte for han å få godkjennelser på, ved å poste bilder av seg selv. Jeg tror dette var den eneste måten han kunne føle at han var aksepter på, og få følelsen av at han var bra nok. Men selv om han fikk daglige responser som sa at han var ”perfekt”, virket det aldri som om han ble fornøyd.

Når man blir så fiksert på eget utseende kan man også fort bli ”blind” for alt annet. Jeg kunne se at han hadde en sårbarhet han ikke ville vise; for selv om livet hans kanskje virket ”perfekt”, var det mest sannsynlig ikke det. Det virket som om utseendet var hans måte å få vist seg på, og rømme fra virkeligheten. Når man først har blitt så fiksert på utseendet som det han var, tror jeg det blir til en slags ond sirkel.

Jeg synes det er utrolig trist at utseende skal ha så mye å si. Selv er jeg usikker når det kommer til mitt eget utseende, og jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke er misfornøyd med noe på seg selv. Man skal ikke måtte streve etter å se ut som noen andre enn seg selv, og streve etter å være ”perfekt”.

Som jeg tidligere nevnte, så burde det jo ikke være noen sak i seg selv å ikke la seg påvirke av presset; men jeg tror dette er noe som er lettere sakt enn gjort. Jeg tror også det er her problemet ligger. Om det er så vanskelig å ikke la seg påvirke, da er det noe som er galt; da har det gått for langt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Your Body is a Battleground

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

Kroppen din skal ta deg gjennom hele livet ditt. Du får bare en. Bare tenk på alle tingene den gjør for deg i løpet av en dag. Du hadde ikke vert her uten den. Du burde være glad i den. Ikke alltid tenke på hva den kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for den. Allikevel tenker de fleste av oss ikke på kroppen på denne måten. Nesten alle har noe de skulle ønske de kunne endre på med den. Et eller annet. Dette har de siste årene bare blitt verre og verre. Kroppspresset har blitt enormt mye større. Det finnes en norm for hva som er «vakkert» og hva som ikke er det. Det finnes en mal på hvordan man burde se ut.

Det som er trist med det er at dette idealet ofte er enten umulig å oppnå eller veldig usunt for kroppen. Det at jenter skal være syltynne høye supermodeller alle sammen verken burde eller vill noen gang bli en realitet. Det at alle gutter skal være kjempe muskuløse vil heller aldri skje. Men dette er altså det som folk strever etter. Mange går langt for å få det til. Noen ganger går det så langt at man rett og slett skader kroppen. Ja, nå vet jeg at anoreksi ikke alltid kommer av at man har lyst til å bli tynnere, men at man for eksempel føler en slags kontroll av ikke å spise. Det kommer allikevel noen ganger av det at man ikke er fornøyd med hvordan man ser ut. Jeg vil bruke det som et eksempel her nå. Mange tenker kanskje at de bare vil prøve å gå ned litt i vekt, begynner å spise litt mindre og kanskje trene litt mer. Så kanskje de går litt ned i vekt og tenker at «oi det var lett, kanskje jeg bare skal prøve litt mer» og slik fortsetter det til det til slutt tar over hele livet ditt. Deretter blir man syk, man kan få nyresvikt, hjertesvikt, depresjon og til slutt kan det gå så lang til at man dør. Enten fordi de ikke orker å leve med det mer eller fordi kroppen rett og slett ikke klarer det lenger.

Mange tenker sikkert at det er flest jenter som får slike spiseforstyrrelser, og det er sant at majoriteten er jenter, men det er viktig å huske et det er mange gutter som også lider av slike spiseforstyrrelser. Det er viktig å understreke at kroppspresset også ligger på gutter. Det at dette presset på hvordan man skal se ut bare blir mer og mer normalt er ikke bra, og spesielt ikke for kroppen. Jeg har et eksempel på at det bare blir mer og mer vanlig å se ut på denne måten. Vi var på besøk hos bestemor, og vi satt og snakket. TV-en stod på i bakgrunnen. Så kom det en jente opp på skjermen. I mine øyne så hun helt normal ut, men så utbrøt bestemor at hun synes hun var så tynn, og at hun umulig kunne være frisk. Så begynte jeg å tenke på det. Hun så jo egentlig veldig tynn ut i forhold til hennes høyde. Det at jeg ikke en gang la merke til at det var noe spesielt med henne kan være en skremmende tanke.

Det at alle skal se ut på en spesiell måte kan ha noe med alle folkene som er populære på Instagram og andre sosiale medier ser ut på denne måten, eller. I hvert fall etter redigering da. Unge folk bruker sosiale medier så mye i dagens samfunn at mange av heltene er fra nettopp sosiale medier. Og som det alltid har vert så ønsker folk å vøre som heltene sine.
Mange som ønsker a passe inn i denne malen vil ikke være i stand til å oppnå det. Da er det mange som tyr til andre ting. Plastisk kirurgi er bare blitt mer og mer akseptert gjennom årene og har nesten bitt normalisert enkelte steder. Selve teorien om at hvis man ikke ser ut på en spesiell måte, ja, da bare skjærer vi opp kroppen og former den på nytt er jo egentlig helt forferdelig. Allikevel er det så mange som gjør det, og mange blir til og med avhengig av det. Man ser jo hele tiden folk som har tatt det for langt. Det er kanskje ikke det største i Norge enda, men vi ser at det kommer. I land som USA og spesielt i områder som Hollywood er det nesten å se over alt. Det er ikke lenger mange som ikke har gjort noe som helst. Enten det bare er Botox gud vet hvor eller en nese som er blitt rettet ut, eller om det er absolutt alt. Bare for kanskje et år siden var det en trend at unge folk plasserte et glass over leppene for så å suge ut luften å lage et vakuum slik at leppene ville bli større. The Kylie Jenner Challenge. Dette gjorde at man fikk større lepper, ja, men den førte også til at leppene sprakk opp og noen endte til og med opp med å ødelegge leppene ordentlig. Alt dette for å se ut på en spesiell måte. Er det verdt det?

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Sunnhetspresset – sunt eller usunt?

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

«Jeg mener det er bedre å leve et intensivt og kort liv, enn å leve sunt og kjedelig til du blir gammel.»

Herborg Kråkevik ( http://www.ordtak.no/sitat.php?id=2928 ).

Sunnhetsblogger, redigerte modellkropper og sosiale medier skaper et større sunnhetspress en noen gang før. Er det en god ting?

Et sunnhetspress kan høres flott ut. Det er kanskje også det? Tross alt er det bra å være sunn. En god helse bedrer både kroppen og hodet. Den gir deg overskudd i hverdagen, blodtrykket senkes, du lever lengere, du blir tynnere. Du får et økt immunsystem og gjør det bedre på jobben og skolen. Den minsker sjansene for depresjon og kreft, og blir glad og positiv. Det kan jo virkelig høres ut som at det er gode grunner til et sunnhetspress!

Jeg mener imidlertid at det bare delvis er positivt. Det er klart at er visst press er helt nødvendig i dagens samfunn. Vi har enkel tilgang til alt slags sukker, fett og andre usunne stoffer. Det er også lettere enn noen gang å sitte stille, fordi det er så mange ting å gjøre stillesittende.

Overvekt er et større problem enn noen gang før. Antallet overvektige barn begynte å øke sterkt på 1970-tallet og har økt jevnt opp til tidlig 2000-tall i Norge. I USA er mer enn 1 av 3 voksne og 1 av 6 barn overvektige. Dette kan føre til sykdommer som hjerte og kar sykdommer og diabetes. For dem er kanskje dette presset en positiv ting?

Det er her jeg ble lei av å skrive om de positive sidene av sunnhetspresset, fordi jeg er så lei av å lese om dem. Side opp og side ned om alle fordelene ved å leve sunt. Artikler om nye dietter og måter å holde seg i bevegelse på. Det er virkelig ikke så enkelt som veganere og fitnessbloggere skal ha det til.

Jeg vet det er folk som tror det er så enkelt, så jeg skal liste opp noen grunner til at det ikke er det. Økonomi er et av de største problemene. Antakeligvis det største. Er folk klare over hvor dyrt det er å spise sunt? Nå snakker jeg ikke bare om hvor billig McDonalds er eller at økologiske grønnsaker er dyrere enn andre. Jeg snakker om de gangene jeg har skikkelig søt-sug i lunsjpausen og vandrer ned på kiwi i håp om å stoppe det. Nei, det hjelper ikke alltid å bare kjøpe en banan, til tross for at de er billige i forhold til andre ting. Jeg snakker om de gangene hvor det står mellom en liten pose yoghurtnøtter eller en sjokolade. Sjokoladen koster under 20. Nøttene koster rundt 40. Du kan kanskje tenke deg hva jeg ender opp med og at jeg er langt fra den eneste. Grandis versus kyllingbryst og salat? Det er faktisk ikke sånn – til og med i et rikt land som Norge – at alle har råd til noe mer enn den frossenpizzaen hele tiden.

Det er bare begynnelsen. Noen jobber så mye at de ikke har tid til å trene. Noen har mentale eller fysiske sykdommer som stopper dem. Men det er ikke bare det, heller. Noen er simpelthen bare kresne eller misliker trening, og det synes jeg det er på tide å innse! Dette er bare begynnelsen. Det er så ekstremt mange grunner og ekstremt mange folk som opplever dem, og å se den konstante jamringen om at folk må bli sunnere da, det gjør virkelig ikke noen noe godt! Folk gjør da så godt de kan!

Jeg tok akkurat en pause for å gå å spise. Vi hadde nemlig wok til middag i dag, og jeg liker ikke wok grønnsaker og spiste derfor lite. Det er egentlig helt greit. Vi har det ikke ofte. Nå laget jeg en sånn ferdig havregrøt pakke fra bjørn havregryn fordi jeg hadde lyst på grøt, og jeg hadde ikke tid til å lage selv fordi jeg var midt i en oppgave. Dessuten, når vi først har de posene så kan jeg like godt bruke dem. Jeg hadde i alle fall ikke tid til å lage en oppskrift postet av en firebarnsmor med et navn som Kathrine eller Crissy fra forstedene i USA. Dessuten har vi ikke sånn fancy mandelmelk som hun brukte og jeg spiste den siste bananen i går. Jeg er selvfølgelig langt fra seriøs akkurat nå, men det føles som at du alltid skal spise sånt. Man skal visst ikke få i seg noe slags sukker eller laktose eller kjøtt eller noe annet.

Det er jo supert at jeg nå har dårlig samvittighet for at jeg tok på såpass mye sukker selv om jeg i øyeblikket satt og elsket livet fordi det smakte godt. Jeg tok en håndfull valnøtter etterpå også, for jeg har lest et eller annet sted en eller annen gang at det er så bra for deg å spise en håndfull nøtter om dagen. Det sier litt om hvor mye effekt presset har på underbevisstheten, for bevisstheten min er veldig klar på at den ikke bryr seg.

Mine få minutt med dårlig samvittighet er ingenting. De er en liten bagatell, en brøkdel av et gigantisk problem som blir større hver dag. Spiseforstyrrelser er et viktig tema, og jeg kunne snakket om dem så lenge at jeg ikke skal gå så langt inn på det nå. Jeg er bare så lei av at folk ser at sånt skjer og bare presser på. Både media og firebarnsmødre og folk på idrettslinja, for den saks skyld. Hvorfor spiller andre folk sin helse så stor rolle, uansett?

Jeg er lei av folk som sitter på Facebook og skriver innlegg om at man skal komme seg vekk fra skjermen. Jeg er lei for at folk dømmer meg fordi jeg trener lite. Takk og lov for at vi ikke har gym lenger, for presset der var et mareritt. Jeg er lei av at folk føler så mye på presset at de stresser nok til å ødelegge både sin mentale og fysiske helse. Jeg er lei av at folk bare tar det for gitt at alle får det til.

Kan vi ikke bare ta det ned et hakk og akseptere at alle er forskjellige? Crissy og Kathrine skal få fortsette å dele sine sunne oppskrifter og inspirerende sitater, men det er greit om de holder det litt ute av bildet at de synes alle burde være som dem. Åtteåringer burde kunne komme til gymtimen og løpe i sitt eget tempo uten å bli spurt om hvorfor de løper så sakte og gå hjem å gråte. Foreldre burde slutte å tvinge i barna sine mat de hater og heller la dem spise så lite at de ikke får nok næring. Ja, for det kan bli langt verre enn litt wok en gang i blant. Media burde slutte å photoshoppe modeller og modeller burde føle mindre press, de også, på å være så tynne.

Jeg begynte med et sitat fordi jeg liker å lese bøker og fordi jeg liker når bøker begynner med sitater. Jeg liker bøker veldig mye bedre enn trening, og er derfor helt enig i det det sier. Hva slags forskjell gjør det om jeg er ekstremt sunn og lever ti år lenger, men bruker 8 år av livet mitt på å trene, enn hvis jeg bare lever som jeg vil og dør yngre? Man kan jo dø tidlig selv om man er sunn, også.

Litt press på god helse er nødvendig, men det har gått alt for langt og fører til dårlig helse i stedet. Det fører til stress, spiseforstyrrelser og urealistiske forventninger. Folk må ha frihet nok til å gjøre som de vil med kroppene sine, i alle fall til en viss grad.

KILDER:

https://helsenorge.no/trening-og-fysisk-aktivitet/effekter-pa-kropp-og-sinn-ved-aktivitet

http://www.dagbladet.no/2016/05/09/tema/overvekt/fedme/fysisk_aktivitet/44157683/

https://www.niddk.nih.gov/health-information/health-statistics/Pages/overweight-obesity-statistics.aspx

http://www.natural-liquid-vitamins.com/truegreens.html (bilde)

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Kroppspress

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

Det er 2016, alle er opptatt av utseendet sitt. Aller viktigst akkurat nå er vel om du har perfekte øynebryn. Man bruker timer foran speilet med hår og sminke. Klær plukkes ut med tanke på hva andre vil si og tenke. Du vil alltid føle at noen ser bedre ut en deg. Vi presser oss selv får å matche opp med det som er det «riktige» utseendet.

Selv prøver jeg å ikke tenke så mye på kroppspresset, men jeg fersker meg selv i å stirre i speilet. Peke ut alt jeg syns er feil med meg selv. Jeg føler at jeg ikke er tynn nok, men samtidig for tynn. Jeg er ikke sterk, og jeg mildt sagt suger i all type sport. Jeg har ikke de perfekte øyenbrynene, eller perfekt hud. Jeg merker også at klessmaken min påvirkes mye av alt jeg ser på nett. Men jeg ville aldri kledd meg som alle andre bare fordi de gjør det. jeg bruker de klærne jeg bruker fordi jeg liker dem.

Ens utseende blir ofte brukt som et skjold. Man gjemmer seg selv i sminke og klær. Kanskje du gjør det fordi du er usikker på deg selv eller du prøver å bli godtatt av alle andre. Sminke kan ofte være en redning fra resten av verden. En måte å bli godkjent i skole samfunnet. Det er så mye mer til en person enn utseendet deres.

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Press

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

Vi lever i en verden med høye forventninger til oss selv og andre. Dagens ungdom blir kalt «generasjon prestasjon» og «flink pike-syndrom» har blitt et vanlig kallenavn for mange jenter. Flere og flere føler på presset blant den yngre og den eldre garden. Mange unge blir tidligere utbredt enn tidligere, fordi de føler på presset fra mange kanter. Kroppspress, presentasjonspress og utseendepress fører til at mange kan ta steget litt for langt.

Dokumentaren «Besett av kroppen min» viser ungdom som er besatt av å se bra ut og være muskuløs. Guttene fra denne dokumentaren tar treningen til neste nivå for å få størst mulige kropper. Flere av guttene deltar i «skjønnhets»-konkurranser hvor de blir dømt av dommere ut i fra hvem som er brunest, har størst og beste trent kropp og hvem som tar seg best ut på senen. Det finnes også like konkurranser for jenter hvor de blir dømt på det samme som guttene. Mange deltar allerede i slike konkurranser allerede i 16 års alderen.

Spiseforstyrrelser er en lidelse som rammer mange, både menn og kvinner enten det er over spising eller ikke spising. Rundt femti tusen kvinner i Norge rammes av ulike typer spiseforstyrrelser hvor 2700 av de lider av anoreksi. Spiseforstyrrelser kan påføre store skader på indre organer og kroppen generelt. Anoreksi kan i verste tilfelle føre til hjerte stans, nyre og lever svik og at andre organer i kroppen svikter. Allerede i barneskolealder hører vi om barn som sliter med spiseforstyrrelser og kroppspress.

Mange ungdommer føler på presset, som 16 åring selv syntes jeg det er vanskelig å komme unna, uansett hvor man er. Det forventes at vi gjør vårt beste, jobber hardt og alltid gir hundre og ti prosent både på skolen, hjemme, av venner, på fritids aktiviteter. Med slike forventninger blir det vanskelig å skulle prestere på alle plattformene og fremdeles ha overskudd til enda litt mer. Det er mange ulike grunder til at mange tar dette med utseende og kropp til neste nivå. Jeg tror det har mye med samfunnet vi lever i å gjøre. Med de sosiale mediene vi har i dag er det umulig å unngå alle forside bildene av syltynne gutter og jenter med vakre lokker og vi aller fleste har våre rollemodeller vi ser opp til, å så gjerne skulle både hatt utseende og personlighet til. Dagen ungdom er pliktoppfyllende og ønsker å prestere bra, derfor kan det bli mye i lengden og motivasjonen forsvinner fort. Jeg håper at presset kan gjøres noe med og at ungdom får tid til å slappe av og trekke pusten litt i blant, ikke bare stresse gjennom livet. Vi lever bare en gang!

Kilder: http://www.aftenposten.no/norge/Hoy-dodelighet-blant-unge-kvinner-245733b.html

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Your Body is a Battleground

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

‘’Your Body is a Battleground’’ kan jo bety mange ting. Jeg synes det er et veldig meningsfullt utrykk.

Sånn jeg tolker det, tror jeg det betyr at man møter på mange utfordringer i livet, og en av de er din egen kropp. Tenk så mye som skjer inne i kroppen din hvert sekund. Du har mange bakterier i kroppen, uten de hadde man ikke overlevd. Men tenk hver gang du får i deg en bakterie som er farlig, kjemper kroppen din for å få den / det vekk før du blir syk. Om du blir syk så forsetter kroppen din å kjempe til du blir frisk. Derfor er det ganske riktig å si at kroppen din er en slagmark. Mens du sitter og ser på en film på din fine TV, med kanskje 40 feber og en kraftig forkjølelse, så kjemper kroppen din intenst for at du skal bli frisk. Enzymer, Proteiner, Bakterier, Vitaminer + mange andre små ting i kroppen din gjør at du kan leve det livet du vil. Uten alle disse stoffene folk flest ikke engang vet om, så hadde det ikke vært mye liv på jorda. Det er jo da veldig mange andre ting enn bare bakterier som gjør kroppen din til en slagmark også da. Jeg tror alle personer i verden har fått et sår. Skrubbsår, brannsår, kutt etc. Det som er kult med den fantastiske kroppen, er at den reparerer seg selv. Når du for eksempel får et kutt i fingeren, så sender kroppen spesielle celler ned til kuttet for å reparer det. Dette er jo også en type form for kamp for kroppen.

Andre ting som gjør kroppen din til en slagmark, er også mentale sykdommer. Mentale sykdommer er noe som er veldig farlig, og det er vanskelig for kroppen din å kjempe imot. Det kan for eksempel være Bulimi, Anoreksi eller andre psykiske lidelser. Bulimi er en psykisk lidelse som gjør at du kaster opp maten du prøver å spise. Tenk å leve med en slik lidelse. Kroppen din er i en konstant kamp for å prøve og fordøye maten, men hjernen din sier nei. Anoreksi er nesten likt. Men istedenfor å spy opp maten igjen, spiser du ikke i det heletatt, fordi hjernen din sier til deg at du er alt for tykk, uansett hvor tynn du er. Dette er noen farlige psykiske tilstander som er veldig skadelig. Andre ting kan jo være angst, det er mange folk som er redd for nesten alt, og engstelig for alt. Hjernen din sier til deg at du skal være redd for det og det, til slutt er du redd for alt og blir et nervevrak som nesten ikke kan forlate huset ditt. Jeg personlig synes at det er trist med psykiske lidelser, jeg hater det virkelig. Jeg kjenner flere som har vært syke på den måten, og det er ikke fint å se noen slite så mye. I verstefall kan psykiske lidelser føre til selvmord eller selvmordsforsøk.

 

 

Tvangstanger er også en ‘’diagnose’’ som ikke er så lett å håndtere. Det er selvfølgelig forskjellige grader av hvor ille de forskjellige sykdommene er, og tvangstanker kan fungere på forskjellige måter. Det kan for eksempel være at du ikke takler at ting ligger feil, eller at det ikke er sånn det pleier å være. Om du pleier å sitte på en plass når du spiser middag, og en annen dag har en i familien din tatt plassen. Det er ikke sikkert du orker å sitte ved boret i det hele tatt da, det føles feil. En annen ting kan være spesielle nummere, som at noen setter TV-en på 17, men du føler den må være på et rundt / halvrundt tall (Kanskje noe som passer i 2 talls-systemet 2,4,8,16,32 etc.), så klarer du ikke å se på TV-en fordi du vet at volumet er feil for deg. (Jeg selv liker ikke at volumet står feil.)

 

Andre psykiske lidelser som ikke er nevnt tidligere, er dårlig selvtillit. Dårlig selvtillit kan gjøre at du ikke orker å se deg selv i speilet, eller at du er redd for å gjøre noe for dårlig for andre. Kanskje du ikke tørr å vise deg fram i felles dusjer, eller ikke tørr å bade ute / badeland. Dårlig selvtillit kan komme av mange ting, for eksempel at du blir mobbet. Dårlig selvtillit og de andre psykiske lidelsene jeg har snakket om tidligere, har jeg mest skrevet om fordi det er veldig aktuelt i dagens samfunn blant unge. Det er veldig mange som sliter med forskjellige psykiske lidelser.

 

 

Til sist vil jeg si noe om en annen ting som gjør at kroppen din kjemper mye. Trening. Alt for mye av det. Det er en del mennesker som trener ekstremt mye for å bli best. Å løfte vekter i timevis, sprøyte i deg steroider og løfte enda mere, er heller ikke bra for kroppen. En hard trenings økt ødelegger musklene dine, som vil si du trenger 1 dags hvile og en del proteiner for å hjelpe til å bygge de opp igjen. Jeg tror at det kan være skadelig å trene mere enn annenhverdag, fordi da får aldri musklene dine tid til å bygge seg opp ordentlig. Så at kroppen kjemper, gjelder ikke bare for folk som er syke, også folk som er friske. Kroppen vil alltid kjempe og den vil alltid være en slagmark. Uansett hvordan du lever, vil du måte på innvendige utfordringer.

Kilder:

SNL – Store Norske Leksikon

https://snl.no/.search?utf8=%E2%9C%93&query=Psykiske+lidelser

Ivar Utsogn (21 år) Snakket noe om Personlig Erfaring (Innenfor Psykiske lidelser) (25.11.2016 – 17.00-19.00)

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Psykisk sunn i 2016

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

For ikke så altfor lenge siden når jeg satt og slappet av etter skolen med mobilen, som en vanlig ungdom gjør, så jeg en kommentar på et instagrambilde som gjorde at jeg begynte å tenke. Jeg hadde bladd gjennom en bruker med bilder av modeller. Der kunne folk sende inn hva de syntes om dem, og det var en evigvarende diskusjon om hvem som var og er den beste modellen. Høres veldig overfladisk ut, men egentlig synes jeg det er bedre enn mye annet.

Jeg liker modeller, og jeg liker å se på det de gjør. Jeg mener ikke de typene som man ser halvnakne i en reklame for en amerikansk fastfoodkjede. Jeg mener de som er kjent for et unikt utseende og blir brukt i «high-fashion» som det er kalt. Og her var det bilder av dem, kommentaren jeg leste var et svar til en annen som mente at en modell var flink fordi hun var så pen, og da svarte han eller hun noe sånt som «beauty isn’t an achievement anyway». Uansett hvor åpenlyst det er gjorde de ordene gjorde at jeg stoppet litt opp, bare for å tenke.

For i dag så er det jo nettopp sånn vi fremstiller det. Skjønnhet er en slags prestasjon, og det er den viktigste av alle. Det er det du skal ha her i livet før du kan bli lykkelig, et pent fjes og en flat mage. Jeg er ikke fornøyd med hvordan jeg ser ut, har aldri vært det. Ikke engang som et barn. jeg kunne ønske at jeg var tynnere noen ganger. Selv om jeg vet at jeg er slankere enn de fleste jeg kjenner. Da høres jo nesten ut som jeg er på nippet til å ha en spiseforstyrrelse, men jeg er jo ikke det. Selvbildet mitt er helt normalt, i forhold til andre jenter sitt på min alder. Spørsmålet er ikke om det er normalt, men om det er sunt.

Hvordan er man mentalt sunn i 2016 egentlig, tenker jeg. Det er nå mye mer normalt å ha en psykisk lidelse enn det det var for noen tiår siden. Noen argumenterer med at det er fordi vi er sarte, og psykologene overdiagnoserer, som lege Gisle Roksund sier i kronikken « Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise.» i aftenposten. Jeg tror det kan være begge deler, men alle de jeg kjenner med en diagnose har fått den på grunnlag av at de har problemer, noe jeg kan se. Sosial angst er det ikke rart at flere får, fordi samfunnet er totalt annerledes på mange måter, og angst er en sykdom/plage som skyldes sosiale og psykiske forhold (mens arv heller vil gjøre at det er en større eller mindre sjanse for at man får det), og kan bli borte med kognitiv terapi.

Heldigvis er åpenheten rundt psykiske lidelser blitt større i samfunnet, men det gjør det ikke nødvendigvis lettere å ha dem. Mange vil ikke snakke åpent om det fordi lidelsen ikke «passer» til dem, gutter spesielt skal ikke ha angst eller tvangslidelser, og gud forby spiseforstyrrelser. Det er ikke mannlig nok å være usikker på seg selv, selv om de kanskje føler like mye kroppspress som jenter gjør.

Kilder:

Folkehelseinstituttet: https://www.fhi.no/nyheter/2016/sosial-angst-er-svart-arvelig/ hentet: 25.11.2016, sist redigert: 18.01.2016

Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Sorg-blir-depresjon-Maur-i-rompa-blir-ADHD-Sjenanse-blir-sosial-angst-Moderne-psykiatri-er-i-krise–Gisle-Roksund-26006b.html hentet: 25.22.2016, sist redigert: 18.04.2016. av Gisle Roksund

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Hestejenter: Framtidige ledere eller sexobjekter?

I fjor på disse tider klarte undertøysbutikken Reimers å få ganske mye oppmerksomhet fra kvinner som driver med hest. Oppmerksomheten var ikke utprega positiv, forfatteren og ridelæreren Berit Bertling ble blant annet intervjuet i Adressa der hun gjorde det gnistrende klart hvorfor så mange kvinner som driver med hest ble provosert over måten forslitte klisjeer ble brukt til å selge undertøy:

– Det er jenter ned i 6-7-års alderen som driver med hest. Vi trenger ikke dette evige fokuset på pisk, ridestøvler og sporer. Og den kleine «hø hø…liker du å ri»-humoren. Vi er møkk lei av det. Det virker som om Reimers har gjort et forsøk på å fornye seg siden den gang bestemor kjøpte trusene sine der, men dette er bare helt 50-talls, sier Bertling.

Nå er det lenge siden sist jeg var i Trondheim, men jeg kan vel anta at hesteutstyr fra Horze ikke markedsfører undertøy der nå. Horze selv, derimot, gjør en solid innsats for seksualiseringa i år. Horze, som dukka opp på markedet med slagordet «It’s not how you write it, it’s how you ride it,» prøver visst å se om sex selger ridebukser også.

tattiniedera

Jeg kjenner ikke mange som synes dette er representativt for «how we ride it».

I løpet av de nesten tretti årene som har gått siden jeg begynte å ta ridetimer på Hovland Ridestall i Larvik kan jeg trygt si at de eneste gangene jeg har sett kvinner ri i antrekk som likner dette, er på kostymeritt. Da er det litt morsomt. Dette er bare irriterende. Her jobber vi for å bli tatt på alvor som utøvere av en sport, og så spiller en bedrift som vil bli tatt på alvor som leverandør til den samme sporten på akkurat den fjollete seksualiseringa som bare skader sportens omdømme.

Det skader ikke bare sportens omdømme, heller. Stallen er et fristed for mange. I arbeidet med Lena Forsbergs avhandling «Att utveckla handlingskraft. Om flickors identitetsskapande processer i stallet,» intervjua forskeren et stort utvalg svenske hestejenter. En av de mest kjente konklusjonene fra hennes arbeid, en konklusjon som også støttes av Bente Træens forskning i Norge, er at jenter som driver med hest vokser opp til å bli handlekraftige voksne som tar ansvar og har gode lederegenskaper. Disse jentene kunne fortelle at stallen var en arena der de kunne gi litt blaffen i utseendepresset som de ellers møter over alt.

La oss ha det sånn. La stallen være en arena for mestring av oppgaver, ikke en arena for enda mer sexpress. Hvis dere tar sporten og ungjentene på alvor, Horze, så fjerner dere dette bildet og tar en diskusjon om hvilket samfunnsansvar dere har som markant leverandør til hestesporten.

Oppdatering 9. desember: Vi var flere som sendte Horze tilbakemeldinger på dette i går. Jeg fikk ganske raskt tilbakemelding om at de ville fjerne bildet. I dag tidlig lå det en melding i innboksen min om at bildet er borte og at de beklager at de ikke hadde vært grundigere da de valgte ut bilder fra leverandørens nettsted. Jeg har blitt oppmerksom på at det aktuelle merket i stor grad bruker slike bilder i markedsføring.

3 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier