Tag Archives: huslig

Hjemmelagde marshmallows

Blant de få tingene jeg synes er enda bedre enn å åpne ei ny, god bok, er å åpne ei gammel, god bok. I bokhylla på kjøkkenet bor ei sånn ei: Zella Boutells «The Christmas Cookbook» fra 1953, signert av forfatteren. Den har bodd der noen år nå, og jeg har stadig vekk bladd i den med planer om å lage sånne eller prøve dette, men som så ofte ellers er det et stykke fra tanke til handling i min verden. Men nuh, i år har jeg kommet i gang med kapittelet «Candy».

Barn slikker marshmallows av vispene

Bollen måtte slikkes

I følge Ms Boutell: «There is no easier way to impress people than with homemade marshmallows. (…) if you have an electric mixer, it will do most of the work.» En gammel håndmixer, det har jeg. Og jammen viste det seg at jeg hadde gelatin i et skap også. Utstyrt med android-telefon som hjalp meg å overføre temperaturangivelsene i boka til Celsius, et fancy-schmanzy matlagingstermometer jeg kjøpte meg etter en karamellfadese og IKEA-målebeger som tenker både i cups og desiliter satte jeg i gang. Ved lunsjtider hadde jeg ganske mange marshmallows. Nå har jeg langt færre marshmallows, trass i at jeg ikke har spist mer enn to selv, så resultatet defineres åpenbart som godkjent av prøvesmakerne.

Marshmallows

Ingredienser:

25 g gelatin

8,25 dl sukker

Ei klype salt

2 t-skjeer malt vanilje (jeg bruker Brechts, kjøpt på helsekost)

Vann

Melis

(Eventuelt konditorfarge)

Framgangsmåte:

Bland gelatinen i en drøy desiliter vann og sett til side. Rør ut sukker og salt i5 dl vann i en kjele. Kok opp. Kok på middels lav varme uten å røre inntil det fancy-schmanzy termometeret forteller deg at sukkervannet har nådd 112° C. Ta kjelen til side, rør inn gelatinen og vaniljepulveret før du heller blandinga over i en bolle. La det hele avkjøle seg til det begynner å bli litt geléaktig. I mellomtida dekker du bunnen av ei lita langpanne med sikta melis.

På rett vei

Når «røra» er ganske tyktflytende piskes den i 15-20 minutter, fram til den er et tykt skum som holder fasongen litt hvis du lar litt dryppe ned fra vispen eller ei skje. (I dag piska jeg inn grønn konditorfarge mens underveis for å få lysegrønne marshmallows.)  Hell dette over i langpanna og sett det til side til marshmallow-skummet har satt seg.

Skjæres i passe store biter med en fuktig kokkekniv. Hver enkelt bit dekkes med sikta melis (viktig – ellers klistrer de seg sammen) før de legges i en boks.

Ferdig!

1 kommentar

Filed under Bøker, Matprat

Miller cookies

En arkeologisk utgraving i innboksen min fortalte meg at jeg fikk denne oppskrifta i en svært velkommen e-post 31. januar 2006. Siden da har jeg lekt med smakstilsetninger og varianter, dette har blitt min «venstrehåndsoppskrift», den jeg tyr til når jeg bare skal røre sammen noe litt kjapt. Jeg legger grunnoppskrifta først, nedenfor finner dere noen smaksvarianter jeg har vært fornøyd med. Matspråkspørsmål: Er dette egentlig en deig eller ei røre?

Miller cookies

250 g mykt smør (romtemperert)
3 dl brunt sukker (det myke, gammeldagse, ikke demerara)
2-2,5 dl vanlig sukker (her kan du evt bruke demerara)
2 egg
5, 5 dl mel
1 ts natron (evt bakepulver, men min erfaring er at det lett setter litt bismak)
1 ts salt
1-2 ts vaniljesukker

Visp sammen smør og sukker til det blir luftig, før du blander inn eggene ett og ett. Bland sammen det tørre separat, før du rører det inn i deigen.

Legg «kladder» på stekeplate med bakepapir på. Teskje-størrelse gir små cookies, spiseskje store cookies. Pass på at det er plass til at deigen flyter utover uten at cookiene henger sammen når de er ferdigstekt.

Stekes på varmluft, ca 170 grader. Eksperimenter med din egen ovn for å finne ut hva som er passe lenge, jeg steker ca 12-14 minutter for store og ca 10 minutter hvis de er mindre. De skal være litt myke og seige.

La de stå på platen og hvile litt før du avkjøler på rist. Du kan la deigen ligge i kjøleskapet inntil en måned (det er eggene som er den begrensende faktoren på holdbarhet). Rull den som ei passe tykk pølse i matpapir, så kan du skjære skiver og steke noen cookies når det passer seg sånn.

Varianter

Mintsjokolade: Tilsett noen spiseskjeer kakaopulver i det tørre, og opphakka sjokoladebiter og peppermynteolje (finnes på apoteket) i deigen til slutt.
Havre og rosin: Erstatt «litt» (jeg har ikke målt) av hvetemelet med havregryn, og tilsett passe mye rosiner sammen med det tørre.
Nonstop og kaffe (AKA PPU-varianten):Tilsett 1/2 dl sterk kaffe etter eggene og nesten en pose med nonstop sammen med det tørre.

Legg igjen en kommentar

Filed under Matprat

En gutt. Hvite hester. Ei symaskin.

Etter en lang periode der den trofaste symaskina mamma og pappa kjøpte det året jeg ble født har stått under en haug med rot jeg skal rydde i «en dag jeg har god tid» og der lysta til å sy ikke har vært stor nok til å sprenge seg forbi hverdagslig tiltaksløshet, fikk ungene mine tent skapergnisten (noen flere som har den ikke særlig gode LEGO-filmen om «Clutch Powers»?) min igjen. Unger sliter som kjent klær, og utpå vårvinteren ble jeg sittende flere kvelder med stoppenål og slitt ulltøy. Jeg går en tendens til å skyve sånt småarbeid foran meg, men når jeg først setter i gang blir jeg alltid slått av hvor *rett* det føles å bøte tøy. Når jeg sitter i sofaen, gjerne med en kopp te og musikk jeg liker, mens jeg stopper ermet på ei ulltrøye fra i fjor kjenner jeg arven fra kvinnene som har gått før meg.

I og med at vi er heldige og kan arve en del klær, hender det buksene til gutta boys er småslitt på knærne allerede før de begynner å krabbe på kne i grusen med dem. Her om dagen kom yngstemann med ei joggebukse som han er tredje, om ikke fjerde, bruker av, og som jeg vurderte å kassere allerede da eldstemann vokste ut av den. Det ene buksekneet har lenge vært mer hull enn stoff. Den har nå likevel blitt liggende da, som et kriseplagg til bruk når det meste annet er vått. Han viste fram buksa og sa, med absolutt tiltro: «Mamma’n min kan reparere den.» At ungene ønsker at klær skal repareres, er jeg så glad for at jeg prioriterte å få symaskina fram fra glemselen. En kveld i forrige uke fikk ungene gi maskina en innvendig omgang med kost og symaskinolje, og i helga fikk buksa en stor lapp på kneet. Guttungen fikk velge lapp selv, og plukka ut et gammelt stoff med slott, riddere og hvite hester.

Hjemmesydde mapper og et glimt av nåleputa

Det stoffet hadde jeg i hatt liggende lenge, uten helt å finne ut hva jeg skulle bruke det til, det kom i hus etter en bytterunde på et forum en gang. Jo mer jeg så på det, desto bedre humør ble jeg i, så mens jeg først satt der sydde jeg like godt noe jeg har savna lenge: Ei stor nålepute. Og da var jeg i gang. Det er gøy å sy, særlig sånne små ting som gir synlige resultater med en gang. Instant gratification er tingen! Plutselig ville jeg sy mer. Den siste uka har bøkene til Amanda Blake Soule og Amy Karol fått litt luft mellom sidene igjen, og jeg hadde flere ganger titta på «Artsy Clutch» i «Bend the Rules Sewing». Inspirert av denne endte jeg med å sy en «Horsy Clutch»av det fargerike stoffet, med plass til lommebok, mobil og Moleskine-kalenderen min. Ikke bare har mappa riddere på hvite hester utenpå, fôret er også «hestete» – det er en bit av et gammelt dynetrekk med hestemotiver. Det eneste problemet med denne mappa var at fireåringen sa: «Den er min.» Det kunne jeg egentlig leve helt greit med, for jeg visste at jeg hadde stoff nok til å sy enda en, og lar meg lett sjarmere av at ungene liker hester. Vips, så ble det enda ei mappe. Den har jeg beholdt selv – enn så lenge.

Da jeg skulle finne knapper, var jeg oppe i knappeskuffen og lette etter gamle skatter. Knappeskuffen er i seg selv en skatt. Det er en skuff i en minikommode (en IKEA FIRA, for dere som er interessert i denslags) jeg arva etter Tante, og i den finnes gamle og nye knapper i skjønn forening. Det er knapper etter mormor, knapper fra Gomo, knapper jeg har kjøpt fordi de var fine selv om jeg ikke ante hva jeg skulle bruke dem til og knapper jeg ikke har hatt hjerte til å kaste selv om plaggene de hang på var utslitt. De to mappene endte med knapper som, hvis jeg ikke husker feil, kommer fra henholdsvis mormor og Gomo. Den ene tror jeg har vært reserveknapp til ei kåpe, den andre hadde en liten trådrest som viste at den i sin tid har hengt på noe annet. Så da er jeg tilbake til det som inspirerte meg til å ta opp håndarbeidet igjen: Arven fra alle kvinnene som har gått før oss.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Vårvask?

Inspirert av Briggs Lekehus tror jeg jammen at gutta boys og jeg skal leke med vann og aviser i helga. Vårsola avslører det vi har visst lenge, nemlig at vinduene våre er ubeskrivelig fulle av finger-, nese- og tungemerker. Det er egentlig ikke så rart, jeg tror knapt vi har vaska vinduer siden husets treåring tok ansvar i julestria.

Husets treåring vasker kjøkkenvinduet til jul

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier