Tag Archives: Forak

Snart på en hvit hest igjen

Eller. Snart på en flueskimmel, tenker jeg vi sier. Tenk at den unge, gråskimla hårdotten jeg falt så pladask for (og av!) den aller første, kalde dagen i 2001 har rukket å bli så full av røde prikker. Mer enn ti år har gått siden jeg så ham for første gang, snart ti år har gått siden mamma og jeg sto og baksa på Bjerke med en seks års araber som aldeles ikke ville inn på noen hestehenger etter å ha stått i timevis på bilen. Ti år med leietrening, skogsturer, fine sommerdager, krevende logistikk … og ikke minst ti år med fantastiske fôrryttere. Jeg kjøpte hest med hjertet, ikke med hjernen, kort tid før jeg skulle ut på feltarbeidet til Master-oppgaven min. Ei ung jente med drømmer om egen hest ble redninga,  hun tok arbeidet (og faren hennes regningene) mens jeg reiste og skrev.

Hest og ung jente

All horses deserve, at least once in their lives, to be loved by a little girl.

Smått om senn kom jeg i en situasjon hvor jeg kunne ha Forak hjemme, ei tid der både han og jeg koste oss med «pussepiker» fra nabolaget, før vi nok en gang flytta på «bortestall». Da hadde jeg fått Barn#1, og ble etterhvert gravid med #2. Motvillig innså jeg at det ikke var mulig å få både tid og penger til å strekke til. Fine fôrverter vokser ikke på trær, men jeg var heldig. Seint i mai 2007, sto jeg høygravid og så etter transporten som tok Forak avgårde til nye kompiser og nye beiter. Lite ante jeg at det skulle gå fire år før jeg fikk ham hjem igjen – og hvor nære på det skulle være at han ikke kom hjem i det hele tatt. For nesten to år siden begynte han å bli så uvillig til å gå fram, en bøyeprøve avslørte at han var 2,5 grader halt i begge framknær. Da trodde jeg veis ende var nådd, selv hadde jeg jo verken tid, penger eller stallplass … Og hvem vil vel ha noen annens hest når hesten er i stykker? Vel. Foraks fantastiske fôrvert ville. Med kyndig behandling og kjærlig oppfølging kom han jammen i form igjen.

Collage av beitebilder

FornuftigForak blant nye venner

Nå har han altså kommet hjem til meg igjen. Ti år er gått. Den vimsete, usikre seksåringen har blitt en fornuftig og veloppdragen sekstenåring. Den vimsete og skråsikre tjuefireåringen med hestene som eneste store ansvar har blitt en trettifireåring som skal sjonglere familieliv, jobb, studier og hest. Vi får tro at det fremdeles finnes fornuftige fôrryttere der ute.

Men først skal jeg ri selv. Jeg har funnet fram ei ridebukse med nuppete helskinn, ei bukse som har sittet på mange hester. Jeg har funnet fram rideskoa mine. I morra skal jeg sykle de tre kilometerene til stallen, hente fram den gode salen min og ta en tur i skogen før det blir for varmt og insektene blir for plagsomme. En tur i skogen på ryggen av en (nesten) hvit hest.

Gråskimmel og flueskimmel (samme hest)

Mens jeg har fått grå hår har han mista sine.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier