Hvem er hen?

Kjønnslivet mitt er veldig enkelt. Passet mitt forteller at jeg er kvinne. Klærne mine, sveisen min og skotøyet mitt er kanskje ikke overveldende «kvinnelig», men heller ikke utenfor normen for hvordan norske kvinner kler seg i dag. Skulle du se under klærne mine ville du finne en kropp som har båret fram, født og amma barn. Jeg oppfattes som kvinne, omtaler meg selv som kvinne og når jeg passerer en passkontroll er det harmoni mellom det kjønnet jeg er oppgitt som der og det passkontrolløren ser når han eller hun (kan vi ikke bare si «hen», det er mye enklere) ser på meg. For meg personlig er kjønn enkelt. Kategoriene «kvinne» og «mann» er nok, slik det er nok for Katrine Engedal som raljerte over ulike kjønnsidentiteter  i «Adressa» sist helg.

For en del mennesker er det ikke nok. Noen mennesker passer ikke inn i disse to kjønnskategoriene, det gjelder blant annet intersex-personer. Har du aldri hørt om «intersex» før, sier du? Jeg har googla det for deg:

Intersex betegner en person som er født med kjønnskarakteristika som enten ved fødselen, eller senere i den kjønnslige utviklingen, ikke samsvarer med verken mannlig eller kvinnelig kjønn. Det vil si at personen ikke uten videre kan beskrives som gutt eller jente ved fødselen. Begrepet ‘intersex’ kan også benyttes som en kjønnsidentitet av disse personene.

Hvert år får mellom 10 og 15 barn barn i Norge diagnosen intersex på den måten at kjønnsorganene ikke passer med verken gutt eller jente.  Ifølge Senter for sjeldne diagnoser, trenger ikke alle disse å opereres. Det hender at barn som får tildelt ett kjønn, ønsker å bytte til et annet når de blir voksne, fordi de føler det tildelte kjønnet var feil. Derfor er det mange som mener at det er feil å operere, og feil å etterlate arr på ytre kjønnsorgan, før det er helt klart at dette er noe personen selv ønsker.

(Kilde: «Store medisinske leksikon»)

Jeg ser at Espedals ordlek er morsomt ment, slik det å leke seg med identitet kan være veldig morsomt. Deler av argumentasjonen hennes kjenner jeg meg også godt igjen i, jeg kommer også til kort når jeg måler meg opp mot bildene av hva ei kvinne skal være. Likevel satte latteren seg fort fast i halsen. I følge mann og barn eier jeg ingen sans for humor, det er kanskje derfor? Eller?
Jeg ler ikke fordi hun i sin lek med kjønnsidentitet sparker på ei gruppe mennesker som ikke bare har en «sterk forbindelse med sitt følelsesliv, sine hormoner og sin seksualitet». Vi snakker om mennesker som har et helt reelt problem som går på livet løs. Hva med å støtte dem i stedet for å le av dem?

Originalfoto av G. W. Wilson, via Wikimedia Commons. Redigert i GIMP.

Språk er makt. Språk kan bygge både bruer og barrierer mellom folk. Siden jeg liker bruer bedre enn murer, prøver jeg å se hvordan jeg kan bruke språket mitt på en måte som inkluderer de som vil inn. Disse menneskene vil få et lettere liv dersom vi åpner for registrering av et tredje kjønn. På hvilken måte kan dette være negativt?

