Tag Archives: barn

Takknemlighet i oppkastsykens tid

Som småbarnsforelder er det nå en gang mitt lodd i livet å bli kasta opp på i blant. I dag er en sånn dag. Når jeg snur meg mot sofaen ser jeg en liten, sovende kropp som ligger dandert på et frottéhåndkle oppå en vaskbar overmadrass. Både han og jeg har vært gjennom dusjen, sengetøyvask nr #2 i dag er snart i gang. Oppkastsyke er jo ikke akkurat noen höjdare, særlig ikke når den som er syk er for liten til å si i fra/komme seg til do selv, likevel greier jeg ikke å finne den sedvanlige «å nei, jeg må tørke spy»-selvmedlidenheten i dag. Jeg tror jeg har det for bra til å bli sur!

Jeg kan jo:

  • Dusje oss begge etter at han spydde utover oss begge under amming (Note to self: Ikke mer fast føde i dag)
  • La vaskemaskina surre og gå med all klesvasken vi produserer en sånn dag
  • Hente reine klær og reint sengetøy i en skuff
  • Spørre pent om hjelp til å få ordna for den hvite hesten – og få det
  • Fyre i ovnen og se «Bones» i sofaen mens jeg ammer den lille syke i søvn

Oppkast er noe alle småbarnsforeldre må forholde seg til innimellom. Denne første desemberdagen er jeg takknemmlig fordi jeg forholder meg til det her og .

Legg igjen en kommentar

2013/12/01 · 13:38

Tanker om tilknytningsomsorg

I den utmerka bloggen Relativt Unge Mødre (kunst+morsrollerefleksjoner=sant!) snubla jeg over et innlegg om tilknytningsomsorg (heretter stort sett «TIO» fordi jeg er lat) som fikk det til å klø i skrivefingrene. Etter å ha fått en overdose av TIO-fanatisme på ulike nettfora, har «Birgitta Blix» skrevet om hvorfor foreldrestilen ikke er noe for henne. Hvis innlegget hennes kunne feies til side som en misforståelse hadde det jo ikke vært noen sak, da kunne jeg jo bare oppklart misforståelsen i en kommentar. Hadde jeg vært en TIO-Momzilla, ville jeg kanskje lagt inn en arrogant kommentar av typen: «Så, så lille venn, du har egentlig ikke forstått noen ting. Det er sikkert fordi du var så deprimert.» Når saken derimot er den at jeg godt forstår, og selv har erfart, at den mammastammen jeg tilhører på verdensveven av og til framstår som alt annet enn romslig og inkluderende, føler jeg et behov for å tale den balanserte tilknytningsomsorgens sak.

Erfaring har lært meg å være forsiktig med å la barneoppdragelsen, hestehåndteringa og for den del pedagogikken min ha en merkelapp. Da jeg møtte fenomenet «natural horsemanship» (i stammespråket forkorta til NH) på nittitallet ble jeg litt «frelst», det føltes som om jeg hadde funnet Den ene sanne veien. Det føltes også som om jeg var totalt inkompetent, jeg gikk inn i en lang periode hvor jeg veksla mellom å ha alt for stor selvtillit og gå inn i situasjoner jeg skulle holdt meg unna og å være helt paralysert av redselen for å gjøre noe feil. Spørsmålet jeg stilte meg når jeg sto i en situasjon jeg skulle løse gikk fra å være «hva er det lurt å gjøre her» til «hva er NH her?». Da jeg fikk barn, havna jeg litt i den samme fella, men fordi jeg allerede hadde erfaringa fra hesteholdet med meg klarte jeg å bryte ut av mønsteret mye tidligere enn jeg ellers tror jeg hadde greid. (Til dere som ble utsatt for min misjonering i min nyfrelste periode: Sorry!) På grunn av dette er jeg ofte usikker på om jeg ønsker å definere min måte å være forelder på som tilknytningsomsorg. Jeg vil velge mine løsninger ut fra hva jeg synes er rett å gjøre i en gitt situasjon, ikke ut fra hvilke løsninger som kommer med stempelet «TIO-godkjent». Samtidig kjenner jeg at jeg synes «tilknytningsomsorgsbrillene» er et nyttig filter når jeg søker rundt på nettet og dermed ikke kan se på resultatet (=ungene) når jeg undrer på om jeg skal følge noens råd eller ikke. Så ja – i nettspråk er jeg en TIO-mor, selv om det er et begrep jeg knapt bruker i talespråk.

Vi er i grunnen enige om at alle må gjøre det som fungerer best for dem, uten å tenke for mye på hva som er ideelt. Uten å følge strenge manualer for hva som er best. Slikt blir man bare unødvendig stresset av. (RUM/Birgitta Blix)

Jeg er så inderlig enig! Vi foreldre – særlig mødre, tør jeg påstå – står overfor en voldsom flom av informasjon. Som Birgitta Blix er også jeg googleavhengig, «les om det!» er strategien jeg alltid griper til først når jeg møter noe jeg ikke helt forstår. Gudene vet at det er en situasjon jeg har vært i ganske mange ganger siden den kalde vårdagen for åtte år siden da jeg satt i sofaen i stua, grå i ansiktet, med en baby som visstnok hadde kommet ut av meg sammen med ganske mye blod. Jeg har googla, diskutert, rista på hodet, vurdert, latt meg overbevise, spist kameler og googla igjen. Underveis har jeg møtt mange av tilknytningsomsorgs-Momzillaene som kan få de fleste (særlig feminister!) til å rygge raskt ut av nettforumet igjen mens de tenker: «Nix, dette er ikke noe for meg.» Her kommer derfor mine tanker rundt tilknytningsomsorgens idealer.

TIO en oversettelse av det amerikanske Attachment Parenting (AP), et begrep som ble lansert av Dr. Sears en eller annen gang lenge før jeg fikk barn. Den interesserte leser med detaljhunger kan finne ut av når det skjedde selv. Han er i utgangspunktet ikke en figur jeg intuitivt ville oppsøkt for å få råd: En eldre, kristen, amerikansk mangebarnsfar. AP kom som en reaksjon på en autoritær foreldrestil som nok fremdeles er vanlig i USA, en foreldrestil der det er viktigere å «temme» barn enn å forstå hvordan de tenker. Foreldrepermisjon er dessuten nesten et fremmedord. Dagens situasjon i Norge, med ganske stor frihet til å føde slik vi vil, Mor-Barn-vennlige sykehus og lang foreldrepermisjon gjør at mye ligger til rette for at foreldre gjør tilknytningsvennlige valg gjennom barnets første leveår helt uavhengig av om de gir omsorgen sin en merkelapp eller ikke. Samtidig merker jeg at mange er opptatt av å «temme» barna tidlig også her, uttrykk som å «ta den kampen», «viktig å ikke la dem få viljen sin» og «de lærer fort å manipulere foreldrene» vitner om et syn på spedbarn som ligger et godt stykke unna mitt eget.

Et lite sidespor: Vi skal for øvrig ikke veldig langt tilbake i tid før holdningene til god spedbarnsomsorg var dramatisk annerledes også her i landet. Farmora mi fortalte en gang at hun fikk streng beskjed om at det var viktig at barna fikk ro mellom hvert stell. «Ro» betød i den sammenhengen at spedbarnet skulle ligge i seng eller vogge i tre timer uansett hvor mye de skrek. I ettertid, sa hun, har hun tenkt på at det ikke ville falt henne inn å behandle søyer og nyfødte lam på samme måte.

Dette får være mer enn nok bakgrunn. Over til idealene.
Med en solid amerikansk sans for det kommersielle, har Dr. William Sears kommet opp med begrepet «7 Baby B’s». Det som følger her er mine tanker om disse idealene i en norsk virkelighet. Jeg gjør ikke noe forsøk på å definere hva som er rett for alle som kaller sin foreldrestil for TIO.

1. Birth bonding – Knytte bånd like etter fødsel
Det første klare bildet jeg kan se for meg av min eldste, er bildet av ham som en liten bylt på farens nakne brystkasse mens jeg ble trilla ut av fødestua for å tråkles sammen på kirurgisk og deretter en pose eller to med blod. Guttungen hadde fått die litt, de neste timene ble det far og sønn som knytta bånd. At han var hos far og ikke hos meg de timene har jeg aldri brukt en kalori på å tenke på! Han fikk råmelk, han fikk pappanærhet og etter hvert fikk han sikkert sove ut etter en fødsel som tok på både for ham og for meg. Først da jeg satte meg ned for å skrive dette, fremdeles med min tredje, lette fødsel fulgt av amming, dusjing og soving sammen med den nyfødte ganske friskt i minne, slo det meg at jeg ikke aner noe om hva som foregikk disse timene. Et øyeblikk kjente jeg et vemod ved det, men blaffet gikk fort over. Vår vesle nyfødte var ikke alene i verden selv om han ikke var hos Mor, han var trygg hos faren sin.

Når jeg leser om tida etter fødsel i ulike mødrefora på nett, ser jeg at mange opplever at de ikke følte tilstrekkelig (tilstrekkelig i forhold til hva?) morskjærlighet den første tida etter fødselen. Det tror jeg oppriktig talt ikke spiller den minste lille rolle for de nyfødte! Så lenge vi er villige til å dekke deres behov for næring, nærhet, hvile og vask (jeg snakker om reine bleier, altså, ikke daglig bading), tror jeg de føler seg trygge. De spekulerer ikke i om vår omsorg kommer fra hjertet eller fra hjernen sånn til å begynne med. Nærheten knytter bånd, begge veier. Om du leser dette og har vært bekymra for om du ikke elsker din nyfødte, så senk skuldrene. Kjærligheten vokser fram, smått om senn. (Om du leser dette og fremdeles er bekymra fordi du ikke føler at du elsker din større baby høyt nok – snakk med helsesøster om det. Du kan ha fått en depresjon. Det finnes det hjelp å få for og veier ut av.)

2. Breastfeeding – Amming
Mamming er viktigere enn amming. Sånn er det med den saken. Fordi jeg selv har fått amminga til å fungere uten mer trøbbel enn jeg kan leve med, har jeg nok hatt lett for å tenke «lurer på hvorfor hun ikke ammer» når jeg ser flaskemødre jeg ikke kjenner. Med tida har jeg lært meg å tenke: «Det har du pokker ta meg ingen ting med,» like etter på. Det ER ikke min sak. Det finnes uendelig mange grunner til å velge flaske framfor pupp. De fleste grunnene er mer enn gode nok. Amming er en lettvinn måte å gi nærhet og mat på, men det er ikke den eneste.

En bonus jeg har sett flasking, enten det er på full- eller deltid, er at det er lettere for den andre forelderen å knytte bånd til babyen. Her i huset lager vi storspiste babyer som dier både lenge og ofte. I kombinasjon med at jeg er tungpumpa selv om jeg gir ned lett til en diende baby, har det gjort at babyene har ligget veldig mye hos meg når de har vært små. Noen ganger føler jeg at jeg har «stjålet» en del fra faren deres ved det. Flasking har sine virkelig sterke sider – også fra et tilknytningsperspektiv.

3. Babywearing – Bære barn
Bæring fortjener en egen post hos meg, og kommer til å få det en eller annen gang. Jeg har brukt bæretøy i så mange situasjoner at jeg ikke lenger husker hvordan jeg organiserte babydagene uten. (Her gjelder for øvrig «nyfrelst»-kommentaren fra høyere opp i fullt monn.) Nå, i min tredje permisjon, ser jeg virkelig hvordan det å bære har gjort at han kan være med og være nær samtidig som jeg får gjort andre ting.

Den store utfordringa med bæretøy er lærekurven. Da jeg for første gang kjøpte et bæretøy som skulle erstatte BabyBjörn-selen som fysioterapeuten på barselavdelinga advarte så flammende mot å bruke før barnet kunne sitte selv men som jeg raskt ble avhengig av å bruke, endte jeg med å sitte, litt oppgitt, med en mystisk sak med laaaaaange stropper i fanget og bla i bruksanvisninga. Den havna i en skuff ganske raskt, BB-selen gjorde nytten gjennom hele den første sommeren til BabyÉn. Det var først da jeg begynte å treffe ei venninne som allerede hadde teken på annen bæring at det begynte å løsne. Da var jeg godt og vel ute av nyfødttåka og hadde knekt koden på amming og bleieskift. Dessuten hadde jeg en baby som trivdes godt med å bæres, lite vognvennlig turterreng rundt meg og stallarbeid som skulle gjøres, så motivasjonen var på topp. Hadde jeg vært alene, søvndeprivert og med en baby som bare grein hver gang jeg prøvde å knyte ham på meg, vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut lenge nok til å mestre det. Jeg har nylig fått et bæresjal fra Guatemala i gave. Det ser jo enkelt nok ut det, på kvinner som kan det. På meg er det foreløpig direkte uforsvarlig. Plutselig ble jeg litt mer ydmyk igjen.

Tradisjonelle bæresjal i Guatemala

Sååå enkelt. Eller?

Hvis du har et bæretøy liggende som verken du eller babyen har blitt venner med foreløpig, kan jeg varmt anbefale deg å prøve igjen en gang både du og babyen er i humør til det. Ikke for babyen skyld, men for din. Å ha begge hendene fri til å gjøre noe du har lyst til selv om ungen din bare vil opp, opp er gull verd. Nærhet for baby, frihet for deg. Og nei. De blir ikke bortskjemt av å bæres.

4. Bedding close to baby – Nærsoving. (Ja, jeg fant opp det ordet nå.)
“Wherever all family members get the best night’s sleep is the right arrangement for your individual family. “ (Hilsen Dr. Sears.) Punktum. Ja, samsoving er fint, men bare hvis både barn og voksne får sove på det viset. For oss har samsoving vært det som har gitt flest mulig familiemedlemmer mest mulig søvn i babyperioden. Det lærte vi av vår førstefødte. «Å lære en baby å sove i vogga si kan jo ikke være særlig vanskelig,» tenkte jeg. Famous last words. Etter noen svært søvnløse netter fikk det vesle kengubarnet sove på sida, midt i dobbeltsenga, trass i alle anbefalinger. Da sov han. Nå, med litt større barn i huset også, har vi et fleksibelt forhold til hvem som sover hvor. De fleste sovner i sine egne senger på sine respektive rom om kvelden, men når sykdom eller arbeidstider tilsier at det er mest hensiktsmessig å rokere på plassene gjør vi det uten å blunke. Her i huset er det ikke uvanlig å høre meg spørre de to eldste om de kan tenke seg å sove i dobbeltsenga for at den som skal opp før fuglene våkner for å dra på jobben kan få låne barnerommet. Dette førte til en interessant skolestarter-samtale med helsestasjonslegen. Førskolebarnet vårt ble spurt av legen om han sover i egen seng eller hos mamma og pappa. Han svarte som sant var at noen ganger sover han i egen og noen ganger hos oss. Da snakka hun ganske bestemt om å bli stor, og gjorde resolutt en avtale med ham om at «på mandag skal du sove i din egen seng». Jeg kjenner at jeg lar meg irritere litt over at helsestasjonspersonalet (som jeg ellers er strålende fornøyd med!) tar styring på den måten. Vi har samsovet mye med ungene, og er fornøyd med det. Andre lar være, og er fornøyd med det. Det viktige er at babyene føler seg trygge om nettene og at familien får hvile.
5. Belief in the language value of your baby’s cry – Tro på at spedbarn har en grunn når de gråter
Åtte år etter at min første baby ble født lurer jeg fortsatt på om disse som sier «du lærer fort å skille på ulike typer gråt fra babyen din» bare skryter og juger. Trøtt baby? Sulten baby? Våt baby? Nærhetssøkende baby? Jeg prøver meg med amming, skifting og bæring i en eller annen rekkefølge. Hvis jeg har kommet til det tredje alternativet uten suksess, prøver jeg meg gjerne på en tur ut. Hvis det ikke fungerer – rykk tilbake til start. At spedbarn gråter fordi de har noe å formidle, er jeg ikke i tvil om. Problemet (jepp, jeg bruker ordet «problem» i stedet for «utfordring») er bare å finne ut hva! Noen ganger greier vi ikke det. Da får vi bare gi trygghet og omsorg som best vi kan. Etter noen runder som spedbarnsforeldre har uttrykket «trøste og bære» fått en mer bokstavelig betydning her i huset.

6. Beware of baby trainers – Vokt deg for guruene
Før eller seinere kommer du borti dem: Metodeguruene. De har Svaret. Hvis du bruker Metoden kan et hvert barn temmes. Hvis du ikke lykkes, er det ikke fordi Metoden ikke passer ditt barn, det er fordi du gjør feil.

Til det har jeg bare en ting å si: Babyer skriver ikke bøker.

7. Balance – Balanse i familielivet
Å drukne i morsrollen er lett. Den er fylt med forventninger, både fra oss selv og andre, og det nye barnets behov kan føles endeløse og uoverskuelige. Amming, samsoving og nærvær falt meg etter hvert lett. Å farte rundt med en liten baby fikk jeg også raskt teken på. Det som skulle vise seg å være mer krevende var å skape et rom for meg selv i familielivet med en smårolling som i tillegg til behov hadde meninger (ganske sterke!) og ønsker. Morsrollen kan fylle hvert våkne sekund av døgnet og de fleste av de sovende sekundene med om vi lar den.

Ikke la den gjøre det. Pass på at du beholder en liten flik av noe som er .ditt. For meg har det vært hestene, særlig skimmelen som har fått gi bloggen min navn. Hesteinteressen har vært en del av meg så lenge jeg kan huske. En periode så jeg meg nødt til å sette bort hesten på helfôr (altså at en annen person har hesten som sin egen), jeg hadde ikke verken penger eller tid til ham selv. På den tida hadde jeg to barn under skolealder som hadde lite rom for at mamma skulle ut av huset for å trene eller dra på et møte, selv om pappaen kunne gjøre begge deler med største selvfølgelighet. Derfor var jeg spent på hvordan det skulle gå da hesten kom tilbake og jeg måtte dra i stallen 3-4-5 dager i uka. Det gikk over enhver forventning! Ungene som gjerne hang i buksebeina eller stilte seg opp foran døra om de så meg finne fram det støvete treningstøyet, de forsto at «hesten trenger også mammaen vår».  På den måten fikk jeg gjenskapt egentida mi.

Når jeg ser tilbake, seg jeg at den egentida gjør meg til en bedre forelder. Noen ganger føles det egoistisk å gå fra en unge som sier: «Nei’a, mammaaaa, kan ikke du være heeeeeeer,» men i det lange løp vinner både ungene og jeg på det. Hvis jeg har vært mentalt sliten og mommed out før jeg drar i stallen kommer jeg stort sett tilbake i bedre humør, klar til å gi det som trengs igjen. Dessuten får faren deres friere spillerom til å forme sin rolle selv uten at jeg legger føringer. Sist, men ikke minst: Sønnene mine lærer at også mødre har egne behov å ta hensyn til. Det synes jeg er viktig, det kan jo godt hende de skal leve sammen med ei mor en dag.

Tilknytningsomsorg handler om å ta hensyn til barnets behov for en trygg tilknytning til foreldrene. For oss, som begge har biologibakgrunn og har lett for å se på spedbarna våre som små primater føles dette som «naturmetoden». Dessuten er vi late. Det har vært enklere å amme enn å bruke flaske, å sove sammen enn hver for oss og lettere å amme om nettene enn å avvenne . Som det står i innlegget til Birgitta Blix:

Vi føler egentlig ikke at vi har hatt noe særlig valg. Det har bare vært enklest for oss å gjøre det på den måten.

7 kommentarer

Filed under Skriblerier

De rosa genene

I gårsdagens «Ekko» på P2, uttalte Tove Steinbo  (som jeg ikke hadde hørt om før akkurat da) at hun tror at

selv om ikke moten fikk bestemme, og du hadde tatt (…) et lite guttebarn og et lite jentebarn fra en verden som de ikke visste hva, altså de hadde ikke greie på moter da, og satt dem til å velge farger, så tror jeg at småjenter ville valgt rosa, åtti prosent av dem i hvert fall, for det er min erfaring gjennom mer enn tyve år.

I følge henne er dette noe som ligger i småjentene en periode, sånn fra to- til åtteårsalderen. De jentene som ønsker det, bør få rosa klær i denne perioden.

Javel. Så åtti prosent av jenter fra en hvilken som helst kultur ville valgt rosa klær om de fikk velge mellom alle farger.  Hvis det er tilfelle, må fargepreferansen være genetisk og knytta til kjønn.

Tru’kke det, gitt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Hvilke voksne vil vi at barna våre skal bli?

Har du et bevisst forhold til hvor du vil med oppdragelsen av barna dine?

Den første kvelden på VÅRS-kurset jeg var på i fjor snakka vi om hvilke egenskaper vi ønsker at barna våre skal få med seg inn i voksenlivet.

Plakat fra kurs: "Verdigrunnlag-ønsker-drømmer for barnet ditt"

Hvilke verdier ønsker vi å formidle til barna våre?

Trygghet, omsorgsevne, engasjement, folkeskikk, lærevillighet … Lista blir fort lang. Vi vil så gjerne formidle våre verdier til ungene våre, gi dem god ballast på veien ut i livet. Hvordan gjør vi det? Ved å være rollemodeller. Som pappaen min så gjerne sa da jeg var en hel del yngre enn nå og bodde under samme tak som ham: «Monkey see, monkey do.» Vi kan prate alt vi vil, men det er handlingene våre barna tar til seg og kopierer.

Når jeg tenker på hverdagene mine, ser jeg at jeg ikke er den rollemodellen jeg vil være. Det blir så lett for mange «snart, jeg skal bare», for mye mas, for mye kjefting. For mange direkte meldinger som ikke ville bestått «respekt-testen«. Jeg har lett for å ha store tanker om hvilken mor jeg vil være, vyer jeg ikke er i nærheten av å oppfylle. Sliten, nedslått og skuffa over meg selv setter jeg på en dvd eller lar ungene ta fram DS-en før jeg selv setter meg ned foran den bærbare pc-en for å lese om andres mer og mindre vellykka dager på foreldreforum mammaforum. (Dager som, forøvrig, ofte framstår nystrøkne på facebook og krøllete på forum.)  Etter ei stund tar jeg meg selv i nakken, forsøker å få ungene i seng på skapelig vis og lover meg selv at i morgon skal eg byrja eit nytt og betre liv … Saken er bare den at et sånt nytt og bedre liv ikke kommer av seg selv. Hvis det eneste bildet jeg har foran meg er bildet av mora jeg ikke vil være, kommer jeg ikke langt. Det er omtrent like nyttig som å skrive inn en adresse jeg ikke vil reise til i navigatoren og så bli skuffa når jeg kommer fram dit. Derfor har jeg brukt litt tid de siste månedene på å finne ut hvilke verdier det virkelig er viktig for meg som mamma å formidle.

trygghet klokskap raushet mot

«If you have built castles in the air, your work need not be lost; that is where they should be. Now put the foundations under them.» – Henry David Thoreau

Så. Det er målet. Nå må jeg bare finne veien dit, ett steg av gangen.

