Tag Archives: ferber

Hvilket syn har Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn?

Hvordan ser Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn? Ja, det har jeg gått og lurt på helt siden første gang jeg leste teksten  «Barn og søvn fra fødsel til pubertet» , skrevet av Dr. med. Eli Sørensen. Den første delen av teksten, om fordelene med gode rutiner og søvnhygiene kan jeg stort sett si meg enig i (selv om jeg personlig ikke er så opptatt av det med alene i egen seng); det ER » god foreldreomsorg å legge til rette for nok søvn».  Særlig liker jeg delen om hvordan foreldrene kan bruke lek til å gjøre barnet fortrolig med leggerutinene godt.

Når jeg ser på avsnittene om søvnproblemer og behandling, derimot, kan jeg vanskelig fortsette å nikke anerkjennende. I det første avsnittet, fastslår Sørensen at det kan være vanskelig å skille mellom søvnproblemer og søvnforstyrrelser. Deretter, uten å si noe som helst om hvordan foresatte kan få hjelp til å finne ut hvorvidt akkurat deres barn har et søvnproblem, en søvnforstyrrelse eller rett og slett er innenfor normalen, finner vi følgende:

Søvnproblemer hos barn er oftest av typen ”Atferdsbetinget søvnløshet”. Det betyr at barna enten har lært seg til å ha spesielle betingelser for å kunne sovne, at de prøver ut foreldrenes grenser, eller både og. Behandlingen går ut på at foreldrene endrer sin egen atferd, og gjennom det vil barnas atferd gradvis endres. Litt større barn kan lære seg øvelser for å slappe av, øve seg i å tenke gode tanker og bruke fantasien slik som ved kognitiv atferdsbehandling mot angstlidelser. Foreldrene kan godt gi ros og evt. belønning når barnet mestrer ting. Metodene er effektive, svært godt dokumentert, og det har ikke vært påvist skadelige bivirkninger. Vellykket behandling kan ha varig effekt, men kommer det tilbakefall, gjentar man behandlingen. Dersom barn er syke eller selvskader, skal metodene ikke brukes.

Metodene det dreier seg om, er:

Legge barnet i egen seng, gå ut av rommet, ikke gå inn igjen før neste morgen og bare la barnet gråte (exctinction burst).

Gradert ekstinksjon, også kalt Ferbers metode, legger de barnet, går ut av rommet, ignorerer all gråt og roping, går inn og sjekker etter fast tid for eksempel hvert 5. minutt eller etter 5, 10, 15 minutt, osv., inntil barnet har sovnet.

En variant av gradert ekstinksjon, er å sette seg ved siden av sengen uten å gi noen form for kontakt, ikke øyenkontakt, verbal eller fysisk kontakt.

Anbefalingen er altså at barn skal gråte seg i søvn, uten trøst fra foreldrene.  Antakelsen er at barnets oppførsel rundt leggetid skyldes vaner foreldrene har skapt heller enn behov som stammer fra noe fysisk eller mentalt i barnet selv. Tiltaket som skal ha størst effekt, er å få fra barnet i egen seng på eget rom og ikke komme inn igjen før neste morgen uansett hvor mye barnet gråter.  «(…)dersom foreldrene holder seg konsekvent unna, vil barnet fort lære seg nye vaner. Allerede etter 2-3 netter vil de fleste falle til ro og sovne på egenhånd. Det kan være lurt å lage avtale med søsken, rose, evt. belønne dem for å holde ut, la de evt. sove et annet sted, og evt. informere naboer om tiltaket.»  Skal ungen som har vaner omverdenen føler behov for å endre skal gråte så høyt og så lenge at søsken og naboer må informeres på forhånd for å kunne holde ut? Dette er hårda bud i min verden! Jeg må anta at dette er råd retta mot barn som sover i sprinkelseng, slik at de ikke kan stå opp igjen. Da snakker vi vel vanligvis om barn i alderen et halvt til to og et halvt år? Jeg undrer meg over hva de lærer av å behandles slik. Selv om det målbare resultatet av metoden er at barnet sovner for seg selv om kvelden (og igjen om nettene etter oppvåkning), kan barnet lære mer enn som så – for eksempel at foreldrene ikke kommer når barnet har behov for dem. Hvis innsovning kommer som et resultat av at barnet er utslitt og resignerer, kan jeg ikke forstå hvordan dette ikke vil påvirke barnets relasjon til foreldrene. I følge Sørensens artikkel har det ikke vært påvist skadelige bivirkninger. Vel – ikke alle er enige om det. Nettstedet «Sov godt lille baby» har en god oversikt over artikler som hevder det motsatte.

