Hestejenter: Framtidige ledere eller sexobjekter?

I fjor på disse tider klarte undertøysbutikken Reimers å få ganske mye oppmerksomhet fra kvinner som driver med hest. Oppmerksomheten var ikke utprega positiv, forfatteren og ridelæreren Berit Bertling ble blant annet intervjuet i Adressa der hun gjorde det gnistrende klart hvorfor så mange kvinner som driver med hest ble provosert over måten forslitte klisjeer ble brukt til å selge undertøy:

– Det er jenter ned i 6-7-års alderen som driver med hest. Vi trenger ikke dette evige fokuset på pisk, ridestøvler og sporer. Og den kleine «hø hø…liker du å ri»-humoren. Vi er møkk lei av det. Det virker som om Reimers har gjort et forsøk på å fornye seg siden den gang bestemor kjøpte trusene sine der, men dette er bare helt 50-talls, sier Bertling.

Nå er det lenge siden sist jeg var i Trondheim, men jeg kan vel anta at hesteutstyr fra Horze ikke markedsfører undertøy der nå. Horze selv, derimot, gjør en solid innsats for seksualiseringa i år. Horze, som dukka opp på markedet med slagordet «It’s not how you write it, it’s how you ride it,» prøver visst å se om sex selger ridebukser også.

tattiniedera

Jeg kjenner ikke mange som synes dette er representativt for «how we ride it».

I løpet av de nesten tretti årene som har gått siden jeg begynte å ta ridetimer på Hovland Ridestall i Larvik kan jeg trygt si at de eneste gangene jeg har sett kvinner ri i antrekk som likner dette, er på kostymeritt. Da er det litt morsomt. Dette er bare irriterende. Her jobber vi for å bli tatt på alvor som utøvere av en sport, og så spiller en bedrift som vil bli tatt på alvor som leverandør til den samme sporten på akkurat den fjollete seksualiseringa som bare skader sportens omdømme.

Det skader ikke bare sportens omdømme, heller. Stallen er et fristed for mange. I arbeidet med Lena Forsbergs avhandling «Att utveckla handlingskraft. Om flickors identitetsskapande processer i stallet,» intervjua forskeren et stort utvalg svenske hestejenter. En av de mest kjente konklusjonene fra hennes arbeid, en konklusjon som også støttes av Bente Træens forskning i Norge, er at jenter som driver med hest vokser opp til å bli handlekraftige voksne som tar ansvar og har gode lederegenskaper. Disse jentene kunne fortelle at stallen var en arena der de kunne gi litt blaffen i utseendepresset som de ellers møter over alt.

La oss ha det sånn. La stallen være en arena for mestring av oppgaver, ikke en arena for enda mer sexpress. Hvis dere tar sporten og ungjentene på alvor, Horze, så fjerner dere dette bildet og tar en diskusjon om hvilket samfunnsansvar dere har som markant leverandør til hestesporten.

Oppdatering 9. desember: Vi var flere som sendte Horze tilbakemeldinger på dette i går. Jeg fikk ganske raskt tilbakemelding om at de ville fjerne bildet. I dag tidlig lå det en melding i innboksen min om at bildet er borte og at de beklager at de ikke hadde vært grundigere da de valgte ut bilder fra leverandørens nettsted. Jeg har blitt oppmerksom på at det aktuelle merket i stor grad bruker slike bilder i markedsføring.

3 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Hvem har skylden?

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

Året er 2016. Rumper og pupper blir større, midjer blir smalere, lagene med sminke vokser, merker blir viktigere og fokuset har flyttet seg. Høres dette kjent ut?

Fokuset på kropp og utseende er mye større i dag enn før. Har man ikke store nok pupper eller stor nok rumpe, smal nok midje, bra nok sminke eller de riktige klærne, blir man stempla som «outsider, rar, stygg, upopulær, feit» også videre. Jeg kjenner jenter helt ned i tolv eller tretten årsalderen som allerede har hørt disse ordene som konsekvens av hvordan de ser ut eller hvordan de kler og sminker seg.

Kjendiser, media, magasiner og blader tenker du sikkert nå, men hva med enkeltpersoner? Deg og meg. Familie, klassekamerater, medelever, venner og venninner.  Hvem har egentlig skylden?

Hva mener du?

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!

Din og min kropp

(Teksten er skrevet av en elev på VG1. Den er en blant flere elevtekster jeg har fått lov til å dele nå fram mot jul. Hyggelige kommentarer mottas med takk!)

«Kroppen min» og «utseendet mitt» ser ut til å være et av de heteste og viktigste temaene i dagens samfunn. Å være sunn og tenke over hva man spiser er veldig bra og viktig, for å få et langt liv med kvalitet i. Men å ikke kunne spise mat som pizza og burger med venner en gang i blant, tror jeg ikke er psykisk sunt.
Jeg ser helt klart sammenligninger mellom filmen «Besatt av kroppen min» og det livet jeg har. Trening har alltid vært en lidenskap for meg, og har tatt en stor del av livet mitt. Helt siden jeg var liten var jeg interessert i filmer og You-Tube videoer om muskuløse menn som alltid fikk den peneste dama. Nå i de senere tider har bodybuilding-industrien blitt så viktig for individene som driver med det at de elsker bodybuildingen (seg selv) mer enn de klarer elske en eventuell kone eller familie. Dette synes jeg er trist, så langt håper jeg ikke jeg ville latt en lidenskap gå, men samtidig er det på en måte verdt det hvis man liker det man holder på med og mener at det er bedre og viktigere enn andre ting. Dette har vært i tankene mine; ikke hold på med noe du ikke gleder deg av å holde på med. Det gir ingen mening å drive med ting man ikke liker, så det er vel et motstykke her, gleder de seg så mye over utseende og kroppen sin, må vi godta at de vil bruke mesteparten av tiden sin på akkurat det.

Mange unge bruker nok dette for å skjule det som ligger på innsiden. Veldig ofte for å bli sett på som den du er på utsiden slik at det som ligger på innsiden er dekket over. Dårlig selvtillit er en stor faktor i det «Besatt av kroppen min» viser. De prøver å få bedre selvtillit av å se bra ut, og jeg utelukker ikke at trening ikke kan gi deg bedre selvtillit, for det har jeg opplevd selv. Man vil ikke se seg selv i speilet for spinkel eller for tykk, man vil se en person som ser ut som en interessant person å oppsøke og snakke med.

Jeg har også forbilder som Arnold Schwarzenegger, men jeg mister respekten for dem når jeg innser at de aller fleste som ser for gode ut til å være naturlige, ofte ikke er naturlige.

Hver og en må tenke over hva som er viktig for seg. Er det å ha godt forhold til familie, ha gode venner som synes du er en bra person? Eller er det å ha et flott utseende og lengte etter å ha en bedre og bedre kropp? Jeg synes ikke man er nødt til å velge, men man kan være opptatt av hvordan man ser ut og fortsatt ha et sosialt og intelligent liv.

Kilder:

Dokumentaren «Besatt av kroppen min» » («Obsessed With my

Body»)

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!

Your Body is a Battleground

For halvannen uke siden ga jeg elevene mine en tekstoppgave med veldig løse rammer. På forhånd hadde sett dokumentaren «Obsessed With My Body«, som gjorde inntrykk. I tillegg trakk jeg fram et kunstverk fra skolens inngangsparti, Ole Lisleruds «your body is a battleground». Da elevene skulle skrive, fikk de beskjed om å skrive i en dobbelttime, et par tips til lesestoff om de var interessert og et krav om å oppgi alle kilder. Det var alt.

Nå har jeg lest igjennom alle tekstene. Der var det så mye bra! Jeg har lyst til å dele tekstene med verden, derfor har jeg spurt om lov til å dele dem her på bloggen min. Mange har gitt meg lov til det. Jeg kommer til å poste tekstene med en eller noen dagers mellomrom fra i morgen og utover. Lurer du på hva de som er unge akkurat nå tenker om kroppspress? Da vet du hva du skal lese de neste ukene.

wp-image-540982185jpg.jpeg

Utsnitt av Ole Lisleruds «your body is a battleground»

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Joda, Sana hadde rett

I klippet «Frekt spørsmål» diskuterer Sana og Isak spørsmålet «Hva er ekskresjon?» fra et sett med multiple choice-oppgaver. Svaralternativene er som følger:

  1. a) Utskilling av nitrogenholdig avfall.
  2. b) Utskilling av karbondioksid.
  3. c) Utskilling av stoffer som ikke trengs i kroppen.
  4. d) Utskilling av avfallsstoffer fra egne organer.