Forvirra, forelska og fortvila

Hei bloggen! Jeg fikk et anfall av skrivekløe. Jeg har nemlig sett på TV! At en tv-serie klarer å få meg så interessert at jeg prioriterer å få sett den skjer sjelden. Jeg tenker «Å, det så gøy ut,» uten å komme så langt som til første episode. En sjelden gang kommer jeg litt i gang med noe jeg liker godt, som «Homeland» eller «Bones», men når alt kommer til alt er det andre ting som tar kveldene mine enn å få fulgt opp serien. Skal jeg få sett noe må det stort sett være kort, og forbundet med en klar avtale med han jeg deler huslån med. Vi så «The Last Kingdom» på tv.nrk.no på den måten. Da så jeg at det var kommet noe annet som vakte nysgjerrigheten min: Tyskland, kald krig, bare åtte episoder og på tysk. Huslånspartneren gikk med på å gi «Tyskland 83» en sjanse. Etter en episode var jeg hekta, jeg hadde glatt sett videre også om han ikke var interessert. Følelsen jeg satt igjen med var litt som den jeg hadde etter å ha lest den første boka om Carl Hamilton. Spioner og kald krig og flotte hus, oh my!

Utover i serien ble det tydelig at den opererer med flere linjer, og leker med alle. Den er et spiondrama som tidvis går langt over grensa for et komiske, et ungdomstidsdrama (hvis noen kan gi meg et bedre ord for «coming-of-age drama» her  kan du gjerne legge igjen en kommentar) som beveger seg langt inn i melodramaet og en samfunnsskildring av det delte Tyskland som jeg selv husker mest i kraft av Berlinmurens fall. For en som elsker oppvekstdramaer («Buffy the Vampire Slayer» er den eneste lange serien jeg har sett i sin helhet), Øst/Vest-historier (en reise til Polen i -89 gjorde meg evig nysgjerrig) og spioneri (jeg leste alle Guillous Hamilton-romaner på et semester, takket være tanta i etasjen over) var dette midt i blinken.

Gi meg et solid ungdomstidsdrama, og jeg er stort sett villig til å tilgi mange rare innfall fra manusforfattere og regissører. Det fikk jeg her! Både hovedpersonen, Martin Rauch/Moritz Stamm (Jonas Nay) og Alexander Edel (Ludwig Trepte) baler med voksesmertene de tidlige tjueåra kan preges av. Ludwig Trepte spiller forvirra, fortvila og forelska på en måte som treffer meg midt i sjela. Han trykker på de samme knappene hos meg som Clare Danes’ «Angela Chase» og «Julie» og Leonardo Di Caprios «Romeo» gjorde for tjue år siden, og det fungerer. I episodene «Northern Wedding» (episode 4)  og «Cold Fire» (episode 5) er Alex Edel rasende, lykkelig, kjærlig og knust med en intensitet som får meg til å nyte å se det samtidig som jeg er takknemlig for at ungdomstida er et tilbakelagt stadium. (Hvis du har planer om å se serien, og vil bli overraska er det egentlig ingen vits i å lese videre nå, forresten.)

 

I løpet av de første episodene så vi en gradvis mer søkende Alexander Edel som kom stadig mer i opposisjon til faren, General Edel (Ulrich Noethen), samtidig som han oppsøkte fredsbevegelsen og der møtte  jusprofessoren Tobias Tischbier (Alexander Beyer). Professor Tischbier ga Alex sårt tiltrengt anerkjennelse og oppmerksomhet, fulgt av invitasjoner til både samtaler og mer. Som tilskuer visste jeg jo godt at Herr Tischbier også var spion for Øst-Tyskland, og antakelig hadde flere grunner til å bli godt kjent med sønnen til en NATO-general enn bare det faktum at Alex var total süss. Men, total süss var han virkelig. Ludwig Trepte mestrer det å skildre usikkerhet og behov for nærhet og tilhørighet med en intensitet som fikk meg til å heie på Alex’ forelskelse i stedet for å tenke at han burde løpe som Lola – i motsatt retning – da jeg så ham ganske bokstavelig talt kaste seg i armene på en av seriens definitive Bad Guys mens Fischer-Z sang Each person Has their time to die/ But men are speeding up our journey/ By seeing what they can destroy with their/ Cruise missiles.

-Du bist total süss

Scenene mellom Alex og Tobias på slutten av «Northern Wedding» begynnelsen av «Cold Fire» er søte og sensuelle på en måte som gjør at jeg, som vanligvis tenker «Okei, okei, jeg har skjønt tegninga nå,» når folk kliner på TV, blir sjarmert i senk.  Derfor furter jeg over at dette forholdet bare fikk noen få lykkelige minutter før Alex styrter på dør, nok en gang forvirra og fortvila etter å ha fått være total süß og total glücklich en stakket stund. Jeg kunne nesten kjenne fortvilelsen hans i kroppen selv til Tears For Fears «Mad World».

Forelska, forvirra, fortvila. 

Riktignok har kjærligheten har generelt dårlige kår i serien, hverken Martin/Moritz, faren hans eller sjefen hans lykkes særlig mye bedre i forholdene til kvinner enn hva Alex og professorspion Tischbier gjør.  Homofil kjærlighet hadde dessuten enda dårligere odds, i -83 var det fremdeles et drøyt tiår til tyskerne forkasta sin §175 og dermed gjorde homofile parforhold lovlige. (Underholdende sammentreff: International day against homophobia, lesbphobia and transphobia har blitt markert 17.5 siden 2004, og Ludwig Trepte som spiller Alex Edel har bursdag nettopp 17. mai.) Likevel: Måtte det virkelig være sånn? Hadde serien blitt dårligere av om han og professorspionen faktisk hadde et godt forhold i alle fall for en stund?

Kanskje hadde det rett og slett med tid å gjøre. Serien er jo kort, og historien må drives videre. At heller ikke Tobias var villig til å gi de svarene Alexander ønsker seg og den forståelsen han tror han skal møte, gjør ham dypt fortvila. Han verket etter å gjøre en forskjell, bety noe, men hvor og hvordan? Ordet «radikalisering» var fremmed for meg for få år siden. I dag er det akkurat dét ordet som slår meg når jeg tenker på hvordan Alexander Edel rikosjetterte i ulike retninger før den vesle tinnsoldaten ble en ensom, klønete antikrigsterrorist med ambisjoner om å avsløre det han mente er USAs egentlige grunn til å engasjere seg i Europa. Det handlet ikke om politikk eller ideologi, det handlet om tilhørighet.

Så langt, så trist. Mer bekymring skulle vise seg å vente like om hjørnet. Med «Deutschland 83» viser Anna og Jörg Winger det tidlige åttitallet fra mange sider.  AIDS-epidemien med tilhørende frykt og lite kunnskap er jo definitivt en del av det tidlige åttitallet. (Et sidespor: Mitt første minne om HIV/AIDS er en plakat jeg så på doen på Larvik Gymnas da jeg selv var i tiårsalderen. Der ble det lista opp informasjon om hva som er risikoaktivitet, men ikke minst hvordan viruset IKKE smitter. Den plakaten la grunnlaget for kunnskap framfor frykt hos meg – oppdrag utført.) Unge mennesker, impulsiv sex, ymse partnere … joda.  Temaet dukka først opp mellom Ursula (Anna von Berg) og Yvonne Edel (Lisa Tomaschewsky) , Alex’ mor og søster, i et øyeblikk som egentlig er ganske kult men som jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Mot slutten av serien ble det tydelig at Felix (Florian Bartholomäi), en venn og tidligere elsker av Tobias Tischbier, hadde fått AIDS. Alex, allerede forvirra, forelska og fortvila nok i massevis, måtte plutselig forholde seg til mulig smitte i tillegg. Dette er et sidetema som ikke egentlig er nødvendig for den røde tråden i historien, men som gir de homofile rollene ytterligere varme, dybde og realisme.

Nå, når serien er slutt, vet vi strengt tatt ikke hvordan det har gått med verken Alex Edel eller Tobias Tischbier. Vi vet heller ikke om «Deutschland 86» (og «89») blir en realitet, sånn Internettet forteller meg at ekteparet Winger ønsker. Men et par ting vet jeg: Jeg ønsker meg flere sesonger av dette, og jeg blir sur hvis både Alex Edel og Tobias Tischbier dør av AIDS. Men det ser vel mørkt ut for begge. Tobias Tischbiers liv er preget av høy risiko på mange fronter, og en ung mann som Alex Edel har også oddsene mot seg. Kanskje er det Fischer-Zs «Wristcutters Lullaby» som er fasiten til skuddet vi hørte helt på slutten av siste episode. Men jeg lever i håpet. Ludwig Trepte og Alexander Beyer spiller skjorta av seg (ok – det ble litt mer bokstavelig enn jeg hadde tenkt!) i serien, rollene deres er spennende i seg selv og jeg vil gjerne ser mye mer til disse to. Hvis jeg i tillegg kan få se Ludwig Trepte spille lykkelig innimellom blir jeg strålende fornøyd.  Litt happiness kan tross alt ikkje skade. (Selv om jeg, som Kari Bremnes, trives godt i moll.)

Mens jeg venter skal jeg kose meg i sofaen med han deler huslån med og se mer Ludwig Trepte, denne gang i «Unsere Mütter, Unsere Väter».

De rosa genene

I gårsdagens «Ekko» på P2, uttalte Tove Steinbo  (som jeg ikke hadde hørt om før akkurat da) at hun tror at

selv om ikke moten fikk bestemme, og du hadde tatt (…) et lite guttebarn og et lite jentebarn fra en verden som de ikke visste hva, altså de hadde ikke greie på moter da, og satt dem til å velge farger, så tror jeg at småjenter ville valgt rosa, åtti prosent av dem i hvert fall, for det er min erfaring gjennom mer enn tyve år.

I følge henne er dette noe som ligger i småjentene en periode, sånn fra to- til åtteårsalderen. De jentene som ønsker det, bør få rosa klær i denne perioden.

Javel. Så åtti prosent av jenter fra en hvilken som helst kultur ville valgt rosa klær om de fikk velge mellom alle farger.  Hvis det er tilfelle, må fargepreferansen være genetisk og knytta til kjønn.

Tru’kke det, gitt.

Barn er ikke (den eneste) lykken i livet

En dag jeg sto og hengte opp klesvask og hørte på P2, en hyppig foreteelse her i huset, hørte jeg Jørgen Randers på radioen. Han var intervjua fordi han hadde sagt noe om at ettbarnspolitikk kan være veien å gå for å unngå en klimakatastrofe. Akkurat det gidder jeg ikke diskutere, trebarnsmamma som jeg er, men jeg bet meg merke i én ting han sa: Det er på tide vi viser litt mer respekt for kvinner som velger å ikke få barn.

Akkurat der er jeg helt enig med professoren. I diskusjonene om hvordan kvinner skal eller ikke skal sjonglere karriere og barnelaging og livet med nevnte barn og karriere, forbigår vi stort sett noe i stillhet: At også det å ikke få barn er et aldeles gyldig valg. Som Karianne Gamkinn (Mammadamen) siterer Nina Björk i Dagbladet:

 La oss snakke alvor. Hva er et menneskeliv? Det er tid. Det er et antall dager og netter. Mange eller få, det vet vi ikke, men vi vet at vi har dem og at de er begrensede.

Det er viktig for samfunnet at de av oss som har fått barn bruker ganske mange av våre begrensede antall timer på disse barna. De trenger oss nå for å kunne vokse opp til gagns mennesker, de er morgendagens voksne. Og tida vi bruker på unger, den kan vi sjelden bruke på jobb også. Det blir mindre rom for annet når små mennesker baner seg vei inn i livene våre. For noen er det rett å redusere fokuset på arbeid utenfor hjemmet ei stund når ungene melder seg. For noen er det rett å fortsette å jobbe heltid. Og for noen er det rett å la være å få unger i første omgang. Hurra for valgfriheten!

Til sist, en påminnelse:

 

Om tallene er helt korrekte eller ikke vet jeg ikke. Ikke bryr jeg meg heller. Poenget er aldeles sant. Nå skal jeg logge på Kiva-kontoen min og låne bort litt penger til et par driftige kvinner.

Gratulerer med dagen!

Den kvinnelige trafikanten?

Det var nok bare flaks som gjorde at en mannlig bilfører slapp fra dette uten alvorlige skader.

Politidistriktet fikk melding fra AMK om en utforkjøring ved R…i S…
Da hadde en ambulanse rykket ut for å ta hånd om den mannlige sjåføren.

Synes du sitatet over ser rart ut? Det synes i alle fall jeg. Det hadde holdt lenge å skrive “sjåføren”. Journalisten bak denne nyhetssaken, derimot, bør ikke synes at det er unødvendig å påpeke at min fiktive sjåfør er mann, all den tid han syntes det er nødvendig å skrive “kvinnelig sjåfør”.

Forøvrig kan jeg meddele at jeg, kollektivtrafikanten og fotgjengeren, fikk følgende pep talk av femåringen min her om dagen: «Du mamma, du kan lære å kjøre bil du også! Du kan lære å kjøre på glatt vei, og i vanskelige svinger og all ting. Tenk, da kan du kjøre selv til stallen, mamma!»

Om matpakker

For et par uker siden, noterte jeg meg at Martine Aurdal hadde irritert seg over et matpakkepress jeg ikke har registrert at eksisterer. Kommentaren kom like etter denne anmeldelsen av Susanne Kaluzas bok «I boks», som friskt hevder at dette er ei bok alle småbarnsforeldre må ha. Nåja. De fleste småbarnsforeldre jeg kjenner har langt flere kokebøker enn vi trenger. Bibliotekene, derimot, kan gjerne kjøpe den inn sånn at jeg kan låne boka og få noen nye ideer. Jeg er nemlig en av foreldre som synes det kan være ålreit for familiens matpakkegutt, skolegutten, å åpne en tiltalende matboks. Jeg er ikke spesielt japanskinspirert, matglitter og «Hello Kitty» (as if!?!) glimrer med sitt fravær, men matboksen fylles med tre-fire forskjellige ting hver dag, brødskiver er ingen nødvendighet og frukt/grønnsaker deles alltid opp. Ja, det tar litt lenger tid enn å smøre ei dobbel skive med kaviar og deretter legge et eple i sekken, men hva så? Vi har de minuttene. (Ja, vi, ikke jeg. Jeg kommer tilbake til det seinere.)

I familien vår har vi like mange matbokser fra amerikanske «Laptop Lunches» som vi har familiemedlemmer. De er ikke spesielt lekre, kule eller søte; derimot er de praktiske, søppelbesparende og økonomiske. Kvelden før en skole- og arbeidsdag fyller vi matbokser til de av oss som skal ha matpakkelunsj (eller, for turnusarbeideren, matpakkefrokost, -lunsj, -middag eller –kvelds) dagen etter. Med frukt og grønnsaker skåret i biter, kan skolegutten spise seg mett uten å sitte igjen med et halvspist eple som går i søpla. Er det noe igjen i matboksen ved dagens slutt, spises restene ofte i SFO-garderoben før vi går hjem (eller mens vi går hjemover). For oss store, betyr matboksene at vi kan få med oss tilstrekkelig mye, tilstrekkelig tiltalende og tilstrekkelig variert mat til ikke å la oss friste (like ofte) når vi passerer matbutikker, kantiner og kiosker i løpet av dagen. Matboksene er dessuten godt egna til å ha med for eksempel middagsrester en dag, eller frokostblanding og yoghurt fra et halvlitersbeger i stedet for et porsjonsbeger. Matpakkene er altså forholdsvis sunne og varierte, vi produserer mindre søppel, vi kaster mindre mat og vi sparer penger.

Glitterfri, bento-inspirert skolemat. Fotografert med mobilen under lampa over komfyren en kveld – dette er definitivt ingen fancy matblogg.

Jeg innser at så lenge jeg ikke bruker pepperkakeformer på gulosten, er jeg ikke helt i målgruppa for forskerne som «advarer mot fancy matpakketrend». Likevel, jeg vet at matboksen guttungen min åpner ikke er helt ordinær. Sånn sett tror jeg den er innenfor det Nanna Lien er bekymra for at skaper et klasseskille:

Nanna Lien, forsker innen ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener at matpakkene kan skape et klasseskille – i likhet med mange andre ting.

– Jeg har ingen data på dette som forsker, men basert på teorien om at de med høy status ønsker å differensiere seg fra de med lavere status så kan matpakken brukes til å skape et klasseskille. Dette kan skape et økt press – både tidspress og økonomisk press – på foreldre generelt om at matpakken skal se fin ut, sier hun til Osloby.no.
Velstandsfenomen

At foreldre ønsker å pynte maten i matboksen i Norge henger sammen med vår generelle velstand, tror hun.

– Vi har det godt i Norge, og når barna ikke vil spise vanlig mat begynner foreldrene å «dille» mye med maten. Foreldre er redde for at barna ikke spiser nok, men er barna sultne, så spiser de. Men de spiser det de synes smaker best først. Er det skorper igjen i matpakken, så er det et tegn på at de har regulert matinntaket selv. Det er mer utfordrende med ungdommer, som nok i større grad kan velge bort matpakken selv om de er sultne, forteller Lien.

Jeg er ikke redd for at skolegutten ikke spiser nok, det er ikke derfor variasjon i matpakka er noe jeg bryr meg om. Derimot er lurer jeg på hva han kommer til å velge når han som ungdom kan velge bort matpakka til fordel for en tur innom butikken. I ungdomsskolen og på videregående har jeg sett hvor mange elever som stadig vekk spiser et engangsbeger med nudler fra Mr. Lee til lunsj, sammen med en boks sjokomelk, en iste eller en brus. Håpet mitt er at vi, med å legge litt innsats i matpakka nå i småskolen, gjøre at han stort sett velger mat framfor vomfyll også da. Ernæringsmessig sett ligger ikke det virkelige klasseskillet mellom trendy og utrendy matpakker, det ligger mellom elevene som stort sett har med seg næringsrik mat og elevene som stort sett ikke har det. Hvis vi skal gjøre noe med dette klasseskillet, er det bedre å diskutere innføring av skolemåltider enn å problematisere matpakkene.

Aurdals fokus er et litt annet. Hun tar fatt i totusentallets glansbilde av husmorlivet på femtitallet (en framstilling jeg deler hennes syn på) og ser på matbokstrenden som enda et krav til dagens mødre. Jeg skjønner hva hun mener. Men da blir det feil å rette skytset mot matpakkene – se på arbeidsfordelinga i stedet. I bladet «Mamma» uttalte hun i våres at mødre bør arbeide fulltid av likestillingshensyn.

Jeg har nok lekt med tanken på at det kunne vært greit å ha en mann som tok hovedansvaret for barna, slik som for eksempel Elin Ørjasæter og Erna Solberg har det. Men man blir jo ikke likestilt av at kvinner og menn bytter plass!

Feministen og spaltisten Martine Aurdal har vært nådeløs mot kvinner som velger å jobbe redusert når de får barn. Et dumt valg, mener hun.

– Jeg forstår godt at kvinner har lyst til å være hjemme med barna sine. Det er jo kjempegøy å følge et lite menneskes utvikling tett fra dag til dag. Men målet må jo være at det skal være mulig å kombinere det med en full jobb. Det er veldig mistenkelig at det beste for alle familier er at akkurat mor skal gå ned i stillingsbrøk når barna er små, og at far skal jobbe mer overtid. Da handler det ikke bare om den enkelte families ønsker og behov, men om forventninger samfunnet har til manns- og kvinnerollen. Hvis vi skal få et likestilt arbeidsliv, må vi også ha et mer likestilt privatliv. Og i den sammenhengen er det lov å si at noen valg er smartere enn andre. Kvinner blir ikke likestilt mennene når de velger å få mindre lønn og dårligere karrièremuligheter enn menn når de får barn.

Vel. Det finnes flere måter å tenke likestilling på. Her i huset har vi for eksempel jobba redusert begge to så lenge vi har hatt barn (med untak av ett år der jeg, husets kvinne, jobba fulltid). At vi begge jobber litt mindre og har litt mer tid til å smøre matpakke (og prioritere egne hobbyer) kan da ikke være mindre likestilt enn at det skrivende paret Aurdal/Borgen velger å jobbe fulltid begge to?

Pupper engasjerer

«Plumbosaken» engasjerte nok til å gi 89 kommentarer til saken om om at NRK skulle roe seg ned. 77 kommentarer kom til Lysbakkens avgang. Hele 306 kommentarer kom da han kritiserte Norges forhold til USA. Så langt  har det kommet svimlende tjue kommentarer om hvordan datamengdene vi legger igjen på Facebook brukes kommersielt …

… og 187 kommentarer om langtidsamming

At pupper engasjerer, er ikke akkurat noen nyhet. Ikke at langtidsamming provoserer, at kvinnekroppen er seksualisert eller at kommentarfeltene på Facebook huser debatter av temmelig lav kvalitet, heller. Like fullt synes jeg det er litt forstemmende å lese gjennom kommentarene til den gode artikkelen som Bergens Tidende (og Aftenposten) publiserte denne helga. Ord som «sykt», «ekkelt» og «incestuøst» går igjen i mange av de negative kommentarene, flere uttrykker at det må være kvinnenes behov som tilgodeses heller enn barnets.

• Dette er jo helt sykt? Men det er foreldrenes valg, ikke mitt 🙂
• dette er skikkelig ekkelt & kommer til å føre til ekstreme psykologiske issues for kidsa. kan ikke folk bare kutte ut
• det der e naaasty!
• Personlig nei, men det er et fritt land. Det jeg lurer på, er om det finnes noen ernæringsmessig grunn for å amme en femåring? I den alderen spiste min sønn alt og jeg kan ikke se hvorfor et mamma-/ pappafang, en god kos og bamse ikke er trøst nok. Synes det er egosentrering fra disse kvinnene – for pumper de seg da, når barnets far skal trøste/kose?
• Nei) det er pedo.
• Jeg tror det finnes mange foreldre som har et litt for stort behov for å føle seg betydningsfulle. Med andre ord, er det mødrenes behov for å amme og ikke barnets behov for å bli ammet, som blir tilfredsstillt.
• Synes – som innlegget over her – at det er snakk om når det går over fra å være naturlig, til å nærme seg incest! Barn får tenner, da trenger de mat som skal tygges – er ikke det ganske innlysende???
• skaff deg en mann,ikke utnytte barna for din egen del.simpelt

Rett skal være rett, det er mange gode motstemmer i diskusjonene også. Likevel blir jeg litt nedstemt av disse påminnelsene om at bryster er så seksualisert i dag at å bruke dem til det mest naturlige av alt oppleves som så provoserende unaturlig.  Eller er det kanskje provoserende naturlig? Vi lever tross alt svært fjernt fra vår natur.

Hun som følte så sterkt rundt dette at bare caps lock-knappen kunne duge da artikkelen skulle deles med verden får æren av å avslutte det hele. Mon tro om det er mødrenes handlinger eller hennes holdninger som skaper mest mobbing blant barn?

JA, HVIS MAN VIL UTSETTE UNGEN FOR MOBBING, …. SÅ MÅ MAN BARE HENGE UT PUPPEN.!!! HVOR DUMME KAN FOLK TILLATE SEG Å BLI?

Til forsvar for puppen

Kanskje Lise Christensen, den selverklærte rasende moren i Lyngdal, ennå er i tung ammetåke, hun ammer i to år. (…) På 70-tallet skulle kvinnene kaste bh-en. Nå må mantraet være motsatt. Få den for guds skyld på. Rull inn puppen. Få barna ut i det virkelige livet. Og kom deg på jobb.

Jada, Karen Kristine Blågestad, jeg er også kritisk til Lise Christensens utspill om at kvinner bør få foreldrepermisjon med hundre prosent lønn fram til barnet er minst atten måneder. Kommentaren din er full av saklige argumenter mot Christensens synspunkter, men den skjemmes av de nedlatende sleivsparkene mot amming. Lise Christensen er nok ved sine fulle fem, ser du, hun er ikke «i tung ammetåke» fordi hun velger å følge anbefalingene fra WHO om å amme til to år. Jeg har selv amma begge mine unger fram til over to års alder, uten å ha verken behov for eller mulighet til å bli forsørga hele den perioden. Mens min eldste enda ble amma jobba jeg 80%, tok 15 studiepoeng ved et universitet og gikk gravid med nestemann. Jobb og amming lar seg kombinere.

Ønske for barna

Jeg skulle ønske
det var nok
med litt vanlig anstendighet.
Men denne verden
som dere skal leve i
krever så store dyder
og så alt for mye mot.
Du, vesle jente
som stirrer inn i speilet
og deg sjøl
med den nye, hvite kjolen
og du, vesle gutt,
jeg skulle ønske
dere slapp
å vokse opp til helter
for å klare det
som burde være  så enkelt:
Å gå oppreist
gjennom livet
være stor nok
uten å trampe på andre
å holde hjertet åpent
for dem
som trenger dere.

Kjersti Ericsson

Må de vokse opp til helter?

 

«Guttefarger» og «jentefarger»

Hurra for Aftenposten og Ingun Grimstad Klepp for kronikken «Rosa og blå akebrett» som lå der så fersk at den nesten lukta trykksverte da jeg kom hjem fra konsert i går kveld.

Spesialisering. G-sport kjører en kampanje med rimelig sportsutstyr. Dette er vi vant til. Side opp og side ned med gode produkter som gjør det enklere, morsommere eller sikrere å utøve sport, friluftsliv og lek ute.

Det vi ikke er like vant til, er den gjennomførte måten reklamen deler barn inn i to grupper; de som forventes å like rosa og de som vil trives best med en aggressiv bjørn i blått. Det vil si: Vi har vent oss til forståelsen av barn og kjønn i leketøysbutikker, men ikke for sport. Bedre blir det ikke når den rosa overskriften er «Boys keep off» sammen med en smilende revemor, mens guttenes isbjørn i angrepsposisjon har overskriften «Danger adults keep off!». Et spørsmål norske foreldre, besteforeldre og andre potensielle julegavekjøpere nå bør stille seg er: Ønsker vi egne ski, snowboard, hjelmer og staver for jenter og gutter?

For meg er det ingen tvil om svaret: Nei, det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker at utstyr som slites så lite skal kunne gå i arv på kryss og tvers, avhengig av hva som passer i størrelse og fasong, heller enn hva som har de riktige fargekodene. Riktignok kan utstyr i teorien gå i arv uansett, men det er nå heller tvilsomt om gutta mine vil dra på skidag på skolen med rosa utstyr der det står «Boys keep off!» Jenter som har litt klær eller utstyr som kanskje egentlig er tenkt til gutter blir gjerne oppfatta som tøffe, gutter med rosa og lilla, derimot … Dette er en forskjellsbehandling som irriterer guttemammaen i meg enormt.  Et lite tillegg, 6. desember: Et par av innleggene i Debattsentral-diskusjonen om denne kronikken, viser tydelig at Ihle&Eia har gjort biologien en bjørnetjeneste. Sukk. Jeg er helt inneforstått med at det er forskjeller på kjønnene, men rosa/blå-preferansen er nok ikke et biologisk fenomen …