Tag Archives: død

23. mars 2011

Kjære Klara.

Gratulerer med dagen. Tredveårsdagen du etterhvert tvilte på om du ville få feire, tredveårsdagen vi må markere uten deg. For tre måneder siden hadde jeg et brennende håp om å sprette en champagne i dag til ære for deg, i stedet sitter jeg her i kvelden med et glass sjokomelk og brennende stearinlys og minnes deg.

I dag tidlig var jeg ute på en treningstur, forbi noen helt nye tømmerlunner. Klare strimer av kvae skinte i morgenlyset, som tårer. Det fikk meg til å tenke på Baldersmyten … Selv naturen feller tårer for deg i dag, for det vi mista  da du  til slutt måtte gi tapt.

Les videre

3 kommentarer

Filed under Dikt, Skriblerier

Om «familietragedier» – en tankestrek

Da jeg rydda i en brevordner i dag, på jakt etter noe ganske annet, en hvit brevordner fra IKEA med påskrifta «knutemor-rot, også kalt ’til sortering'» fant jeg tre ark fra ei moleskine-bok, fylt med min egen rotete håndskrift. Det er ikke noe uvanlig i det, sånne små notater har jeg liggende overalt. Men dette notatet har plutselig blitt dagsaktuelt. Det er mine umiddelbare tanker like etter en familietragedie, et drap/selvdrap det nettopp har kommet ut ei bok om.

Jeg har stor respekt for styrken Liselotte Haugsnes viser når hun slipper omverdenen så nær sin egen sorg som hun gjør i denne boka. Hun viser så tydelig at drap som dette ikke er noe som bare rammer «de andre». Denne erkjennelsen er også det som traff meg midt i trynet den gangen.

Maktesløsheten er total. Jeg føler det som om det er et lag med bomull mellom meg og verden, tankene mine går tregere enn vanlig. Dette er for voldsomt til å begripe.

Johan var en barndomshelt for meg. Etter at jeg flytta hjemmefra så jeg dem ikke så ofte, slik er det jo gjerne med foreldres venner. Men jeg har aldri slutta å bry meg om dem. De var også innflyttere til Våler, deres eldste sønn et år yngre enn meg. Sammen med dem starta pappa og T. barneteater, hvor alle barna spilte. vi har ært på teatertyrer både hit og dit og vært hjemme hos hverandre ganske mye.

Johan og Marijs var en klippe, en institusjon, i lokalmiljøet. Han var kommunelege lenge, hun fysioterapeut. Når ting gikk hardt for seg var Johan alltid der for oss. Det var kanskje bare seg selv han ikke klarte å være der for.

Noen år tilbake ble han rammet av en tung depresjon, og derfra vet jeg lite. Men det skal jo ikke så mye medfølelse til for å innse at verden virkelig har rakna for et menneske som velger å ta ikke bare sitt eget liv, men også drepe hun han var gift med i mer enn tjue år.

Når jeg har lest om liknende episoder har jeg alltid trodd at jeg ville føle sinne. Jeg gjør ikke det. Det er bare tomt. Mens jeg skriver dette, lytter jeg til «Nimrod» fra Elgars «Enigmavariasjoner». «Jegeren». Strangely suitable, han var en lidenskapeligpistolskytter. Skjønt, de siste årene drepte vel depresjonen all lidenskap i ham.

Jeg skjønner ingenting.

I dag er det som skremmer meg mest, følelsen av at ingen lenger kan stoles på. Når noe så ufattelig som en såkalt «familietragedie»kan ramme så nær, føler jeg at selve fundamentet mitt er rystet. Jeg blir så smertefullt klar over at den eneste jeg kan stole på er meg, hvem som helst annen kan være borte i morgen. Og det neste naturlige spørsmåle blir jo da: Kan jeg stole på meg? Hvilke garantier har jeg for at ikke min verden raser sammen en dag?

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker, Skriblerier