Tag Archives: araber

Takknemlighet i oppkastsykens tid

Som småbarnsforelder er det nå en gang mitt lodd i livet å bli kasta opp på i blant. I dag er en sånn dag. Når jeg snur meg mot sofaen ser jeg en liten, sovende kropp som ligger dandert på et frottéhåndkle oppå en vaskbar overmadrass. Både han og jeg har vært gjennom dusjen, sengetøyvask nr #2 i dag er snart i gang. Oppkastsyke er jo ikke akkurat noen höjdare, særlig ikke når den som er syk er for liten til å si i fra/komme seg til do selv, likevel greier jeg ikke å finne den sedvanlige «å nei, jeg må tørke spy»-selvmedlidenheten i dag. Jeg tror jeg har det for bra til å bli sur!

Jeg kan jo:

  • Dusje oss begge etter at han spydde utover oss begge under amming (Note to self: Ikke mer fast føde i dag)
  • La vaskemaskina surre og gå med all klesvasken vi produserer en sånn dag
  • Hente reine klær og reint sengetøy i en skuff
  • Spørre pent om hjelp til å få ordna for den hvite hesten – og få det
  • Fyre i ovnen og se «Bones» i sofaen mens jeg ammer den lille syke i søvn

Oppkast er noe alle småbarnsforeldre må forholde seg til innimellom. Denne første desemberdagen er jeg takknemmlig fordi jeg forholder meg til det her og .

Legg igjen en kommentar

2013/12/01 · 13:38

Barneponnien min

Det var en gang en ung, vimsete araber uten fnugg av respekt for menneskers (eller andre hesters, for den del) intimsfære. En masete fyr som til og med beit en unge som faren ikke tok ansvar for, og som ikke holdt seg for god til å sparke etter folk om han følte seg pressa for langt ut av komfortsonen sin. Med tid, tålmodighet og trening har rabagasten fått modne, nå opplever ungene ham som verdens snilleste og mest pålitelige. Oss voksne, derimot, kan han fremdeles spille et puss.

Forak sammen med ungene

4 kommentarer

Filed under Hesteprat

Salprat for spesielt interesserte. (#1, det blir nok flere)

For tida sitter jeg med to dressursaler og en hest. En sal som etter boka skal passe hesten ganske bra, men som ikke passer meg så bra, og en som etter boka skal passe hesten dårligere, men som jeg sitter godt i.

Vel. Hester har som kjent ikke skrevet boka. Den siste uka har jeg prøvd å bruke den som etter boka ikke passer så bra, og hesten ser ut til å synes den er aldeles grei – kanskje til og med greiere enn den andre. Vi får se hva framtida bringer. Kanskje bringer den faktisk en kombisal?

Bilder og notater om salprøving

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat

Snart på en hvit hest igjen

Eller. Snart på en flueskimmel, tenker jeg vi sier. Tenk at den unge, gråskimla hårdotten jeg falt så pladask for (og av!) den aller første, kalde dagen i 2001 har rukket å bli så full av røde prikker. Mer enn ti år har gått siden jeg så ham for første gang, snart ti år har gått siden mamma og jeg sto og baksa på Bjerke med en seks års araber som aldeles ikke ville inn på noen hestehenger etter å ha stått i timevis på bilen. Ti år med leietrening, skogsturer, fine sommerdager, krevende logistikk … og ikke minst ti år med fantastiske fôrryttere. Jeg kjøpte hest med hjertet, ikke med hjernen, kort tid før jeg skulle ut på feltarbeidet til Master-oppgaven min. Ei ung jente med drømmer om egen hest ble redninga,  hun tok arbeidet (og faren hennes regningene) mens jeg reiste og skrev.

Hest og ung jente

All horses deserve, at least once in their lives, to be loved by a little girl.

Smått om senn kom jeg i en situasjon hvor jeg kunne ha Forak hjemme, ei tid der både han og jeg koste oss med «pussepiker» fra nabolaget, før vi nok en gang flytta på «bortestall». Da hadde jeg fått Barn#1, og ble etterhvert gravid med #2. Motvillig innså jeg at det ikke var mulig å få både tid og penger til å strekke til. Fine fôrverter vokser ikke på trær, men jeg var heldig. Seint i mai 2007, sto jeg høygravid og så etter transporten som tok Forak avgårde til nye kompiser og nye beiter. Lite ante jeg at det skulle gå fire år før jeg fikk ham hjem igjen – og hvor nære på det skulle være at han ikke kom hjem i det hele tatt. For nesten to år siden begynte han å bli så uvillig til å gå fram, en bøyeprøve avslørte at han var 2,5 grader halt i begge framknær. Da trodde jeg veis ende var nådd, selv hadde jeg jo verken tid, penger eller stallplass … Og hvem vil vel ha noen annens hest når hesten er i stykker? Vel. Foraks fantastiske fôrvert ville. Med kyndig behandling og kjærlig oppfølging kom han jammen i form igjen.

Collage av beitebilder

FornuftigForak blant nye venner

Nå har han altså kommet hjem til meg igjen. Ti år er gått. Den vimsete, usikre seksåringen har blitt en fornuftig og veloppdragen sekstenåring. Den vimsete og skråsikre tjuefireåringen med hestene som eneste store ansvar har blitt en trettifireåring som skal sjonglere familieliv, jobb, studier og hest. Vi får tro at det fremdeles finnes fornuftige fôrryttere der ute.

Men først skal jeg ri selv. Jeg har funnet fram ei ridebukse med nuppete helskinn, ei bukse som har sittet på mange hester. Jeg har funnet fram rideskoa mine. I morra skal jeg sykle de tre kilometerene til stallen, hente fram den gode salen min og ta en tur i skogen før det blir for varmt og insektene blir for plagsomme. En tur i skogen på ryggen av en (nesten) hvit hest.

Gråskimmel og flueskimmel (samme hest)

Mens jeg har fått grå hår har han mista sine.

2 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Våryr

Sola varmer, vinterpelsen forsvinner og det er så inderlig godt å komme ut av vinterdekkenet. Og ut av vinterdressene.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat, Skriblerier