Spedbarn er små pattedyr. De har en begrensa bevegelsesradius og er biologisk tilpassa å være nær en omsorgsperson mesteparten av tida de første årene. Nå er ikke jeg noen ensidig tilhenger av argumentet «naturlig er bra» – det er mye naturlig som er farlig og unaturlig som er bra – men i dette tilfellet tror jeg sterkt på å spille på lag med naturen. Å gradvis lære barna å finne roen selv, tar riktignok lenger tid enn en effektiv ekstinksjon (hmm … hvorfor bruke fremmedord når det finnes adekvate norske synonymer?). I lengden tror jeg likevel det er sunnere enn metodene Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar gir. Jeg er skuffa over at disse alternativene ikke en gang nevnes. Rask endring av søvnsituasjonen er av og til nødvendig for å få en familie til å fungere, for eksempel av hensyn til foreldrenes helse eller parforholdet. For alle familiene der søvnen er en kilde til frustrasjon heller enn en kritisk situasjon, kan mildere metoder som tar lenger tid være bedre.

Til å begynne med stilte jeg spørsmål ved kompetansesenterets syn på barn. Ved nærmere ettertanke lurer jeg også på hvordan de ser på foreldre.

Det kan være vanskelig å legge barnet i egen seng, gå ut av rommet, ikke gå inn igjen før neste morgen og bare la barnet gråte. (…) Dersom foreldrene ikke ønsker å prøve eller ikke klarer å gjennomføre første metode, som kalles standard ekstinksjon, kan de bruke en annen metode.

Jeg får litt følelsen av at foreldre som ikke ønsker/klarer å gjennomføre standard ekstinksjon kan oppfattes som litt, vel, svakere enn de som klarer det. Vel. Hva er da vi, som ikke ønsker å gjennomføre noen metode som krever at barna våre gråter lenge sammenhengende uten tilbud om nærhet eller trøst?

Jeg velger å si at vi er fornuftige.

Reklamer

13 kommentarer

Filed under Skriblerier

Hvis det er kulturen som er syk, hvorfor forandre de friske?

De fleste personlighetsteorier har for eksempel begreper for hva en «sunn personlighet» innebærer. Den «sunne personlighet» er påfallende lik den personlighetstype den vestlige, industrialiserte forretningsverden har bruk for.

(Gunn Imsen, i «Elevens verden»)

Jada. Søvndebatten er i gang igjen. Eller har den noensinne hvilt? Etter Aftenpostens artikkel forrige fredag der såkalte gråtekurer ble hardt kritisert  , fikk vi nok en nyhetssak der Nina Misvær uttaler seg til forsvar for gråtekurene.

– Når så mange opplever det som et problem for samlivet at de ikke får sove nok, så er det svært forståelig at mange ønsker hjelp med metoder for å få barna til å sovne, sier Misvær. Hun underviser helsesøstre og skriver faglitteratur om blant annet barn og søvn, og mener det er overdrevet og ubegrunnet i forskning når mange nå tar til orde for å forby såkalte skrikekurer. Metoder hvor man får barnet til å sove ved at man lar det gråte, men går inn til det og minner om at man er tilstede.

(…)

Hun understreker at det finnes forskjellige metoder for å få barna til å sove, men at de såkalte skrikekurene, eller trøstekurene som Misvær selv kaller dem, har vist seg å være effektive.

Og jeg tror ikke det er skadelig, i min drøyt 20 års praksis som helsesøster har aldri opplevd det. Jeg tror at hvis barna har en trygg tilknytning til foreldrene fra før, så skader det ikke trygghetsfølelsen at de opplever at foreldrene er tydelige når det kommer til den halvtimen med legging om kvelden.

(Min utheving)

Hun tror ikke det er skadelig. Jeg sitter her og irriterer meg over at jeg ikke har papirutgaven av Aftenposten fra en lørdag i sommer for hånda. Der var det en forsker (muligens en antropolog) som reflekterte over hvor mye høyere frekvens vi ser av angst og andre problemer knytta til psykisk helse i vesten enn i resten av verden. At barn forventes å sove hele natta i sin egen seng, gjerne på eget rom, er i stor grad et vestlig fenomen. I mye av verden lever barna langt tettere på sine foreldre. Denne forskeren ønska å forske på om det finnes noen sammenheng mellom mental helse og hvor/hvordan barn sover. Det er forskning som så langt ikke har vært ansett som interessant nok til å finansiere.

