Tag Archives: fra min LiveJournal

Ta stilling til organdonasjon

Stort sett vil vi heller tenke på livet enn på døden, særlig på den brå, uventa døden. Brå død er noe som rammer andre, noe vi ser i overskriftene når vi åpner nettavisene, noe vi hører om. Når brå død rammer ubehagelig nær oss legger vi armene om våre kjære og priser oss lykkelige for at det ikke var oss, ikke denne gangen heller.

Likevel vil jeg oppfordre dere til å gi nettopp den brå, uventa døden noen tanker – tilstrekkelig mange tanker til å ta stilling til spørsmålet om organdonasjon. Hvis døden skulle ramme nettopp deg i morgen, neste uke eller om tre måndeder, hva ønsker du at dine pårørende skal svare hvis de blir spurt om dine organer kan doneres til andre? En donor kan redde flere liv. Vi har alle syv organer å gi bort; hjerte, to lunger, to nyrer, lever og bukspyttkjertel. Dette er et spørsmål det er viktig å ta stilling til mens vi enda lever i vår normale, friske hverdag. Tenk over det. Snakk med dine kjære om det.

Kanskje er det nettopp du som får spørsmålet, en dag der din verden er i ferd med å rase sammen. Kanskje er det nettopp ditt "ja" som kan la et annet menneske bygge opp igjen sin verden. 

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Kvinner i går

Farmora mi er ei flott, sterk dame som jeg har hatt mange gode samtaler med gjennom livet. For ikke lenge siden ringte jeg henne etter en e-postlutvelksling jeg hadde hatt med en bekjent om kvinnesyn og bondekvinners innsats. I løpet av den samtalen kom vi inn på en 8. mars-tale Gomo holdt en gang på åttitallet. I helga fikk jeg lov til å skrive den av.  Den gir et bilde av kvinneliv som er langt fra det de fleste av oss kjenner i dag. Jeg er glad for å ha fått lov til å legge den ut.

Teksten er ført i en muntlig tone, hun kommenterte selv at den ikke er helt korrekt nynorsk. Jeg har valgt å beholde teksten slik hun skrev den. Slik får hennes tone prege teksten, den var jo i utgangspunktet skrevet for å høres, ikke leses.

Kvinner i går eg skal seie litt om.

Dette blir berre små glimt av det som eg har høyrt frå bestemor og mor, og av min eigne opplevingar. Eg har lyst til å sitere eit par vers til å byrja med, dei viser kor forskjellig synet har vore på kara og kvinnfolk. Det er skreve mye om menn og manndom, mindre om kvinnfolka, det som er sagt om dei er at dei skal vera fine og veike. Stefan Frich seier det slik: ”Dei seier at guten skal vera hard, og slipt liksom stålet blanke – det høyrer med til å vera kar, at kvass er både hug og tanke.” Men om gjenta heiter det: ”Dei seier at gjenta skal vera blid og fin og veik som en blome, i viljen mjuk, for meiningar fri, berre venta til friaran koma.” Og det er vel sikkert at gjennom oppdragelsen ha ryssa og vækjå vorte stimulert til å bli forskjellig. Eg kan berre sjå på min eigen oppvekst, eg måtte vera inne og hjelpe til med ryssan kunne vera ute og fri til å leike seg. Når det kom så langt som til utdanning, så va det først og fremst karane som skulle ha det, vi kvinnfolka skulle vel helst vente på å bli gift. Ha dykk forresten lagt merke til det uttrykket ”å bli gift”? Var det et kvinnfolk som ikkje var gift heitte det: ”Korleis er det at ho ikkje er vorte gift,” men var det ein kar så heitte det: ”Kvifor har ikkje han gifta seg?”

No går oss attende til bestemor si tid, og da er oss rundt århundreskiftet. No er det kome ut ei bok som heiter ”Først oppe – sist i seng” – ho er lagt ut her i dag – og der får ein et typisk bilde på korleis det var. Oss vet godt at alt arbeidet va tungvint både inne og i fjøset. Åt fjøset måtte dem ofte bera vatn òg, og at det var kvinnfolka sitt arbeid va det ingen tvil om. Mat og husstell var tungvint, for itt’ å tållå om klævasken, som foregjekk i uteeldhus, og mange va åt elvin og skylte kleda, vinter som sommar. At dem vart utslitt før tida var vel ikkje rart. Meste av kleda laga dei sjølv, dei spann, batt og vov. Har høyrt at dei gjerne skulle spinne ei snelle før dei gjekk i fjøset om morgonen, og gjerne ei om velden etter fjøstid. Så det var nok ingen fritidsproblemer den gongen.

Om sommaren måtte kvinnfolka vera med ute. Var det utmarkslått, så måtte dei sjølsagt opp først for å ha maten ferdig til karana kom opp. Når karane reiste for å slå måtte kvinnfolka først i fjøset og så skunde seg etter for å breie graset, og det var ingen lett jobb. Mot kvelden var det å skunde seg heim for å laga mat, og så ta fjøset etterpå, og da var karane fri. Så spør om kven som har vore dei sterke? Om bestemor var det sagt at om sommaren måtte ho ta med seg ungane og oppvasken utpå garden så karane fekk kvile. Middagskvil var nok ikkje for kvinnfolk. Som ein skjønar så var det ingor hjelp å få av karane inne, dei kunne tvert i mot ikkje skjenke seg så godt som ein kopp kaffe sjølv. (Slike har vel funnest heilt opp til vår tid, i alle fall i min generasjon.) Kvinnfolka ha heller ikkje pengar sjølv, det er sagt dei måtte tigge til seg ein 10-øring når dei skulle på kvinneforening. Karane har forresten gjennom all tida villa gjort narr av dette med kvinneforening. Men på trass av det må ein vel kunne seie at det var kvinnfolka som gjennom Oppdal Sykepleieforening bygde den første sjukeheimen i 1915. Det var karane som var formenn, kvinnfolka arbeidde, laga til basarer og fekk in pengar. Slik har det vore sian òg, og har det ikkje vore for den innsatsen som kvinnfolka her har gjort så har vi vel ikkje havt Oppdal Helsesenter i dag. Eg vil få nemne at Oppdal Sykepleieforening fylte 80 år før det kom ein kvinnelig formann (det var eg). Det tyder vel på at det har vore ein generasjon kvinnfolk som har havt lite tru på seg sjølv, det gamle uttrykket om at ”kvinner skal tie i forsamlingar” har kanskje sitte i.

Forholdet millom kar- og kvinnfolkarbeid forandra seg lite før siste krig. Ei ungkone som kom på ein gard i 20-årom fekk overta stellet av gamle og sjuke i tillegg til mange ungar og alt det andre arbeidet, og enda få kritikk om ikkej alle sengjin va oppreidd ein dag. Og ein må ikkje tru at karane kunne ta seg av ungane, dei sa berre at det gjekk ikkje an å vera banfost når ein skulle arbeide. Tenk det! (Det var det far min som sa.) Attende til dette med fjøsarbeidet  Det var kvinnfolkarbeid fram til siste krig eller kanskje te etter krigen au. Men etter kvart som karane tok te i fjøset så kom mekaniseringa au.

Eg vil nemne ei kjerring med ti born, ho måtte ta sin tørn i fjøset ho òg. Ikkje nok med det, men dei dagane det skulle kinnast smør, var ho oppe og kinna ei vending før ho gikk i fjøset. Og at ho var sist i seng er vel ikkje vanskeleg å tenkje seg, det va mangt et klæplagg som skulle sjåast etter med vask og reparasjon. Og ho hadde inga maskine, måtte vel helst bera vatnet både inn og ut. Mannen som la seg i rett tid kunne ikkje ein gong hjelpe ein unge som trong oppatt, da ropa han på kjerringa. Men der som andre stader vart fjøsarbeidet karabeid da mjølkmaskina kom.

Eg var sjølv budeie på ein par plassar under krigen. På den eine plassen var det fire småe ungar, men inga karhjelp å få korkje ute eller inne. Da var det kome så langt at budeia skulle ha ei frihelg i blant, men mannen kunne ikkje mjølke, så eg måtte vera i fjøset sundagsmorgonen, og da vart frihelga kort. På den andre plassen var vi berre vaksne, men større fjøs. Der var det tri vaksne karar, men ingen hjelpte til i fjøset. I ei vasslaus periode var det budeia som bar inn vatnet.

Litt om helg og helgaarbeid. Det var vanleg at karane gjekk åt kvarandre om søndagane, det var veldig triveleg og sosialt det, men kjerringan var da heime kvar hjå seg og laga mat. Kanskje la dei litt ekstra arbeid i maten nettopp den dagen. Det med å gang åt kvarandre kom mer og mer bort, men at kjerringa va heime og laga mat med mannen var ute på tur, det ha hange ti langt inn i min generasjon. Men eg vil seie det at den generasjonen som eg ha levd med ha opplevd store forandrengå. Eg glømme ikkje tå da eg fekk den første vaskemaskina i 1951, da sa nabokona at ”dei skal ikkje gjera noko kjerringane lenger no”. Til slutt vil eg lesa to små stykker, det eine går på undervurdering av det arbeidet som er gjort heime. Det var ikkje rekna med at ein hadde arbeid før ein tok seg jobb ute. Ein var berre ”hjemmeværende”, og til og med skrive som ”forsørgelsesbyrde” i sjølmeldinga til likninga. Ofte har ein hørt: ”Har du noko arbeid du?” om ein har aldri så mye heime, det er ikkje rekna med.

Heilt til slutt vil eg stille eit spørsmål:
Kva for er det så få kvinnfolk i ledende stillinger enda i dag?

Dagny Skorem

2 kommentarer

Filed under Skriblerier

I’ll be seeing you

Jeg spilte aldri Rickie Lee Jones’ «Pop Pop» for Tante. Men hadde jeg gjort det, tror jeg hun ville likt den. Hva hun syntes om at jeg har blitt så glad i å skrive på engelsk, se det er en annen sak.

whenever I tuck my keffiyeh around my neck, I think
of all you taught me about
politics

In all the old familiar places

whenever I open my Saturday newspaper, I think
of all the cut-outs I’ve received in the mail with
a handwritten comment on them

That this heart of mine embraces

whenever I open a tin of tea, I think
of you, scolding me for keeping tea bags in
the carton they came in
letting the air ruin the flavour

All day through.

