Tag Archives: amming

Takknemlighet i oppkastsykens tid

Som småbarnsforelder er det nå en gang mitt lodd i livet å bli kasta opp på i blant. I dag er en sånn dag. Når jeg snur meg mot sofaen ser jeg en liten, sovende kropp som ligger dandert på et frottéhåndkle oppå en vaskbar overmadrass. Både han og jeg har vært gjennom dusjen, sengetøyvask nr #2 i dag er snart i gang. Oppkastsyke er jo ikke akkurat noen höjdare, særlig ikke når den som er syk er for liten til å si i fra/komme seg til do selv, likevel greier jeg ikke å finne den sedvanlige «å nei, jeg må tørke spy»-selvmedlidenheten i dag. Jeg tror jeg har det for bra til å bli sur!

Jeg kan jo:

  • Dusje oss begge etter at han spydde utover oss begge under amming (Note to self: Ikke mer fast føde i dag)
  • La vaskemaskina surre og gå med all klesvasken vi produserer en sånn dag
  • Hente reine klær og reint sengetøy i en skuff
  • Spørre pent om hjelp til å få ordna for den hvite hesten – og få det
  • Fyre i ovnen og se «Bones» i sofaen mens jeg ammer den lille syke i søvn

Oppkast er noe alle småbarnsforeldre må forholde seg til innimellom. Denne første desemberdagen er jeg takknemmlig fordi jeg forholder meg til det her og .

Legg igjen en kommentar

2013/12/01 · 13:38

Tanker om tilknytningsomsorg

I den utmerka bloggen Relativt Unge Mødre (kunst+morsrollerefleksjoner=sant!) snubla jeg over et innlegg om tilknytningsomsorg (heretter stort sett «TIO» fordi jeg er lat) som fikk det til å klø i skrivefingrene. Etter å ha fått en overdose av TIO-fanatisme på ulike nettfora, har «Birgitta Blix» skrevet om hvorfor foreldrestilen ikke er noe for henne. Hvis innlegget hennes kunne feies til side som en misforståelse hadde det jo ikke vært noen sak, da kunne jeg jo bare oppklart misforståelsen i en kommentar. Hadde jeg vært en TIO-Momzilla, ville jeg kanskje lagt inn en arrogant kommentar av typen: «Så, så lille venn, du har egentlig ikke forstått noen ting. Det er sikkert fordi du var så deprimert.» Når saken derimot er den at jeg godt forstår, og selv har erfart, at den mammastammen jeg tilhører på verdensveven av og til framstår som alt annet enn romslig og inkluderende, føler jeg et behov for å tale den balanserte tilknytningsomsorgens sak.

Erfaring har lært meg å være forsiktig med å la barneoppdragelsen, hestehåndteringa og for den del pedagogikken min ha en merkelapp. Da jeg møtte fenomenet «natural horsemanship» (i stammespråket forkorta til NH) på nittitallet ble jeg litt «frelst», det føltes som om jeg hadde funnet Den ene sanne veien. Det føltes også som om jeg var totalt inkompetent, jeg gikk inn i en lang periode hvor jeg veksla mellom å ha alt for stor selvtillit og gå inn i situasjoner jeg skulle holdt meg unna og å være helt paralysert av redselen for å gjøre noe feil. Spørsmålet jeg stilte meg når jeg sto i en situasjon jeg skulle løse gikk fra å være «hva er det lurt å gjøre her» til «hva er NH her?». Da jeg fikk barn, havna jeg litt i den samme fella, men fordi jeg allerede hadde erfaringa fra hesteholdet med meg klarte jeg å bryte ut av mønsteret mye tidligere enn jeg ellers tror jeg hadde greid. (Til dere som ble utsatt for min misjonering i min nyfrelste periode: Sorry!) På grunn av dette er jeg ofte usikker på om jeg ønsker å definere min måte å være forelder på som tilknytningsomsorg. Jeg vil velge mine løsninger ut fra hva jeg synes er rett å gjøre i en gitt situasjon, ikke ut fra hvilke løsninger som kommer med stempelet «TIO-godkjent». Samtidig kjenner jeg at jeg synes «tilknytningsomsorgsbrillene» er et nyttig filter når jeg søker rundt på nettet og dermed ikke kan se på resultatet (=ungene) når jeg undrer på om jeg skal følge noens råd eller ikke. Så ja – i nettspråk er jeg en TIO-mor, selv om det er et begrep jeg knapt bruker i talespråk.

