Tag Archives: håndarbeid

En gutt. Hvite hester. Ei symaskin.

Etter en lang periode der den trofaste symaskina mamma og pappa kjøpte det året jeg ble født har stått under en haug med rot jeg skal rydde i «en dag jeg har god tid» og der lysta til å sy ikke har vært stor nok til å sprenge seg forbi hverdagslig tiltaksløshet, fikk ungene mine tent skapergnisten (noen flere som har den ikke særlig gode LEGO-filmen om «Clutch Powers»?) min igjen. Unger sliter som kjent klær, og utpå vårvinteren ble jeg sittende flere kvelder med stoppenål og slitt ulltøy. Jeg går en tendens til å skyve sånt småarbeid foran meg, men når jeg først setter i gang blir jeg alltid slått av hvor *rett* det føles å bøte tøy. Når jeg sitter i sofaen, gjerne med en kopp te og musikk jeg liker, mens jeg stopper ermet på ei ulltrøye fra i fjor kjenner jeg arven fra kvinnene som har gått før meg.

I og med at vi er heldige og kan arve en del klær, hender det buksene til gutta boys er småslitt på knærne allerede før de begynner å krabbe på kne i grusen med dem. Her om dagen kom yngstemann med ei joggebukse som han er tredje, om ikke fjerde, bruker av, og som jeg vurderte å kassere allerede da eldstemann vokste ut av den. Det ene buksekneet har lenge vært mer hull enn stoff. Den har nå likevel blitt liggende da, som et kriseplagg til bruk når det meste annet er vått. Han viste fram buksa og sa, med absolutt tiltro: «Mamma’n min kan reparere den.» At ungene ønsker at klær skal repareres, er jeg så glad for at jeg prioriterte å få symaskina fram fra glemselen. En kveld i forrige uke fikk ungene gi maskina en innvendig omgang med kost og symaskinolje, og i helga fikk buksa en stor lapp på kneet. Guttungen fikk velge lapp selv, og plukka ut et gammelt stoff med slott, riddere og hvite hester.

Hjemmesydde mapper og et glimt av nåleputa

Det stoffet hadde jeg i hatt liggende lenge, uten helt å finne ut hva jeg skulle bruke det til, det kom i hus etter en bytterunde på et forum en gang. Jo mer jeg så på det, desto bedre humør ble jeg i, så mens jeg først satt der sydde jeg like godt noe jeg har savna lenge: Ei stor nålepute. Og da var jeg i gang. Det er gøy å sy, særlig sånne små ting som gir synlige resultater med en gang. Instant gratification er tingen! Plutselig ville jeg sy mer. Den siste uka har bøkene til Amanda Blake Soule og Amy Karol fått litt luft mellom sidene igjen, og jeg hadde flere ganger titta på «Artsy Clutch» i «Bend the Rules Sewing». Inspirert av denne endte jeg med å sy en «Horsy Clutch»av det fargerike stoffet, med plass til lommebok, mobil og Moleskine-kalenderen min. Ikke bare har mappa riddere på hvite hester utenpå, fôret er også «hestete» – det er en bit av et gammelt dynetrekk med hestemotiver. Det eneste problemet med denne mappa var at fireåringen sa: «Den er min.» Det kunne jeg egentlig leve helt greit med, for jeg visste at jeg hadde stoff nok til å sy enda en, og lar meg lett sjarmere av at ungene liker hester. Vips, så ble det enda ei mappe. Den har jeg beholdt selv – enn så lenge.

Da jeg skulle finne knapper, var jeg oppe i knappeskuffen og lette etter gamle skatter. Knappeskuffen er i seg selv en skatt. Det er en skuff i en minikommode (en IKEA FIRA, for dere som er interessert i denslags) jeg arva etter Tante, og i den finnes gamle og nye knapper i skjønn forening. Det er knapper etter mormor, knapper fra Gomo, knapper jeg har kjøpt fordi de var fine selv om jeg ikke ante hva jeg skulle bruke dem til og knapper jeg ikke har hatt hjerte til å kaste selv om plaggene de hang på var utslitt. De to mappene endte med knapper som, hvis jeg ikke husker feil, kommer fra henholdsvis mormor og Gomo. Den ene tror jeg har vært reserveknapp til ei kåpe, den andre hadde en liten trådrest som viste at den i sin tid har hengt på noe annet. Så da er jeg tilbake til det som inspirerte meg til å ta opp håndarbeidet igjen: Arven fra alle kvinnene som har gått før oss.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat, Skriblerier