traces of your life are scattered
all over mine
your clothes in my wardrobe
your earrings in my ears
your books in my bookshelves

whenever I turn around, unaware

I’ll be seeing you

Legg igjen en kommentar

Filed under Dikt

Om barnemordersken Marie Farrar

Marie Farrar, født i april
umyndig, pregløs, uten foresatte,
rakittisk, ustraffet, tiltalt for barnemord, vil
forklare hvordan hun har foretatt det:
Hun hevder at hun alt i annen måned
gikk til en kone i et kjellerrom.
Hun prøvde få det bort med noen sprøyter.
At det var smertefullt forteller hun oss om.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

 

Hun sier at hun likevel betalte
og så, med snøret liv, drakk sprit som ble
iblandet hele pepperkorn hun malte.
Av dette fikk hun bare diaré.
Da magen svulmet opp skal også dette
ha medført smerter, ved oppvasken i sær.
Hun selv skal jo ha vokst og bedt den tiden
i håpet om at Jesu mor var nær.
Og dere ber jeg om ikke i vrede og falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Det ser ikke ut til at bønnene har nyttet.
Det var da også meget forlangt av Jesu mor.
Hun sier hun ble svimmel ved ottesang og svettet
ved altergang av frykt for syndens spor.
Dog under svangerskapet der hun bodde
holdt hun sin tilstand skjult med hell.
Så var det skjedd da, det som ingen trodde
at hun, så lite fristende, ble fristet selv.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Den dagen sier hun at hun ved sekstiden stod opp
og vasket trapper til det rente
plutselig som kniver gjennom hennes kropp.
Dog klarte hun å skjule smertene hun kjente.
Og hele dagen, da hun hang opp klær
betenkte hun hver ve hun hadde fått
til plutselig hun skjønte: Nå var barnet der.
Sent har hun forstått.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Da hun hadde lagt seg, hentet de henne.
Snø hadde falt, hun tok tøy fra hver snor.
Hun bar til halv tolv. En lang dag tok ende.
Først nå fikk hun tid til i fred å bli mor.
Hun sier hun ble mor så til en sønn
og sønnen var som sønner pleier være.
Men hun var ikke slik som mødre – skjønn
likevel at hun har hatt den ære.
Og jeg ber dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Så la henne få lov til å berette
om sønnen som hun fødte med besvær.
Hun sier hun vil tale ut om dette.
Så ser vi hvordan du og jeg og alle er.
Hun sier hun ble kvalm, syk og forlatt
og visste knapt nok hva som skulle skje.
Hun ville ikke skrike siden det var natt.
Med største møye klarte hun å unngå det.
Og jeg ber dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Hun sier at hun så med all sin makt
da kammerset var kaldt og uoppvarmet
gikk ut på do, og der, har hun sagt
satt hun noen timer, så kom barnet.
Hun vet ikke hvordan det var til slutt
for stiv og sanseløs og nærmest død
var hun av kulde og holdt knapt sin gutt
for der på utedoet slår det støtt inn snø.
og jeg ber dere ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Så mellom kammerset og toalett
– før det skjedde ingenting – ble hun så sint
påstår hun, for barnet tok med ett
til å skrike så hun slo det blindt
med begge knyttnever til det forstummet.
Deretter skal hun etter hva hun forteller
ha lagt det døde barnet hos seg inn på rommet
og siden ned i husets vaskekjeller.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Marie Farrar, født i april
død i Meissen Kretsfengsel, ugift mor.
Skyldig i barnemord, og feil som vil
oppstå hos alle kreaturer på jord.
Hør, dere som får barn på hvite laken
og blir velsignet av et svangert skjød:
Døm ikke alt for hardt en svak en.
Hun syndet stort, men stor ble hennes nød.
Derfor ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.      

                   Bertolt Brecht, til norsk ved Georg Johannesen


Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Om barn, søvn og luksusvaner

Baby som sover med et bæretøy som teppe

Ei lommeslynge er god å sove både i og under

Foreldre, både de som venter, de nybakte og de som har hatt barn ei stund overøses med velmente råd om søvn. Både dagspressen, foreldremagasinene, tv og radio er fulle av helsepersonell og pedagoger som har satt søvn i småbarnsfamiliene på dagsordenen. Felles for autoritetene som kommer til orde er at de uttaler seg svært tydelig om det de oppfatter som det sunne og normale. Mange tilbyr metoder som, hvis de følges etter boka, skal gi rolige kvelder, harmoniske barn og tilfredse foreldre. Og det er dette jeg protesterer på. Jeg tror dette intense fokuset på normalitet og metoder skaper engstelse heller enn å berolige oss. Vi sammenlikner oss for mye med familiene rundt oss og informasjonen vi har tilgjengelig, og ser problemer selv i sunne situasjoner. Kanskje hadde det vært bedre for totusentallsforeldrene om flere av ekspertene fokuserte på hvor store variasjoner vi ser innenfor det normale?

Ulike familier opplever ulike løsninger som gode. Det er ikke nødvendigvis slik at faste leggetider og barn som sovner aleine ved seks måneder og ei ukes alder er nøkkelen til det gode liv for alle. Nattamming kan for eksempel gjøre det lettere å opprettholde amming selv om mor går ut i jobb. Fra et likestillingsperspektiv synes jeg dette er interessant fordi det øker muligheten for at foreldre som ønsker det kan få ei jevnere fordeling av permisjonstida mellom barnets mor og far uten at amminga blir skadelidende. Fleksibilitet i leggesituasjonen kan gjøre det lettere å reise med små barn. Der rutiner er nødvendig for å få hverdagen til å gå opp for noen familier, kan litt fleksibilitet i døgnrytmen kan gjøre livet enklere for foreldre som jobber turnus eller skift. Og sist, men ikke minst, barna er individer. Jeg tror det å framstille én løsning som den riktige for alle familier er med og skaper mer stress og bekymring rundt søvn, ikke mindre. Kanskje er det største søvnproblemet vi har i dag ikke små barn som våkner om natta, men foreldre som bekymrer seg for mye?

Nina Misvær, Karin Naphaug, Caroline Lorentzen Teigen, Atle Jensen Solbue og Gro Nylander er alle aktører som med jevne mellomrom uttaler seg i medier som norske småbarnsforeldre forholder seg til. Alle har sine tilhengere og sine kritikere, ikke minst er de villige til å kritisere hverandre. Der fødselslege Nylander kan kritiseres for å glorifisere morsrollen og skape forventninger som er vanskelige å leve opp til er helsesøster Misværs problem en behavioristisk tilnærming hvor barnets atferd anbefales regulert uten omsorg for barnets behov. Teigen advarte mot ”skrikekurer» i Aftenposten tidligere i år, men ble raskt imøtegått av Solbue, som hevder at ”barn ikke er porselensdukker”.

Nina Misvær og Karin Naphaug er blant aktørene som har gjort den såkalte ”Ferbermetoden” (også kjent som ”skrikekur”, ”trøstekur” eller ”sovekur”) mer aktuell i den norske småbarnshverdagen. Fra seks måneders alder skal spedbarn i følge disse kunne lære å sovne selv, dette framstilles som svært viktig for barnets selvstendighetsutvikling og for foreldrenes helse og samliv. Ved at barnets gråt ignoreres i tidsintervaller skal barnet lære å finne roen selv og sovne alene. Alle ønsker vi oss vel på sikt trygge barn som er komfortable i sitt eget selskap, men kan vi være sikre på at det er det som er årsaken til at barna sover hele natta? Hvordan vet vi at et barn som trenes til innsoving med varianter av Ferbers metode slutter å protestere fordi han eller hun er komfortabel med å sovne alene, ikke fordi barnet har resignert og konstatert at det allikevel ikke får respons på sine behov? Statistikk kan brukes til så mangt. Noen forskere forteller oss at barn som tidlig har faste rutiner sover bedre om nettene, andre indikerer at tidlig atskillelse kan øke risikoen for angst og stressproblemer seinere i livet. Hvis vi møter barna våre med aksept når de opplever urolige netter som småbarn kan vi kanskje skape et trygt fundament som de tar med seg inn i skoleårene, ungdommen og voksenlivet.

Selvsagt har Atle Jensen Solbue rett når han sier at unger ikke er porselensdokker. Unger er jevnt over små, robuste mennesker som tåler en støyt. Men jammen møter de mange utfordringer også. Småbarnshverdagen er full av små og store gleder og frustrasjoner. I stedet for å se på det å ta seg tid til å sitte og dvele ved sengekanten inntil en trøtt liten kropp er klar for søvnen som en luksus vi ikke har anledning til å skjemme bort ungene våre med kan vi kanskje se på det som en luksus vi kan unne oss. En liten, fortrolig stund etter en lang dag kan være godt for både foreldre og barn. Det er ikke å yte service 24 timer i døgnet, det er å knytte bånd til barn vi skal se vokse opp og til skolebarn, tenåringer, unge voksne og en dag voksne.

Min agenda ikke er å framstille meg selv som enda en autoritet med enda en ideell løsning som passer for nesten alle familier. Derimot har jeg to ønsker. Det første er at dere som uttaler dere med autoritet, og som lyttes til av utallige småbarnsforeldre her i landet, skal være med å gi autoriteten tilbake til foreldrene. Fortell foreldrene at det finnes like mange optimale løsninger som det finnes familier, gi dem trygghet nok til å finne sin egen vei. Det andre er at dere som er foreldre skal ta denne autoriteten tilbake allerede nå. Ikke vent på at ekspertene er klare for å gi den fra seg.

Vil du lese mer?

http://www.sovlillebaby.com/
http://www.barnogsøvn.com/

Emotional Learning in Infants: A Cross-Cultural Examination (Commons og Miller)
Infant Crying and Sleeping in London, Copenhagen and When Parents Adopt a “Proximal” Form of Care (St James-Roberts, Alvarez, Csipke, Abramsky, Goodwin ogSorgenfrei, Pediatrics 2006; 117;e 1146-e1155)
Kangaroo Care Benefits – Neurological and Motor
New Advice on Getting Babies to Sleep – Dr. Ferber Softens Stance On Letting Infants Cry; An Endorsement for Pacifiers (Cherney, Wall Street Journal 2005)
Randomised controlled trial of behavioural infant sleep intervention to improve infant sleep and maternal mood (Hiscock og Wake, BMJ 2002;324;1062)
A Systematic Review of Treatments for Settling Problems and Night Waking in Young Children (Ramchandani, Wiggs, Webb og Stores, BMJ 2000;320:209-213)
Sleeping with the baby

3 kommentarer

Filed under Skriblerier

Jaja, noen synes visst at jeg er ekkel

for det andre: min personlige mening er at man ammer en unge mens den er baby. etter fylte ett år er ikke ungen en baby lenger. å amme barnet lenger enn dette opplever jeg som ganske ekkelt, og det er så visst ikke noe jeg har lyst til å se offentlig
(…)
og en annen ting. hvordan funker ting i sexlivet deres? først skal du fungere som matfat for ungen, og så er det mannens tur? eller er puppene off limit for ham i de årene du velger å amme? tanken på at en voksen mann ligger og nyter brystmelk som en del av sexen er ihvertfall for meg ganske ubehagelig.

(signert Anti-amming jenta)

Joda. Jeg visste allerede før jeg stilte opp til Magasinet-saken "For store til å bli ammet?" at langtidsamming er et tildels kontroversielt tema. Likevel har jeg latt meg overraske av karakteristikkene enkelte internettdebattanter har slengt ut av seg i dagene som har gått etter at artikkelen sto på trykk.

 

Nei, dette er nok heller snakk om mødre som har en psykologisk avhengighet av den nærheten de føler ved å amme sine barn, og derfor tvinger på barna morsmelk for sin egen tilfredsstillelse ført og fremst. Så bruker de bare det at "barna vil ha" som en unnskyldning for sin egen forvridning og vrangforestillinger, og som berettigelse for sin egen nytelsesopplevelse som de ikke klarer seg uten.

Og at barna visstnok ikke tar skade av dette, tror jeg heller ingenting på. De utvikler avhengighet av både ammingen og nærheten til moren, og løsrivelsesprosessen som burde foregå og starte allerede i ettårsalderen, og den selvrealiseringen som burde foregå om at de er en egen person, og ikke en direkte forlengelse av sin mor, får ikke skje naturlig.

Alt dette kan nok få store konsekvenser for barna senere i livet, både ved at de blir mindre selvstendige og at de ikke klarer seg på egenhånd uten mor, både i skolealder, ungdomsalder og som voksen senere i livet.
(signert ”K J”)

Perverst? Ja selvsagt er det perverst når barnet kommer tuslende og vil ha trøst og ber om å få pupp!
(signert ”greta”)

Kvalmt,ikke noe pupp etter at du står på beina.Unger som går og suger pupp?neifyfaen,spar meg.
(signert ”mann“)

For å være helt ærlig, jeg er selv mamma til en gutt på 3 år. Å amme etter at barnet er 1 år begynner å bli ekkelt. Å se mødre amme barn på 2-3år, ja da lurer jeg på hvilket problem moren har som ikke klarer å la være. Kos og kjærlighet kan gis på mange andre måter enn å suge på pupp. Æsjjj …
(signert ”anonym”)

Barnet trenger ikke ammes lengre etter når det er blitt introdusert for Tine melk og grovbrød med leverpostei…;)
(signert, ”anonym”)

Bare hold dere unna restauranter,12 mnd med amming er nok,kos? se til hælvete og kom dere på jobb,men dere var vel smarte nok til å pule en som har råd til å la dere gå hjemme å leke melkeku
(signert ”mann”)

Jeg er oppriktig overraska over at noen bruker så mye energi på å irritere seg over noe så enkelt og grunnleggende som amming. En del av kommentarer posta i debatten etter artikkelen i ”Magasinet” og under blogginnleggene som tar opp artikkelen er så outrerte at jeg ikke vet om jeg skal le eller grine. Langtidsamming er i følge disse kvalmt, perverst, til hinder for et sunt seksualliv og noe mødre gjør for sin egen skyld. Det kan visstnok få "store konsekvenser for barna senere i livet både ved at de blir mindre selvstendige og at de ikke klarer seg på egenhånd uten mor senere i livet".  Interessant. Riktignok er ikke jeg antropolog eller har annen fagkunnskap om dette, men jeg har så visst ikke inntrykk av at for sterk morsbinding er et gjennomgående problem i så mange og ulike land som Nepal, Bangladesh, India, Sri Lanka, Iran, Kenya og Bolivia. I verden som helhet ammes halvparten av barna fremdeles når de runder to år. Hvis dette var så perverst og forferdelig som en del av de ivrige skribentene – mange av dem riktig så anonyme – vil jeg anta at antallet mødre som valgte å amme utover både et og to år hadde vært lavere.

Kanskje handler dette mye om en manglende forståelse for biologi. Flere av formuleringene vitner om at innleggeren først og fremst oppfatter brystenes funksjon som seksuell. Har vi glemt at vi er pattedyr? Små mennesker er laga for å drikke menneskemelk, akkurat som at sauene, kyrne og hundene har melk godt tilpassa sine avkom. Hvor galt kan det da være å la avkommene få tilgang på denne melka?

Veldig galt, åpenbart. ”Æsj,” er tydeligvis den første reaksjonen mange har når de hører om at barn ammes når de ikke lenger kan kategoriseres som spedbarn. Vel. Jeg har også mange refleksreaksjoner som vitner om liten innsikt i det aktuelle spørsmålet. Ofte opplever jeg at magefølelsen min er å avvise dette nye og fremmede (eller svært gammeldagse) jeg blir oppmerksom på at noen gjør. De har jo valgt annerledes enn jeg! Hvis mine valg er riktige, da må deres være feil. Eller? Eller. Definitivt eller. Jeg forsøker å ta meg selv i nakken og være rede til å møte møte andre menneskers valg med en vennlig tanke om "hvorfor det?" heller enn et stramt "hvorfor gjør hun ikke som meg?". Det blir så mye lettere å være menneske da.
 

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Barn, familie og barnehage

Flere aktører i samfunnsdebatten ser ut til å ha klare svar på dette spørsmålet alle foreldre spør seg i blant når vi legger puslespillet som skaper hverdagen: Hva er best for ungene?. Noen synes det er å være hjemme med mor lengst mulig, noen er opptatt av at ungene skal få lov til å gå i barnehage og andre igjen er opptatt av hva som er for mange, for få eller akkurat passe mange organiserte fritidsaktiviteter i løpet av ei uke, en måned eller ei ungdomstid. Fellesnevneren for mange er at de er overraskende skråsikre. De har lest en rapport eller to, gjort seg noen erfaringer med egne unger og titta litt på naboenes slabbedasker og prakteksemplarer, og deretter har de trukket sine bastante konklusjoner.

Akkurat nå er jeg småbarnsmor selv, og jeg må si jeg lar jeg meg overraske over hvor polarisert barnehagedebatten er. Overveldende mange av de som uttaler seg virker så sikre i sin sak. Barnehage for ettåringer er enten et fantastisk tilbud eller en katastrofe, avhengig av hvem du spør. Hvor blir det av forståelsen for at ungene, foreldrene, nærmiljøet og ressurspersonene rundt varierer fra familie til familie? Vi kan selvsagt enes om en del prinsipper. Barn trenger nærhet, stimuli, trygghet og stabile voksenpersoner rundt seg. Men hvordan disse behovene tilfredsstilles i det enkelte nærmiljø, den enkelte familie og for det enkelte barn kan variere. Hvis familien ønsker en løsning der ungene kan være hjemme med far eller mor i småbarnsåra, og dette er økonomisk gjennomførbart, så er det en fin løsning for dem. Hvis begge foreldrene derimot trives bedre med å jobbe utenfor hjemmet, ja så gjør gode barnehageplasser at det kan være en like fin løsning det også.

Som så mange andre småbarnsmødre kjenner jeg også på den dårlige samvittigheten i blant. Jobber jeg på bekostning av ungene mine? Hjertet svarer av og til ”ja”. Men hjernen forteller meg at det ikke er tilfelle. Jeg er ei kvinne som trenger et voksennettverk rundt meg. Jeg trenger å gjøre en del av ”mine greier” for å trives. Hvis jeg skulle gått hjemme på fulltid ville jeg ikke blitt ei rundstykkebakende, fiskesløyende, trehyttebyggende mor som alltid lagde høstbilder, perlekjeder og brødfjøler med dem på regnværsdager. Niks. Etter to permisjonsperioder vet jeg at jeg storkoser meg i begynnelsen, men etter hvert som månedene går begynner tålmodigheten å bli tynnslitt. Da bjeffer jeg til ungene for den minste ting, og gleder meg til hver gang de sovner. Det er på tide å komme tilbake til voksenhverdagen igjen.

Vi har valgt en løsning der ungene går i barnehage fire dager i uka og er hjemme med far hver onsdag. Det passer oss godt. Vår to sønner fikk plass i en stabil familiebarnehage hvor de har et godt forhold til både staben og de andre ungene. Det er ikke synd på mine barn fordi de går i barnehagen. Men jeg synes heller ikke synd på barn som blomstrer hjemme med en motivert hjemmeforelder.

Kan vi ikke gi hverandre rom til å finne vår egen foreldrerolle i stedet for å sitte på hver vår tue og forsvare våre valg som det eneste rette? Det er krevende å være foreldre. Det har det alltid vært. Er det nødvendig å gjøre det vanskeligere for hverandre ved å rakke ned på hverandres valg?

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Med ansiktet mot golvet

I en norsk by nær meg var jeg for ikke lenge siden vitne til en episode jeg skulle ønske vi kunne vært foruten. Jeg gikk forbi en matbutikk inne på et senter da jeg hørte en kvinnestemme som protesterte høyt og usammenhengende. Siden jeg er mer nysgjerrig enn jeg liker å innrømme gikk jeg mot den vesle gruppa med tilskuere som hadde samla seg, og fikk se to vektere holde ei kvinne nede. Hun lå med ansiktet ned mot golvet, en holdt hendene henne bakpå ryggen hennes mens den andre pressa leggene hennes ned mot golvet. En tredje vekter gikk litt til og fra, og holdt publikum på avstand. Politiet var åpenbart kontakta. Etter å ha gjort meg et par små ærend innom nærliggende butikker gikk jeg bort igjen. Jeg søkte kontakt med ham og spurte om det virkelig var nødvendig å holde et menneske nede så lenge. ”Hvis vi ikke ønsker å bli bitt og sparka så,” var svaret. Politiet var tilkalt, såpass hadde jeg hørt av radiokommunikasjonen deres. Jeg greide ikke å føle meg særlig beroliga av svaret, og bestemte meg for å henge rundt til politiet kom.

Hun lå allerede nede da jeg kom, så hun må nok ha ligget slik i alle fall i ti minutters tid før politiet var på plass. Ti minutter kan være over på et øyeblikk eller vare uendelig lenge. Kvinna virka utilregnelig, det så jeg da politiet førte henne bort. Kanskje var hun psykotisk eller påvirka av narkotika – jeg vet ikke og jeg har ingenting med å spekulere i det. Jeg vet ikke hvorfor hun var der, jeg vet ikke hva som var grunnen til at vekterne grep inn i første omgang, og jeg skal ikke forsøke å vurdere om det var nødvendig eller ikke. Men jeg sitter igjen med ei rekke spørsmål og følelser etter dette.

Var det ingen annen måte å håndtere situasjonen på? Å bli holdt nede på den måten er skremmende og nedverdigende selv for en person som har psyken i orden. I uka som har gått har jeg tenkt tilbake på en episode som ligger mer enn halvannet tiår tilbake i tid. Jeg var ei tenåringsjente på hyttetur sammen med andre tenåringsjenter, jenter jeg kjente å stolte på. Plutselig bestemte ei seg for at jeg skulle bindes fast og kiles. Den dag i dag kan jeg kjenne avmektigheten, raseriet og hjelpeløsheten i kroppen, og innser at dette er en av få opplevelser jeg aldri helt har greid å tilgi selv om jeg er klar over at det aldri var vondt ment. Kvinna på golvet var ikke så heldig. Hun var nok ikke særlig trygg på at det ikke var vondt ment der hun lå og vred seg mens hun hylte og ropte skjellsord. Jeg skjønner jo at vekterne ikke greip inn uten grunn, men likevel: Alle fortjener å bli behandla så respektfullt som en gitt situasjon tillater.
Ble hun det? Var dette så respektfullt som situasjonen tillot? Jeg ble nysgjerrig på hva slags oppfølging vekterne får etter et slikt tilfelle. Det må jo – eller bør i alle fall – ha vært en ubehagelig opplevelse også for dem, en sak som fortjener en gjennomgang etterpå. Dette undra jeg meg såpass over at jeg sendte en e-post til det aktuelle vekterselskapet.

Og jeg fikk svar. Et ganske kort, tydelig svar som jeg mottok med blanda følelser. Først ble jeg glad for å i det hele tatt ha fått svar, og til og med et mer detaljert svar enn jeg på noen måte hadde venta meg. Deretter ble jeg overraska over de samme detaljene. For er det virkelig vanlig kotyme å sitere vaktloggen direkte i en e-post til publikum? ”Gal dame som slåss mot volla jenter.” Trengte jeg å vite hvordan de karakteriserer kvinna og jentene seg i mellom? Trenger de i det hele tatt å karakterisere kvinna og jentene på den måten? Kanskje skulle de både sagt og skrevet: ”Dame som slåss mot jenter.” I e-posten ble det kommentert at rapporten var lite utfyllende og at dette skulle tas opp med vekterne. Det er bra, jeg er overbevist om at både den enkelte vekter og kulturen internt i selskapet har godt av en diskusjon i kjølvannet av slike situasjoner.

Deretter ble saken utbrodert litt for meg. Jeg fikk både vite at det dreier seg om en person som gjentatte ganger har vært voldelig og skapt uro, og hvilket kallenavn de har på henne internt. Videre fikk jeg en temmelig lettvinn karakteristikk av hennes psykiske helse.

E-posten konkluderte med følgende: ”Vektere kan ikke ta stilling til at vedkommende er psykiatrisk pasient når hun går til angrep på andre, håndjern ble påført i nødverge og er tydelig den beste løsningen for å forhindre skader på vedkommende selv og\eller publikum og vektere.”

Jeg forstår det. Men jeg spør fremdeles meg selv om hun ble behandla så respektfullt som situasjonen tillot.

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

”Hva skal vi med barn?” Et antibarnehagekorstog

Simen Tveitereid har åpenbart pløyd igjennom svært mye fagstoff før han skrev ”Hva skal vi med barn?” og viser til mye spennende forskning både innen biologien, psykologien og sosiologien. Han lufter også mange tanker om barns plass i samfunnet i dag som er vel verd både tid og refleksjon. Med så mye interessant stoff er det synd at boka skjemmes av en gjennomgående nedlatende tone. ”Høyt hevet over folket,” skriver han om seg selv, ”snart like ufyselig som Steinar Lem.” Egentlig er det kanskje overflødig å skrive så mye mer om boka. Jeg kan jo bare bekrefte at det er slik jeg opplever den.

Det er jo ingen hemmelighet for de som kjenner meg at jeg har båret ungene mine mye, amma lenge og har stor sansen for mange av Jesper Juuls skriverier. Riktignok bor jeg ikke på urbane St. Hanshaugen, like fullt følte jeg meg tilstrekkelig harselert med til å bli irritert da jeg fant følgende allerede på side 17: ”The Attachment theory ble presentert første gang av John Bowlby i den Britiske Psykoanalytiske foreningen i 1957, og er i følge Wikipedia den dominerende teorien i dag i studier av spedbarns oppførsel.  Og siste mote på St. Hanshaugen i 2008!  Ikke at foreldrene leser Bowlby, men bøker om [I]attachment parenting[/I] leses flittig i et visst segment av småbarnsforeldre. I dag står det ikke særlig høyt i kurs å overlate babyer særlig lenge til seg selv. Plassere dem i lekegrinda en times tid mens pappa surfer litt på nettet, uhu, på grensen til omsorgssvikt … Ikke dulle for mye med ungen, la dem få skrike fra seg litt, bra for lungene – slikt er det bare besteforeldre som kan finne på å si i dag.

I den bevisste middelklassen er det bæring og konstant øyekontakt som gjelder, bæring i seler som i Afrika, bæring til skuldrene verker. For hvorfor gråter spedbarn i Afrika så lite?”

Forfatteren har åpenbart lest mye tilknytningsteori og er opptatt av å formidle betydningen av at barna får utvikle trygg tilknytning til sin(e) omsorgspersoner. Det burde jo glede meg, siden jeg er opptatt av det samme. Dessverre er han så krass i tonen at han har vanskelig for å nå fram, dårlig samvittighet gir sjelden grobunn for refleksjon.

En av tingene som irriterer meg er hvordan han med selvfølgelighet forteller om studier gjort på små barn i barnepassituasjon andre steder i verden og i stor grad overfører disse studieresultatene til norske forhold. Noen steder skriver han at det er vanskelig å sammenlikne på denne måten fordi forholdene er så ulike her og ”der” – men han gjør det jo likevel. Og jeg føler at det i stor grad er ”skrekkbildene” han da tar fram. Han framhever mangel på personlig omsorg, utrygghet på grunn av atskillelse og barn som står og gråter ved barnehagegjerdene. De positive aspektene som forskerne også har påvist avfeier han i stor grad ved å påpeke at det er gammel forskning eller at ungene får med seg de positive sidene også hvis de begynner når de er tre år.

Samtidig som han er ekstremt kritisk til barnehage, han trekker nesten utelukkende fram skrekkerfaringer fra småbarnsavdelingene, skaper han et gullkantet bilde av barneparker og dagmammaer. Mediefokuset vi har sett på dårlige dagmammaer virker det som han oppfatter som enslige negative erfaringer som har fått urettmessig stor mediedekning. Denne ubalansen i presentasjon synes jeg er dårlig journalistikk. Selvsagt er det bedre å passes av en god dagmamma enn å gå i en dårlig barnehage, men det finnes faktisk barnehager som tar svært godt vare på de minste også. Mine to sønner går i en av dem. Jeg har vært der mye, av og til spiser jeg frokost der med ungene, av og til henger vi rundt tre kvarters tid fra jeg kommer for å hente til vi drar hjem. En – 1 – gang har jeg opplevd noe jeg reagerte udelt negativt på, det tok jeg opp og fikk en tilfredsstillende respons. Barnehagen har tre fast ansatte, og én fast vikar. Det er noe annet enn den stadige strømmen av umotiverte, svenske vikarbyråvikarer som Tveitereid beskriver at barnehagene er bemannet med.

På et punkt er jeg udelt enig med Tveitereid: Han kritiserer kunnskapsfokuset i og rundt barnehagen. ”Norske foreldre har vært mest opptatt av at barnehagebarn skal få leke med andre barn, få omsorg og trygghet fra voksne, få være ute i naturen og lære seg å omgås andre.” (side 118) Dette er verdier som nå ser ut til å skyves til side til ære for kunnskap og pedagogisk opplegg. Skal jeg være ærlig, så er jeg ikke så opptatt av barnehagen som en kunnskapsarena, jeg. Når min eldste kommer hjem og synger ”Mikkel Rev” er det gleden hans jeg fryder meg over, ikke tanken på at dette kan gjøre det lettere for ham å lære å lese seinere. Å lære ham å lese tidlig skal jeg da alltids klare, dersom det er så viktig. Å tilby ham ei hel gruppe barn å leke med er vanskeligere.

Karriere er ikke alt. Det har han fullstendig rett i. Likevel tror jeg Tveitereid, med sitt solide fundament som journalist, undervurderer hindrene noen – kanskje særlig kvinnene – kan møte hvis de velger å stå helt utenfor arbeidslivet en lengre periode. De fleste av oss kan helt sikkert klare oss på lavere inntekt ei stund, men menneskene som er ansvarlige for å kalle inn til jobbintervjuer lar seg sjelden imponere over at en jobbsøker har vært lenge hjemme med barn. Det er synd, det bør endre seg, men foreløpig er det et faktum. Jeg har selv erfart at det å velge å gjøre noe annet enn det jeg egentlig er utdanna til i en periode etter at jeg var ferdigstudert har gjort det vanskelig å komme inn på det samme arbeidsmarkedet som medstudentene mine har etablert seg i. Akademiske fag går ut på dato.

Dessuten er det ikke alle som uten videre kan trekke seg tilbake fra arbeidslivet og trives. Jeg vet med meg selv at jeg ikke var noen mønstermamma på slutten av mine to permisjoner. Der vi bor kjenner jeg ingen som er hjemme med barn. Det innebærer at det ikke er noen voksne som en voksen hjemmeværende kan treffe på dagtid og lufte tanker og erfaringer med, og heller ingen unger som det ville vært naturlig å treffe for å leke med. Jeg vet med meg selv at det å være hjemmeværende der vi bor nå ville gjort meg så utsulta på voksenkontakt at jeg absolutt ikke kunne vært den forelderen jeg ønsker å være. Å være hjemme med en opplagt, oppvakt forelder som trives er helt sikkert fint, men det er ikke alltid en mulighet.

Jeg tror Simen Tveitereid ville hatt en mye større positiv innflytelse dersom han hadde valgt å fokusere på mulighetene til færre og kortere dager i bedre barnehager i stedet for å legge ut på et antibarnehagekorstog.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker, Skriblerier