Tag Archives: feminist

Hvem er hen?

Kjønnslivet mitt er veldig enkelt. Passet mitt forteller at jeg er kvinne. Klærne mine, sveisen min og skotøyet mitt er kanskje ikke overveldende «kvinnelig», men heller ikke utenfor normen for hvordan norske kvinner kler seg i dag. Skulle du se under klærne mine ville du finne en kropp som har båret fram, født og amma barn. Jeg oppfattes som kvinne, omtaler meg selv som kvinne og når jeg passerer en passkontroll er det harmoni mellom det kjønnet jeg er oppgitt som der og det passkontrolløren ser når han eller hun (kan vi ikke bare si «hen», det er mye enklere) ser på meg. For meg personlig er kjønn enkelt. Kategoriene «kvinne» og «mann» er nok, slik det er nok for Katrine Engedal som raljerte over ulike kjønnsidentiteter  i «Adressa» sist helg.

For en del mennesker er det ikke nok. Noen mennesker passer ikke inn i disse to kjønnskategoriene, det gjelder blant annet intersex-personer. Har du aldri hørt om «intersex» før, sier du? Jeg har googla det for deg:

Intersex betegner en person som er født med kjønnskarakteristika som enten ved fødselen, eller senere i den kjønnslige utviklingen, ikke samsvarer med verken mannlig eller kvinnelig kjønn. Det vil si at personen ikke uten videre kan beskrives som gutt eller jente ved fødselen. Begrepet ‘intersex’ kan også benyttes som en kjønnsidentitet av disse personene.

Hvert år får mellom 10 og 15 barn barn i Norge diagnosen intersex på den måten at kjønnsorganene ikke passer med verken gutt eller jente.  Ifølge Senter for sjeldne diagnoser, trenger ikke alle disse å opereres. Det hender at barn som får tildelt ett kjønn, ønsker å bytte til et annet når de blir voksne, fordi de føler det tildelte kjønnet var feil. Derfor er det mange som mener at det er feil å operere, og feil å etterlate arr på ytre kjønnsorgan, før det er helt klart at dette er noe personen selv ønsker.

(Kilde: «Store medisinske leksikon»)

Jeg ser at Espedals ordlek er morsomt ment, slik det å leke seg med identitet kan være veldig morsomt. Deler av argumentasjonen hennes kjenner jeg meg også godt igjen i, jeg kommer også til kort når jeg måler meg opp mot bildene av hva ei kvinne skal være. Likevel satte latteren seg fort fast i halsen. I følge mann og barn eier jeg ingen sans for humor, det er kanskje derfor? Eller?
Jeg ler ikke fordi hun i sin lek med kjønnsidentitet sparker på ei gruppe mennesker som ikke bare har en «sterk forbindelse med sitt følelsesliv, sine hormoner og sin seksualitet». Vi snakker om mennesker som har et helt reelt problem som går på livet løs. Hva med å støtte dem i stedet for å le av dem?

170215-forth_rainbow_george_washington_wilson

Originalfoto av G. W. Wilson, via Wikimedia Commons. Redigert i GIMP.

Språk er makt. Språk kan bygge både bruer og barrierer mellom folk. Siden jeg liker bruer bedre enn murer, prøver jeg å se hvordan jeg kan bruke språket mitt på en måte som inkluderer de som vil inn. Disse menneskene vil få et lettere liv dersom vi åpner for registrering av et tredje kjønn. På hvilken måte kan dette være negativt?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Hestejenter: Framtidige ledere eller sexobjekter?

I fjor på disse tider klarte undertøysbutikken Reimers å få ganske mye oppmerksomhet fra kvinner som driver med hest. Oppmerksomheten var ikke utprega positiv, forfatteren og ridelæreren Berit Bertling ble blant annet intervjuet i Adressa der hun gjorde det gnistrende klart hvorfor så mange kvinner som driver med hest ble provosert over måten forslitte klisjeer ble brukt til å selge undertøy:

– Det er jenter ned i 6-7-års alderen som driver med hest. Vi trenger ikke dette evige fokuset på pisk, ridestøvler og sporer. Og den kleine «hø hø…liker du å ri»-humoren. Vi er møkk lei av det. Det virker som om Reimers har gjort et forsøk på å fornye seg siden den gang bestemor kjøpte trusene sine der, men dette er bare helt 50-talls, sier Bertling.

Nå er det lenge siden sist jeg var i Trondheim, men jeg kan vel anta at hesteutstyr fra Horze ikke markedsfører undertøy der nå. Horze selv, derimot, gjør en solid innsats for seksualiseringa i år. Horze, som dukka opp på markedet med slagordet «It’s not how you write it, it’s how you ride it,» prøver visst å se om sex selger ridebukser også.

tattiniedera

Jeg kjenner ikke mange som synes dette er representativt for «how we ride it».

I løpet av de nesten tretti årene som har gått siden jeg begynte å ta ridetimer på Hovland Ridestall i Larvik kan jeg trygt si at de eneste gangene jeg har sett kvinner ri i antrekk som likner dette, er på kostymeritt. Da er det litt morsomt. Dette er bare irriterende. Her jobber vi for å bli tatt på alvor som utøvere av en sport, og så spiller en bedrift som vil bli tatt på alvor som leverandør til den samme sporten på akkurat den fjollete seksualiseringa som bare skader sportens omdømme.

Det skader ikke bare sportens omdømme, heller. Stallen er et fristed for mange. I arbeidet med Lena Forsbergs avhandling «Att utveckla handlingskraft. Om flickors identitetsskapande processer i stallet,» intervjua forskeren et stort utvalg svenske hestejenter. En av de mest kjente konklusjonene fra hennes arbeid, en konklusjon som også støttes av Bente Træens forskning i Norge, er at jenter som driver med hest vokser opp til å bli handlekraftige voksne som tar ansvar og har gode lederegenskaper. Disse jentene kunne fortelle at stallen var en arena der de kunne gi litt blaffen i utseendepresset som de ellers møter over alt.

La oss ha det sånn. La stallen være en arena for mestring av oppgaver, ikke en arena for enda mer sexpress. Hvis dere tar sporten og ungjentene på alvor, Horze, så fjerner dere dette bildet og tar en diskusjon om hvilket samfunnsansvar dere har som markant leverandør til hestesporten.

Oppdatering 9. desember: Vi var flere som sendte Horze tilbakemeldinger på dette i går. Jeg fikk ganske raskt tilbakemelding om at de ville fjerne bildet. I dag tidlig lå det en melding i innboksen min om at bildet er borte og at de beklager at de ikke hadde vært grundigere da de valgte ut bilder fra leverandørens nettsted. Jeg har blitt oppmerksom på at det aktuelle merket i stor grad bruker slike bilder i markedsføring.

3 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Tanker om tilknytningsomsorg

I den utmerka bloggen Relativt Unge Mødre (kunst+morsrollerefleksjoner=sant!) snubla jeg over et innlegg om tilknytningsomsorg (heretter stort sett «TIO» fordi jeg er lat) som fikk det til å klø i skrivefingrene. Etter å ha fått en overdose av TIO-fanatisme på ulike nettfora, har «Birgitta Blix» skrevet om hvorfor foreldrestilen ikke er noe for henne. Hvis innlegget hennes kunne feies til side som en misforståelse hadde det jo ikke vært noen sak, da kunne jeg jo bare oppklart misforståelsen i en kommentar. Hadde jeg vært en TIO-Momzilla, ville jeg kanskje lagt inn en arrogant kommentar av typen: «Så, så lille venn, du har egentlig ikke forstått noen ting. Det er sikkert fordi du var så deprimert.» Når saken derimot er den at jeg godt forstår, og selv har erfart, at den mammastammen jeg tilhører på verdensveven av og til framstår som alt annet enn romslig og inkluderende, føler jeg et behov for å tale den balanserte tilknytningsomsorgens sak.

Erfaring har lært meg å være forsiktig med å la barneoppdragelsen, hestehåndteringa og for den del pedagogikken min ha en merkelapp. Da jeg møtte fenomenet «natural horsemanship» (i stammespråket forkorta til NH) på nittitallet ble jeg litt «frelst», det føltes som om jeg hadde funnet Den ene sanne veien. Det føltes også som om jeg var totalt inkompetent, jeg gikk inn i en lang periode hvor jeg veksla mellom å ha alt for stor selvtillit og gå inn i situasjoner jeg skulle holdt meg unna og å være helt paralysert av redselen for å gjøre noe feil. Spørsmålet jeg stilte meg når jeg sto i en situasjon jeg skulle løse gikk fra å være «hva er det lurt å gjøre her» til «hva er NH her?». Da jeg fikk barn, havna jeg litt i den samme fella, men fordi jeg allerede hadde erfaringa fra hesteholdet med meg klarte jeg å bryte ut av mønsteret mye tidligere enn jeg ellers tror jeg hadde greid. (Til dere som ble utsatt for min misjonering i min nyfrelste periode: Sorry!) På grunn av dette er jeg ofte usikker på om jeg ønsker å definere min måte å være forelder på som tilknytningsomsorg. Jeg vil velge mine løsninger ut fra hva jeg synes er rett å gjøre i en gitt situasjon, ikke ut fra hvilke løsninger som kommer med stempelet «TIO-godkjent». Samtidig kjenner jeg at jeg synes «tilknytningsomsorgsbrillene» er et nyttig filter når jeg søker rundt på nettet og dermed ikke kan se på resultatet (=ungene) når jeg undrer på om jeg skal følge noens råd eller ikke. Så ja – i nettspråk er jeg en TIO-mor, selv om det er et begrep jeg knapt bruker i talespråk.

Vi er i grunnen enige om at alle må gjøre det som fungerer best for dem, uten å tenke for mye på hva som er ideelt. Uten å følge strenge manualer for hva som er best. Slikt blir man bare unødvendig stresset av. (RUM/Birgitta Blix)

Jeg er så inderlig enig! Vi foreldre – særlig mødre, tør jeg påstå – står overfor en voldsom flom av informasjon. Som Birgitta Blix er også jeg googleavhengig, «les om det!» er strategien jeg alltid griper til først når jeg møter noe jeg ikke helt forstår. Gudene vet at det er en situasjon jeg har vært i ganske mange ganger siden den kalde vårdagen for åtte år siden da jeg satt i sofaen i stua, grå i ansiktet, med en baby som visstnok hadde kommet ut av meg sammen med ganske mye blod. Jeg har googla, diskutert, rista på hodet, vurdert, latt meg overbevise, spist kameler og googla igjen. Underveis har jeg møtt mange av tilknytningsomsorgs-Momzillaene som kan få de fleste (særlig feminister!) til å rygge raskt ut av nettforumet igjen mens de tenker: «Nix, dette er ikke noe for meg.» Her kommer derfor mine tanker rundt tilknytningsomsorgens idealer.

TIO en oversettelse av det amerikanske Attachment Parenting (AP), et begrep som ble lansert av Dr. Sears en eller annen gang lenge før jeg fikk barn. Den interesserte leser med detaljhunger kan finne ut av når det skjedde selv. Han er i utgangspunktet ikke en figur jeg intuitivt ville oppsøkt for å få råd: En eldre, kristen, amerikansk mangebarnsfar. AP kom som en reaksjon på en autoritær foreldrestil som nok fremdeles er vanlig i USA, en foreldrestil der det er viktigere å «temme» barn enn å forstå hvordan de tenker. Foreldrepermisjon er dessuten nesten et fremmedord. Dagens situasjon i Norge, med ganske stor frihet til å føde slik vi vil, Mor-Barn-vennlige sykehus og lang foreldrepermisjon gjør at mye ligger til rette for at foreldre gjør tilknytningsvennlige valg gjennom barnets første leveår helt uavhengig av om de gir omsorgen sin en merkelapp eller ikke. Samtidig merker jeg at mange er opptatt av å «temme» barna tidlig også her, uttrykk som å «ta den kampen», «viktig å ikke la dem få viljen sin» og «de lærer fort å manipulere foreldrene» vitner om et syn på spedbarn som ligger et godt stykke unna mitt eget.

Et lite sidespor: Vi skal for øvrig ikke veldig langt tilbake i tid før holdningene til god spedbarnsomsorg var dramatisk annerledes også her i landet. Farmora mi fortalte en gang at hun fikk streng beskjed om at det var viktig at barna fikk ro mellom hvert stell. «Ro» betød i den sammenhengen at spedbarnet skulle ligge i seng eller vogge i tre timer uansett hvor mye de skrek. I ettertid, sa hun, har hun tenkt på at det ikke ville falt henne inn å behandle søyer og nyfødte lam på samme måte.

Dette får være mer enn nok bakgrunn. Over til idealene.
Med en solid amerikansk sans for det kommersielle, har Dr. William Sears kommet opp med begrepet «7 Baby B’s». Det som følger her er mine tanker om disse idealene i en norsk virkelighet. Jeg gjør ikke noe forsøk på å definere hva som er rett for alle som kaller sin foreldrestil for TIO.

1. Birth bonding – Knytte bånd like etter fødsel
Det første klare bildet jeg kan se for meg av min eldste, er bildet av ham som en liten bylt på farens nakne brystkasse mens jeg ble trilla ut av fødestua for å tråkles sammen på kirurgisk og deretter en pose eller to med blod. Guttungen hadde fått die litt, de neste timene ble det far og sønn som knytta bånd. At han var hos far og ikke hos meg de timene har jeg aldri brukt en kalori på å tenke på! Han fikk råmelk, han fikk pappanærhet og etter hvert fikk han sikkert sove ut etter en fødsel som tok på både for ham og for meg. Først da jeg satte meg ned for å skrive dette, fremdeles med min tredje, lette fødsel fulgt av amming, dusjing og soving sammen med den nyfødte ganske friskt i minne, slo det meg at jeg ikke aner noe om hva som foregikk disse timene. Et øyeblikk kjente jeg et vemod ved det, men blaffet gikk fort over. Vår vesle nyfødte var ikke alene i verden selv om han ikke var hos Mor, han var trygg hos faren sin.

Når jeg leser om tida etter fødsel i ulike mødrefora på nett, ser jeg at mange opplever at de ikke følte tilstrekkelig (tilstrekkelig i forhold til hva?) morskjærlighet den første tida etter fødselen. Det tror jeg oppriktig talt ikke spiller den minste lille rolle for de nyfødte! Så lenge vi er villige til å dekke deres behov for næring, nærhet, hvile og vask (jeg snakker om reine bleier, altså, ikke daglig bading), tror jeg de føler seg trygge. De spekulerer ikke i om vår omsorg kommer fra hjertet eller fra hjernen sånn til å begynne med. Nærheten knytter bånd, begge veier. Om du leser dette og har vært bekymra for om du ikke elsker din nyfødte, så senk skuldrene. Kjærligheten vokser fram, smått om senn. (Om du leser dette og fremdeles er bekymra fordi du ikke føler at du elsker din større baby høyt nok – snakk med helsesøster om det. Du kan ha fått en depresjon. Det finnes det hjelp å få for og veier ut av.)

2. Breastfeeding – Amming
Mamming er viktigere enn amming. Sånn er det med den saken. Fordi jeg selv har fått amminga til å fungere uten mer trøbbel enn jeg kan leve med, har jeg nok hatt lett for å tenke «lurer på hvorfor hun ikke ammer» når jeg ser flaskemødre jeg ikke kjenner. Med tida har jeg lært meg å tenke: «Det har du pokker ta meg ingen ting med,» like etter på. Det ER ikke min sak. Det finnes uendelig mange grunner til å velge flaske framfor pupp. De fleste grunnene er mer enn gode nok. Amming er en lettvinn måte å gi nærhet og mat på, men det er ikke den eneste.

En bonus jeg har sett flasking, enten det er på full- eller deltid, er at det er lettere for den andre forelderen å knytte bånd til babyen. Her i huset lager vi storspiste babyer som dier både lenge og ofte. I kombinasjon med at jeg er tungpumpa selv om jeg gir ned lett til en diende baby, har det gjort at babyene har ligget veldig mye hos meg når de har vært små. Noen ganger føler jeg at jeg har «stjålet» en del fra faren deres ved det. Flasking har sine virkelig sterke sider – også fra et tilknytningsperspektiv.

3. Babywearing – Bære barn
Bæring fortjener en egen post hos meg, og kommer til å få det en eller annen gang. Jeg har brukt bæretøy i så mange situasjoner at jeg ikke lenger husker hvordan jeg organiserte babydagene uten. (Her gjelder for øvrig «nyfrelst»-kommentaren fra høyere opp i fullt monn.) Nå, i min tredje permisjon, ser jeg virkelig hvordan det å bære har gjort at han kan være med og være nær samtidig som jeg får gjort andre ting.

Den store utfordringa med bæretøy er lærekurven. Da jeg for første gang kjøpte et bæretøy som skulle erstatte BabyBjörn-selen som fysioterapeuten på barselavdelinga advarte så flammende mot å bruke før barnet kunne sitte selv men som jeg raskt ble avhengig av å bruke, endte jeg med å sitte, litt oppgitt, med en mystisk sak med laaaaaange stropper i fanget og bla i bruksanvisninga. Den havna i en skuff ganske raskt, BB-selen gjorde nytten gjennom hele den første sommeren til BabyÉn. Det var først da jeg begynte å treffe ei venninne som allerede hadde teken på annen bæring at det begynte å løsne. Da var jeg godt og vel ute av nyfødttåka og hadde knekt koden på amming og bleieskift. Dessuten hadde jeg en baby som trivdes godt med å bæres, lite vognvennlig turterreng rundt meg og stallarbeid som skulle gjøres, så motivasjonen var på topp. Hadde jeg vært alene, søvndeprivert og med en baby som bare grein hver gang jeg prøvde å knyte ham på meg, vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut lenge nok til å mestre det. Jeg har nylig fått et bæresjal fra Guatemala i gave. Det ser jo enkelt nok ut det, på kvinner som kan det. På meg er det foreløpig direkte uforsvarlig. Plutselig ble jeg litt mer ydmyk igjen.

Tradisjonelle bæresjal i Guatemala

Sååå enkelt. Eller?

Hvis du har et bæretøy liggende som verken du eller babyen har blitt venner med foreløpig, kan jeg varmt anbefale deg å prøve igjen en gang både du og babyen er i humør til det. Ikke for babyen skyld, men for din. Å ha begge hendene fri til å gjøre noe du har lyst til selv om ungen din bare vil opp, opp er gull verd. Nærhet for baby, frihet for deg. Og nei. De blir ikke bortskjemt av å bæres.

4. Bedding close to baby – Nærsoving. (Ja, jeg fant opp det ordet nå.)
“Wherever all family members get the best night’s sleep is the right arrangement for your individual family. “ (Hilsen Dr. Sears.) Punktum. Ja, samsoving er fint, men bare hvis både barn og voksne får sove på det viset. For oss har samsoving vært det som har gitt flest mulig familiemedlemmer mest mulig søvn i babyperioden. Det lærte vi av vår førstefødte. «Å lære en baby å sove i vogga si kan jo ikke være særlig vanskelig,» tenkte jeg. Famous last words. Etter noen svært søvnløse netter fikk det vesle kengubarnet sove på sida, midt i dobbeltsenga, trass i alle anbefalinger. Da sov han. Nå, med litt større barn i huset også, har vi et fleksibelt forhold til hvem som sover hvor. De fleste sovner i sine egne senger på sine respektive rom om kvelden, men når sykdom eller arbeidstider tilsier at det er mest hensiktsmessig å rokere på plassene gjør vi det uten å blunke. Her i huset er det ikke uvanlig å høre meg spørre de to eldste om de kan tenke seg å sove i dobbeltsenga for at den som skal opp før fuglene våkner for å dra på jobben kan få låne barnerommet. Dette førte til en interessant skolestarter-samtale med helsestasjonslegen. Førskolebarnet vårt ble spurt av legen om han sover i egen seng eller hos mamma og pappa. Han svarte som sant var at noen ganger sover han i egen og noen ganger hos oss. Da snakka hun ganske bestemt om å bli stor, og gjorde resolutt en avtale med ham om at «på mandag skal du sove i din egen seng». Jeg kjenner at jeg lar meg irritere litt over at helsestasjonspersonalet (som jeg ellers er strålende fornøyd med!) tar styring på den måten. Vi har samsovet mye med ungene, og er fornøyd med det. Andre lar være, og er fornøyd med det. Det viktige er at babyene føler seg trygge om nettene og at familien får hvile.
5. Belief in the language value of your baby’s cry – Tro på at spedbarn har en grunn når de gråter
Åtte år etter at min første baby ble født lurer jeg fortsatt på om disse som sier «du lærer fort å skille på ulike typer gråt fra babyen din» bare skryter og juger. Trøtt baby? Sulten baby? Våt baby? Nærhetssøkende baby? Jeg prøver meg med amming, skifting og bæring i en eller annen rekkefølge. Hvis jeg har kommet til det tredje alternativet uten suksess, prøver jeg meg gjerne på en tur ut. Hvis det ikke fungerer – rykk tilbake til start. At spedbarn gråter fordi de har noe å formidle, er jeg ikke i tvil om. Problemet (jepp, jeg bruker ordet «problem» i stedet for «utfordring») er bare å finne ut hva! Noen ganger greier vi ikke det. Da får vi bare gi trygghet og omsorg som best vi kan. Etter noen runder som spedbarnsforeldre har uttrykket «trøste og bære» fått en mer bokstavelig betydning her i huset.

6. Beware of baby trainers – Vokt deg for guruene
Før eller seinere kommer du borti dem: Metodeguruene. De har Svaret. Hvis du bruker Metoden kan et hvert barn temmes. Hvis du ikke lykkes, er det ikke fordi Metoden ikke passer ditt barn, det er fordi du gjør feil.

Til det har jeg bare en ting å si: Babyer skriver ikke bøker.

7. Balance – Balanse i familielivet
Å drukne i morsrollen er lett. Den er fylt med forventninger, både fra oss selv og andre, og det nye barnets behov kan føles endeløse og uoverskuelige. Amming, samsoving og nærvær falt meg etter hvert lett. Å farte rundt med en liten baby fikk jeg også raskt teken på. Det som skulle vise seg å være mer krevende var å skape et rom for meg selv i familielivet med en smårolling som i tillegg til behov hadde meninger (ganske sterke!) og ønsker. Morsrollen kan fylle hvert våkne sekund av døgnet og de fleste av de sovende sekundene med om vi lar den.

Ikke la den gjøre det. Pass på at du beholder en liten flik av noe som er .ditt. For meg har det vært hestene, særlig skimmelen som har fått gi bloggen min navn. Hesteinteressen har vært en del av meg så lenge jeg kan huske. En periode så jeg meg nødt til å sette bort hesten på helfôr (altså at en annen person har hesten som sin egen), jeg hadde ikke verken penger eller tid til ham selv. På den tida hadde jeg to barn under skolealder som hadde lite rom for at mamma skulle ut av huset for å trene eller dra på et møte, selv om pappaen kunne gjøre begge deler med største selvfølgelighet. Derfor var jeg spent på hvordan det skulle gå da hesten kom tilbake og jeg måtte dra i stallen 3-4-5 dager i uka. Det gikk over enhver forventning! Ungene som gjerne hang i buksebeina eller stilte seg opp foran døra om de så meg finne fram det støvete treningstøyet, de forsto at «hesten trenger også mammaen vår».  På den måten fikk jeg gjenskapt egentida mi.

Når jeg ser tilbake, seg jeg at den egentida gjør meg til en bedre forelder. Noen ganger føles det egoistisk å gå fra en unge som sier: «Nei’a, mammaaaa, kan ikke du være heeeeeeer,» men i det lange løp vinner både ungene og jeg på det. Hvis jeg har vært mentalt sliten og mommed out før jeg drar i stallen kommer jeg stort sett tilbake i bedre humør, klar til å gi det som trengs igjen. Dessuten får faren deres friere spillerom til å forme sin rolle selv uten at jeg legger føringer. Sist, men ikke minst: Sønnene mine lærer at også mødre har egne behov å ta hensyn til. Det synes jeg er viktig, det kan jo godt hende de skal leve sammen med ei mor en dag.

Tilknytningsomsorg handler om å ta hensyn til barnets behov for en trygg tilknytning til foreldrene. For oss, som begge har biologibakgrunn og har lett for å se på spedbarna våre som små primater føles dette som «naturmetoden». Dessuten er vi late. Det har vært enklere å amme enn å bruke flaske, å sove sammen enn hver for oss og lettere å amme om nettene enn å avvenne . Som det står i innlegget til Birgitta Blix:

Vi føler egentlig ikke at vi har hatt noe særlig valg. Det har bare vært enklest for oss å gjøre det på den måten.

7 kommentarer

Filed under Skriblerier

De rosa genene

I gårsdagens «Ekko» på P2, uttalte Tove Steinbo  (som jeg ikke hadde hørt om før akkurat da) at hun tror at

selv om ikke moten fikk bestemme, og du hadde tatt (…) et lite guttebarn og et lite jentebarn fra en verden som de ikke visste hva, altså de hadde ikke greie på moter da, og satt dem til å velge farger, så tror jeg at småjenter ville valgt rosa, åtti prosent av dem i hvert fall, for det er min erfaring gjennom mer enn tyve år.

I følge henne er dette noe som ligger i småjentene en periode, sånn fra to- til åtteårsalderen. De jentene som ønsker det, bør få rosa klær i denne perioden.

Javel. Så åtti prosent av jenter fra en hvilken som helst kultur ville valgt rosa klær om de fikk velge mellom alle farger.  Hvis det er tilfelle, må fargepreferansen være genetisk og knytta til kjønn.

Tru’kke det, gitt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Barn er ikke (den eneste) lykken i livet

En dag jeg sto og hengte opp klesvask og hørte på P2, en hyppig foreteelse her i huset, hørte jeg Jørgen Randers på radioen. Han var intervjua fordi han hadde sagt noe om at ettbarnspolitikk kan være veien å gå for å unngå en klimakatastrofe. Akkurat det gidder jeg ikke diskutere, trebarnsmamma som jeg er, men jeg bet meg merke i én ting han sa: Det er på tide vi viser litt mer respekt for kvinner som velger å ikke få barn.

Akkurat der er jeg helt enig med professoren. I diskusjonene om hvordan kvinner skal eller ikke skal sjonglere karriere og barnelaging og livet med nevnte barn og karriere, forbigår vi stort sett noe i stillhet: At også det å ikke få barn er et aldeles gyldig valg. Som Karianne Gamkinn (Mammadamen) siterer Nina Björk i Dagbladet:

 La oss snakke alvor. Hva er et menneskeliv? Det er tid. Det er et antall dager og netter. Mange eller få, det vet vi ikke, men vi vet at vi har dem og at de er begrensede.

Det er viktig for samfunnet at de av oss som har fått barn bruker ganske mange av våre begrensede antall timer på disse barna. De trenger oss nå for å kunne vokse opp til gagns mennesker, de er morgendagens voksne. Og tida vi bruker på unger, den kan vi sjelden bruke på jobb også. Det blir mindre rom for annet når små mennesker baner seg vei inn i livene våre. For noen er det rett å redusere fokuset på arbeid utenfor hjemmet ei stund når ungene melder seg. For noen er det rett å fortsette å jobbe heltid. Og for noen er det rett å la være å få unger i første omgang. Hurra for valgfriheten!

Til sist, en påminnelse:

I'm done waiting! (Bildene tilhører strengt tatt Joss Whedon.)

Om tallene er helt korrekte eller ikke vet jeg ikke. Ikke bryr jeg meg heller. Poenget er aldeles sant. Nå skal jeg logge på Kiva-kontoen min og låne bort litt penger til et par driftige kvinner.

Gratulerer med dagen!

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Den kvinnelige trafikanten?

Det var nok bare flaks som gjorde at en mannlig bilfører slapp fra dette uten alvorlige skader.

Politidistriktet fikk melding fra AMK om en utforkjøring ved R…i S…
Da hadde en ambulanse rykket ut for å ta hånd om den mannlige sjåføren.

Synes du sitatet over ser rart ut? Det synes i alle fall jeg. Det hadde holdt lenge å skrive “sjåføren”. Journalisten bak denne nyhetssaken, derimot, bør ikke synes at det er unødvendig å påpeke at min fiktive sjåfør er mann, all den tid han syntes det er nødvendig å skrive “kvinnelig sjåfør”.

Forøvrig kan jeg meddele at jeg, kollektivtrafikanten og fotgjengeren, fikk følgende pep talk av femåringen min her om dagen: «Du mamma, du kan lære å kjøre bil du også! Du kan lære å kjøre på glatt vei, og i vanskelige svinger og all ting. Tenk, da kan du kjøre selv til stallen, mamma!»

Legg igjen en kommentar

2013/03/03 · 20:28

Om matpakker

For et par uker siden, noterte jeg meg at Martine Aurdal hadde irritert seg over et matpakkepress jeg ikke har registrert at eksisterer. Kommentaren kom like etter denne anmeldelsen av Susanne Kaluzas bok «I boks», som friskt hevder at dette er ei bok alle småbarnsforeldre må ha. Nåja. De fleste småbarnsforeldre jeg kjenner har langt flere kokebøker enn vi trenger. Bibliotekene, derimot, kan gjerne kjøpe den inn sånn at jeg kan låne boka og få noen nye ideer. Jeg er nemlig en av foreldre som synes det kan være ålreit for familiens matpakkegutt, skolegutten, å åpne en tiltalende matboks. Jeg er ikke spesielt japanskinspirert, matglitter og «Hello Kitty» (as if!?!) glimrer med sitt fravær, men matboksen fylles med tre-fire forskjellige ting hver dag, brødskiver er ingen nødvendighet og frukt/grønnsaker deles alltid opp. Ja, det tar litt lenger tid enn å smøre ei dobbel skive med kaviar og deretter legge et eple i sekken, men hva så? Vi har de minuttene. (Ja, vi, ikke jeg. Jeg kommer tilbake til det seinere.)

I familien vår har vi like mange matbokser fra amerikanske «Laptop Lunches» som vi har familiemedlemmer. De er ikke spesielt lekre, kule eller søte; derimot er de praktiske, søppelbesparende og økonomiske. Kvelden før en skole- og arbeidsdag fyller vi matbokser til de av oss som skal ha matpakkelunsj (eller, for turnusarbeideren, matpakkefrokost, -lunsj, -middag eller –kvelds) dagen etter. Med frukt og grønnsaker skåret i biter, kan skolegutten spise seg mett uten å sitte igjen med et halvspist eple som går i søpla. Er det noe igjen i matboksen ved dagens slutt, spises restene ofte i SFO-garderoben før vi går hjem (eller mens vi går hjemover). For oss store, betyr matboksene at vi kan få med oss tilstrekkelig mye, tilstrekkelig tiltalende og tilstrekkelig variert mat til ikke å la oss friste (like ofte) når vi passerer matbutikker, kantiner og kiosker i løpet av dagen. Matboksene er dessuten godt egna til å ha med for eksempel middagsrester en dag, eller frokostblanding og yoghurt fra et halvlitersbeger i stedet for et porsjonsbeger. Matpakkene er altså forholdsvis sunne og varierte, vi produserer mindre søppel, vi kaster mindre mat og vi sparer penger.

Matboksen

Glitterfri, bento-inspirert skolemat. Fotografert med mobilen under lampa over komfyren en kveld – dette er definitivt ingen fancy matblogg.

Jeg innser at så lenge jeg ikke bruker pepperkakeformer på gulosten, er jeg ikke helt i målgruppa for forskerne som «advarer mot fancy matpakketrend». Likevel, jeg vet at matboksen guttungen min åpner ikke er helt ordinær. Sånn sett tror jeg den er innenfor det Nanna Lien er bekymra for at skaper et klasseskille:

Nanna Lien, forsker innen ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener at matpakkene kan skape et klasseskille – i likhet med mange andre ting.

– Jeg har ingen data på dette som forsker, men basert på teorien om at de med høy status ønsker å differensiere seg fra de med lavere status så kan matpakken brukes til å skape et klasseskille. Dette kan skape et økt press – både tidspress og økonomisk press – på foreldre generelt om at matpakken skal se fin ut, sier hun til Osloby.no.
Velstandsfenomen

At foreldre ønsker å pynte maten i matboksen i Norge henger sammen med vår generelle velstand, tror hun.

– Vi har det godt i Norge, og når barna ikke vil spise vanlig mat begynner foreldrene å «dille» mye med maten. Foreldre er redde for at barna ikke spiser nok, men er barna sultne, så spiser de. Men de spiser det de synes smaker best først. Er det skorper igjen i matpakken, så er det et tegn på at de har regulert matinntaket selv. Det er mer utfordrende med ungdommer, som nok i større grad kan velge bort matpakken selv om de er sultne, forteller Lien.

Jeg er ikke redd for at skolegutten ikke spiser nok, det er ikke derfor variasjon i matpakka er noe jeg bryr meg om. Derimot er lurer jeg på hva han kommer til å velge når han som ungdom kan velge bort matpakka til fordel for en tur innom butikken. I ungdomsskolen og på videregående har jeg sett hvor mange elever som stadig vekk spiser et engangsbeger med nudler fra Mr. Lee til lunsj, sammen med en boks sjokomelk, en iste eller en brus. Håpet mitt er at vi, med å legge litt innsats i matpakka nå i småskolen, gjøre at han stort sett velger mat framfor vomfyll også da. Ernæringsmessig sett ligger ikke det virkelige klasseskillet mellom trendy og utrendy matpakker, det ligger mellom elevene som stort sett har med seg næringsrik mat og elevene som stort sett ikke har det. Hvis vi skal gjøre noe med dette klasseskillet, er det bedre å diskutere innføring av skolemåltider enn å problematisere matpakkene.

Aurdals fokus er et litt annet. Hun tar fatt i totusentallets glansbilde av husmorlivet på femtitallet (en framstilling jeg deler hennes syn på) og ser på matbokstrenden som enda et krav til dagens mødre. Jeg skjønner hva hun mener. Men da blir det feil å rette skytset mot matpakkene – se på arbeidsfordelinga i stedet. I bladet «Mamma» uttalte hun i våres at mødre bør arbeide fulltid av likestillingshensyn.

Jeg har nok lekt med tanken på at det kunne vært greit å ha en mann som tok hovedansvaret for barna, slik som for eksempel Elin Ørjasæter og Erna Solberg har det. Men man blir jo ikke likestilt av at kvinner og menn bytter plass!

Feministen og spaltisten Martine Aurdal har vært nådeløs mot kvinner som velger å jobbe redusert når de får barn. Et dumt valg, mener hun.

– Jeg forstår godt at kvinner har lyst til å være hjemme med barna sine. Det er jo kjempegøy å følge et lite menneskes utvikling tett fra dag til dag. Men målet må jo være at det skal være mulig å kombinere det med en full jobb. Det er veldig mistenkelig at det beste for alle familier er at akkurat mor skal gå ned i stillingsbrøk når barna er små, og at far skal jobbe mer overtid. Da handler det ikke bare om den enkelte families ønsker og behov, men om forventninger samfunnet har til manns- og kvinnerollen. Hvis vi skal få et likestilt arbeidsliv, må vi også ha et mer likestilt privatliv. Og i den sammenhengen er det lov å si at noen valg er smartere enn andre. Kvinner blir ikke likestilt mennene når de velger å få mindre lønn og dårligere karrièremuligheter enn menn når de får barn.

Vel. Det finnes flere måter å tenke likestilling på. Her i huset har vi for eksempel jobba redusert begge to så lenge vi har hatt barn (med untak av ett år der jeg, husets kvinne, jobba fulltid). At vi begge jobber litt mindre og har litt mer tid til å smøre matpakke (og prioritere egne hobbyer) kan da ikke være mindre likestilt enn at det skrivende paret Aurdal/Borgen velger å jobbe fulltid begge to?

6 kommentarer

Filed under Matprat, Skriblerier

Pupper engasjerer

Utsnitt fra Aftenpostens Facebook-side som viser respons på fire ulike saker.
«Plumbosaken» engasjerte nok til å gi 89 kommentarer til saken om om at NRK skulle roe seg ned. 77 kommentarer kom til Lysbakkens avgang. Hele 306 kommentarer kom da han kritiserte Norges forhold til USA. Så langt  har det kommet svimlende tjue kommentarer om hvordan datamengdene vi legger igjen på Facebook brukes kommersielt …
187 kommentarer om langtidsamming

… og 187 kommentarer om langtidsamming

At pupper engasjerer, er ikke akkurat noen nyhet. Ikke at langtidsamming provoserer, at kvinnekroppen er seksualisert eller at kommentarfeltene på Facebook huser debatter av temmelig lav kvalitet, heller. Like fullt synes jeg det er litt forstemmende å lese gjennom kommentarene til den gode artikkelen som Bergens Tidende (og Aftenposten) publiserte denne helga. Ord som «sykt», «ekkelt» og «incestuøst» går igjen i mange av de negative kommentarene, flere uttrykker at det må være kvinnenes behov som tilgodeses heller enn barnets.

  • Dette er jo helt sykt? Men det er foreldrenes valg, ikke mitt 🙂
  • dette er skikkelig ekkelt & kommer til å føre til ekstreme psykologiske issues for kidsa. kan ikke folk bare kutte ut
  • det der e naaasty!
  • Personlig nei, men det er et fritt land. Det jeg lurer på, er om det finnes noen ernæringsmessig grunn for å amme en femåring? I den alderen spiste min sønn alt og jeg kan ikke se hvorfor et mamma-/ pappafang, en god kos og bamse ikke er trøst nok. Synes det er egosentrering fra disse kvinnene – for pumper de seg da, når barnets far skal trøste/kose?
  • Nei) det er pedo.
  • Jeg tror det finnes mange foreldre som har et litt for stort behov for å føle seg betydningsfulle. Med andre ord, er det mødrenes behov for å amme og ikke barnets behov for å bli ammet, som blir tilfredsstillt.
  • Synes – som innlegget over her – at det er snakk om når det går over fra å være naturlig, til å nærme seg incest! Barn får tenner, da trenger de mat som skal tygges – er ikke det ganske innlysende???
  • skaff deg en mann,ikke utnytte barna for din egen del.simpelt

Rett skal være rett, det er mange gode motstemmer i diskusjonene også. Likevel blir jeg litt nedstemt av disse påminnelsene om at bryster er så seksualisert i dag at å bruke dem til det mest naturlige av alt oppleves som så provoserende unaturlig.  Eller er det kanskje provoserende naturlig? Vi lever tross alt svært fjernt fra vår natur.

Hun som følte så sterkt rundt dette at bare caps lock-knappen kunne duge da artikkelen skulle deles med verden får æren av å avslutte det hele. Mon tro om det er mødrenes handlinger eller hennes holdninger som skaper mest mobbing blant barn?

JA, HVIS MAN VIL UTSETTE UNGEN FOR MOBBING, …. SÅ MÅ MAN BARE HENGE UT PUPPEN.!!! HVOR DUMME KAN FOLK TILLATE SEG Å BLI?

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Til forsvar for puppen

Kanskje Lise Christensen, den selverklærte rasende moren i Lyngdal, ennå er i tung ammetåke, hun ammer i to år. (…) På 70-tallet skulle kvinnene kaste bh-en. Nå må mantraet være motsatt. Få den for guds skyld på. Rull inn puppen. Få barna ut i det virkelige livet. Og kom deg på jobb.

Jada, Karen Kristine Blågestad, jeg er også kritisk til Lise Christensens utspill om at kvinner bør få foreldrepermisjon med hundre prosent lønn fram til barnet er minst atten måneder. Kommentaren din er full av saklige argumenter mot Christensens synspunkter, men den skjemmes av de nedlatende sleivsparkene mot amming. Lise Christensen er nok ved sine fulle fem, ser du, hun er ikke «i tung ammetåke» fordi hun velger å følge anbefalingene fra WHO om å amme til to år. Jeg har selv amma begge mine unger fram til over to års alder, uten å ha verken behov for eller mulighet til å bli forsørga hele den perioden. Mens min eldste enda ble amma jobba jeg 80%, tok 15 studiepoeng ved et universitet og gikk gravid med nestemann. Jobb og amming lar seg kombinere.

5 kommentarer

Filed under Skriblerier

Yeah that! (C’est la vie! blogger også om Mostue)

 

 

Men. Tilbake til poenget mitt. Hvorfor er jeg opprørt? Jo, hele intervjuet gjennomsyres av en stereotypisert forakt til hva kvinner er generelt, og deretter en forakt for norske kvinner spesielt. Det generaliseres over en lav sko, og blir så svart hvitt at jeg får behov for å finne frem tusjene med neonfarger. Fordi. Dersom du ikke er en sånn som ikke liker å prate pjatt, så er du en mann. Hun liker nemlig ikke det, og poengterer nok en gang at hun, hihi, nok er en mannedame som jobber best med menn eller kvinner med maskulin væremåte. Noe hun drar med seg inn i privatlivet også. Men se opp! Dersom noen prøver seg på forloveden, ja da, blir hun plutselig italiensk kvinne og legger folk i gulvet.

Og jeg fristes i mitt innerste indre til å be henne ta med seg disse jentelus og tøffe gutter holdningene tilbake dit hun kommer fra. Slike jenter vil ikke gamlelandet ha, innbiller jeg meg. Det har kommet så mye lengre på veien enn land man innimellom sammenligner seg med. Det trenger ikke på nytt prakkes med jentefarger og gutteleker. Eller jentejobber og guttesport. Om du er dame og ikke tåler en klaps på rompa, det var jo bare en spøk-holdninger. For selv om det fortsatt er mye grums på disse områdene der hvor jeg kommer fra, er det så mye som allerede er gjort, tror jeg som nå befinner meg i et land hvor de ikke har kommet like langt. Gråter du en skvett, er du typisk jente. Er du tøff, er du gutt. Joda. Gutter er gutter. Jenter er jenter. Og vive la difference! Men gutter er også individer, og kan heldigvis også være følsomme og gjerne grine en skvett om de vil. Noen er sikkert lite løsningsorienterte også, når jeg tenker meg om. Og jeg kjenner veldig mange tøffe damer med ben i nesa, uten at det gjør dem mindre til damer eller at de da automatisk blir mannedamer.

Resten ligger her, i en særdeles lesbar blogg:Denne generaliseringen altså. Jeg blir helt dårlig, jeg..

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!