Men det finnes tilgjengelig forskning på hva gråt uten tilstrekkelig trøst kan føre til. I oppslaget fra fredag, for eksempel, siteres psykolog Willy Tore Mørch:

Han peker på at barnegråt hos de minste barna alltid er et uttrykk for et behov hos barnet, og at den nyeste forskningen viser at barn mellom 8 måneder og 20 måneder som ikke føler seg hørt, kan utvikle en utrygg tilknytning til foreldrene og at det kan få følger for barnets emosjonelle og språklige utvikling.

– Denne forskningen er relativt ny og har ikke materialisert seg hos helsemyndighetene og praktikerne innenfor barnevern og helsestasjoner ennå. Men nå er det på tide at den gjør det. Jeg mener det er spesielt viktig at undervisningen til helsesøstre og barnevernspedagoger tar dette opp i seg, sier Mørch.

 

Allerede da jeg skrev om søvn i 2009 fant jeg lett tilgjengelig forskning (og jeg er sivilagronom, ikke psykolog eller helseforsker) som indikerte at å gråte alene ikke er heldig for små barn. All den tid Nina Misvær er førstelektor ved Fakultet for helsefag ved Høyskolen i Oslo og Akershus, har jeg vanskelig for å tro at dette er forskning som er ukjent for henne. Kanskje er hennes rolle som gråtekurenes evige forsvarer et resultat av at det er den ekspertrollen mediene er komfortable med å ha henne i? (Sånn a propos forskere og journalister …) Eller velger hun rett og slett å se bort fra denne forskninga?

Deler av Aftenposten-artikkelen får meg til å tro det:

– Det er et medfødt instinkt at det er vanskelig å høre barnet sitt gråte. Derfor synes mange foreldre dette er tøft. Men med hverdagens krav er det viktig for både små og store med tilstrekkelig søvn og best for hele familien at man sover om natten, sier Misvær.

Hun forteller at det finnes mye nyere forskning som viser at småbarnsmødre fikk det bedre med seg selv etter at de fikk hjelp til søvnrutiner.

– Mødre som var deprimerte ble betydelig mindre deprimerte når de fikk søvnhjelp slik at barna sov hele natten. Vi skal ikke undervurdere hvor viktig søvn er for både voksne og barn i det hektiske livet vi lever, sier Misvær.

(Mine uthevinger)

Aha. Hun anerkjenner altså at spedbarnets hjerne ikke i utgangspunktet vet at vi har flytta ut av steinalderens boplasser og ikke lenger lever under naturens press. I stedet lever vi under helt annet press: Presset fra klokka. Hverdagens krav i det hektiske livet vi lever gjør at barnets naturlige rytme blir uakseptabel. Da tilbyr gråtekurer en effektiv måte å tilpasse barnet til kulturen.

Som hesteeier og husdyrfagsutdanna, kjenner jeg at «effektivt» ikke er nok til å overbevise meg om at noe er rett. Det holder ikke å vite om noe virker, jeg vil at vi skal vite litt om hvorfor noe virker. At konsekvent ignorering av atferd fører til ekstinksjon (altså at atferden opphører) er godt kjent behavioristisk kunnskap. Så ja, å ignorerer (eller tilsynelatende ignorere) barnets gråt vil på sikt få barnet til å slutte å gråte om kvelden. Det jeg lurer på, er hva barna lærer av det. Hvis vi kan være trygge på at alle babyer over seks måneder på den måten lærer å bli komfortable i eget selskap og selv finne roen, er jo det vel og bra. Så langt er jeg ikke overbevist. Jeg er redd for at mange barn i stedet lærer å resignere, at gråten ikke opphører fordi ungen trøster seg selv, men fordi det likevel ikke hjelper. Det er ikke en lekse jeg ønsker at mine barn skal lære. Jeg vil være deres base, en de kan søke seg til når de trenger hjelp.

I presentasjonen fra en forelesning Misvær holdt under helsesøsterkongressen 2011, ser vi at det når spedbarn har passert seks måneder oftest er «foreldrenes egen opplevelse som ligger til grunn for om barnet kan sies å ha et søvnproblem». Søvnproblemer defineres videre som at det tar mer enn tretti minutter før barnet sovner om kvelden (etter legging, antar jeg) og/eller to eller flere oppvåkninger om natta. Våkner barnet mer enn tre ganger i løpet av ei natt, er våken mer enn en time per natt og sover mindre enn ni timer i døgnet, er problemet alvorlig.