Spørsmålet førte til iherdig Google-aktivitet blant fansen, og mange landet på at Isak hadde rett der han holdt fast på at d) var rett. Det hadde han ikke. #sanaknows, som vanlig. a) er riktig svar.  Siden jeg er en nerd som mener at rett skal være rett, skal jeg forklare hvorfor her.

Jo mer jeg ser på denne oppgaven, desto mer tenker jeg at den oppgaven minner meg om oppgaver jeg har laga til naturfagprøver og angra på når jeg sitter med rettebunken. Fasitsvaret er klart hvis du har god kontroll på hvordan ekskresjonssystemet fungerer. Hvis du derimot har et litt mer uklart grep om faget, kan oppgaven tolkes på flere måter. «Nitrogenholdig avfall» er jo tross alt både «avfallsstoffer» og «stoffer som ikke trengs i kroppen. Oppgaven finnes ikke i bokverket, det har jeg sjekka med forlaget. Om den er laga av SKAM-teamet eller noen andre vet jeg ikke.

sanaknowsekskresjon

Sana, Isak og biologibøkene. Sana har rett.

Sana og Isak sitter med 2007-utgaven av Cappelen Damms «BIOS» for Biologi 1 (et programfag på VG2 studiespesialisering). Den har jeg ikke for hånda. Derimot har jeg en PowerPoint-presentasjon som hører til den nyeste utgaven av bokverket. Der finner vi følgende:

Ekskresjonssystemet

  • Består av to nyrer, to urinledere, urinblære og urinrør

  • Et system for å fjerne nitrogenholdige avfallsstoffer gjennom den prosessen vi kaller ekskresjon

Fasiten er altså enkel: #sanaknows. Som vanlig. (Når det er sagt, synes jeg Isak viser mye interesse for realfagene sine midt i den følelsesmessige stormen, jeg. Han hadde jo åpenbart både lest biologi hjemme og lagt nok i lesinga til å være sikker på sin egen tolkning selv når Sana var så sikker på at han tok feil. Dessuten varmer det mitt lektorhjerte å se at realfagene får skjermtid på SKAM.)

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

En av gutta? Nei takk.

Marta Breen treffer spikeren på hodet, igjen.

Marta Breens blogg

Jeg har tidligere skrevet om «komplimenter» som egentlig føles som en ørefik – i artikkelen «Klamme omfavnelser».

I Dagsavisen på fredag dukket det opp en annen type «kompliment» som kvinner iblant får: Nemlig å bli løftet opp som «en av gutta.» guttaI dette tilfelle var det skuespilleren Jennifer Jason Leigh tittelen viste til.

For ikke lenge siden var det skuespiller Emily Blunt som fikk være «en av gutta» i Bergens Tidende.gutt2

Vi forstår umiddelbart at det er ment som et kompliment. For «gutta» er bra! Arbeidsomme og reale. Det er liksom ikke noe fuzz med gutta.

I Hollywood blir man gjerne «en av gutta» dersom rollefiguren din er modig, tøff i trynet og dyktig i jobben sin. Underforstått: Alt det vanlige jenter ikke er.

Det er synd at såpass mange fremdeles tror at tøffe jenter er en naturstridighet. Og at de derfor må være «guttejenter», «små mannfolk» eller «ha baller.»

View original post 51 more words

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Forvirra, forelska og fortvila

Hei bloggen! Jeg fikk et anfall av skrivekløe. Jeg har nemlig sett på TV! At en tv-serie klarer å få meg så interessert at jeg prioriterer å få sett den skjer sjelden. Jeg tenker «Å, det så gøy ut,» uten å komme så langt som til første episode. En sjelden gang kommer jeg litt i gang med noe jeg liker godt, som «Homeland» eller «Bones», men når alt kommer til alt er det andre ting som tar kveldene mine enn å få fulgt opp serien. Skal jeg få sett noe må det stort sett være kort, og forbundet med en klar avtale med han jeg deler huslån med. Vi så «The Last Kingdom» på tv.nrk.no på den måten. Da så jeg at det var kommet noe annet som vakte nysgjerrigheten min: Tyskland, kald krig, bare åtte episoder og på tysk. Huslånspartneren gikk med på å gi «Tyskland 83» en sjanse. Etter en episode var jeg hekta, jeg hadde glatt sett videre også om han ikke var interessert. Følelsen jeg satt igjen med var litt som den jeg hadde etter å ha lest den første boka om Carl Hamilton. Spioner og kald krig og flotte hus, oh my!

Utover i serien ble det tydelig at den opererer med flere linjer, og leker med alle. Den er et spiondrama som tidvis går langt over grensa for et komiske, et ungdomstidsdrama (hvis noen kan gi meg et bedre ord for «coming-of-age drama» her  kan du gjerne legge igjen en kommentar) som beveger seg langt inn i melodramaet og en samfunnsskildring av det delte Tyskland som jeg selv husker mest i kraft av Berlinmurens fall. For en som elsker oppvekstdramaer («Buffy the Vampire Slayer» er den eneste lange serien jeg har sett i sin helhet), Øst/Vest-historier (en reise til Polen i -89 gjorde meg evig nysgjerrig) og spioneri (jeg leste alle Guillous Hamilton-romaner på et semester, takket være tanta i etasjen over) var dette midt i blinken.

Gi meg et solid ungdomstidsdrama, og jeg er stort sett villig til å tilgi mange rare innfall fra manusforfattere og regissører. Det fikk jeg her! Både hovedpersonen, Martin Rauch/Moritz Stamm (Jonas Nay) og Alexander Edel (Ludwig Trepte) baler med voksesmertene de tidlige tjueåra kan preges av. Ludwig Trepte spiller forvirra, fortvila og forelska på en måte som treffer meg midt i sjela. Han trykker på de samme knappene hos meg som Clare Danes’ «Angela Chase» og «Julie» og Leonardo Di Caprios «Romeo» gjorde for tjue år siden, og det fungerer. I episodene «Northern Wedding» (episode 4)  og «Cold Fire» (episode 5) er Alex Edel rasende, lykkelig, kjærlig og knust med en intensitet som får meg til å nyte å se det samtidig som jeg er takknemlig for at ungdomstida er et tilbakelagt stadium. (Hvis du har planer om å se serien, og vil bli overraska er det egentlig ingen vits i å lese videre nå, forresten.)

160123intro

 

I løpet av de første episodene så vi en gradvis mer søkende Alexander Edel som kom stadig mer i opposisjon til faren, General Edel (Ulrich Noethen), samtidig som han oppsøkte fredsbevegelsen og der møtte  jusprofessoren Tobias Tischbier (Alexander Beyer). Professor Tischbier ga Alex sårt tiltrengt anerkjennelse og oppmerksomhet, fulgt av invitasjoner til både samtaler og mer. Som tilskuer visste jeg jo godt at Herr Tischbier også var spion for Øst-Tyskland, og antakelig hadde flere grunner til å bli godt kjent med sønnen til en NATO-general enn bare det faktum at Alex var total süss. Men, total süss var han virkelig. Ludwig Trepte mestrer det å skildre usikkerhet og behov for nærhet og tilhørighet med en intensitet som fikk meg til å heie på Alex’ forelskelse i stedet for å tenke at han burde løpe som Lola – i motsatt retning – da jeg så ham ganske bokstavelig talt kaste seg i armene på en av seriens definitive Bad Guys mens Fischer-Z sang Each person Has their time to die/ But men are speeding up our journey/ By seeing what they can destroy with their/ Cruise missiles.

160115 LT blid

-Du bist total süss

Scenene mellom Alex og Tobias på slutten av «Northern Wedding» begynnelsen av «Cold Fire» er søte og sensuelle på en måte som gjør at jeg, som vanligvis tenker «Okei, okei, jeg har skjønt tegninga nå,» når folk kliner på TV, blir sjarmert i senk.  Derfor furter jeg over at dette forholdet bare fikk noen få lykkelige minutter før Alex styrter på dør, nok en gang forvirra og fortvila etter å ha fått være total süß og total glücklich en stakket stund. Jeg kunne nesten kjenne fortvilelsen hans i kroppen selv til Tears For Fears «Mad World».

160123AlexOpprørt

Forelska, forvirra, fortvila. 

Riktignok har kjærligheten har generelt dårlige kår i serien, hverken Martin/Moritz, faren hans eller sjefen hans lykkes særlig mye bedre i forholdene til kvinner enn hva Alex og professorspion Tischbier gjør.  Homofil kjærlighet hadde dessuten enda dårligere odds, i -83 var det fremdeles et drøyt tiår til tyskerne forkasta sin §175 og dermed gjorde homofile parforhold lovlige. (Underholdende sammentreff: International day against homophobia, lesbphobia and transphobia har blitt markert 17.5 siden 2004, og Ludwig Trepte som spiller Alex Edel har bursdag nettopp 17. mai.) Likevel: Måtte det virkelig være sånn? Hadde serien blitt dårligere av om han og professorspionen faktisk hadde et godt forhold i alle fall for en stund?

Kanskje hadde det rett og slett med tid å gjøre. Serien er jo kort, og historien må drives videre. At heller ikke Tobias var villig til å gi de svarene Alexander ønsker seg og den forståelsen han tror han skal møte, gjør ham dypt fortvila. Han verket etter å gjøre en forskjell, bety noe, men hvor og hvordan? Ordet «radikalisering» var fremmed for meg for få år siden. I dag er det akkurat dét ordet som slår meg når jeg tenker på hvordan Alexander Edel rikosjetterte i ulike retninger før den vesle tinnsoldaten ble en ensom, klønete antikrigsterrorist med ambisjoner om å avsløre det han mente er USAs egentlige grunn til å engasjere seg i Europa. Det handlet ikke om politikk eller ideologi, det handlet om tilhørighet.

Så langt, så trist. Mer bekymring skulle vise seg å vente like om hjørnet. Med «Deutschland 83» viser Anna og Jörg Winger det tidlige åttitallet fra mange sider.  AIDS-epidemien med tilhørende frykt og lite kunnskap er jo definitivt en del av det tidlige åttitallet. (Et sidespor: Mitt første minne om HIV/AIDS er en plakat jeg så på doen på Larvik Gymnas da jeg selv var i tiårsalderen. Der ble det lista opp informasjon om hva som er risikoaktivitet, men ikke minst hvordan viruset IKKE smitter. Den plakaten la grunnlaget for kunnskap framfor frykt hos meg – oppdrag utført.) Unge mennesker, impulsiv sex, ymse partnere … joda.  Temaet dukka først opp mellom Ursula (Anna von Berg) og Yvonne Edel (Lisa Tomaschewsky) , Alex’ mor og søster, i et øyeblikk som egentlig er ganske kult men som jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Mot slutten av serien ble det tydelig at Felix (Florian Bartholomäi), en venn og tidligere elsker av Tobias Tischbier, hadde fått AIDS. Alex, allerede forvirra, forelska og fortvila nok i massevis, måtte plutselig forholde seg til mulig smitte i tillegg. Dette er et sidetema som ikke egentlig er nødvendig for den røde tråden i historien, men som gir de homofile rollene ytterligere varme, dybde og realisme.

Nå, når serien er slutt, vet vi strengt tatt ikke hvordan det har gått med verken Alex Edel eller Tobias Tischbier. Vi vet heller ikke om «Deutschland 86» (og «89») blir en realitet, sånn Internettet forteller meg at ekteparet Winger ønsker. Men et par ting vet jeg: Jeg ønsker meg flere sesonger av dette, og jeg blir sur hvis både Alex Edel og Tobias Tischbier dør av AIDS. Men det ser vel mørkt ut for begge. Tobias Tischbiers liv er preget av høy risiko på mange fronter, og en ung mann som Alex Edel har også oddsene mot seg. Kanskje er det Fischer-Zs «Wristcutters Lullaby» som er fasiten til skuddet vi hørte helt på slutten av siste episode. Men jeg lever i håpet. Ludwig Trepte og Alexander Beyer spiller skjorta av seg (ok – det ble litt mer bokstavelig enn jeg hadde tenkt!) i serien, rollene deres er spennende i seg selv og jeg vil gjerne ser mye mer til disse to. Hvis jeg i tillegg kan få se Ludwig Trepte spille lykkelig innimellom blir jeg strålende fornøyd.  Litt happiness kan tross alt ikkje skade. (Selv om jeg, som Kari Bremnes, trives godt i moll.)

160123 litt happiness

Mens jeg venter skal jeg kose meg i sofaen med han deler huslån med og se mer Ludwig Trepte, denne gang i «Unsere Mütter, Unsere Väter».

1 kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Fire anbefalinger (og et bilde) den åttende mars

Guro Sibekos ypperlige dikt anledning dagen:

Det er likestilling i Norge. Ingen kan tvile på det.
Kvinner står fritt til å være med
På alt alle de som vil kan se
at naturlig er mannens domene.
Hun kan tjene mange penger
nesten like mange som menn!
Det er ikke noe som stenger
karriereveien for den
(…)

Klassikeren «Synonymordboka» framført av Halvsøstra.

Gruble litt over begrepet «guttejente», hvis du ikke allerede har gjort det. Lurer du på hvorfor kan du begynne med å lese det Jenny Skavlan og Marta Breen har skrevet om ordet.

En gammel 8. mars-tale min farmor holdt for flere tiår siden, som jeg publiserte her for fem år siden, «Kvinner i går«.

Dette blir berre små glimt av det som eg har høyrt frå bestemor og mor, og av min eigne opplevingar. Eg har lyst til å sitere eit par vers til å byrja med, dei viser kor forskjellig synet har vore på kara og kvinnfolk. Det er skreve mye om menn og manndom, mindre om kvinnfolka, det som er sagt om dei er at dei skal vera fine og veike. Stefan Frich seier det slik: ”Dei seier at guten skal vera hard, og slipt liksom stålet blanke – det høyrer med til å vera kar, at kvass er både hug og tanke.” Men om gjenta heiter det: ”Dei seier at gjenta skal vera blid og fin og veik som en blome, i viljen mjuk, for meiningar fri, berre venta til friaran koma.” Og det er vel sikkert at gjennom oppdragelsen ha ryssa og vækjå vorte stimulert til å bli forskjellig. Eg kan berre sjå på min eigen oppvekst, eg måtte vera inne og hjelpe til med ryssan kunne vera ute og fri (…)

Kvinnestyrke_futurid

«JA-dame». Hentet fra Turid Evangs Facebook-vegg. Kunstnerens hjemmeside er http://www.futurid.com.

Har du noe du vil anbefale meg og andre? Del gjerne i kommentarfeltet!

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Redskap

Redskap

Legg igjen en kommentar

2014/01/30 · 22:49

Takknemlighet i oppkastsykens tid

Som småbarnsforelder er det nå en gang mitt lodd i livet å bli kasta opp på i blant. I dag er en sånn dag. Når jeg snur meg mot sofaen ser jeg en liten, sovende kropp som ligger dandert på et frottéhåndkle oppå en vaskbar overmadrass. Både han og jeg har vært gjennom dusjen, sengetøyvask nr #2 i dag er snart i gang. Oppkastsyke er jo ikke akkurat noen höjdare, særlig ikke når den som er syk er for liten til å si i fra/komme seg til do selv, likevel greier jeg ikke å finne den sedvanlige «å nei, jeg må tørke spy»-selvmedlidenheten i dag. Jeg tror jeg har det for bra til å bli sur!

Jeg kan jo:

  • Dusje oss begge etter at han spydde utover oss begge under amming (Note to self: Ikke mer fast føde i dag)
  • La vaskemaskina surre og gå med all klesvasken vi produserer en sånn dag
  • Hente reine klær og reint sengetøy i en skuff
  • Spørre pent om hjelp til å få ordna for den hvite hesten – og få det
  • Fyre i ovnen og se «Bones» i sofaen mens jeg ammer den lille syke i søvn

Oppkast er noe alle småbarnsforeldre må forholde seg til innimellom. Denne første desemberdagen er jeg takknemmlig fordi jeg forholder meg til det her og .

Legg igjen en kommentar

2013/12/01 · 13:38