Tag Archives: hest

Hestejenter: Framtidige ledere eller sexobjekter?

I fjor på disse tider klarte undertøysbutikken Reimers å få ganske mye oppmerksomhet fra kvinner som driver med hest. Oppmerksomheten var ikke utprega positiv, forfatteren og ridelæreren Berit Bertling ble blant annet intervjuet i Adressa der hun gjorde det gnistrende klart hvorfor så mange kvinner som driver med hest ble provosert over måten forslitte klisjeer ble brukt til å selge undertøy:

– Det er jenter ned i 6-7-års alderen som driver med hest. Vi trenger ikke dette evige fokuset på pisk, ridestøvler og sporer. Og den kleine «hø hø…liker du å ri»-humoren. Vi er møkk lei av det. Det virker som om Reimers har gjort et forsøk på å fornye seg siden den gang bestemor kjøpte trusene sine der, men dette er bare helt 50-talls, sier Bertling.

Nå er det lenge siden sist jeg var i Trondheim, men jeg kan vel anta at hesteutstyr fra Horze ikke markedsfører undertøy der nå. Horze selv, derimot, gjør en solid innsats for seksualiseringa i år. Horze, som dukka opp på markedet med slagordet «It’s not how you write it, it’s how you ride it,» prøver visst å se om sex selger ridebukser også.

tattiniedera

Jeg kjenner ikke mange som synes dette er representativt for «how we ride it».

I løpet av de nesten tretti årene som har gått siden jeg begynte å ta ridetimer på Hovland Ridestall i Larvik kan jeg trygt si at de eneste gangene jeg har sett kvinner ri i antrekk som likner dette, er på kostymeritt. Da er det litt morsomt. Dette er bare irriterende. Her jobber vi for å bli tatt på alvor som utøvere av en sport, og så spiller en bedrift som vil bli tatt på alvor som leverandør til den samme sporten på akkurat den fjollete seksualiseringa som bare skader sportens omdømme.

Det skader ikke bare sportens omdømme, heller. Stallen er et fristed for mange. I arbeidet med Lena Forsbergs avhandling «Att utveckla handlingskraft. Om flickors identitetsskapande processer i stallet,» intervjua forskeren et stort utvalg svenske hestejenter. En av de mest kjente konklusjonene fra hennes arbeid, en konklusjon som også støttes av Bente Træens forskning i Norge, er at jenter som driver med hest vokser opp til å bli handlekraftige voksne som tar ansvar og har gode lederegenskaper. Disse jentene kunne fortelle at stallen var en arena der de kunne gi litt blaffen i utseendepresset som de ellers møter over alt.

La oss ha det sånn. La stallen være en arena for mestring av oppgaver, ikke en arena for enda mer sexpress. Hvis dere tar sporten og ungjentene på alvor, Horze, så fjerner dere dette bildet og tar en diskusjon om hvilket samfunnsansvar dere har som markant leverandør til hestesporten.

Oppdatering 9. desember: Vi var flere som sendte Horze tilbakemeldinger på dette i går. Jeg fikk ganske raskt tilbakemelding om at de ville fjerne bildet. I dag tidlig lå det en melding i innboksen min om at bildet er borte og at de beklager at de ikke hadde vært grundigere da de valgte ut bilder fra leverandørens nettsted. Jeg har blitt oppmerksom på at det aktuelle merket i stor grad bruker slike bilder i markedsføring.

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Natural hamsterwomanship

Husets yngstemann har en hamster, en sosial, liten fyr som gjerne får komme ut og løpe litt rundt på kvelden. Stua vår har ett sted der en hamster kan forsvinne inn uten at en voksenarm – eventuelt med litt hjelp av feiekosten – kan inspirere ham til å komme fram igjen, nemlig ned i et hull under vedstabelen ved siden av ovnen. Her om kvelden var jeg overbevist om at det hullet var trygt blokkert av vedstabelen, så jeg lot småtten løpe rundt som han ville uten egentlig å følge med. Det gikk jo som det måtte gå, hamsteren forsvant inn i et vedstabehull og ned i dypet. Ooops.

Med våre to unger og en besøkende kompis som entusiastiske tilskuere stakk jeg armen ned i mørket med en fristende mandel. Det tok ikke lange tida før jeg kjente myk pels og vibrerende værhår helt oppi hånda mi. Selvsagt falt jeg for fristelsen til å gripe etter ham. Selvsagt spratt han unna. Og selvsagt var han da dypt skeptisk til alle andre godbiter jeg kunne finne på å tilby. Tilslutt satt jeg bare der med armen nedi åpningen og tenkte at om ikke annet ville han vel komme opp når han begynnte å savne matskåla og vannflaska si. Da jeg senka skuldrene, både mentalt og bokstavelig talt, da kom han umiddelbart klatrende opp armen min, så stillferdig at ungene ikke en gang oppdaga at han kom.

Plutselig satt jeg der, smilende, og tenkte på en gang jeg var på kurs med Leslie Desmond. Hun snakka om å gi hesten reelle valg framfor bare å gjøre det jeg ønsker enkelt for hesten og det uønska (veldig) vanskelig. For at hesten skal kunne «svare ja» må jeg også kunne akseptere et «nei».  Det er ei god lekse i livet, både med hamstere, hester og unger.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Clinic med Edward Gal 11. oktober 2010

Klippene er filma fra tribunen på Telenor Arena med et Olympus µ. Kvaliteten er så-som-så, men den som vil se og høre Edward Gal instruere kan nok få noe ut av dem likevel. I den første delen instruerer Gal Silje Bakken på en tre år ung hingst og Lotte Skjærbæk, på en seksårig hingst.

Clinic-en var en del av Rosa Sløyfe-aksjonen som Dressur så klart! arrangerer. Den nye Rosa Sløyfe-ambassadøren Mr. Pink ble introdusert halvveis i showet, og Ellen Birgitte Farbrot ble spurt, for åpen mikrofon, om hun ville bli hans nye rytter. Del to begynner med at hun får hesten fra Bettina Schockemöhle og blir instruert av Edward Gal. I andre halvpart av videoen rir Edward selv. På slutten blir han tilbudt å bli den treårige hingstens nye rytter, og rir såvidt den også.

Del 1

Del 2

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat

Oktober er horseshowtid

Søttende oktober i fjor, trøtt helt inn i margen etter både papirarbeid og stallvakter sto jeg i skarp oktobermorgenluft og kasta et siste blikk på hester og folk utenfor Telenor Arena før jeg vendte nesa hjemover.

Hestelukt og høstluft ved Telenor Arena

Nå er det den tida på året igjen. For noen av oss er det å være «backstage» under Oslo Horse Show et høsttegn like sikkert som gulnende blader, is på frontrutene og hester som røyter. Ved siste telling kom jeg til at det er mitt fjortende år som frivillig i stallene nå. Jeg var med mens hestene enda var stallet opp inne i Oslo Spektrum. Jeg var med da først noen, så alle hestene ble satt i teltstaller ute i Vaterlandsparken, og jeg var med da KOHS flytta ut til Fornebu. Det var med stort vemod jeg vinka farvel til Spektrum, å ha et så stort hestesportarrangement i hjertet av Oslo har sin klare sjarm, likevel kan jeg ikke si meg annet enn fornøyd etter flyttinga ut til Fornebu. Hestene har det bedre der.

Det er noe eget ved å jobbe i kulissene. For meg har det å delta på et så stort stevne aldri vært noen drøm, jeg begynner å svette litt bare ved tanken på at så mange mennesker skulle sett på meg ri. Det er heller ikke så voldsomt mye av selve stevnet jeg rekker å få sett – hvis ønsket mitt var å få sett mest mulig av sport og show hadde jeg hatt mer igjen for å kjøpe en gjennomgangsbillett. For meg ligger opplevelsen i å være med på å få arrangementet til å gå som det skal. Det er enormt mange hender som tar i, mange flotte mennesker som gjør små og store jobber, for å få et så stort arrangement i havn. Den gjengen er jeg glad for å være en del av.

En skimmel ser ut av boksen

En nattaktiv skimmel satte pris på en liten prat

I år blir det bare en liten smak av KOHS på meg. Tidligere har jeg jobba i hestebransjer og lett kunnet få fri for å leke med hestevenner ei uke i oktober, men som naturfaglærer er ikke det like lett å gjennomføre. Et par nattevakter har jeg likevel funnet tid til, de nettene gleder jeg meg til. (Men altså, værguder, jeg bestiller oppholdsvær! Kalde, klare oktobernetter er fint. Regnvær … not so much) I morgen på denne tida er jeg kanskje ute på en runde rundt i stallene.

Jeg gleder meg.

1 kommentar

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Hest ER landbruk

Da jeg omsider bladde gjennom torsdagens «Bondebladet» lyste overskrifta mot meg: «Hest ER landbruk». Ingressen forteller at «Å bruke en eiendom til å drive med hest, er landbruk godt nok for Lars Peder Brekk, sjøl om den per i dag ikke har produktive jordbruksarealer. Som NLH-utdanna (en trykkleif fikk det til å stå «udanna» her et øyeblikk – Freudian slip?) hestejente vakte dette selvsagt min nysgjerrighet. Papiravisa kunne fortelle meg at det dreier seg om en odelssak i Rana, den store veven kunne fortelle meg at det er snakk om Sletten fritidsgård og ridesenter. Senteret er veletablert og har rykte på seg for å ha et godt miljø og arrangere flotte ridestevner – hestefolk som var på Ryttertinget i 2009 husker kanskje at representanter fra Sletten kjøre- og rideklubb presenterte klubbens solider rutiner for å arrangere stevner.  Det står for meg som et solid eksempel på hest som næringsvirksomhet.

Jeg kjenner ikke denne saken fra innsida, ikke er jeg spesielt godt bevandra i odelsloven heller. Det jeg vet, er at det jaggu er på tide å få fastslått en gang for alle at å drive med hest som næring er landbruk godt som noe. Takk, Lars Peder Brekk, for at du «mener at mener den virksomheten som drives på denne eiendommen må karakteriseres som landbruk«, og dermed viser at du tar hestesporten på alvor.

3 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Salprat for spesielt interesserte. (#1, det blir nok flere)

For tida sitter jeg med to dressursaler og en hest. En sal som etter boka skal passe hesten ganske bra, men som ikke passer meg så bra, og en som etter boka skal passe hesten dårligere, men som jeg sitter godt i.

Vel. Hester har som kjent ikke skrevet boka. Den siste uka har jeg prøvd å bruke den som etter boka ikke passer så bra, og hesten ser ut til å synes den er aldeles grei – kanskje til og med greiere enn den andre. Vi får se hva framtida bringer. Kanskje bringer den faktisk en kombisal?

Bilder og notater om salprøving

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat

Snart på en hvit hest igjen

Eller. Snart på en flueskimmel, tenker jeg vi sier. Tenk at den unge, gråskimla hårdotten jeg falt så pladask for (og av!) den aller første, kalde dagen i 2001 har rukket å bli så full av røde prikker. Mer enn ti år har gått siden jeg så ham for første gang, snart ti år har gått siden mamma og jeg sto og baksa på Bjerke med en seks års araber som aldeles ikke ville inn på noen hestehenger etter å ha stått i timevis på bilen. Ti år med leietrening, skogsturer, fine sommerdager, krevende logistikk … og ikke minst ti år med fantastiske fôrryttere. Jeg kjøpte hest med hjertet, ikke med hjernen, kort tid før jeg skulle ut på feltarbeidet til Master-oppgaven min. Ei ung jente med drømmer om egen hest ble redninga,  hun tok arbeidet (og faren hennes regningene) mens jeg reiste og skrev.

Hest og ung jente

All horses deserve, at least once in their lives, to be loved by a little girl.

Smått om senn kom jeg i en situasjon hvor jeg kunne ha Forak hjemme, ei tid der både han og jeg koste oss med «pussepiker» fra nabolaget, før vi nok en gang flytta på «bortestall». Da hadde jeg fått Barn#1, og ble etterhvert gravid med #2. Motvillig innså jeg at det ikke var mulig å få både tid og penger til å strekke til. Fine fôrverter vokser ikke på trær, men jeg var heldig. Seint i mai 2007, sto jeg høygravid og så etter transporten som tok Forak avgårde til nye kompiser og nye beiter. Lite ante jeg at det skulle gå fire år før jeg fikk ham hjem igjen – og hvor nære på det skulle være at han ikke kom hjem i det hele tatt. For nesten to år siden begynte han å bli så uvillig til å gå fram, en bøyeprøve avslørte at han var 2,5 grader halt i begge framknær. Da trodde jeg veis ende var nådd, selv hadde jeg jo verken tid, penger eller stallplass … Og hvem vil vel ha noen annens hest når hesten er i stykker? Vel. Foraks fantastiske fôrvert ville. Med kyndig behandling og kjærlig oppfølging kom han jammen i form igjen.

Collage av beitebilder

FornuftigForak blant nye venner

Nå har han altså kommet hjem til meg igjen. Ti år er gått. Den vimsete, usikre seksåringen har blitt en fornuftig og veloppdragen sekstenåring. Den vimsete og skråsikre tjuefireåringen med hestene som eneste store ansvar har blitt en trettifireåring som skal sjonglere familieliv, jobb, studier og hest. Vi får tro at det fremdeles finnes fornuftige fôrryttere der ute.

Men først skal jeg ri selv. Jeg har funnet fram ei ridebukse med nuppete helskinn, ei bukse som har sittet på mange hester. Jeg har funnet fram rideskoa mine. I morra skal jeg sykle de tre kilometerene til stallen, hente fram den gode salen min og ta en tur i skogen før det blir for varmt og insektene blir for plagsomme. En tur i skogen på ryggen av en (nesten) hvit hest.

Gråskimmel og flueskimmel (samme hest)

Mens jeg har fått grå hår har han mista sine.

2 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Hestefolk: Hva er det som binder oss sammen?

Hestemiljøet i Norge er egentlig ganske smått. Vi har vel kanskje seksti tusen hester her i landet, fordelt på travhester, turhester, spranghester, galopphester, kjørehester, arbeidshester, kosehester, dressurhester, distansehester, voltigehester, westernhester, pyntehester, avlshester, feltrittshester og hva-de-nå-brukes-til-hester. Hestene brukes av hestefolk – oss er det heller ikke så mange av. Likevel deler vi oss i like mange små sekter som vi har bruksområder for hest. Flere, faktisk, for vi deler oss i aller høyeste grad inn i raseorganisasjoner også. Så sitter vi der, da, rundt hvert vårt lille leirbål og fokuserer på det bålet lyser opp for oss: Erfaringene vi deler med de som bruker hesten til det samme som oss. Vi forholder oss til de som rir i samme slags sal som oss selv, med samme slags uniform som oss selv og snakker om hest med samme språk som oss selv, blinde for alle de verdifulle erfaringene som deles rundt de mange leirbålene omkring oss.  Har vi virkelig råd til dette, når vi som driver med hest er ei så lita gruppe i Norge som vi er? Jeg synes ikke det. Jeg synes det er på tide at vi som har en lidenskap for hest – og det har du antakelig, om du leser dette, ellers hadde du ikke ytt det som kreves for å ha hest som hobby eller næring her i landet – klarer å se forbi ulikhetene og heller se på det som binder oss sammen. Hesten.

Hest foran ridehusspeil

Kan ihuga småhestryttere lære noe på ryggen av en stor brun? Yes we can! Og antakelig har vi noe å lære bort til dere som sitter på store brune også.

En hest er en hest. Anatomien og psyken er i det store og hele den samme, uavhengig av øvrig lynne og fasong. Vi vet det jo så godt, likevel søker vi helst råd rundt vårt eget lille leirbål, der erfaringene gjøres med hester som likner vår egen. Når vi ser utover, mot de andres bål, blir fokuset så lett på hva vi synes de gjør feil heller enn hva de får til.

Det går mot sommer nå, sesongen for lange treningsturer, utendørsstevner og  lyse kvelder utenfor stallen. Her er min sommeroppfordring til hestefolket: La dette bli en sommer der du lærer noe nytt av noen du ikke trodde du hadde noe til felles med.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat

Våryr

Sola varmer, vinterpelsen forsvinner og det er så inderlig godt å komme ut av vinterdekkenet. Og ut av vinterdressene.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Samaria til minne

En avstikker fra Fronter til Facebook gjorde at jeg sitter her med tårer i øynene og mimrer. En av «mine» skimler, Samaria som lærte meg så mye da jeg hadde henne på fôr i skoleåret 2000/2001 døde visst i går. Samaria ox. Hun sto på Lofsrud da jeg prøvered henne første gang. Vi la ridehuset bak oss og forsvant inn i Østmarka, bare hun og jeg, for første gang siden vi måtte avlive Raudi fire år tidligere satt jeg på ei hoppe som åpenbart trivdes like godt i terrenget som jeg gjør selv. Hest på fôr? Avgjørelsen ble tatt med hjertet,  jeg fikk Samaria på helfôr gjennom studieåret. Etterhvert som lommebok og timeplan insisterte på å komme med milde innvendinger fant jeg heldigvis hjelp i dyktige jenter som var med på å gjøre det knappe året med Samaria til en glede. Dere vet selv hvem dere er. Takk for hjelpa den gang da.

En av de mange turene vi tok aleine, Sammi og jeg, står veldig klart for meg. Etter en lang skrittetur på asfalt kom vi til et grønt, frodig område som jeg hadde lyst til å krysse for å komme til skogen på andre sida av enga. Enkelt tenkt, men ikke så enkelt gjort, for mine oppfordringer om å skritte fram falt ble kontant avvist. Hun var så tydelig uvillig til å gå ut på enga at jeg valgte å gi henne rett og i stedet fortsette langs veien. Seinere samme dag snakka jeg med pappa i telefonen og fortalte hvor vi hadde vært. «Du må ikke ri der,» kom det kontant, «der var det søppelfylling før, grunnen er ikke trygg.»  Noen ganger vet hesten ganske enkelt best.

Nå har ørkenvinden kalt deg tilbake, Samaria. Løp i fred.

2 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier