Tag Archives: barnehage

Mostue og barnehage og sånn

Faglig sett har Trude Mostue og undertegnede en del felles. Hun utdanna seg til å reparere syke dyr, jeg har en mastergrad i å forsøke å holde dem friske. Vi har begge vært studenter i Storbritannia, hun gjennom hele studieløpet (så vidt meg bekjent), jeg i et år. Der stopper visst likheten. For der hun synes «likestillingen har gått alt for langt», kan ikke jeg fatte hvordan likestilling kan gå for langt. Alle som har vært unger og sittet på ei vippehuske vet at enten er den i likevekt, eller så er den det ikke. Enten har vi likestilling, eller så har vi ikke. Foreløpig har vi det ikke.

Den interesserte leser trenger ikke ta mange turer rundt på nettet for å finne kvinner som er like uenige med Mostue som jeg i spørsmålet om likestilling, i skrivende stund er jeg jo til og med meningsfelle med Høyres Julie Brodtkorb (savour the moment!) .  Vanligvis skal det lite til før jeg trekker på meg rustningen og rir inn på min hvite hest som likestillingens forsvarer, men i dag regner jeg den jobben som godt og vel gjort. I dag vil jeg heller forsvare noen viktige mennesker i min egen lille landsby.

Mostue har jo som kjent født sine første barn i Storbritannia, så det bør være en kjent sak for henne at it takes a village to raise a child. Foreldrene er viktige, ingen tvil om det, men barn trenger et større nettverk enn som så. Jeg er overbevist om at det både er naturlig og bra for barna våre å omgås flere voksne enn bare oss. Barnehagen der min yngste går og den eldste har gått er en del av min landsby, der møter ungene mine voksne – både yngre og eldre – som tilfører hverdagen deres andre ting enn hva jeg kan.

Helst bør en av foreldrene – om det er kvinnen eller mannen får man bestemme selv – være mer til stede med barnet opp til det er tre år. Du kan godt la en skolelei tenåring forme barnet ditt i en barnehage, men jeg vil gjerne forme mitt eget barns personlighet, sier Mostue

I barnehagen «vår» jobber det minst en som i alle fall var tenåring da han begynte der. Han, og de andre unge ansatte i barnehagen, har vært en sånn berikelse i ungenes liv at jeg smiler mens jeg sitter her og tenker på dem. «J. kan sånn!» «H. sa at …» Disse ungdommene er mennesker som jeg ser at ungene mine er genuint glade for å se – skolegutten stikker gjerne innom barnehagen for å hilse på – og jeg blir støtt på deres vegne når Mostue så nedlatende kaller dem «skoleleie tenåringer» som ikke er verdige å få være med på å forme barns personlighet. Ærlig talt: «Jeg vil gjerne forme mitt eget barns personlighet.» Hva er det for et utsagn? Jeg er selvfølgelig gjerne med på å påvirke mitt eget barns personlighet, men jeg føler meg ikke på noen måte som en så suveren person at jeg ønsker å være den eneste som gjør det. For 150 år siden ville jeg hatt en storfamilie rundt meg. For seksti år siden ville jeg stått ganske aleine med ungene i en krevende hverdag. I dag er jeg mor sammen med en far som tar ansvar og med muligheten til å bruke barnehage når vi er i en situasjon hvor det av flere grunner er både nødvendig og ønskelig å ha oss begge i mer enn 50% jobb utenfor hjemmet.

Jeg kan gjerne være med på å diskutere hvordan barnehagene fungerer, hvorvidt barnehagebarn har for lange dager og om norske barn begynner for tidlig i barnehagen i dag. Det er viktig at barn får anledning til virkelig å kjenne foreldrene sine.  Men jeg nekter å finne meg i at unge mennesker som velger å jobbe med barn avfeies som «skoleleie ungdommer».

7 kommentarer

Filed under Skriblerier

Barn, familie og barnehage

Flere aktører i samfunnsdebatten ser ut til å ha klare svar på dette spørsmålet alle foreldre spør seg i blant når vi legger puslespillet som skaper hverdagen: Hva er best for ungene?. Noen synes det er å være hjemme med mor lengst mulig, noen er opptatt av at ungene skal få lov til å gå i barnehage og andre igjen er opptatt av hva som er for mange, for få eller akkurat passe mange organiserte fritidsaktiviteter i løpet av ei uke, en måned eller ei ungdomstid. Fellesnevneren for mange er at de er overraskende skråsikre. De har lest en rapport eller to, gjort seg noen erfaringer med egne unger og titta litt på naboenes slabbedasker og prakteksemplarer, og deretter har de trukket sine bastante konklusjoner.

