Tag Archives: Buffy

Jeg skriver for livet

Dette er ikke en nekrolog. Dette er en livspost, en et innlegg som skrives til lyden av Sofia Karlsson som synger «Jag spelar för livet«, en hederspost til et menneske som fremdeles lever. Jeg vet bare ikke hvor lenge. Jeg går og venter på at en kjær nettvenn skal dø. Selv om jeg har møtt henne ansikt til ansikt også, en liten håndfull ganger over de åtte-ti årene vi har vanka på samme forum, så er det på nett vennskapet vårt har utviklet seg, på nett hun så fritt har delt av sin livsglød og sitt mot.

Jag spelar för livet, med bultande hjärta
och själen är bräddfull av glädje och sorg.
Jag spelar för livet, jag våndas jag njuter
jag säljer min möda på månglarnas torg.
Jag spelar för livet, och glömmer bort döden
för vid den horisonten syns inget ljus.
Jag spelar för livet och litar på tiden
som alltid har växt i nästa nu.

Noen har en glød i seg som gjør at vi som får kjenne dem blir berørt mye sterkere enn hva vi først forventer. Det er som om den smitter, som om du aldri kan bli helt den samme som du var før møtet. Eller, som om gløden åpner for noe i deg som du alltid har vært der, men som du ikke har visst om. Klara er ett av disse menneskene. En kronisk, dødelig sykdom har hogd, skåret, spikka, filt og pussa det gode emnet hun helt sikkert allerede var til et kunstverk av et menneske. Gjennom de utallige sidene med ord vi etterhvert har delt, har jeg fått lære ei jente å kjenne som er liv. Respekten, livsgleden, oppriktigheten og refleksjonene hun har delt med oss forumvennene har satt spor oss. Et par linjer av Leonard Cohen’s «Alexandra Leaving» har malt i bakhodet mitt i dagene som har gått etter at jeg ble fortalt at all behandling er avslutta, at bare venting gjenstår:

And you who had the honor of her evening,
And by the honor had your own restored –

«By the honor had your own restored», ja. Det beskriver noe av effekten hun har hatt i kretsen der jeg har kjent henne, måten hun har spredd respekt og selvrespekt rundt seg. Klara har aldri lagt skjul på at sykdommen plager henne, påfører henne smerter og begrensinger de færreste blant oss er i stand til å forstå omfanget av. Likevel har hun aldri latt dette sette noen standard for motgang. Der vi kanskje har følt at våre problemer blekner, blir litt patetiske målt mot hennes, forstår hun så godt at smerte ikke rangeres på den måten. Det finnes ikke en internasjonal enhet for vondt som all motgang kan måles i. Klaras omtanke for andres små og store frustrasjoner er med å sette en standard for medmenneskelighet som vil leve videre uansett om hun lever eller dør.

Klaramotet har blitt et begrep innad i denne forumgjengen. Klaramotet er det som har holdt henne levende så lenge, det som har skilt mellom eksistens og liv i en brutal situasjon. Det Klara mer enn noe annet har vist meg, det er motet til å være i kontakt med sin egen menneskelighet. Sin egen bunnsvarte svakhet, sin egen brennende styrke. Motet til å la livet strømme gjennom blodårene i all sin ekthet selv når livet er så krevende at det frister å gjemme seg i bak en nummen rustning. Hun vet at rustninger ikke bare beskytter mot det som er vondt, men også mot det som er godt.

Nå skal hun altså dø. Uansett hvor mye jeg velger å holde håpet levende, brennende et sted inne i kjernen av meg selv, en ild ikke ulik lyset fra islyktene som har brent hos meg så mange kvelder, innser jeg at det må et mirakel av mytologiske dimensjoner til hvis hun skal overleve denne gangen. Uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne være et vennskapets Orfeus, uansett hvor mye vi gjerne skulle gått i samla flokk for å hente henne, så ser det ut som om kampen hennes er slutt. Vi deler en forkjærlighet for «Buffy the Vampire Slayer», Klara og jeg. Det føles nærliggende å si at selv superhelter av og til må gi tapt. Vi må nok gi slipp på henne denne gangen.

Det som ikke kommer til å dø, er det Klara er. Klaramotet kan leve i hver og en av oss, om vi velger å føre det videre. Vi kan la Klaras glød tenne en gnist i oss selv, og slik bære ilden hennes videre.

Et brennende lysSemper ardens.

P.S. Klara: Om Klaramotet nok en gang viser at det kan gjøre alle prognoser til skamme, slik at du mot alle odds får lese dette en dag, da skal du vite at jeg mener hvert ord.  D.S.

Oppdatert 10. januar. 28 oktober stilte Klara Dahle spørsmålet «Vil jeg bli tredve?» i bloggen sin. Litt nærmere tredveårsdagen våkna jeg til beskjed om at hun var på vei til sykehuset for transplantasjon. I går måtte Klara Dahle gi tapt for Burkholderiakolonien som så lenge har herja med kroppen hennes.

I desember 2007 hadde Fedrelandsvænnen et tv-innslag om hennes kamp for livet. Det er fremdeles tilgjengelig på nettsidene.

4 kommentarer

Filed under Skriblerier

Ønske for barna

Jeg skulle ønske
det var nok
med litt vanlig anstendighet.
Men denne verden
som dere skal leve i
krever så store dyder
og så alt for mye mot.
Du, vesle jente
som stirrer inn i speilet
og deg sjøl
med den nye, hvite kjolen
og du, vesle gutt,
jeg skulle ønske
dere slapp
å vokse opp til helter
for å klare det
som burde være  så enkelt:
Å gå oppreist
gjennom livet
være stor nok
uten å trampe på andre
å holde hjertet åpent
for dem
som trenger dere.

Kjersti Ericsson

"Buffy the vampire slayer", scene fra "Prophecy Girl"

Må de vokse opp til helter?

 

2 kommentarer

Filed under Dikt