I en svensk studie med 2 581 barn (6-18 mnd.) hadde 41 %  innsovningsproblemer og 61 % nattoppvåkninger (Sundelin & Thunstrøm 1999)

I en norsk studie med 342 ettåringer hadde 40 % hatt problemer med søvn som hadde vart i to uker eller mer (Misvær 2001)

La meg først si at selvsagt trenger småbarn søvn. Jeg stiller ikke spørsmål ved for eksempel at ni timer søvn per døgn defineres som alt for lite, selv når jeg ikke helt vet hvilken aldersgruppe hun sikter til der. Men, når vi ser at det er foreldrenes opplevelse som ligger til grunn for hva som er et søvnproblem, og deretter at over førti prosent rapporterer om problemer med søvn, da kommer vi til et spennende punkt i Misværs presentasjon:

Søvnproblem (hos friske barn) er et kulturproblem

Barn har et medfødt behov for kontinuerlig kroppskontakt med sin mor, men et slikt levesett passer dårlig inn i vår kultur

Hvis foreldre oppfatter søvnvanskene som et problem – blir barn beviselig tryggere, gladere og lettere å ha med å gjøre når de lærer seg å sove hele natten og foreldrene har det bedre

Altså: Hva som oppfattes som søvnproblemer er subjektivt og kulturbestemt. Når foreldrene ikke lenger opplever at barna har et søvnproblem, blir barna tryggere, gladere og lettere å ha med å gjøre. Jeg klarer ikke å lese ut av dette at den logiske veien å gå er å anbefale gråtekurer til de fleste foreldre. At noe opptrer hos 40% av den ellers friske populasjonen, gjør det fristende å oppfatte det mer som et trekk enn som et problem. Problemet ligger i kulturen, ikke i barna.

5. Hvor vanlig er det at foreldre bruker skrikekurer for å få barna til å sove?

Det er nok den metoden som har vært anbefalt både av erfarne foreldre og på helsestasjoner, og som mange mener fungerer best, så det er nok relativt vanlig. Samtidig er mange sterkt mot det. Det er viktig å understreke at dette ikke anbefales for foreldre som ikke selv ønsker å gjennomføre det.

Selvsagt er det vanlig, når det er og har vært anbefalt ganske lenge. Betyr «vanlig» alltid «riktig»? Hva om vi i stedet kunne bli flinkere til å forberede vordende foreldre, både mødre og fedre, på de store omveltningene som ligger foran oss når et barn kommer inn i livet vårt, slik at sjokket ikke blir så stort? Misvær siterer Morris et al som i 2001 estimerte at gråt og nattevåk i spedbarns tolv første leveuker ga årlige kostnader for National Health Service på £ 65 millioner. Babyer gråter, folkens. Og de våkner om natta. Sånn er det bare. I noen tilfeller, som ved kolikkbabyer, er det ingen tvil om at de gråter så mye og sover så lite at foreldrene har behov for støtte utenfra, men i det store og det hele er det faktisk sånn at vi her i Norge har foreldrepermisjon – betalt sådan – for å ta oss av dette nye, lille menneskets behov. Hvis vi sto bedre rusta til å forstå disse behovene og bakgrunnen for dem, ville kanskje problemfokuset også bli mindre?

Hva hvis vi i stedet for å

tidlig endre foreldres kunnskap og oppfatning av barns søvn ved å fokusere på opplæring om søvnmønster og søvnproblemer.

kan begynne å tidlig endre foreldres kunnskap og oppfatning av barns behov for nærhet og trygghet slik at foreldrene over tid kan skape rutiner som legger til rette for gradvis overgang til innsovning alene? Det er nemlig ikke slik at barn enten har foreldre som alltid setter grenser, eller har foreldre som aldri gjør det, selv om medieoppslagene ofte kan se slik ut. Hvis foreldrene er bedre rusta til å kjenne sine egne grenser og kommunisere disse til omverdenen, står de kanskje også bedre rusta mot depresjoner etter at barnet er født? Bildet av at en normal baby sover fra 19-07 står fortsatt sterkt, min erfaring som mor i samtale med andre foreldre er at mange reagerer med lettelse når de oppdager at vi er mange familier som ikke passer inn i det bildet. Misvær viser til en studie av over 1300 mødre som indikerer at mødre med spedbarn som våkner mye om natten ved seks måneders alder viser flere tegn på depresjon enn mødre som har barn som ikke våkner om natta. Disse mødrene fikk det bedre når de fikk hjelp med rutiner og søvn.

Bedret psykisk helse hos deprimerte mødre som fikk veiledning om hvordan lære barnet bedre søvnvaner: trøste med stadig lengre mellomrom, redusere melkemengde om natten og ev fjerne smokk (Hiscock et al 2007)

Bedret sinnsstemning hos mødrene målt (og bedre søvn hos barna) etter gjennomføring av en halvtimes leggerutineprogram i to uker: bade barnet, massere det og så en stille aktivitet (kose, synge godnattsang) (Mindell et al 2009)

Det er flott. Ingenting er bedre enn at deprimerte mødre får hjelp – at mor er deprimert er hardt både for mor selv og resten av familien. Men: Når jeg leser sitatet som tilskrives Mindell et al, ser jeg for meg en situasjon som har gått fra kaos til kos. Hvis legging har vært en kamp, og familien har fått hjelp til å gjøre leggesituasjonen til en positiv stund, kan det i seg selv gjøre at mor får det bedre. Alle foreldre som har vært på gråten etter at legginga nok en gang har slått krøll på seg kan se at det å mestre legginga på en positiv måte på sikt vil gi økt selvfølelse og trygghet i foreldrerollen, noe som igjen kan gi bedre sinnsstemning.

"In this together" - tagging bak Deichmann

«We are in this together,» en god påminnelse på et overraskende sted

Vi lever i ei tid og en kultur med sterkt individfokus, men … We are in this together. Det er dét jeg vil at skal være essensen i mine barns oppvekst. Ikke at de må klare seg selv så tidlig som mulig. Derfor vil helst unngå at ungene mine må gråte aleine, uten mulighet til å velge å ta i mot trøst.

2 kommentarer

Filed under Skriblerier

Om barn, søvn og luksusvaner

Baby som sover med et bæretøy som teppe

Ei lommeslynge er god å sove både i og under

Foreldre, både de som venter, de nybakte og de som har hatt barn ei stund overøses med velmente råd om søvn. Både dagspressen, foreldremagasinene, tv og radio er fulle av helsepersonell og pedagoger som har satt søvn i småbarnsfamiliene på dagsordenen. Felles for autoritetene som kommer til orde er at de uttaler seg svært tydelig om det de oppfatter som det sunne og normale. Mange tilbyr metoder som, hvis de følges etter boka, skal gi rolige kvelder, harmoniske barn og tilfredse foreldre. Og det er dette jeg protesterer på. Jeg tror dette intense fokuset på normalitet og metoder skaper engstelse heller enn å berolige oss. Vi sammenlikner oss for mye med familiene rundt oss og informasjonen vi har tilgjengelig, og ser problemer selv i sunne situasjoner. Kanskje hadde det vært bedre for totusentallsforeldrene om flere av ekspertene fokuserte på hvor store variasjoner vi ser innenfor det normale?

Ulike familier opplever ulike løsninger som gode. Det er ikke nødvendigvis slik at faste leggetider og barn som sovner aleine ved seks måneder og ei ukes alder er nøkkelen til det gode liv for alle. Nattamming kan for eksempel gjøre det lettere å opprettholde amming selv om mor går ut i jobb. Fra et likestillingsperspektiv synes jeg dette er interessant fordi det øker muligheten for at foreldre som ønsker det kan få ei jevnere fordeling av permisjonstida mellom barnets mor og far uten at amminga blir skadelidende. Fleksibilitet i leggesituasjonen kan gjøre det lettere å reise med små barn. Der rutiner er nødvendig for å få hverdagen til å gå opp for noen familier, kan litt fleksibilitet i døgnrytmen kan gjøre livet enklere for foreldre som jobber turnus eller skift. Og sist, men ikke minst, barna er individer. Jeg tror det å framstille én løsning som den riktige for alle familier er med og skaper mer stress og bekymring rundt søvn, ikke mindre. Kanskje er det største søvnproblemet vi har i dag ikke små barn som våkner om natta, men foreldre som bekymrer seg for mye?

Nina Misvær, Karin Naphaug, Caroline Lorentzen Teigen, Atle Jensen Solbue og Gro Nylander er alle aktører som med jevne mellomrom uttaler seg i medier som norske småbarnsforeldre forholder seg til. Alle har sine tilhengere og sine kritikere, ikke minst er de villige til å kritisere hverandre. Der fødselslege Nylander kan kritiseres for å glorifisere morsrollen og skape forventninger som er vanskelige å leve opp til er helsesøster Misværs problem en behavioristisk tilnærming hvor barnets atferd anbefales regulert uten omsorg for barnets behov. Teigen advarte mot ”skrikekurer» i Aftenposten tidligere i år, men ble raskt imøtegått av Solbue, som hevder at ”barn ikke er porselensdukker”.

Nina Misvær og Karin Naphaug er blant aktørene som har gjort den såkalte ”Ferbermetoden” (også kjent som ”skrikekur”, ”trøstekur” eller ”sovekur”) mer aktuell i den norske småbarnshverdagen. Fra seks måneders alder skal spedbarn i følge disse kunne lære å sovne selv, dette framstilles som svært viktig for barnets selvstendighetsutvikling og for foreldrenes helse og samliv. Ved at barnets gråt ignoreres i tidsintervaller skal barnet lære å finne roen selv og sovne alene. Alle ønsker vi oss vel på sikt trygge barn som er komfortable i sitt eget selskap, men kan vi være sikre på at det er det som er årsaken til at barna sover hele natta? Hvordan vet vi at et barn som trenes til innsoving med varianter av Ferbers metode slutter å protestere fordi han eller hun er komfortabel med å sovne alene, ikke fordi barnet har resignert og konstatert at det allikevel ikke får respons på sine behov? Statistikk kan brukes til så mangt. Noen forskere forteller oss at barn som tidlig har faste rutiner sover bedre om nettene, andre indikerer at tidlig atskillelse kan øke risikoen for angst og stressproblemer seinere i livet. Hvis vi møter barna våre med aksept når de opplever urolige netter som småbarn kan vi kanskje skape et trygt fundament som de tar med seg inn i skoleårene, ungdommen og voksenlivet.

Selvsagt har Atle Jensen Solbue rett når han sier at unger ikke er porselensdokker. Unger er jevnt over små, robuste mennesker som tåler en støyt. Men jammen møter de mange utfordringer også. Småbarnshverdagen er full av små og store gleder og frustrasjoner. I stedet for å se på det å ta seg tid til å sitte og dvele ved sengekanten inntil en trøtt liten kropp er klar for søvnen som en luksus vi ikke har anledning til å skjemme bort ungene våre med kan vi kanskje se på det som en luksus vi kan unne oss. En liten, fortrolig stund etter en lang dag kan være godt for både foreldre og barn. Det er ikke å yte service 24 timer i døgnet, det er å knytte bånd til barn vi skal se vokse opp og til skolebarn, tenåringer, unge voksne og en dag voksne.

Min agenda ikke er å framstille meg selv som enda en autoritet med enda en ideell løsning som passer for nesten alle familier. Derimot har jeg to ønsker. Det første er at dere som uttaler dere med autoritet, og som lyttes til av utallige småbarnsforeldre her i landet, skal være med å gi autoriteten tilbake til foreldrene. Fortell foreldrene at det finnes like mange optimale løsninger som det finnes familier, gi dem trygghet nok til å finne sin egen vei. Det andre er at dere som er foreldre skal ta denne autoriteten tilbake allerede nå. Ikke vent på at ekspertene er klare for å gi den fra seg.

Vil du lese mer?

http://www.sovlillebaby.com/
http://www.barnogsøvn.com/

Emotional Learning in Infants: A Cross-Cultural Examination (Commons og Miller)
Infant Crying and Sleeping in London, Copenhagen and When Parents Adopt a “Proximal” Form of Care (St James-Roberts, Alvarez, Csipke, Abramsky, Goodwin ogSorgenfrei, Pediatrics 2006; 117;e 1146-e1155)
Kangaroo Care Benefits – Neurological and Motor
New Advice on Getting Babies to Sleep – Dr. Ferber Softens Stance On Letting Infants Cry; An Endorsement for Pacifiers (Cherney, Wall Street Journal 2005)
Randomised controlled trial of behavioural infant sleep intervention to improve infant sleep and maternal mood (Hiscock og Wake, BMJ 2002;324;1062)
A Systematic Review of Treatments for Settling Problems and Night Waking in Young Children (Ramchandani, Wiggs, Webb og Stores, BMJ 2000;320:209-213)
Sleeping with the baby

3 kommentarer

Filed under Skriblerier