Akkurat nå er jeg småbarnsmor selv, og jeg må si jeg lar jeg meg overraske over hvor polarisert barnehagedebatten er. Overveldende mange av de som uttaler seg virker så sikre i sin sak. Barnehage for ettåringer er enten et fantastisk tilbud eller en katastrofe, avhengig av hvem du spør. Hvor blir det av forståelsen for at ungene, foreldrene, nærmiljøet og ressurspersonene rundt varierer fra familie til familie? Vi kan selvsagt enes om en del prinsipper. Barn trenger nærhet, stimuli, trygghet og stabile voksenpersoner rundt seg. Men hvordan disse behovene tilfredsstilles i det enkelte nærmiljø, den enkelte familie og for det enkelte barn kan variere. Hvis familien ønsker en løsning der ungene kan være hjemme med far eller mor i småbarnsåra, og dette er økonomisk gjennomførbart, så er det en fin løsning for dem. Hvis begge foreldrene derimot trives bedre med å jobbe utenfor hjemmet, ja så gjør gode barnehageplasser at det kan være en like fin løsning det også.

Som så mange andre småbarnsmødre kjenner jeg også på den dårlige samvittigheten i blant. Jobber jeg på bekostning av ungene mine? Hjertet svarer av og til ”ja”. Men hjernen forteller meg at det ikke er tilfelle. Jeg er ei kvinne som trenger et voksennettverk rundt meg. Jeg trenger å gjøre en del av ”mine greier” for å trives. Hvis jeg skulle gått hjemme på fulltid ville jeg ikke blitt ei rundstykkebakende, fiskesløyende, trehyttebyggende mor som alltid lagde høstbilder, perlekjeder og brødfjøler med dem på regnværsdager. Niks. Etter to permisjonsperioder vet jeg at jeg storkoser meg i begynnelsen, men etter hvert som månedene går begynner tålmodigheten å bli tynnslitt. Da bjeffer jeg til ungene for den minste ting, og gleder meg til hver gang de sovner. Det er på tide å komme tilbake til voksenhverdagen igjen.

Vi har valgt en løsning der ungene går i barnehage fire dager i uka og er hjemme med far hver onsdag. Det passer oss godt. Vår to sønner fikk plass i en stabil familiebarnehage hvor de har et godt forhold til både staben og de andre ungene. Det er ikke synd på mine barn fordi de går i barnehagen. Men jeg synes heller ikke synd på barn som blomstrer hjemme med en motivert hjemmeforelder.

Kan vi ikke gi hverandre rom til å finne vår egen foreldrerolle i stedet for å sitte på hver vår tue og forsvare våre valg som det eneste rette? Det er krevende å være foreldre. Det har det alltid vært. Er det nødvendig å gjøre det vanskeligere for hverandre ved å rakke ned på hverandres valg?

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

”Hva skal vi med barn?” Et antibarnehagekorstog

Simen Tveitereid har åpenbart pløyd igjennom svært mye fagstoff før han skrev ”Hva skal vi med barn?” og viser til mye spennende forskning både innen biologien, psykologien og sosiologien. Han lufter også mange tanker om barns plass i samfunnet i dag som er vel verd både tid og refleksjon. Med så mye interessant stoff er det synd at boka skjemmes av en gjennomgående nedlatende tone. ”Høyt hevet over folket,” skriver han om seg selv, ”snart like ufyselig som Steinar Lem.” Egentlig er det kanskje overflødig å skrive så mye mer om boka. Jeg kan jo bare bekrefte at det er slik jeg opplever den.

Det er jo ingen hemmelighet for de som kjenner meg at jeg har båret ungene mine mye, amma lenge og har stor sansen for mange av Jesper Juuls skriverier. Riktignok bor jeg ikke på urbane St. Hanshaugen, like fullt følte jeg meg tilstrekkelig harselert med til å bli irritert da jeg fant følgende allerede på side 17: ”The Attachment theory ble presentert første gang av John Bowlby i den Britiske Psykoanalytiske foreningen i 1957, og er i følge Wikipedia den dominerende teorien i dag i studier av spedbarns oppførsel.  Og siste mote på St. Hanshaugen i 2008!  Ikke at foreldrene leser Bowlby, men bøker om [I]attachment parenting[/I] leses flittig i et visst segment av småbarnsforeldre. I dag står det ikke særlig høyt i kurs å overlate babyer særlig lenge til seg selv. Plassere dem i lekegrinda en times tid mens pappa surfer litt på nettet, uhu, på grensen til omsorgssvikt … Ikke dulle for mye med ungen, la dem få skrike fra seg litt, bra for lungene – slikt er det bare besteforeldre som kan finne på å si i dag.

I den bevisste middelklassen er det bæring og konstant øyekontakt som gjelder, bæring i seler som i Afrika, bæring til skuldrene verker. For hvorfor gråter spedbarn i Afrika så lite?”

Forfatteren har åpenbart lest mye tilknytningsteori og er opptatt av å formidle betydningen av at barna får utvikle trygg tilknytning til sin(e) omsorgspersoner. Det burde jo glede meg, siden jeg er opptatt av det samme. Dessverre er han så krass i tonen at han har vanskelig for å nå fram, dårlig samvittighet gir sjelden grobunn for refleksjon.

