Tag Archives: 8. mars

Barn er ikke (den eneste) lykken i livet

En dag jeg sto og hengte opp klesvask og hørte på P2, en hyppig foreteelse her i huset, hørte jeg Jørgen Randers på radioen. Han var intervjua fordi han hadde sagt noe om at ettbarnspolitikk kan være veien å gå for å unngå en klimakatastrofe. Akkurat det gidder jeg ikke diskutere, trebarnsmamma som jeg er, men jeg bet meg merke i én ting han sa: Det er på tide vi viser litt mer respekt for kvinner som velger å ikke få barn.

Akkurat der er jeg helt enig med professoren. I diskusjonene om hvordan kvinner skal eller ikke skal sjonglere karriere og barnelaging og livet med nevnte barn og karriere, forbigår vi stort sett noe i stillhet: At også det å ikke få barn er et aldeles gyldig valg. Som Karianne Gamkinn (Mammadamen) siterer Nina Björk i Dagbladet:

 La oss snakke alvor. Hva er et menneskeliv? Det er tid. Det er et antall dager og netter. Mange eller få, det vet vi ikke, men vi vet at vi har dem og at de er begrensede.

Det er viktig for samfunnet at de av oss som har fått barn bruker ganske mange av våre begrensede antall timer på disse barna. De trenger oss nå for å kunne vokse opp til gagns mennesker, de er morgendagens voksne. Og tida vi bruker på unger, den kan vi sjelden bruke på jobb også. Det blir mindre rom for annet når små mennesker baner seg vei inn i livene våre. For noen er det rett å redusere fokuset på arbeid utenfor hjemmet ei stund når ungene melder seg. For noen er det rett å fortsette å jobbe heltid. Og for noen er det rett å la være å få unger i første omgang. Hurra for valgfriheten!

Til sist, en påminnelse:

8mai_edited-1

 

Om tallene er helt korrekte eller ikke vet jeg ikke. Ikke bryr jeg meg heller. Poenget er aldeles sant. Nå skal jeg logge på Kiva-kontoen min og låne bort litt penger til et par driftige kvinner.

Gratulerer med dagen!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Den internasjonale kvinnedagen for hundrede gang

Glæd dig af hjærtet du som vil vinde,
glæd dig nu rinder den frihetens dag.
Toget du ser er den nordiske kvinde,
vaagnet til kamp for arbeidets sag.
Flokket om fanen, modige stærke,
bærer de fram mange tusiners krav.
Daarerne smiler, dog snart skal de mærke:
kræfter lå skjult i det blikstille hav.

Ordene er en C. Jeppesens, fra sangen «Kvindernes tog». I følge heftet «Kvinneviser» fra 1975 er den skrevet til Fyrstikarbeiderskenes demonstrasjonstog i 1889, i god tid før den aller første internasjonale kvinnedagen. I dag har jeg gått i tog, for første gang på lenger enn jeg kan huske. Både i fjor og året før det tenkte jeg at jeg jammen burde komme meg på et 8. mars-arrangement, men så var det logistikken da. Overskuddet til å trekke med seg familien til ett-eller-annet-sted etter jobben. Kanskje det til og med regna … Men denne gangen var jeg allerede i Oslo i forbindelse med studiesamling, aleine og uten forpliktelser overfor noen som helst. I dag rusla jeg til Youngstorget helt aleine, lot som at jeg ikke følte meg litt ensom og forlegen der jeg sto blant en masse ukjente og fant meg en parole jeg følte meg komfortabel med å gå bak. Kvinnevold er definitivt ingen privatsak.

Selv lever jeg et priviligert liv. Jeg har lang utdanning, lever i en likestilt familie, har et stort nettverk og nok penger til å klare meg fint. Andre er ikke like heldige. For å la handling følge mine tanker om internasjonal solidaritet gikk jeg også inn på Kiva-kontoen min og ga et mikrolån til ei kvinne som skal kjøpe husdyr. Gode tanker er som kjent ikke nok til å redde verden.

Har du markert dagen i dag på noen måte?

1 kommentar

Filed under Skriblerier

Kvinner i går

Farmora mi er ei flott, sterk dame som jeg har hatt mange gode samtaler med gjennom livet. For ikke lenge siden ringte jeg henne etter en e-postlutvelksling jeg hadde hatt med en bekjent om kvinnesyn og bondekvinners innsats. I løpet av den samtalen kom vi inn på en 8. mars-tale Gomo holdt en gang på åttitallet. I helga fikk jeg lov til å skrive den av.  Den gir et bilde av kvinneliv som er langt fra det de fleste av oss kjenner i dag. Jeg er glad for å ha fått lov til å legge den ut.

Teksten er ført i en muntlig tone, hun kommenterte selv at den ikke er helt korrekt nynorsk. Jeg har valgt å beholde teksten slik hun skrev den. Slik får hennes tone prege teksten, den var jo i utgangspunktet skrevet for å høres, ikke leses.

Kvinner i går eg skal seie litt om.

Dette blir berre små glimt av det som eg har høyrt frå bestemor og mor, og av min eigne opplevingar. Eg har lyst til å sitere eit par vers til å byrja med, dei viser kor forskjellig synet har vore på kara og kvinnfolk. Det er skreve mye om menn og manndom, mindre om kvinnfolka, det som er sagt om dei er at dei skal vera fine og veike. Stefan Frich seier det slik: ”Dei seier at guten skal vera hard, og slipt liksom stålet blanke – det høyrer med til å vera kar, at kvass er både hug og tanke.” Men om gjenta heiter det: ”Dei seier at gjenta skal vera blid og fin og veik som en blome, i viljen mjuk, for meiningar fri, berre venta til friaran koma.” Og det er vel sikkert at gjennom oppdragelsen ha ryssa og vækjå vorte stimulert til å bli forskjellig. Eg kan berre sjå på min eigen oppvekst, eg måtte vera inne og hjelpe til med ryssan kunne vera ute og fri til å leike seg. Når det kom så langt som til utdanning, så va det først og fremst karane som skulle ha det, vi kvinnfolka skulle vel helst vente på å bli gift. Ha dykk forresten lagt merke til det uttrykket ”å bli gift”? Var det et kvinnfolk som ikkje var gift heitte det: ”Korleis er det at ho ikkje er vorte gift,” men var det ein kar så heitte det: ”Kvifor har ikkje han gifta seg?”

No går oss attende til bestemor si tid, og da er oss rundt århundreskiftet. No er det kome ut ei bok som heiter ”Først oppe – sist i seng” – ho er lagt ut her i dag – og der får ein et typisk bilde på korleis det var. Oss vet godt at alt arbeidet va tungvint både inne og i fjøset. Åt fjøset måtte dem ofte bera vatn òg, og at det var kvinnfolka sitt arbeid va det ingen tvil om. Mat og husstell var tungvint, for itt’ å tållå om klævasken, som foregjekk i uteeldhus, og mange va åt elvin og skylte kleda, vinter som sommar. At dem vart utslitt før tida var vel ikkje rart. Meste av kleda laga dei sjølv, dei spann, batt og vov. Har høyrt at dei gjerne skulle spinne ei snelle før dei gjekk i fjøset om morgonen, og gjerne ei om velden etter fjøstid. Så det var nok ingen fritidsproblemer den gongen.

Om sommaren måtte kvinnfolka vera med ute. Var det utmarkslått, så måtte dei sjølsagt opp først for å ha maten ferdig til karana kom opp. Når karane reiste for å slå måtte kvinnfolka først i fjøset og så skunde seg etter for å breie graset, og det var ingen lett jobb. Mot kvelden var det å skunde seg heim for å laga mat, og så ta fjøset etterpå, og da var karane fri. Så spør om kven som har vore dei sterke? Om bestemor var det sagt at om sommaren måtte ho ta med seg ungane og oppvasken utpå garden så karane fekk kvile. Middagskvil var nok ikkje for kvinnfolk. Som ein skjønar så var det ingor hjelp å få av karane inne, dei kunne tvert i mot ikkje skjenke seg så godt som ein kopp kaffe sjølv. (Slike har vel funnest heilt opp til vår tid, i alle fall i min generasjon.) Kvinnfolka ha heller ikkje pengar sjølv, det er sagt dei måtte tigge til seg ein 10-øring når dei skulle på kvinneforening. Karane har forresten gjennom all tida villa gjort narr av dette med kvinneforening. Men på trass av det må ein vel kunne seie at det var kvinnfolka som gjennom Oppdal Sykepleieforening bygde den første sjukeheimen i 1915. Det var karane som var formenn, kvinnfolka arbeidde, laga til basarer og fekk in pengar. Slik har det vore sian òg, og har det ikkje vore for den innsatsen som kvinnfolka her har gjort så har vi vel ikkje havt Oppdal Helsesenter i dag. Eg vil få nemne at Oppdal Sykepleieforening fylte 80 år før det kom ein kvinnelig formann (det var eg). Det tyder vel på at det har vore ein generasjon kvinnfolk som har havt lite tru på seg sjølv, det gamle uttrykket om at ”kvinner skal tie i forsamlingar” har kanskje sitte i.

Forholdet millom kar- og kvinnfolkarbeid forandra seg lite før siste krig. Ei ungkone som kom på ein gard i 20-årom fekk overta stellet av gamle og sjuke i tillegg til mange ungar og alt det andre arbeidet, og enda få kritikk om ikkej alle sengjin va oppreidd ein dag. Og ein må ikkje tru at karane kunne ta seg av ungane, dei sa berre at det gjekk ikkje an å vera banfost når ein skulle arbeide. Tenk det! (Det var det far min som sa.) Attende til dette med fjøsarbeidet  Det var kvinnfolkarbeid fram til siste krig eller kanskje te etter krigen au. Men etter kvart som karane tok te i fjøset så kom mekaniseringa au.

Eg vil nemne ei kjerring med ti born, ho måtte ta sin tørn i fjøset ho òg. Ikkje nok med det, men dei dagane det skulle kinnast smør, var ho oppe og kinna ei vending før ho gikk i fjøset. Og at ho var sist i seng er vel ikkje vanskeleg å tenkje seg, det va mangt et klæplagg som skulle sjåast etter med vask og reparasjon. Og ho hadde inga maskine, måtte vel helst bera vatnet både inn og ut. Mannen som la seg i rett tid kunne ikkje ein gong hjelpe ein unge som trong oppatt, da ropa han på kjerringa. Men der som andre stader vart fjøsarbeidet karabeid da mjølkmaskina kom.

Eg var sjølv budeie på ein par plassar under krigen. På den eine plassen var det fire småe ungar, men inga karhjelp å få korkje ute eller inne. Da var det kome så langt at budeia skulle ha ei frihelg i blant, men mannen kunne ikkje mjølke, så eg måtte vera i fjøset sundagsmorgonen, og da vart frihelga kort. På den andre plassen var vi berre vaksne, men større fjøs. Der var det tri vaksne karar, men ingen hjelpte til i fjøset. I ei vasslaus periode var det budeia som bar inn vatnet.

Litt om helg og helgaarbeid. Det var vanleg at karane gjekk åt kvarandre om søndagane, det var veldig triveleg og sosialt det, men kjerringan var da heime kvar hjå seg og laga mat. Kanskje la dei litt ekstra arbeid i maten nettopp den dagen. Det med å gang åt kvarandre kom mer og mer bort, men at kjerringa va heime og laga mat med mannen var ute på tur, det ha hange ti langt inn i min generasjon. Men eg vil seie det at den generasjonen som eg ha levd med ha opplevd store forandrengå. Eg glømme ikkje tå da eg fekk den første vaskemaskina i 1951, da sa nabokona at ”dei skal ikkje gjera noko kjerringane lenger no”. Til slutt vil eg lesa to små stykker, det eine går på undervurdering av det arbeidet som er gjort heime. Det var ikkje rekna med at ein hadde arbeid før ein tok seg jobb ute. Ein var berre ”hjemmeværende”, og til og med skrive som ”forsørgelsesbyrde” i sjølmeldinga til likninga. Ofte har ein hørt: ”Har du noko arbeid du?” om ein har aldri så mye heime, det er ikkje rekna med.

Heilt til slutt vil eg stille eit spørsmål:
Kva for er det så få kvinnfolk i ledende stillinger enda i dag?

Dagny Skorem

2 kommentarer

Filed under Skriblerier