Monkey see, monkey do.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

En bærer i Berlin

«City break», er det ikke dét det kalles når folk reiser til en storby bare for noen dager? «Break» som i «pause», ja? Da det viste seg at vi hadde pakka med oss et usedvanlig hissig forkjølelsesvirus, ble midtivinterferienturen vår til Berlin tildels en sånn tur der du priser deg lykkelig for at du i det minste hadde vett på å bestille hjemreise lørdag sånn at du får en pausedag før skole og jobb kaller igjen. Men én ting fungerte akkurat som tenkt: Å reise med baby, uten barnevogn. Fra vi gikk på Flytoget før fem tirsdag morgen til vi dumpa bagasjen på golvet hjemme i ti-tida lørdag kveld, tror jeg ikke jeg savna vogna en eneste gang. Bare se:

Mamma og barn #2 og #3 ved bordet.

Brus og brokade lyser opp i en grå ettermiddag.

Etter et par sårt tiltrengte timer i sengene våre på vandrerhjemmet (hvor vi bodde i tredje etasje, et godt argument for bæretøy), rusla vi ut for å finne noe å spise. Det var ganske surt, alle (unntatt babyen tett inntil) var litt kalde og litt trøtte, 2/5 av oss var i tillegg skikkelig forkjølt. Å finne noe ganske nær og ganske raskt var med andre ord viktig. Da var det deilig å bare se etter mat (vi ville ha), ikke mat vi ville ha i et lokale der det var plass til å parkere vogna. Å spise stekt ris (med and, kjempegodt!) med et barn i meitai på magen er ikke det enkleste jeg vet, men det er langt å foretrekke framfor å prøve å finne et sted å gjøre av vogna en ettermiddag som den der.

Familie som går i en park

Gjennom Tiergarten til dyrehagen.

Onsdag hadde vi satt av til en tur i dyrehagen. Siden vi hadde lest kart og konstatert at det ikke var så langt dit, bestemte vi oss for å rusle dit. Når undertegnedes tidvis kreative retningssans så sendte oss i helt feil retning først, fikk vi gått en lang tur i Tiergarten før vi kom fram. Berlin Zoo så ut til å være godt tilrettelagt også for familier med barnevogn, men jeg må si at når trappa opp til akvariet byr på slike glassmalerier midtveis blir jeg ekstra glad for å ikke stå i heiskø.

Glassmaleri i Berlin Aquarium Foto: Manfred Brückels

Glassmaleri i Berlin Aquarium Foto: Manfred Brückels

I tillegg til at det er praktisk, synes jeg dessuten at det er lettere å dele inntrykk med babyen når han henger høyt opp på brystet eller på ryggen min enn når han ligger i vogna.

Mor leser kart, baby flørter med fotografen.

Ah. Retningssans. Noen ganger synes jeg han der Kristian Kvart som likte å lage byer med rette vinkler var en veldig lur fyr.

Når to voksne – eller to voksne og en baby – reiser til storbyer, kan det å rusle småpratende gatelangs og se på folkelivet være en veldig koselig del av turen. Å reise med barn i barnehage- og/eller småskolealder kan fort gjøre at gatelangspraten blir slik:
Voksen: «Pass deg for bil!»
Barn: «Er det langt igjen nå?»
Voksen:»Ikke gå i sykkelbanen!»
Barn: «Er det langt igjen nå?»
Voksen: «Hold deg på fortauet!»
Barn: «Er det langt igjen nå?»
Et cetera, et cetera. Da er det godt å kunne hoppe på en toetasjes buss, gå opp den smale trappa og la ungene fanges av utsikten.

Barn som ser ut fra en toetasjes buss.

Utsikten fra toppen av en dobbeldekker fenger.

Visit Berlin-kort gjør det mye lettere å hoppe på og av tilfeldige busser. Vær gjerne forberedt på å hoppe av på kort varsel, ungene kan når som helst se en fristende lekeplass. Det er imponerende mange  av dem i Berlin! Vi så for eksempel en i Volkspark Friedrichshain fra bussen og hoppa av på ren impuls. Det ble en fin parktur for både store og små.

Visit Berlin-kortet gjelder forøvrig også på T-banen.

2013BWBerlin4

Mor&barn på t-banen i Berlin.

Med bare tre dager (pluss reisedagene) var det begrensa hva vi kunne se og gjøre. Vi hadde ikke lest veldig mye på forhånd, men hadde sett oss ut noen få steder vi gjerne ville oppleve. En plan vi både hadde og gjennomførte, var å ta en tur opp i tårnet på Alexanderplatz. Det var veldig familievennlig, både heisvaktene og de som jobba i restauranten syntes tydeligvis det er hyggelig med unger. Da vi kom ut, så mellomsten sykkeldrosjer som han ville kjøre nå med en gang! Uten barnevogn var vi frie til å være like entusiastiske som ham. Det ble en frisk og morsom tur fra Alexanderplatz til Brandenburger Tor. Da kunne jeg i samme slengen tenke «Been there» om Unter den Linden.

Familie foran Brandenburger Tor.

Da jeg begynte å småsynge «Her står vi på Brandenburger Tor», spurte min eldste: «Er det en ekte sang eller fant du på den akkurat nå?»

Jeg skal ikke benekte at vogn har sine fordeler, det er unektelig lettere å dele på babyen når det bare er å variere hvem som triller vogna. Det hadde vært lettvint å kunne legge jakker, luer og votter i vogna da vi var innendørs i Zoo. Og de store gutta fikk veldig klar beskjed om å ikke falle i det kalde vannet i kanalen like ved der vi bodde. Hadde en unge ramla i vannet mens jeg hadde babyen i sjal hadde jeg vært helt hjelpeløs. Men i sum er jeg ikke i tvil: For oss er det ikke aktuelt å ha med vogn på flyferier. Friheten vi får uten veier opp for fordelene vi hadde hatt med.

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Barn er ikke (den eneste) lykken i livet

En dag jeg sto og hengte opp klesvask og hørte på P2, en hyppig foreteelse her i huset, hørte jeg Jørgen Randers på radioen. Han var intervjua fordi han hadde sagt noe om at ettbarnspolitikk kan være veien å gå for å unngå en klimakatastrofe. Akkurat det gidder jeg ikke diskutere, trebarnsmamma som jeg er, men jeg bet meg merke i én ting han sa: Det er på tide vi viser litt mer respekt for kvinner som velger å ikke få barn.

Akkurat der er jeg helt enig med professoren. I diskusjonene om hvordan kvinner skal eller ikke skal sjonglere karriere og barnelaging og livet med nevnte barn og karriere, forbigår vi stort sett noe i stillhet: At også det å ikke få barn er et aldeles gyldig valg. Som Karianne Gamkinn (Mammadamen) siterer Nina Björk i Dagbladet:

 La oss snakke alvor. Hva er et menneskeliv? Det er tid. Det er et antall dager og netter. Mange eller få, det vet vi ikke, men vi vet at vi har dem og at de er begrensede.

Det er viktig for samfunnet at de av oss som har fått barn bruker ganske mange av våre begrensede antall timer på disse barna. De trenger oss nå for å kunne vokse opp til gagns mennesker, de er morgendagens voksne. Og tida vi bruker på unger, den kan vi sjelden bruke på jobb også. Det blir mindre rom for annet når små mennesker baner seg vei inn i livene våre. For noen er det rett å redusere fokuset på arbeid utenfor hjemmet ei stund når ungene melder seg. For noen er det rett å fortsette å jobbe heltid. Og for noen er det rett å la være å få unger i første omgang. Hurra for valgfriheten!

Til sist, en påminnelse:

I'm done waiting! (Bildene tilhører strengt tatt Joss Whedon.)

Om tallene er helt korrekte eller ikke vet jeg ikke. Ikke bryr jeg meg heller. Poenget er aldeles sant. Nå skal jeg logge på Kiva-kontoen min og låne bort litt penger til et par driftige kvinner.

Gratulerer med dagen!

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Den kvinnelige trafikanten?

Det var nok bare flaks som gjorde at en mannlig bilfører slapp fra dette uten alvorlige skader.

Politidistriktet fikk melding fra AMK om en utforkjøring ved R…i S…
Da hadde en ambulanse rykket ut for å ta hånd om den mannlige sjåføren.

Synes du sitatet over ser rart ut? Det synes i alle fall jeg. Det hadde holdt lenge å skrive “sjåføren”. Journalisten bak denne nyhetssaken, derimot, bør ikke synes at det er unødvendig å påpeke at min fiktive sjåfør er mann, all den tid han syntes det er nødvendig å skrive “kvinnelig sjåfør”.

Forøvrig kan jeg meddele at jeg, kollektivtrafikanten og fotgjengeren, fikk følgende pep talk av femåringen min her om dagen: «Du mamma, du kan lære å kjøre bil du også! Du kan lære å kjøre på glatt vei, og i vanskelige svinger og all ting. Tenk, da kan du kjøre selv til stallen, mamma!»

Legg igjen en kommentar

2013/03/03 · 20:28

Kurs i foreldreskap – tull eller gull?

It takes a village to raise a child. Når vi først setter barn til verden, hjelper instinktene våre (og, forhåpentligvis, personalet på barselavdelinga) oss i gang med foreldregjerningen. I tillegg har vi med oss en del forestillinger fra vår egen barndom og seinere refleksjoner om hvordan gode foreldre skal være. Noen har et klart bilde av seg selv som forelder allerede før de får barn, andre akter å ta det som det kommer. Felles for de fleste norske foreldre i dag, er at foreldregjerningen er blitt noe vi er ganske ensomme om. Mange av oss har lite nettverk rundt oss der vi bor når vi får barn, og få å spørre til råds når det butter litt i mot. (Når det butter i mot, folkens, ikke hvis. Vi opplever det alle sammen, vi er bare ofte for stolte eller skamfulle til å snakke om det. ) Er vi i tillegg uenige, foreldrene i mellom, om hvordan ungenes oppdragelse skal håndteres, da kan den moderne kjernefamilien virkelig framstå som øvelser i ensomhet.

Ungene våre er verdens fineste! Klart de er. Og vi elsker dem betingelsesløst, klart vi gjør.  Når vi sier: «Åh, du må høre hva lille Lucas-Linnea gjorde i går,» er det stort sett de sjarmerende/imponerende/morsomme tingene vi forteller hverandre om. Vi er jo så stolte av ungene våre og vil gjerne dele gleden med hele verden! Å fortelle om konfliktene, derimot, sitter lenger inn. Det føles på et vis for privat. Når jeg har kommet til kort i møtet med mine sønners store følelser (Emily Brontë, eat your heart out) har det vært en ensom affære – helt til jeg har turt å åpne meg litt over en kopp te, ved et kjøkkenbord, sammen med andre mødre. Da har jeg gang på gang sett at andre deler mine erfaringer, på godt og vondt. Det er ikke bare jeg som av og til lurer på om jeg har fått en bytting i løpet av natta.

I kommunen der jeg bor har helsestasjonen et tilbud som de ønsker skal fylle litt av tomrommet etter nettverket (jeg innbiller meg at) foreldre hadde før. Prosjektet heter Trygge foreldre kan, og tilbyr både foreldreveiledning og et kursopplegg som heter VÅRS. Da jeg jeg hadde strukket strikken for langt, var tom for ideer og helt utslitt av min egen, ikke-fungerende måte å møte min temperamentsfulle guttunge på,la jeg stoltheten (er jo flink pike, skal «klare sjøl») til side og sendte en mail til helsestasjonen. I løpet av kort tid hadde vi en avtale om en samtaletime for begge oss foreldrene, der avtalte vi at jeg skulle bli med på kurset som snart skulle settes i gang.

Seinere i dag skal jeg på kurs igjen, den siste av fem kvelder. Kurset har tatt for seg temaer som er viktige for samspillet i familien:

  • Gode beskjeder (Oppfatter ungene egentlig hva vi sier, når vi tror vi gir en beskjed?)
  • Ros og oppmuntring (Det er så lett å havne i kjeftefella!)
  • Lek (Hvor ofte leker vi med ungene våre, sånn egentlig? Hvorfor skal vi gjøre det?)
  • Empati  (Denne kvelden fikk jeg ikke med meg, for jeg var hjemme med sykt barn. Vel – det er mye empati i det også.)
  • Grensesetting

Dommen min så langt, er at dette er langt i fra tull! Selv om jeg regna meg som en ganske gjennomtenkt og reflektert forelder allerede før vi møtte opp på helsestasjonen, så har jeg fått mange nye innspill i løpet av disse ukene. Pappaen og jeg har hatt mange fine samtaler som gjør oss bedre i stand til å dra veksler på hverandres styrker i stedet for å irritere oss over den andres svakheter, og vi er i større grad i stand til å dele både glede og frustrasjon over småbarnsfamilielivet med hverandre. Jeg har ikke blitt noen Super-Mam, det blir jeg aldri, men jeg har funnet tilbake til noe av tryggheten og roen jeg hadde før jeg gradvis forandra meg til det skumle kjeftemonsteret jeg så i speilet en morgen.

Kurs i foreldreskap er gull.

2 kommentarer

Filed under Skriblerier

Hvilket syn har Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn?

Hvordan ser Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn? Ja, det har jeg gått og lurt på helt siden første gang jeg leste teksten  «Barn og søvn fra fødsel til pubertet» , skrevet av Dr. med. Eli Sørensen. Den første delen av teksten, om fordelene med gode rutiner og søvnhygiene kan jeg stort sett si meg enig i (selv om jeg personlig ikke er så opptatt av det med alene i egen seng); det ER » god foreldreomsorg å legge til rette for nok søvn».  Særlig liker jeg delen om hvordan foreldrene kan bruke lek til å gjøre barnet fortrolig med leggerutinene godt.

Når jeg ser på avsnittene om søvnproblemer og behandling, derimot, kan jeg vanskelig fortsette å nikke anerkjennende. I det første avsnittet, fastslår Sørensen at det kan være vanskelig å skille mellom søvnproblemer og søvnforstyrrelser. Deretter, uten å si noe som helst om hvordan foresatte kan få hjelp til å finne ut hvorvidt akkurat deres barn har et søvnproblem, en søvnforstyrrelse eller rett og slett er innenfor normalen, finner vi følgende:

Søvnproblemer hos barn er oftest av typen ”Atferdsbetinget søvnløshet”. Det betyr at barna enten har lært seg til å ha spesielle betingelser for å kunne sovne, at de prøver ut foreldrenes grenser, eller både og. Behandlingen går ut på at foreldrene endrer sin egen atferd, og gjennom det vil barnas atferd gradvis endres. Litt større barn kan lære seg øvelser for å slappe av, øve seg i å tenke gode tanker og bruke fantasien slik som ved kognitiv atferdsbehandling mot angstlidelser. Foreldrene kan godt gi ros og evt. belønning når barnet mestrer ting. Metodene er effektive, svært godt dokumentert, og det har ikke vært påvist skadelige bivirkninger. Vellykket behandling kan ha varig effekt, men kommer det tilbakefall, gjentar man behandlingen. Dersom barn er syke eller selvskader, skal metodene ikke brukes.

Metodene det dreier seg om, er:

Legge barnet i egen seng, gå ut av rommet, ikke gå inn igjen før neste morgen og bare la barnet gråte (exctinction burst).

Gradert ekstinksjon, også kalt Ferbers metode, legger de barnet, går ut av rommet, ignorerer all gråt og roping, går inn og sjekker etter fast tid for eksempel hvert 5. minutt eller etter 5, 10, 15 minutt, osv., inntil barnet har sovnet.

En variant av gradert ekstinksjon, er å sette seg ved siden av sengen uten å gi noen form for kontakt, ikke øyenkontakt, verbal eller fysisk kontakt.

Anbefalingen er altså at barn skal gråte seg i søvn, uten trøst fra foreldrene.  Antakelsen er at barnets oppførsel rundt leggetid skyldes vaner foreldrene har skapt heller enn behov som stammer fra noe fysisk eller mentalt i barnet selv. Tiltaket som skal ha størst effekt, er å få fra barnet i egen seng på eget rom og ikke komme inn igjen før neste morgen uansett hvor mye barnet gråter.  «(…)dersom foreldrene holder seg konsekvent unna, vil barnet fort lære seg nye vaner. Allerede etter 2-3 netter vil de fleste falle til ro og sovne på egenhånd. Det kan være lurt å lage avtale med søsken, rose, evt. belønne dem for å holde ut, la de evt. sove et annet sted, og evt. informere naboer om tiltaket.»  Skal ungen som har vaner omverdenen føler behov for å endre skal gråte så høyt og så lenge at søsken og naboer må informeres på forhånd for å kunne holde ut? Dette er hårda bud i min verden! Jeg må anta at dette er råd retta mot barn som sover i sprinkelseng, slik at de ikke kan stå opp igjen. Da snakker vi vel vanligvis om barn i alderen et halvt til to og et halvt år? Jeg undrer meg over hva de lærer av å behandles slik. Selv om det målbare resultatet av metoden er at barnet sovner for seg selv om kvelden (og igjen om nettene etter oppvåkning), kan barnet lære mer enn som så – for eksempel at foreldrene ikke kommer når barnet har behov for dem. Hvis innsovning kommer som et resultat av at barnet er utslitt og resignerer, kan jeg ikke forstå hvordan dette ikke vil påvirke barnets relasjon til foreldrene. I følge Sørensens artikkel har det ikke vært påvist skadelige bivirkninger. Vel – ikke alle er enige om det. Nettstedet «Sov godt lille baby» har en god oversikt over artikler som hevder det motsatte.

Spedbarn er små pattedyr. De har en begrensa bevegelsesradius og er biologisk tilpassa å være nær en omsorgsperson mesteparten av tida de første årene. Nå er ikke jeg noen ensidig tilhenger av argumentet «naturlig er bra» – det er mye naturlig som er farlig og unaturlig som er bra – men i dette tilfellet tror jeg sterkt på å spille på lag med naturen. Å gradvis lære barna å finne roen selv, tar riktignok lenger tid enn en effektiv ekstinksjon (hmm … hvorfor bruke fremmedord når det finnes adekvate norske synonymer?). I lengden tror jeg likevel det er sunnere enn metodene Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar gir. Jeg er skuffa over at disse alternativene ikke en gang nevnes. Rask endring av søvnsituasjonen er av og til nødvendig for å få en familie til å fungere, for eksempel av hensyn til foreldrenes helse eller parforholdet. For alle familiene der søvnen er en kilde til frustrasjon heller enn en kritisk situasjon, kan mildere metoder som tar lenger tid være bedre.

Til å begynne med stilte jeg spørsmål ved kompetansesenterets syn på barn. Ved nærmere ettertanke lurer jeg også på hvordan de ser på foreldre.

Det kan være vanskelig å legge barnet i egen seng, gå ut av rommet, ikke gå inn igjen før neste morgen og bare la barnet gråte. (…) Dersom foreldrene ikke ønsker å prøve eller ikke klarer å gjennomføre første metode, som kalles standard ekstinksjon, kan de bruke en annen metode.

Jeg får litt følelsen av at foreldre som ikke ønsker/klarer å gjennomføre standard ekstinksjon kan oppfattes som litt, vel, svakere enn de som klarer det. Vel. Hva er da vi, som ikke ønsker å gjennomføre noen metode som krever at barna våre gråter lenge sammenhengende uten tilbud om nærhet eller trøst?

Jeg velger å si at vi er fornuftige.

13 kommentarer

Filed under Skriblerier

En gladhistorie om lekser

­»Jeg liker ikke å mase og kjefte, men hvis jeg slutter skjer det jo ingenting!» Noen som kjenner seg igjen? I løpet av høsten hadde skolegutten og jeg kommet inn i et virkelig vrangt spor der jeg begynte å gnåle om lekser sånn omtrent med en gang vi møttes etter skolen mandag og han begynte å utsette saken omtrent samtidig. Så fortsatte vi sånn, fram til onsdag kveld der det som var igjen ble gjort for seint og for fort til å ha noen pedagogisk funksjon. Og jeg kaller meg lærer ..?

Egentlig synes jeg jo ikke det er så viktig om han gjør lekser, heller. Ikke misforstå, jeg mener både at han skal lære fag og øve opp arbeidsevnen, men så lenge han lærer det han trenger er det ikke viktig for meg at det skjer i form av lekser. Å lære å ta ansvar for sitt eget arbeid er langt nyttigere enn robot-aktig lekserepetisjon, det er jeg overbevist om. Likevel satt det veldig langt inne å slippe kontrollen. Uansett hvor mye jeg forsøker å være bevisst på at foreldrerollen min ikke skal bli noe prestisjeprosjekt, syntes visst min indre flinke pike at det var vanskelig å sende barnet på skolen med ugjorte lekser.

For et par uker siden var det tid for foreldremøte. Læreren og jeg kom i snakk om ett eller annet slik at jeg ble stående igjen til slutt. Da fikk jeg sjansen til å snakke litt om dette med leksene og den økende motviljen mot leksegjøring hjemme. Resultatet ble at vi avtalte å avblåse konflikten helt og se hva som skjedde den siste uka før høstferien. Det er selvsagt det logiske å gjøre, likevel satt det litt langt inne hos meg. Jeg sto så fast i min overbevisning om at gnålinga fra meg var det som i det hele tatt fikk leksene gjort hvis pappamannen var borte. Da jeg kom hjem fra møtet var skolegutten fremdeles våken. Jeg satte meg litt på senga og snakka med ham om hva læreren og jeg hadde blitt enige om. Han sa seg – ikke overraskende – enig i at det hørtes bra ut med mindre kjefting.

Mandagen kom. Ny uke, nye lekser. Han ble henta i rett tid på SFO og broren var borte, med andre ord lå alt til rette for leksegjøring. Jeg foreslo lekser, han dro fram bøkene fra veileda lesing fordi han hadde lyst, og leste disse for meg raskt og greit. Resten av leksene ble avvist til fordel for lek. Jeg nevnte litt mer på at det er greit å gjøre leksene tidlig i uka, så trakk jeg meg unna. Mannen og jeg avtalte at vi ville gi ham en påminnelse dagen etter også.

Så, klokka ti på åtte, etter kveldsmat, sa jeg at det var på tide å gå på badet. «Skulle ikke jeg gjøre lekser,» svarte han da. Jeg var en hårsbredd fra å svare. «Ikke tull, kom deg på badet!» I stedet greide jeg å tenke mer som mannen (hvis mantra stort sett er «glem klokka») og fant fram lekseplanen sånn at han kunne velge hva han ville gjøre. Resultatet: Hele matematikk-leksa og halve skriveleksa ble gjort, i tillegg til at han har sang en sang for meg som de hadde i lekse å øve på. I tillegg gjorde han halve «kan-leksa» i matematikk fordi han hadde lyst. På MANDAG!

Så kom tirsdag, med kompiser og lek. Leksene ble skjøvet til side, men ikke glemt. Han sa at han gjerne ville gjøre lekser onsdag morgen, han visste det ville bli litt ventetid (på tannlegekontoret) da. Som sagt, så gjort. Han spurte etter norskbøkene sine og gjorde unna lekser ved tegnebordet på venteværelset. Onsdag ettermiddag så vi over lekseplanen sammen og så at alt var gjort i tide til levering på torsdag. Han var strålende fornøyd, vi var strålende fornøyde … Og alt jeg hadde gjort, var å holde temperamentet mitt i tømme slik at han fikk rom til å ta kontrollen selv.

2 kommentarer

Filed under Skriblerier