Tag Archives: holdninger

De rosa genene

I gårsdagens «Ekko» på P2, uttalte Tove Steinbo  (som jeg ikke hadde hørt om før akkurat da) at hun tror at

selv om ikke moten fikk bestemme, og du hadde tatt (…) et lite guttebarn og et lite jentebarn fra en verden som de ikke visste hva, altså de hadde ikke greie på moter da, og satt dem til å velge farger, så tror jeg at småjenter ville valgt rosa, åtti prosent av dem i hvert fall, for det er min erfaring gjennom mer enn tyve år.

I følge henne er dette noe som ligger i småjentene en periode, sånn fra to- til åtteårsalderen. De jentene som ønsker det, bør få rosa klær i denne perioden.

Javel. Så åtti prosent av jenter fra en hvilken som helst kultur ville valgt rosa klær om de fikk velge mellom alle farger.  Hvis det er tilfelle, må fargepreferansen være genetisk og knytta til kjønn.

Tru’kke det, gitt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Den kvinnelige trafikanten?

Det var nok bare flaks som gjorde at en mannlig bilfører slapp fra dette uten alvorlige skader.

Politidistriktet fikk melding fra AMK om en utforkjøring ved R…i S…
Da hadde en ambulanse rykket ut for å ta hånd om den mannlige sjåføren.

Synes du sitatet over ser rart ut? Det synes i alle fall jeg. Det hadde holdt lenge å skrive “sjåføren”. Journalisten bak denne nyhetssaken, derimot, bør ikke synes at det er unødvendig å påpeke at min fiktive sjåfør er mann, all den tid han syntes det er nødvendig å skrive “kvinnelig sjåfør”.

Forøvrig kan jeg meddele at jeg, kollektivtrafikanten og fotgjengeren, fikk følgende pep talk av femåringen min her om dagen: «Du mamma, du kan lære å kjøre bil du også! Du kan lære å kjøre på glatt vei, og i vanskelige svinger og all ting. Tenk, da kan du kjøre selv til stallen, mamma!»

Legg igjen en kommentar

2013/03/03 · 20:28

Hvilket syn har Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn?

Hvordan ser Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar på barn? Ja, det har jeg gått og lurt på helt siden første gang jeg leste teksten  «Barn og søvn fra fødsel til pubertet» , skrevet av Dr. med. Eli Sørensen. Den første delen av teksten, om fordelene med gode rutiner og søvnhygiene kan jeg stort sett si meg enig i (selv om jeg personlig ikke er så opptatt av det med alene i egen seng); det ER » god foreldreomsorg å legge til rette for nok søvn».  Særlig liker jeg delen om hvordan foreldrene kan bruke lek til å gjøre barnet fortrolig med leggerutinene godt.

Når jeg ser på avsnittene om søvnproblemer og behandling, derimot, kan jeg vanskelig fortsette å nikke anerkjennende. I det første avsnittet, fastslår Sørensen at det kan være vanskelig å skille mellom søvnproblemer og søvnforstyrrelser. Deretter, uten å si noe som helst om hvordan foresatte kan få hjelp til å finne ut hvorvidt akkurat deres barn har et søvnproblem, en søvnforstyrrelse eller rett og slett er innenfor normalen, finner vi følgende:

Søvnproblemer hos barn er oftest av typen ”Atferdsbetinget søvnløshet”. Det betyr at barna enten har lært seg til å ha spesielle betingelser for å kunne sovne, at de prøver ut foreldrenes grenser, eller både og. Behandlingen går ut på at foreldrene endrer sin egen atferd, og gjennom det vil barnas atferd gradvis endres. Litt større barn kan lære seg øvelser for å slappe av, øve seg i å tenke gode tanker og bruke fantasien slik som ved kognitiv atferdsbehandling mot angstlidelser. Foreldrene kan godt gi ros og evt. belønning når barnet mestrer ting. Metodene er effektive, svært godt dokumentert, og det har ikke vært påvist skadelige bivirkninger. Vellykket behandling kan ha varig effekt, men kommer det tilbakefall, gjentar man behandlingen. Dersom barn er syke eller selvskader, skal metodene ikke brukes.

Metodene det dreier seg om, er:

Legge barnet i egen seng, gå ut av rommet, ikke gå inn igjen før neste morgen og bare la barnet gråte (exctinction burst).

Gradert ekstinksjon, også kalt Ferbers metode, legger de barnet, går ut av rommet, ignorerer all gråt og roping, går inn og sjekker etter fast tid for eksempel hvert 5. minutt eller etter 5, 10, 15 minutt, osv., inntil barnet har sovnet.

En variant av gradert ekstinksjon, er å sette seg ved siden av sengen uten å gi noen form for kontakt, ikke øyenkontakt, verbal eller fysisk kontakt.

Anbefalingen er altså at barn skal gråte seg i søvn, uten trøst fra foreldrene.  Antakelsen er at barnets oppførsel rundt leggetid skyldes vaner foreldrene har skapt heller enn behov som stammer fra noe fysisk eller mentalt i barnet selv. Tiltaket som skal ha størst effekt, er å få fra barnet i egen seng på eget rom og ikke komme inn igjen før neste morgen uansett hvor mye barnet gråter.  «(…)dersom foreldrene holder seg konsekvent unna, vil barnet fort lære seg nye vaner. Allerede etter 2-3 netter vil de fleste falle til ro og sovne på egenhånd. Det kan være lurt å lage avtale med søsken, rose, evt. belønne dem for å holde ut, la de evt. sove et annet sted, og evt. informere naboer om tiltaket.»  Skal ungen som har vaner omverdenen føler behov for å endre skal gråte så høyt og så lenge at søsken og naboer må informeres på forhånd for å kunne holde ut? Dette er hårda bud i min verden! Jeg må anta at dette er råd retta mot barn som sover i sprinkelseng, slik at de ikke kan stå opp igjen. Da snakker vi vel vanligvis om barn i alderen et halvt til to og et halvt år? Jeg undrer meg over hva de lærer av å behandles slik. Selv om det målbare resultatet av metoden er at barnet sovner for seg selv om kvelden (og igjen om nettene etter oppvåkning), kan barnet lære mer enn som så – for eksempel at foreldrene ikke kommer når barnet har behov for dem. Hvis innsovning kommer som et resultat av at barnet er utslitt og resignerer, kan jeg ikke forstå hvordan dette ikke vil påvirke barnets relasjon til foreldrene. I følge Sørensens artikkel har det ikke vært påvist skadelige bivirkninger. Vel – ikke alle er enige om det. Nettstedet «Sov godt lille baby» har en god oversikt over artikler som hevder det motsatte.

Spedbarn er små pattedyr. De har en begrensa bevegelsesradius og er biologisk tilpassa å være nær en omsorgsperson mesteparten av tida de første årene. Nå er ikke jeg noen ensidig tilhenger av argumentet «naturlig er bra» – det er mye naturlig som er farlig og unaturlig som er bra – men i dette tilfellet tror jeg sterkt på å spille på lag med naturen. Å gradvis lære barna å finne roen selv, tar riktignok lenger tid enn en effektiv ekstinksjon (hmm … hvorfor bruke fremmedord når det finnes adekvate norske synonymer?). I lengden tror jeg likevel det er sunnere enn metodene Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar gir. Jeg er skuffa over at disse alternativene ikke en gang nevnes. Rask endring av søvnsituasjonen er av og til nødvendig for å få en familie til å fungere, for eksempel av hensyn til foreldrenes helse eller parforholdet. For alle familiene der søvnen er en kilde til frustrasjon heller enn en kritisk situasjon, kan mildere metoder som tar lenger tid være bedre.

Til å begynne med stilte jeg spørsmål ved kompetansesenterets syn på barn. Ved nærmere ettertanke lurer jeg også på hvordan de ser på foreldre.

Det kan være vanskelig å legge barnet i egen seng, gå ut av rommet, ikke gå inn igjen før neste morgen og bare la barnet gråte. (…) Dersom foreldrene ikke ønsker å prøve eller ikke klarer å gjennomføre første metode, som kalles standard ekstinksjon, kan de bruke en annen metode.

Jeg får litt følelsen av at foreldre som ikke ønsker/klarer å gjennomføre standard ekstinksjon kan oppfattes som litt, vel, svakere enn de som klarer det. Vel. Hva er da vi, som ikke ønsker å gjennomføre noen metode som krever at barna våre gråter lenge sammenhengende uten tilbud om nærhet eller trøst?

Jeg velger å si at vi er fornuftige.

13 kommentarer

Filed under Skriblerier

Om matpakker

For et par uker siden, noterte jeg meg at Martine Aurdal hadde irritert seg over et matpakkepress jeg ikke har registrert at eksisterer. Kommentaren kom like etter denne anmeldelsen av Susanne Kaluzas bok «I boks», som friskt hevder at dette er ei bok alle småbarnsforeldre må ha. Nåja. De fleste småbarnsforeldre jeg kjenner har langt flere kokebøker enn vi trenger. Bibliotekene, derimot, kan gjerne kjøpe den inn sånn at jeg kan låne boka og få noen nye ideer. Jeg er nemlig en av foreldre som synes det kan være ålreit for familiens matpakkegutt, skolegutten, å åpne en tiltalende matboks. Jeg er ikke spesielt japanskinspirert, matglitter og «Hello Kitty» (as if!?!) glimrer med sitt fravær, men matboksen fylles med tre-fire forskjellige ting hver dag, brødskiver er ingen nødvendighet og frukt/grønnsaker deles alltid opp. Ja, det tar litt lenger tid enn å smøre ei dobbel skive med kaviar og deretter legge et eple i sekken, men hva så? Vi har de minuttene. (Ja, vi, ikke jeg. Jeg kommer tilbake til det seinere.)

I familien vår har vi like mange matbokser fra amerikanske «Laptop Lunches» som vi har familiemedlemmer. De er ikke spesielt lekre, kule eller søte; derimot er de praktiske, søppelbesparende og økonomiske. Kvelden før en skole- og arbeidsdag fyller vi matbokser til de av oss som skal ha matpakkelunsj (eller, for turnusarbeideren, matpakkefrokost, -lunsj, -middag eller –kvelds) dagen etter. Med frukt og grønnsaker skåret i biter, kan skolegutten spise seg mett uten å sitte igjen med et halvspist eple som går i søpla. Er det noe igjen i matboksen ved dagens slutt, spises restene ofte i SFO-garderoben før vi går hjem (eller mens vi går hjemover). For oss store, betyr matboksene at vi kan få med oss tilstrekkelig mye, tilstrekkelig tiltalende og tilstrekkelig variert mat til ikke å la oss friste (like ofte) når vi passerer matbutikker, kantiner og kiosker i løpet av dagen. Matboksene er dessuten godt egna til å ha med for eksempel middagsrester en dag, eller frokostblanding og yoghurt fra et halvlitersbeger i stedet for et porsjonsbeger. Matpakkene er altså forholdsvis sunne og varierte, vi produserer mindre søppel, vi kaster mindre mat og vi sparer penger.

Matboksen

Glitterfri, bento-inspirert skolemat. Fotografert med mobilen under lampa over komfyren en kveld – dette er definitivt ingen fancy matblogg.

Jeg innser at så lenge jeg ikke bruker pepperkakeformer på gulosten, er jeg ikke helt i målgruppa for forskerne som «advarer mot fancy matpakketrend». Likevel, jeg vet at matboksen guttungen min åpner ikke er helt ordinær. Sånn sett tror jeg den er innenfor det Nanna Lien er bekymra for at skaper et klasseskille:

Nanna Lien, forsker innen ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener at matpakkene kan skape et klasseskille – i likhet med mange andre ting.

– Jeg har ingen data på dette som forsker, men basert på teorien om at de med høy status ønsker å differensiere seg fra de med lavere status så kan matpakken brukes til å skape et klasseskille. Dette kan skape et økt press – både tidspress og økonomisk press – på foreldre generelt om at matpakken skal se fin ut, sier hun til Osloby.no.
Velstandsfenomen

At foreldre ønsker å pynte maten i matboksen i Norge henger sammen med vår generelle velstand, tror hun.

– Vi har det godt i Norge, og når barna ikke vil spise vanlig mat begynner foreldrene å «dille» mye med maten. Foreldre er redde for at barna ikke spiser nok, men er barna sultne, så spiser de. Men de spiser det de synes smaker best først. Er det skorper igjen i matpakken, så er det et tegn på at de har regulert matinntaket selv. Det er mer utfordrende med ungdommer, som nok i større grad kan velge bort matpakken selv om de er sultne, forteller Lien.

Jeg er ikke redd for at skolegutten ikke spiser nok, det er ikke derfor variasjon i matpakka er noe jeg bryr meg om. Derimot er lurer jeg på hva han kommer til å velge når han som ungdom kan velge bort matpakka til fordel for en tur innom butikken. I ungdomsskolen og på videregående har jeg sett hvor mange elever som stadig vekk spiser et engangsbeger med nudler fra Mr. Lee til lunsj, sammen med en boks sjokomelk, en iste eller en brus. Håpet mitt er at vi, med å legge litt innsats i matpakka nå i småskolen, gjøre at han stort sett velger mat framfor vomfyll også da. Ernæringsmessig sett ligger ikke det virkelige klasseskillet mellom trendy og utrendy matpakker, det ligger mellom elevene som stort sett har med seg næringsrik mat og elevene som stort sett ikke har det. Hvis vi skal gjøre noe med dette klasseskillet, er det bedre å diskutere innføring av skolemåltider enn å problematisere matpakkene.

Aurdals fokus er et litt annet. Hun tar fatt i totusentallets glansbilde av husmorlivet på femtitallet (en framstilling jeg deler hennes syn på) og ser på matbokstrenden som enda et krav til dagens mødre. Jeg skjønner hva hun mener. Men da blir det feil å rette skytset mot matpakkene – se på arbeidsfordelinga i stedet. I bladet «Mamma» uttalte hun i våres at mødre bør arbeide fulltid av likestillingshensyn.

Jeg har nok lekt med tanken på at det kunne vært greit å ha en mann som tok hovedansvaret for barna, slik som for eksempel Elin Ørjasæter og Erna Solberg har det. Men man blir jo ikke likestilt av at kvinner og menn bytter plass!

Feministen og spaltisten Martine Aurdal har vært nådeløs mot kvinner som velger å jobbe redusert når de får barn. Et dumt valg, mener hun.

– Jeg forstår godt at kvinner har lyst til å være hjemme med barna sine. Det er jo kjempegøy å følge et lite menneskes utvikling tett fra dag til dag. Men målet må jo være at det skal være mulig å kombinere det med en full jobb. Det er veldig mistenkelig at det beste for alle familier er at akkurat mor skal gå ned i stillingsbrøk når barna er små, og at far skal jobbe mer overtid. Da handler det ikke bare om den enkelte families ønsker og behov, men om forventninger samfunnet har til manns- og kvinnerollen. Hvis vi skal få et likestilt arbeidsliv, må vi også ha et mer likestilt privatliv. Og i den sammenhengen er det lov å si at noen valg er smartere enn andre. Kvinner blir ikke likestilt mennene når de velger å få mindre lønn og dårligere karrièremuligheter enn menn når de får barn.

Vel. Det finnes flere måter å tenke likestilling på. Her i huset har vi for eksempel jobba redusert begge to så lenge vi har hatt barn (med untak av ett år der jeg, husets kvinne, jobba fulltid). At vi begge jobber litt mindre og har litt mer tid til å smøre matpakke (og prioritere egne hobbyer) kan da ikke være mindre likestilt enn at det skrivende paret Aurdal/Borgen velger å jobbe fulltid begge to?

6 kommentarer

Filed under Matprat, Skriblerier

Atdetvar? (Pensjonistpartiet har fått fot-i-munn-syke)

Foot-in-mouth-disease er en sykdom som med jevne mellomrom oppstår, særlig på nett. Denne gangen er det Pensjonistpartiets Frede Sund som burde tenkt seg grundig om før han bestemte seg for å legge ut det han skrev. Strengt tatt burde han tenkt seg grundig om og ikke en gang skrevet det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Yeah that! (C’est la vie! blogger også om Mostue)

 

 

Men. Tilbake til poenget mitt. Hvorfor er jeg opprørt? Jo, hele intervjuet gjennomsyres av en stereotypisert forakt til hva kvinner er generelt, og deretter en forakt for norske kvinner spesielt. Det generaliseres over en lav sko, og blir så svart hvitt at jeg får behov for å finne frem tusjene med neonfarger. Fordi. Dersom du ikke er en sånn som ikke liker å prate pjatt, så er du en mann. Hun liker nemlig ikke det, og poengterer nok en gang at hun, hihi, nok er en mannedame som jobber best med menn eller kvinner med maskulin væremåte. Noe hun drar med seg inn i privatlivet også. Men se opp! Dersom noen prøver seg på forloveden, ja da, blir hun plutselig italiensk kvinne og legger folk i gulvet.

Og jeg fristes i mitt innerste indre til å be henne ta med seg disse jentelus og tøffe gutter holdningene tilbake dit hun kommer fra. Slike jenter vil ikke gamlelandet ha, innbiller jeg meg. Det har kommet så mye lengre på veien enn land man innimellom sammenligner seg med. Det trenger ikke på nytt prakkes med jentefarger og gutteleker. Eller jentejobber og guttesport. Om du er dame og ikke tåler en klaps på rompa, det var jo bare en spøk-holdninger. For selv om det fortsatt er mye grums på disse områdene der hvor jeg kommer fra, er det så mye som allerede er gjort, tror jeg som nå befinner meg i et land hvor de ikke har kommet like langt. Gråter du en skvett, er du typisk jente. Er du tøff, er du gutt. Joda. Gutter er gutter. Jenter er jenter. Og vive la difference! Men gutter er også individer, og kan heldigvis også være følsomme og gjerne grine en skvett om de vil. Noen er sikkert lite løsningsorienterte også, når jeg tenker meg om. Og jeg kjenner veldig mange tøffe damer med ben i nesa, uten at det gjør dem mindre til damer eller at de da automatisk blir mannedamer.

Resten ligger her, i en særdeles lesbar blogg:Denne generaliseringen altså. Jeg blir helt dårlig, jeg..

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!

Mostue og barnehage og sånn

Faglig sett har Trude Mostue og undertegnede en del felles. Hun utdanna seg til å reparere syke dyr, jeg har en mastergrad i å forsøke å holde dem friske. Vi har begge vært studenter i Storbritannia, hun gjennom hele studieløpet (så vidt meg bekjent), jeg i et år. Der stopper visst likheten. For der hun synes «likestillingen har gått alt for langt», kan ikke jeg fatte hvordan likestilling kan gå for langt. Alle som har vært unger og sittet på ei vippehuske vet at enten er den i likevekt, eller så er den det ikke. Enten har vi likestilling, eller så har vi ikke. Foreløpig har vi det ikke.

Den interesserte leser trenger ikke ta mange turer rundt på nettet for å finne kvinner som er like uenige med Mostue som jeg i spørsmålet om likestilling, i skrivende stund er jeg jo til og med meningsfelle med Høyres Julie Brodtkorb (savour the moment!) .  Vanligvis skal det lite til før jeg trekker på meg rustningen og rir inn på min hvite hest som likestillingens forsvarer, men i dag regner jeg den jobben som godt og vel gjort. I dag vil jeg heller forsvare noen viktige mennesker i min egen lille landsby.

Mostue har jo som kjent født sine første barn i Storbritannia, så det bør være en kjent sak for henne at it takes a village to raise a child. Foreldrene er viktige, ingen tvil om det, men barn trenger et større nettverk enn som så. Jeg er overbevist om at det både er naturlig og bra for barna våre å omgås flere voksne enn bare oss. Barnehagen der min yngste går og den eldste har gått er en del av min landsby, der møter ungene mine voksne – både yngre og eldre – som tilfører hverdagen deres andre ting enn hva jeg kan.

Helst bør en av foreldrene – om det er kvinnen eller mannen får man bestemme selv – være mer til stede med barnet opp til det er tre år. Du kan godt la en skolelei tenåring forme barnet ditt i en barnehage, men jeg vil gjerne forme mitt eget barns personlighet, sier Mostue

I barnehagen «vår» jobber det minst en som i alle fall var tenåring da han begynte der. Han, og de andre unge ansatte i barnehagen, har vært en sånn berikelse i ungenes liv at jeg smiler mens jeg sitter her og tenker på dem. «J. kan sånn!» «H. sa at …» Disse ungdommene er mennesker som jeg ser at ungene mine er genuint glade for å se – skolegutten stikker gjerne innom barnehagen for å hilse på – og jeg blir støtt på deres vegne når Mostue så nedlatende kaller dem «skoleleie tenåringer» som ikke er verdige å få være med på å forme barns personlighet. Ærlig talt: «Jeg vil gjerne forme mitt eget barns personlighet.» Hva er det for et utsagn? Jeg er selvfølgelig gjerne med på å påvirke mitt eget barns personlighet, men jeg føler meg ikke på noen måte som en så suveren person at jeg ønsker å være den eneste som gjør det. For 150 år siden ville jeg hatt en storfamilie rundt meg. For seksti år siden ville jeg stått ganske aleine med ungene i en krevende hverdag. I dag er jeg mor sammen med en far som tar ansvar og med muligheten til å bruke barnehage når vi er i en situasjon hvor det av flere grunner er både nødvendig og ønskelig å ha oss begge i mer enn 50% jobb utenfor hjemmet.

Jeg kan gjerne være med på å diskutere hvordan barnehagene fungerer, hvorvidt barnehagebarn har for lange dager og om norske barn begynner for tidlig i barnehagen i dag. Det er viktig at barn får anledning til virkelig å kjenne foreldrene sine.  Men jeg nekter å finne meg i at unge mennesker som velger å jobbe med barn avfeies som «skoleleie ungdommer».

7 kommentarer

Filed under Skriblerier

@ ukjent kvinne i fertil alder

Joda, jeg skjønner at det er ganske vanlig å ta kriseprevensjon like etter at du har fått tak i den. Når noe har «krise» i navnet er det gjerne forbundet med litt hastverk. Men hadde du det virkelig så travelt at du ikke hadde tid til å finne ei søppelkasse til emballasjen?

Søppel på barnehageveien

Ungene og jeg finner mye rart på vei hjem fra barnehagen.

1 kommentar

Filed under Skriblerier

Jeg skriver for livet

Dette er ikke en nekrolog. Dette er en livspost, en et innlegg som skrives til lyden av Sofia Karlsson som synger «Jag spelar för livet«, en hederspost til et menneske som fremdeles lever. Jeg vet bare ikke hvor lenge. Jeg går og venter på at en kjær nettvenn skal dø. Selv om jeg har møtt henne ansikt til ansikt også, en liten håndfull ganger over de åtte-ti årene vi har vanka på samme forum, så er det på nett vennskapet vårt har utviklet seg, på nett hun så fritt har delt av sin livsglød og sitt mot.

Jag spelar för livet, med bultande hjärta
och själen är bräddfull av glädje och sorg.
Jag spelar för livet, jag våndas jag njuter
jag säljer min möda på månglarnas torg.
Jag spelar för livet, och glömmer bort döden
för vid den horisonten syns inget ljus.
Jag spelar för livet och litar på tiden
som alltid har växt i nästa nu.

Noen har en glød i seg som gjør at vi som får kjenne dem blir berørt mye sterkere enn hva vi først forventer. Det er som om den smitter, som om du aldri kan bli helt den samme som du var før møtet. Eller, som om gløden åpner for noe i deg som du alltid har vært der, men som du ikke har visst om. Klara er ett av disse menneskene. En kronisk, dødelig sykdom har hogd, skåret, spikka, filt og pussa det gode emnet hun helt sikkert allerede var til et kunstverk av et menneske. Gjennom de utallige sidene med ord vi etterhvert har delt, har jeg fått lære ei jente å kjenne som er liv. Respekten, livsgleden, oppriktigheten og refleksjonene hun har delt med oss forumvennene har satt spor oss. Et par linjer av Leonard Cohen’s «Alexandra Leaving» har malt i bakhodet mitt i dagene som har gått etter at jeg ble fortalt at all behandling er avslutta, at bare venting gjenstår:

And you who had the honor of her evening,
And by the honor had your own restored –

«By the honor had your own restored», ja. Det beskriver noe av effekten hun har hatt i kretsen der jeg har kjent henne, måten hun har spredd respekt og selvrespekt rundt seg. Klara har aldri lagt skjul på at sykdommen plager henne, påfører henne smerter og begrensinger de færreste blant oss er i stand til å forstå omfanget av. Likevel har hun aldri latt dette sette noen standard for motgang. Der vi kanskje har følt at våre problemer blekner, blir litt patetiske målt mot hennes, forstår hun så godt at smerte ikke rangeres på den måten. Det finnes ikke en internasjonal enhet for vondt som all motgang kan måles i. Klaras omtanke for andres små og store frustrasjoner er med å sette en standard for medmenneskelighet som vil leve videre uansett om hun lever eller dør.

Klaramotet har blitt et begrep innad i denne forumgjengen. Klaramotet er det som har holdt henne levende så lenge, det som har skilt mellom eksistens og liv i en brutal situasjon. Det Klara mer enn noe annet har vist meg, det er motet til å være i kontakt med sin egen menneskelighet. Sin egen bunnsvarte svakhet, sin egen brennende styrke. Motet til å la livet strømme gjennom blodårene i all sin ekthet selv når livet er så krevende at det frister å gjemme seg i bak en nummen rustning. Hun vet at rustninger ikke bare beskytter mot det som er vondt, men også mot det som er godt.

Nå skal hun altså dø. Uansett hvor mye jeg velger å holde håpet levende, brennende et sted inne i kjernen av meg selv, en ild ikke ulik lyset fra islyktene som har brent hos meg så mange kvelder, innser jeg at det må et mirakel av mytologiske dimensjoner til hvis hun skal overleve denne gangen. Uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne være et vennskapets Orfeus, uansett hvor mye vi gjerne skulle gått i samla flokk for å hente henne, så ser det ut som om kampen hennes er slutt. Vi deler en forkjærlighet for «Buffy the Vampire Slayer», Klara og jeg. Det føles nærliggende å si at selv superhelter av og til må gi tapt. Vi må nok gi slipp på henne denne gangen.

Det som ikke kommer til å dø, er det Klara er. Klaramotet kan leve i hver og en av oss, om vi velger å føre det videre. Vi kan la Klaras glød tenne en gnist i oss selv, og slik bære ilden hennes videre.

Et brennende lysSemper ardens.

P.S. Klara: Om Klaramotet nok en gang viser at det kan gjøre alle prognoser til skamme, slik at du mot alle odds får lese dette en dag, da skal du vite at jeg mener hvert ord.  D.S.

Oppdatert 10. januar. 28 oktober stilte Klara Dahle spørsmålet «Vil jeg bli tredve?» i bloggen sin. Litt nærmere tredveårsdagen våkna jeg til beskjed om at hun var på vei til sykehuset for transplantasjon. I går måtte Klara Dahle gi tapt for Burkholderiakolonien som så lenge har herja med kroppen hennes.

I desember 2007 hadde Fedrelandsvænnen et tv-innslag om hennes kamp for livet. Det er fremdeles tilgjengelig på nettsidene.

4 kommentarer

Filed under Skriblerier

Må jeg endre profilbildet mitt for å bry meg om barn?

Hvis du er aktiv på facebook har du sikkert sett mange tegneseriefigurer i stedet for ordinære profilbilder i dag, ledsaget av statusoppdateringer. Selv kom jeg så langt som å nølende laste ned et bilde av Lena Furbergs «Mulle» før jeg ombestemte meg. Jeg liker det profilbildet jeg har allerede, jeg, thankyouverymuch. Det betyr noe for meg, og jeg liker å se det når jeg logger på. Likevel har jeg en litt nagende følelse av å stå utenfor det gode fellesskap. Jeg bryr meg om barn. Jeg synes ikke de skal utsettes for vold. Hvilket signal sender jeg når jeg ikke velger/gidder/ønsker å skifte profilbildet mitt?

Tankene mine går til en artikkel i «Utdanning» nr 20 i år, «Den vonde mistanken». Artikkelen handler om en barnehageassistent som valgte å ta med et forkomment barn til lege, selv om den som leverte toåringen i barnehagen hadde sagt at alt var i orden. Alt var aldeles ikke i orden. «Dette er begynnelsen til det viktige vendepunktet i saka. Legen sender barnet til sjukehus, og barnevern og politi varsles.» Saken endte i retten, i en dom for vold mot barnet 3. mai i år.

I artikkelen kommer styrer i den aktuelle barnehagen til orde med et veldig viktig poeng: «(…) kan få barnehageansatte til å kvie seg for å reagere. – Barnevernet har et ufortjent rykte som noen som uten grunn tar barna fra foreldre. På et lite sted som dette vil ordet fort spre seg hvis noen sender melding til barnevernet som de viser seg å ikke være grunnlag for. Vi stiller ikke sterkt blant barnehageforeldre hvis vi blir kjent som en barnehage som melder til barnevernet uten grunn. I verste fall kan dette skade arbeidsplassen, sier hun. – Men skulle jeg få en liknende mistanke en gang til, så er jeg villig til å risikere både rykte og anseelse, fortsetter hun.»

Vi bryr oss om barn. Vi ønsker ikke at de skal utsettes for vold. Endre gjerne profilbildet ditt om du har lyst, jeg blir glad av å se alle tegneseriefigurene. Men ikke la det bli det eneste du gjør! Hvis du i tillegg er med på å formidle at barnevernet virkelig arbeider for barnas beste, da kan du være med på å gjøre en forskjell.

3 kommentarer

Filed under Skriblerier