En av tingene som irriterer meg er hvordan han med selvfølgelighet forteller om studier gjort på små barn i barnepassituasjon andre steder i verden og i stor grad overfører disse studieresultatene til norske forhold. Noen steder skriver han at det er vanskelig å sammenlikne på denne måten fordi forholdene er så ulike her og ”der” – men han gjør det jo likevel. Og jeg føler at det i stor grad er ”skrekkbildene” han da tar fram. Han framhever mangel på personlig omsorg, utrygghet på grunn av atskillelse og barn som står og gråter ved barnehagegjerdene. De positive aspektene som forskerne også har påvist avfeier han i stor grad ved å påpeke at det er gammel forskning eller at ungene får med seg de positive sidene også hvis de begynner når de er tre år.

Samtidig som han er ekstremt kritisk til barnehage, han trekker nesten utelukkende fram skrekkerfaringer fra småbarnsavdelingene, skaper han et gullkantet bilde av barneparker og dagmammaer. Mediefokuset vi har sett på dårlige dagmammaer virker det som han oppfatter som enslige negative erfaringer som har fått urettmessig stor mediedekning. Denne ubalansen i presentasjon synes jeg er dårlig journalistikk. Selvsagt er det bedre å passes av en god dagmamma enn å gå i en dårlig barnehage, men det finnes faktisk barnehager som tar svært godt vare på de minste også. Mine to sønner går i en av dem. Jeg har vært der mye, av og til spiser jeg frokost der med ungene, av og til henger vi rundt tre kvarters tid fra jeg kommer for å hente til vi drar hjem. En – 1 – gang har jeg opplevd noe jeg reagerte udelt negativt på, det tok jeg opp og fikk en tilfredsstillende respons. Barnehagen har tre fast ansatte, og én fast vikar. Det er noe annet enn den stadige strømmen av umotiverte, svenske vikarbyråvikarer som Tveitereid beskriver at barnehagene er bemannet med.

På et punkt er jeg udelt enig med Tveitereid: Han kritiserer kunnskapsfokuset i og rundt barnehagen. ”Norske foreldre har vært mest opptatt av at barnehagebarn skal få leke med andre barn, få omsorg og trygghet fra voksne, få være ute i naturen og lære seg å omgås andre.” (side 118) Dette er verdier som nå ser ut til å skyves til side til ære for kunnskap og pedagogisk opplegg. Skal jeg være ærlig, så er jeg ikke så opptatt av barnehagen som en kunnskapsarena, jeg. Når min eldste kommer hjem og synger ”Mikkel Rev” er det gleden hans jeg fryder meg over, ikke tanken på at dette kan gjøre det lettere for ham å lære å lese seinere. Å lære ham å lese tidlig skal jeg da alltids klare, dersom det er så viktig. Å tilby ham ei hel gruppe barn å leke med er vanskeligere.

Karriere er ikke alt. Det har han fullstendig rett i. Likevel tror jeg Tveitereid, med sitt solide fundament som journalist, undervurderer hindrene noen – kanskje særlig kvinnene – kan møte hvis de velger å stå helt utenfor arbeidslivet en lengre periode. De fleste av oss kan helt sikkert klare oss på lavere inntekt ei stund, men menneskene som er ansvarlige for å kalle inn til jobbintervjuer lar seg sjelden imponere over at en jobbsøker har vært lenge hjemme med barn. Det er synd, det bør endre seg, men foreløpig er det et faktum. Jeg har selv erfart at det å velge å gjøre noe annet enn det jeg egentlig er utdanna til i en periode etter at jeg var ferdigstudert har gjort det vanskelig å komme inn på det samme arbeidsmarkedet som medstudentene mine har etablert seg i. Akademiske fag går ut på dato.

Dessuten er det ikke alle som uten videre kan trekke seg tilbake fra arbeidslivet og trives. Jeg vet med meg selv at jeg ikke var noen mønstermamma på slutten av mine to permisjoner. Der vi bor kjenner jeg ingen som er hjemme med barn. Det innebærer at det ikke er noen voksne som en voksen hjemmeværende kan treffe på dagtid og lufte tanker og erfaringer med, og heller ingen unger som det ville vært naturlig å treffe for å leke med. Jeg vet med meg selv at det å være hjemmeværende der vi bor nå ville gjort meg så utsulta på voksenkontakt at jeg absolutt ikke kunne vært den forelderen jeg ønsker å være. Å være hjemme med en opplagt, oppvakt forelder som trives er helt sikkert fint, men det er ikke alltid en mulighet.

Jeg tror Simen Tveitereid ville hatt en mye større positiv innflytelse dersom han hadde valgt å fokusere på mulighetene til færre og kortere dager i bedre barnehager i stedet for å legge ut på et antibarnehagekorstog.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker, Skriblerier