Vi er i grunnen enige om at alle må gjøre det som fungerer best for dem, uten å tenke for mye på hva som er ideelt. Uten å følge strenge manualer for hva som er best. Slikt blir man bare unødvendig stresset av. (RUM/Birgitta Blix)

Jeg er så inderlig enig! Vi foreldre – særlig mødre, tør jeg påstå – står overfor en voldsom flom av informasjon. Som Birgitta Blix er også jeg googleavhengig, «les om det!» er strategien jeg alltid griper til først når jeg møter noe jeg ikke helt forstår. Gudene vet at det er en situasjon jeg har vært i ganske mange ganger siden den kalde vårdagen for åtte år siden da jeg satt i sofaen i stua, grå i ansiktet, med en baby som visstnok hadde kommet ut av meg sammen med ganske mye blod. Jeg har googla, diskutert, rista på hodet, vurdert, latt meg overbevise, spist kameler og googla igjen. Underveis har jeg møtt mange av tilknytningsomsorgs-Momzillaene som kan få de fleste (særlig feminister!) til å rygge raskt ut av nettforumet igjen mens de tenker: «Nix, dette er ikke noe for meg.» Her kommer derfor mine tanker rundt tilknytningsomsorgens idealer.

TIO en oversettelse av det amerikanske Attachment Parenting (AP), et begrep som ble lansert av Dr. Sears en eller annen gang lenge før jeg fikk barn. Den interesserte leser med detaljhunger kan finne ut av når det skjedde selv. Han er i utgangspunktet ikke en figur jeg intuitivt ville oppsøkt for å få råd: En eldre, kristen, amerikansk mangebarnsfar. AP kom som en reaksjon på en autoritær foreldrestil som nok fremdeles er vanlig i USA, en foreldrestil der det er viktigere å «temme» barn enn å forstå hvordan de tenker. Foreldrepermisjon er dessuten nesten et fremmedord. Dagens situasjon i Norge, med ganske stor frihet til å føde slik vi vil, Mor-Barn-vennlige sykehus og lang foreldrepermisjon gjør at mye ligger til rette for at foreldre gjør tilknytningsvennlige valg gjennom barnets første leveår helt uavhengig av om de gir omsorgen sin en merkelapp eller ikke. Samtidig merker jeg at mange er opptatt av å «temme» barna tidlig også her, uttrykk som å «ta den kampen», «viktig å ikke la dem få viljen sin» og «de lærer fort å manipulere foreldrene» vitner om et syn på spedbarn som ligger et godt stykke unna mitt eget.

Et lite sidespor: Vi skal for øvrig ikke veldig langt tilbake i tid før holdningene til god spedbarnsomsorg var dramatisk annerledes også her i landet. Farmora mi fortalte en gang at hun fikk streng beskjed om at det var viktig at barna fikk ro mellom hvert stell. «Ro» betød i den sammenhengen at spedbarnet skulle ligge i seng eller vogge i tre timer uansett hvor mye de skrek. I ettertid, sa hun, har hun tenkt på at det ikke ville falt henne inn å behandle søyer og nyfødte lam på samme måte.

Dette får være mer enn nok bakgrunn. Over til idealene.
Med en solid amerikansk sans for det kommersielle, har Dr. William Sears kommet opp med begrepet «7 Baby B’s». Det som følger her er mine tanker om disse idealene i en norsk virkelighet. Jeg gjør ikke noe forsøk på å definere hva som er rett for alle som kaller sin foreldrestil for TIO.

1. Birth bonding – Knytte bånd like etter fødsel
Det første klare bildet jeg kan se for meg av min eldste, er bildet av ham som en liten bylt på farens nakne brystkasse mens jeg ble trilla ut av fødestua for å tråkles sammen på kirurgisk og deretter en pose eller to med blod. Guttungen hadde fått die litt, de neste timene ble det far og sønn som knytta bånd. At han var hos far og ikke hos meg de timene har jeg aldri brukt en kalori på å tenke på! Han fikk råmelk, han fikk pappanærhet og etter hvert fikk han sikkert sove ut etter en fødsel som tok på både for ham og for meg. Først da jeg satte meg ned for å skrive dette, fremdeles med min tredje, lette fødsel fulgt av amming, dusjing og soving sammen med den nyfødte ganske friskt i minne, slo det meg at jeg ikke aner noe om hva som foregikk disse timene. Et øyeblikk kjente jeg et vemod ved det, men blaffet gikk fort over. Vår vesle nyfødte var ikke alene i verden selv om han ikke var hos Mor, han var trygg hos faren sin.

Når jeg leser om tida etter fødsel i ulike mødrefora på nett, ser jeg at mange opplever at de ikke følte tilstrekkelig (tilstrekkelig i forhold til hva?) morskjærlighet den første tida etter fødselen. Det tror jeg oppriktig talt ikke spiller den minste lille rolle for de nyfødte! Så lenge vi er villige til å dekke deres behov for næring, nærhet, hvile og vask (jeg snakker om reine bleier, altså, ikke daglig bading), tror jeg de føler seg trygge. De spekulerer ikke i om vår omsorg kommer fra hjertet eller fra hjernen sånn til å begynne med. Nærheten knytter bånd, begge veier. Om du leser dette og har vært bekymra for om du ikke elsker din nyfødte, så senk skuldrene. Kjærligheten vokser fram, smått om senn. (Om du leser dette og fremdeles er bekymra fordi du ikke føler at du elsker din større baby høyt nok – snakk med helsesøster om det. Du kan ha fått en depresjon. Det finnes det hjelp å få for og veier ut av.)

2. Breastfeeding – Amming
Mamming er viktigere enn amming. Sånn er det med den saken. Fordi jeg selv har fått amminga til å fungere uten mer trøbbel enn jeg kan leve med, har jeg nok hatt lett for å tenke «lurer på hvorfor hun ikke ammer» når jeg ser flaskemødre jeg ikke kjenner. Med tida har jeg lært meg å tenke: «Det har du pokker ta meg ingen ting med,» like etter på. Det ER ikke min sak. Det finnes uendelig mange grunner til å velge flaske framfor pupp. De fleste grunnene er mer enn gode nok. Amming er en lettvinn måte å gi nærhet og mat på, men det er ikke den eneste.

En bonus jeg har sett flasking, enten det er på full- eller deltid, er at det er lettere for den andre forelderen å knytte bånd til babyen. Her i huset lager vi storspiste babyer som dier både lenge og ofte. I kombinasjon med at jeg er tungpumpa selv om jeg gir ned lett til en diende baby, har det gjort at babyene har ligget veldig mye hos meg når de har vært små. Noen ganger føler jeg at jeg har «stjålet» en del fra faren deres ved det. Flasking har sine virkelig sterke sider – også fra et tilknytningsperspektiv.

3. Babywearing – Bære barn
Bæring fortjener en egen post hos meg, og kommer til å få det en eller annen gang. Jeg har brukt bæretøy i så mange situasjoner at jeg ikke lenger husker hvordan jeg organiserte babydagene uten. (Her gjelder for øvrig «nyfrelst»-kommentaren fra høyere opp i fullt monn.) Nå, i min tredje permisjon, ser jeg virkelig hvordan det å bære har gjort at han kan være med og være nær samtidig som jeg får gjort andre ting.

Den store utfordringa med bæretøy er lærekurven. Da jeg for første gang kjøpte et bæretøy som skulle erstatte BabyBjörn-selen som fysioterapeuten på barselavdelinga advarte så flammende mot å bruke før barnet kunne sitte selv men som jeg raskt ble avhengig av å bruke, endte jeg med å sitte, litt oppgitt, med en mystisk sak med laaaaaange stropper i fanget og bla i bruksanvisninga. Den havna i en skuff ganske raskt, BB-selen gjorde nytten gjennom hele den første sommeren til BabyÉn. Det var først da jeg begynte å treffe ei venninne som allerede hadde teken på annen bæring at det begynte å løsne. Da var jeg godt og vel ute av nyfødttåka og hadde knekt koden på amming og bleieskift. Dessuten hadde jeg en baby som trivdes godt med å bæres, lite vognvennlig turterreng rundt meg og stallarbeid som skulle gjøres, så motivasjonen var på topp. Hadde jeg vært alene, søvndeprivert og med en baby som bare grein hver gang jeg prøvde å knyte ham på meg, vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut lenge nok til å mestre det. Jeg har nylig fått et bæresjal fra Guatemala i gave. Det ser jo enkelt nok ut det, på kvinner som kan det. På meg er det foreløpig direkte uforsvarlig. Plutselig ble jeg litt mer ydmyk igjen.

Tradisjonelle bæresjal i Guatemala

Sååå enkelt. Eller?

Hvis du har et bæretøy liggende som verken du eller babyen har blitt venner med foreløpig, kan jeg varmt anbefale deg å prøve igjen en gang både du og babyen er i humør til det. Ikke for babyen skyld, men for din. Å ha begge hendene fri til å gjøre noe du har lyst til selv om ungen din bare vil opp, opp er gull verd. Nærhet for baby, frihet for deg. Og nei. De blir ikke bortskjemt av å bæres.

4. Bedding close to baby – Nærsoving. (Ja, jeg fant opp det ordet nå.)
“Wherever all family members get the best night’s sleep is the right arrangement for your individual family. “ (Hilsen Dr. Sears.) Punktum. Ja, samsoving er fint, men bare hvis både barn og voksne får sove på det viset. For oss har samsoving vært det som har gitt flest mulig familiemedlemmer mest mulig søvn i babyperioden. Det lærte vi av vår førstefødte. «Å lære en baby å sove i vogga si kan jo ikke være særlig vanskelig,» tenkte jeg. Famous last words. Etter noen svært søvnløse netter fikk det vesle kengubarnet sove på sida, midt i dobbeltsenga, trass i alle anbefalinger. Da sov han. Nå, med litt større barn i huset også, har vi et fleksibelt forhold til hvem som sover hvor. De fleste sovner i sine egne senger på sine respektive rom om kvelden, men når sykdom eller arbeidstider tilsier at det er mest hensiktsmessig å rokere på plassene gjør vi det uten å blunke. Her i huset er det ikke uvanlig å høre meg spørre de to eldste om de kan tenke seg å sove i dobbeltsenga for at den som skal opp før fuglene våkner for å dra på jobben kan få låne barnerommet. Dette førte til en interessant skolestarter-samtale med helsestasjonslegen. Førskolebarnet vårt ble spurt av legen om han sover i egen seng eller hos mamma og pappa. Han svarte som sant var at noen ganger sover han i egen og noen ganger hos oss. Da snakka hun ganske bestemt om å bli stor, og gjorde resolutt en avtale med ham om at «på mandag skal du sove i din egen seng». Jeg kjenner at jeg lar meg irritere litt over at helsestasjonspersonalet (som jeg ellers er strålende fornøyd med!) tar styring på den måten. Vi har samsovet mye med ungene, og er fornøyd med det. Andre lar være, og er fornøyd med det. Det viktige er at babyene føler seg trygge om nettene og at familien får hvile.
5. Belief in the language value of your baby’s cry – Tro på at spedbarn har en grunn når de gråter
Åtte år etter at min første baby ble født lurer jeg fortsatt på om disse som sier «du lærer fort å skille på ulike typer gråt fra babyen din» bare skryter og juger. Trøtt baby? Sulten baby? Våt baby? Nærhetssøkende baby? Jeg prøver meg med amming, skifting og bæring i en eller annen rekkefølge. Hvis jeg har kommet til det tredje alternativet uten suksess, prøver jeg meg gjerne på en tur ut. Hvis det ikke fungerer – rykk tilbake til start. At spedbarn gråter fordi de har noe å formidle, er jeg ikke i tvil om. Problemet (jepp, jeg bruker ordet «problem» i stedet for «utfordring») er bare å finne ut hva! Noen ganger greier vi ikke det. Da får vi bare gi trygghet og omsorg som best vi kan. Etter noen runder som spedbarnsforeldre har uttrykket «trøste og bære» fått en mer bokstavelig betydning her i huset.

6. Beware of baby trainers – Vokt deg for guruene
Før eller seinere kommer du borti dem: Metodeguruene. De har Svaret. Hvis du bruker Metoden kan et hvert barn temmes. Hvis du ikke lykkes, er det ikke fordi Metoden ikke passer ditt barn, det er fordi du gjør feil.

Til det har jeg bare en ting å si: Babyer skriver ikke bøker.

7. Balance – Balanse i familielivet
Å drukne i morsrollen er lett. Den er fylt med forventninger, både fra oss selv og andre, og det nye barnets behov kan føles endeløse og uoverskuelige. Amming, samsoving og nærvær falt meg etter hvert lett. Å farte rundt med en liten baby fikk jeg også raskt teken på. Det som skulle vise seg å være mer krevende var å skape et rom for meg selv i familielivet med en smårolling som i tillegg til behov hadde meninger (ganske sterke!) og ønsker. Morsrollen kan fylle hvert våkne sekund av døgnet og de fleste av de sovende sekundene med om vi lar den.

Ikke la den gjøre det. Pass på at du beholder en liten flik av noe som er .ditt. For meg har det vært hestene, særlig skimmelen som har fått gi bloggen min navn. Hesteinteressen har vært en del av meg så lenge jeg kan huske. En periode så jeg meg nødt til å sette bort hesten på helfôr (altså at en annen person har hesten som sin egen), jeg hadde ikke verken penger eller tid til ham selv. På den tida hadde jeg to barn under skolealder som hadde lite rom for at mamma skulle ut av huset for å trene eller dra på et møte, selv om pappaen kunne gjøre begge deler med største selvfølgelighet. Derfor var jeg spent på hvordan det skulle gå da hesten kom tilbake og jeg måtte dra i stallen 3-4-5 dager i uka. Det gikk over enhver forventning! Ungene som gjerne hang i buksebeina eller stilte seg opp foran døra om de så meg finne fram det støvete treningstøyet, de forsto at «hesten trenger også mammaen vår».  På den måten fikk jeg gjenskapt egentida mi.

Når jeg ser tilbake, seg jeg at den egentida gjør meg til en bedre forelder. Noen ganger føles det egoistisk å gå fra en unge som sier: «Nei’a, mammaaaa, kan ikke du være heeeeeeer,» men i det lange løp vinner både ungene og jeg på det. Hvis jeg har vært mentalt sliten og mommed out før jeg drar i stallen kommer jeg stort sett tilbake i bedre humør, klar til å gi det som trengs igjen. Dessuten får faren deres friere spillerom til å forme sin rolle selv uten at jeg legger føringer. Sist, men ikke minst: Sønnene mine lærer at også mødre har egne behov å ta hensyn til. Det synes jeg er viktig, det kan jo godt hende de skal leve sammen med ei mor en dag.

Tilknytningsomsorg handler om å ta hensyn til barnets behov for en trygg tilknytning til foreldrene. For oss, som begge har biologibakgrunn og har lett for å se på spedbarna våre som små primater føles dette som «naturmetoden». Dessuten er vi late. Det har vært enklere å amme enn å bruke flaske, å sove sammen enn hver for oss og lettere å amme om nettene enn å avvenne . Som det står i innlegget til Birgitta Blix:

Vi føler egentlig ikke at vi har hatt noe særlig valg. Det har bare vært enklest for oss å gjøre det på den måten.

7 kommentarer

Filed under Skriblerier

Pupper engasjerer

Utsnitt fra Aftenpostens Facebook-side som viser respons på fire ulike saker.
«Plumbosaken» engasjerte nok til å gi 89 kommentarer til saken om om at NRK skulle roe seg ned. 77 kommentarer kom til Lysbakkens avgang. Hele 306 kommentarer kom da han kritiserte Norges forhold til USA. Så langt  har det kommet svimlende tjue kommentarer om hvordan datamengdene vi legger igjen på Facebook brukes kommersielt …
187 kommentarer om langtidsamming

… og 187 kommentarer om langtidsamming

At pupper engasjerer, er ikke akkurat noen nyhet. Ikke at langtidsamming provoserer, at kvinnekroppen er seksualisert eller at kommentarfeltene på Facebook huser debatter av temmelig lav kvalitet, heller. Like fullt synes jeg det er litt forstemmende å lese gjennom kommentarene til den gode artikkelen som Bergens Tidende (og Aftenposten) publiserte denne helga. Ord som «sykt», «ekkelt» og «incestuøst» går igjen i mange av de negative kommentarene, flere uttrykker at det må være kvinnenes behov som tilgodeses heller enn barnets.

  • Dette er jo helt sykt? Men det er foreldrenes valg, ikke mitt 🙂
  • dette er skikkelig ekkelt & kommer til å føre til ekstreme psykologiske issues for kidsa. kan ikke folk bare kutte ut
  • det der e naaasty!
  • Personlig nei, men det er et fritt land. Det jeg lurer på, er om det finnes noen ernæringsmessig grunn for å amme en femåring? I den alderen spiste min sønn alt og jeg kan ikke se hvorfor et mamma-/ pappafang, en god kos og bamse ikke er trøst nok. Synes det er egosentrering fra disse kvinnene – for pumper de seg da, når barnets far skal trøste/kose?
  • Nei) det er pedo.
  • Jeg tror det finnes mange foreldre som har et litt for stort behov for å føle seg betydningsfulle. Med andre ord, er det mødrenes behov for å amme og ikke barnets behov for å bli ammet, som blir tilfredsstillt.
  • Synes – som innlegget over her – at det er snakk om når det går over fra å være naturlig, til å nærme seg incest! Barn får tenner, da trenger de mat som skal tygges – er ikke det ganske innlysende???
  • skaff deg en mann,ikke utnytte barna for din egen del.simpelt

Rett skal være rett, det er mange gode motstemmer i diskusjonene også. Likevel blir jeg litt nedstemt av disse påminnelsene om at bryster er så seksualisert i dag at å bruke dem til det mest naturlige av alt oppleves som så provoserende unaturlig.  Eller er det kanskje provoserende naturlig? Vi lever tross alt svært fjernt fra vår natur.

Hun som følte så sterkt rundt dette at bare caps lock-knappen kunne duge da artikkelen skulle deles med verden får æren av å avslutte det hele. Mon tro om det er mødrenes handlinger eller hennes holdninger som skaper mest mobbing blant barn?

JA, HVIS MAN VIL UTSETTE UNGEN FOR MOBBING, …. SÅ MÅ MAN BARE HENGE UT PUPPEN.!!! HVOR DUMME KAN FOLK TILLATE SEG Å BLI?

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Til forsvar for puppen

Kanskje Lise Christensen, den selverklærte rasende moren i Lyngdal, ennå er i tung ammetåke, hun ammer i to år. (…) På 70-tallet skulle kvinnene kaste bh-en. Nå må mantraet være motsatt. Få den for guds skyld på. Rull inn puppen. Få barna ut i det virkelige livet. Og kom deg på jobb.

Jada, Karen Kristine Blågestad, jeg er også kritisk til Lise Christensens utspill om at kvinner bør få foreldrepermisjon med hundre prosent lønn fram til barnet er minst atten måneder. Kommentaren din er full av saklige argumenter mot Christensens synspunkter, men den skjemmes av de nedlatende sleivsparkene mot amming. Lise Christensen er nok ved sine fulle fem, ser du, hun er ikke «i tung ammetåke» fordi hun velger å følge anbefalingene fra WHO om å amme til to år. Jeg har selv amma begge mine unger fram til over to års alder, uten å ha verken behov for eller mulighet til å bli forsørga hele den perioden. Mens min eldste enda ble amma jobba jeg 80%, tok 15 studiepoeng ved et universitet og gikk gravid med nestemann. Jobb og amming lar seg kombinere.

5 kommentarer

Filed under Skriblerier

Mostue og barnehage og sånn

Faglig sett har Trude Mostue og undertegnede en del felles. Hun utdanna seg til å reparere syke dyr, jeg har en mastergrad i å forsøke å holde dem friske. Vi har begge vært studenter i Storbritannia, hun gjennom hele studieløpet (så vidt meg bekjent), jeg i et år. Der stopper visst likheten. For der hun synes «likestillingen har gått alt for langt», kan ikke jeg fatte hvordan likestilling kan gå for langt. Alle som har vært unger og sittet på ei vippehuske vet at enten er den i likevekt, eller så er den det ikke. Enten har vi likestilling, eller så har vi ikke. Foreløpig har vi det ikke.

Den interesserte leser trenger ikke ta mange turer rundt på nettet for å finne kvinner som er like uenige med Mostue som jeg i spørsmålet om likestilling, i skrivende stund er jeg jo til og med meningsfelle med Høyres Julie Brodtkorb (savour the moment!) .  Vanligvis skal det lite til før jeg trekker på meg rustningen og rir inn på min hvite hest som likestillingens forsvarer, men i dag regner jeg den jobben som godt og vel gjort. I dag vil jeg heller forsvare noen viktige mennesker i min egen lille landsby.

Mostue har jo som kjent født sine første barn i Storbritannia, så det bør være en kjent sak for henne at it takes a village to raise a child. Foreldrene er viktige, ingen tvil om det, men barn trenger et større nettverk enn som så. Jeg er overbevist om at det både er naturlig og bra for barna våre å omgås flere voksne enn bare oss. Barnehagen der min yngste går og den eldste har gått er en del av min landsby, der møter ungene mine voksne – både yngre og eldre – som tilfører hverdagen deres andre ting enn hva jeg kan.

Helst bør en av foreldrene – om det er kvinnen eller mannen får man bestemme selv – være mer til stede med barnet opp til det er tre år. Du kan godt la en skolelei tenåring forme barnet ditt i en barnehage, men jeg vil gjerne forme mitt eget barns personlighet, sier Mostue

I barnehagen «vår» jobber det minst en som i alle fall var tenåring da han begynte der. Han, og de andre unge ansatte i barnehagen, har vært en sånn berikelse i ungenes liv at jeg smiler mens jeg sitter her og tenker på dem. «J. kan sånn!» «H. sa at …» Disse ungdommene er mennesker som jeg ser at ungene mine er genuint glade for å se – skolegutten stikker gjerne innom barnehagen for å hilse på – og jeg blir støtt på deres vegne når Mostue så nedlatende kaller dem «skoleleie tenåringer» som ikke er verdige å få være med på å forme barns personlighet. Ærlig talt: «Jeg vil gjerne forme mitt eget barns personlighet.» Hva er det for et utsagn? Jeg er selvfølgelig gjerne med på å påvirke mitt eget barns personlighet, men jeg føler meg ikke på noen måte som en så suveren person at jeg ønsker å være den eneste som gjør det. For 150 år siden ville jeg hatt en storfamilie rundt meg. For seksti år siden ville jeg stått ganske aleine med ungene i en krevende hverdag. I dag er jeg mor sammen med en far som tar ansvar og med muligheten til å bruke barnehage når vi er i en situasjon hvor det av flere grunner er både nødvendig og ønskelig å ha oss begge i mer enn 50% jobb utenfor hjemmet.

Jeg kan gjerne være med på å diskutere hvordan barnehagene fungerer, hvorvidt barnehagebarn har for lange dager og om norske barn begynner for tidlig i barnehagen i dag. Det er viktig at barn får anledning til virkelig å kjenne foreldrene sine.  Men jeg nekter å finne meg i at unge mennesker som velger å jobbe med barn avfeies som «skoleleie ungdommer».

7 kommentarer

Filed under Skriblerier

Jaja, noen synes visst at jeg er ekkel

for det andre: min personlige mening er at man ammer en unge mens den er baby. etter fylte ett år er ikke ungen en baby lenger. å amme barnet lenger enn dette opplever jeg som ganske ekkelt, og det er så visst ikke noe jeg har lyst til å se offentlig
(…)
og en annen ting. hvordan funker ting i sexlivet deres? først skal du fungere som matfat for ungen, og så er det mannens tur? eller er puppene off limit for ham i de årene du velger å amme? tanken på at en voksen mann ligger og nyter brystmelk som en del av sexen er ihvertfall for meg ganske ubehagelig.

(signert Anti-amming jenta)

Joda. Jeg visste allerede før jeg stilte opp til Magasinet-saken "For store til å bli ammet?" at langtidsamming er et tildels kontroversielt tema. Likevel har jeg latt meg overraske av karakteristikkene enkelte internettdebattanter har slengt ut av seg i dagene som har gått etter at artikkelen sto på trykk.

 

Nei, dette er nok heller snakk om mødre som har en psykologisk avhengighet av den nærheten de føler ved å amme sine barn, og derfor tvinger på barna morsmelk for sin egen tilfredsstillelse ført og fremst. Så bruker de bare det at "barna vil ha" som en unnskyldning for sin egen forvridning og vrangforestillinger, og som berettigelse for sin egen nytelsesopplevelse som de ikke klarer seg uten.

Og at barna visstnok ikke tar skade av dette, tror jeg heller ingenting på. De utvikler avhengighet av både ammingen og nærheten til moren, og løsrivelsesprosessen som burde foregå og starte allerede i ettårsalderen, og den selvrealiseringen som burde foregå om at de er en egen person, og ikke en direkte forlengelse av sin mor, får ikke skje naturlig.

Alt dette kan nok få store konsekvenser for barna senere i livet, både ved at de blir mindre selvstendige og at de ikke klarer seg på egenhånd uten mor, både i skolealder, ungdomsalder og som voksen senere i livet.
(signert ”K J”)

Perverst? Ja selvsagt er det perverst når barnet kommer tuslende og vil ha trøst og ber om å få pupp!
(signert ”greta”)

Kvalmt,ikke noe pupp etter at du står på beina.Unger som går og suger pupp?neifyfaen,spar meg.
(signert ”mann“)

For å være helt ærlig, jeg er selv mamma til en gutt på 3 år. Å amme etter at barnet er 1 år begynner å bli ekkelt. Å se mødre amme barn på 2-3år, ja da lurer jeg på hvilket problem moren har som ikke klarer å la være. Kos og kjærlighet kan gis på mange andre måter enn å suge på pupp. Æsjjj …
(signert ”anonym”)

Barnet trenger ikke ammes lengre etter når det er blitt introdusert for Tine melk og grovbrød med leverpostei…;)
(signert, ”anonym”)

Bare hold dere unna restauranter,12 mnd med amming er nok,kos? se til hælvete og kom dere på jobb,men dere var vel smarte nok til å pule en som har råd til å la dere gå hjemme å leke melkeku
(signert ”mann”)

Jeg er oppriktig overraska over at noen bruker så mye energi på å irritere seg over noe så enkelt og grunnleggende som amming. En del av kommentarer posta i debatten etter artikkelen i ”Magasinet” og under blogginnleggene som tar opp artikkelen er så outrerte at jeg ikke vet om jeg skal le eller grine. Langtidsamming er i følge disse kvalmt, perverst, til hinder for et sunt seksualliv og noe mødre gjør for sin egen skyld. Det kan visstnok få "store konsekvenser for barna senere i livet både ved at de blir mindre selvstendige og at de ikke klarer seg på egenhånd uten mor senere i livet".  Interessant. Riktignok er ikke jeg antropolog eller har annen fagkunnskap om dette, men jeg har så visst ikke inntrykk av at for sterk morsbinding er et gjennomgående problem i så mange og ulike land som Nepal, Bangladesh, India, Sri Lanka, Iran, Kenya og Bolivia. I verden som helhet ammes halvparten av barna fremdeles når de runder to år. Hvis dette var så perverst og forferdelig som en del av de ivrige skribentene – mange av dem riktig så anonyme – vil jeg anta at antallet mødre som valgte å amme utover både et og to år hadde vært lavere.

Kanskje handler dette mye om en manglende forståelse for biologi. Flere av formuleringene vitner om at innleggeren først og fremst oppfatter brystenes funksjon som seksuell. Har vi glemt at vi er pattedyr? Små mennesker er laga for å drikke menneskemelk, akkurat som at sauene, kyrne og hundene har melk godt tilpassa sine avkom. Hvor galt kan det da være å la avkommene få tilgang på denne melka?

Veldig galt, åpenbart. ”Æsj,” er tydeligvis den første reaksjonen mange har når de hører om at barn ammes når de ikke lenger kan kategoriseres som spedbarn. Vel. Jeg har også mange refleksreaksjoner som vitner om liten innsikt i det aktuelle spørsmålet. Ofte opplever jeg at magefølelsen min er å avvise dette nye og fremmede (eller svært gammeldagse) jeg blir oppmerksom på at noen gjør. De har jo valgt annerledes enn jeg! Hvis mine valg er riktige, da må deres være feil. Eller? Eller. Definitivt eller. Jeg forsøker å ta meg selv i nakken og være rede til å møte møte andre menneskers valg med en vennlig tanke om "hvorfor det?" heller enn et stramt "hvorfor gjør hun ikke som meg?". Det blir så mye lettere å være menneske da.
 

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier