Tag Archives: bøker

Favorittprinsessa

In a rather vague way, I’d been thinking that it might be interesting to dream up a woman who would do the same kind of things as the heroes I’d been operating for so many years, like Garth and Tug Transom. (Peter O’Donnell)

Som student er jeg godt kjent med å skrive obligatoriske oppgaver. For en blogger-in-spe er det vel kanskje en obligatorisk oppgave da, å skrive om prinsesser i dag. Da jeg var jentunge elska jeg å bla etter prinsessestoff i gamle blader hos tanter og bestemødre, særlig etter stoff om svenskenes søte Victoria. Etterhvert som jeg vokste til, derimot, måtte hun vike plassen for en annen favoritt. I dag må jeg si meg enig med Willie Garvin. For meg er det Modesty Blaise som er Prinsessa.

Har du vokst opp, som jeg, med å lese gamle, slitte “Agent X9″ kjøpt på bruktbokhandler her og der, kjenner du Modesty godt. Som ung tenåring leste jeg mye av pappas pocketromaner om Nick Carter, Morgan Kane og andre hardkokte mannfolk. Skikkelig hardkokte kvinnfolk, derimot, krydde det ikke akkurat av verken i lesestoffet mitt. Modesty utgjorde en velkommen kontrast til jentene fra “Penny” og “Tuppen&Lillemor”.

En grunn til at jeg liker historiene om Modesty Blaise så godt, er at Peter O’Donnell er tilfreds med å ha gitt oss ei actionheltinne, og holder seg til begrensningene den sjangeren gir. I motsetning til hva som er tilfellet med kvinnelige helter som Trinity i “The Matrix” og hvem som helst i “Buffy the Vampire Slayer” får Modesty lov til å ha elskere uten at det får store, dramatiske følger for historien videre. En og annen elsker ender riktignok opp som “mansel in distress” og må reddes av sin sexy heltinne, men disse forholdene problematiseres aldri i historiene. Modesty liker sex og hun har sex, ferdig med det.

Modesty Blaise og Willie GarvinMen det er én mann hun, så vidt jeg vet, aldri har sex med: Willie Garvin. Willie og Modesty er kolleger, partnere, hverandres beste venn, bundet til hverandre gjennom mange års eskapader på begge sider av loven. Dette vennskapet får eksistere i fred, uten at romantikken kommer inn som forstyrrende element. Jeg synes det er forfriskende å se at en forfatter ikke føler seg bundet til å la ethvert vennskapsforhold mellom ei kvinne og en mann ende i forelskelse, kyss og romantisk drama .

It would be impossible to write a character profile of Modesty or Willie. Our characters are made up of hundreds of little things which, in themselves, are not significant but, taken together, make us who we are. It’s like an artist who uses hundreds of small brush strokes to create a picture. All of the hundreds of little things which make up Modesty’s and Willie’s characters are spread throughout the books and the strips. The same goes for the things which make their relationship unique, as it would for any of us. I want to leave Modesty and Willie as they are presented in all that I have written of them.

Verden er full av prinsesser. Men dette er Prinsessa.

(Sitatene er hentet fra www.modestyblaiseltd.com)

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker, Skriblerier

”Hva skal vi med barn?” Et antibarnehagekorstog

Simen Tveitereid har åpenbart pløyd igjennom svært mye fagstoff før han skrev ”Hva skal vi med barn?” og viser til mye spennende forskning både innen biologien, psykologien og sosiologien. Han lufter også mange tanker om barns plass i samfunnet i dag som er vel verd både tid og refleksjon. Med så mye interessant stoff er det synd at boka skjemmes av en gjennomgående nedlatende tone. ”Høyt hevet over folket,” skriver han om seg selv, ”snart like ufyselig som Steinar Lem.” Egentlig er det kanskje overflødig å skrive så mye mer om boka. Jeg kan jo bare bekrefte at det er slik jeg opplever den.

Det er jo ingen hemmelighet for de som kjenner meg at jeg har båret ungene mine mye, amma lenge og har stor sansen for mange av Jesper Juuls skriverier. Riktignok bor jeg ikke på urbane St. Hanshaugen, like fullt følte jeg meg tilstrekkelig harselert med til å bli irritert da jeg fant følgende allerede på side 17: ”The Attachment theory ble presentert første gang av John Bowlby i den Britiske Psykoanalytiske foreningen i 1957, og er i følge Wikipedia den dominerende teorien i dag i studier av spedbarns oppførsel.  Og siste mote på St. Hanshaugen i 2008!  Ikke at foreldrene leser Bowlby, men bøker om [I]attachment parenting[/I] leses flittig i et visst segment av småbarnsforeldre. I dag står det ikke særlig høyt i kurs å overlate babyer særlig lenge til seg selv. Plassere dem i lekegrinda en times tid mens pappa surfer litt på nettet, uhu, på grensen til omsorgssvikt … Ikke dulle for mye med ungen, la dem få skrike fra seg litt, bra for lungene – slikt er det bare besteforeldre som kan finne på å si i dag.

I den bevisste middelklassen er det bæring og konstant øyekontakt som gjelder, bæring i seler som i Afrika, bæring til skuldrene verker. For hvorfor gråter spedbarn i Afrika så lite?”

Forfatteren har åpenbart lest mye tilknytningsteori og er opptatt av å formidle betydningen av at barna får utvikle trygg tilknytning til sin(e) omsorgspersoner. Det burde jo glede meg, siden jeg er opptatt av det samme. Dessverre er han så krass i tonen at han har vanskelig for å nå fram, dårlig samvittighet gir sjelden grobunn for refleksjon.

En av tingene som irriterer meg er hvordan han med selvfølgelighet forteller om studier gjort på små barn i barnepassituasjon andre steder i verden og i stor grad overfører disse studieresultatene til norske forhold. Noen steder skriver han at det er vanskelig å sammenlikne på denne måten fordi forholdene er så ulike her og ”der” – men han gjør det jo likevel. Og jeg føler at det i stor grad er ”skrekkbildene” han da tar fram. Han framhever mangel på personlig omsorg, utrygghet på grunn av atskillelse og barn som står og gråter ved barnehagegjerdene. De positive aspektene som forskerne også har påvist avfeier han i stor grad ved å påpeke at det er gammel forskning eller at ungene får med seg de positive sidene også hvis de begynner når de er tre år.

Samtidig som han er ekstremt kritisk til barnehage, han trekker nesten utelukkende fram skrekkerfaringer fra småbarnsavdelingene, skaper han et gullkantet bilde av barneparker og dagmammaer. Mediefokuset vi har sett på dårlige dagmammaer virker det som han oppfatter som enslige negative erfaringer som har fått urettmessig stor mediedekning. Denne ubalansen i presentasjon synes jeg er dårlig journalistikk. Selvsagt er det bedre å passes av en god dagmamma enn å gå i en dårlig barnehage, men det finnes faktisk barnehager som tar svært godt vare på de minste også. Mine to sønner går i en av dem. Jeg har vært der mye, av og til spiser jeg frokost der med ungene, av og til henger vi rundt tre kvarters tid fra jeg kommer for å hente til vi drar hjem. En – 1 – gang har jeg opplevd noe jeg reagerte udelt negativt på, det tok jeg opp og fikk en tilfredsstillende respons. Barnehagen har tre fast ansatte, og én fast vikar. Det er noe annet enn den stadige strømmen av umotiverte, svenske vikarbyråvikarer som Tveitereid beskriver at barnehagene er bemannet med.

På et punkt er jeg udelt enig med Tveitereid: Han kritiserer kunnskapsfokuset i og rundt barnehagen. ”Norske foreldre har vært mest opptatt av at barnehagebarn skal få leke med andre barn, få omsorg og trygghet fra voksne, få være ute i naturen og lære seg å omgås andre.” (side 118) Dette er verdier som nå ser ut til å skyves til side til ære for kunnskap og pedagogisk opplegg. Skal jeg være ærlig, så er jeg ikke så opptatt av barnehagen som en kunnskapsarena, jeg. Når min eldste kommer hjem og synger ”Mikkel Rev” er det gleden hans jeg fryder meg over, ikke tanken på at dette kan gjøre det lettere for ham å lære å lese seinere. Å lære ham å lese tidlig skal jeg da alltids klare, dersom det er så viktig. Å tilby ham ei hel gruppe barn å leke med er vanskeligere.

Karriere er ikke alt. Det har han fullstendig rett i. Likevel tror jeg Tveitereid, med sitt solide fundament som journalist, undervurderer hindrene noen – kanskje særlig kvinnene – kan møte hvis de velger å stå helt utenfor arbeidslivet en lengre periode. De fleste av oss kan helt sikkert klare oss på lavere inntekt ei stund, men menneskene som er ansvarlige for å kalle inn til jobbintervjuer lar seg sjelden imponere over at en jobbsøker har vært lenge hjemme med barn. Det er synd, det bør endre seg, men foreløpig er det et faktum. Jeg har selv erfart at det å velge å gjøre noe annet enn det jeg egentlig er utdanna til i en periode etter at jeg var ferdigstudert har gjort det vanskelig å komme inn på det samme arbeidsmarkedet som medstudentene mine har etablert seg i. Akademiske fag går ut på dato.

Dessuten er det ikke alle som uten videre kan trekke seg tilbake fra arbeidslivet og trives. Jeg vet med meg selv at jeg ikke var noen mønstermamma på slutten av mine to permisjoner. Der vi bor kjenner jeg ingen som er hjemme med barn. Det innebærer at det ikke er noen voksne som en voksen hjemmeværende kan treffe på dagtid og lufte tanker og erfaringer med, og heller ingen unger som det ville vært naturlig å treffe for å leke med. Jeg vet med meg selv at det å være hjemmeværende der vi bor nå ville gjort meg så utsulta på voksenkontakt at jeg absolutt ikke kunne vært den forelderen jeg ønsker å være. Å være hjemme med en opplagt, oppvakt forelder som trives er helt sikkert fint, men det er ikke alltid en mulighet.

Jeg tror Simen Tveitereid ville hatt en mye større positiv innflytelse dersom han hadde valgt å fokusere på mulighetene til færre og kortere dager i bedre barnehager i stedet for å legge ut på et antibarnehagekorstog.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker, Skriblerier