Tag Archives: kvinnesak

Takknemlighet i oppkastsykens tid

Som småbarnsforelder er det nå en gang mitt lodd i livet å bli kasta opp på i blant. I dag er en sånn dag. Når jeg snur meg mot sofaen ser jeg en liten, sovende kropp som ligger dandert på et frottéhåndkle oppå en vaskbar overmadrass. Både han og jeg har vært gjennom dusjen, sengetøyvask nr #2 i dag er snart i gang. Oppkastsyke er jo ikke akkurat noen höjdare, særlig ikke når den som er syk er for liten til å si i fra/komme seg til do selv, likevel greier jeg ikke å finne den sedvanlige «å nei, jeg må tørke spy»-selvmedlidenheten i dag. Jeg tror jeg har det for bra til å bli sur!

Jeg kan jo:

  • Dusje oss begge etter at han spydde utover oss begge under amming (Note to self: Ikke mer fast føde i dag)
  • La vaskemaskina surre og gå med all klesvasken vi produserer en sånn dag
  • Hente reine klær og reint sengetøy i en skuff
  • Spørre pent om hjelp til å få ordna for den hvite hesten – og få det
  • Fyre i ovnen og se «Bones» i sofaen mens jeg ammer den lille syke i søvn

Oppkast er noe alle småbarnsforeldre må forholde seg til innimellom. Denne første desemberdagen er jeg takknemmlig fordi jeg forholder meg til det her og .

Advertisements

Legg igjen en kommentar

2013/12/01 · 13:38

Barn er ikke (den eneste) lykken i livet

En dag jeg sto og hengte opp klesvask og hørte på P2, en hyppig foreteelse her i huset, hørte jeg Jørgen Randers på radioen. Han var intervjua fordi han hadde sagt noe om at ettbarnspolitikk kan være veien å gå for å unngå en klimakatastrofe. Akkurat det gidder jeg ikke diskutere, trebarnsmamma som jeg er, men jeg bet meg merke i én ting han sa: Det er på tide vi viser litt mer respekt for kvinner som velger å ikke få barn.

Akkurat der er jeg helt enig med professoren. I diskusjonene om hvordan kvinner skal eller ikke skal sjonglere karriere og barnelaging og livet med nevnte barn og karriere, forbigår vi stort sett noe i stillhet: At også det å ikke få barn er et aldeles gyldig valg. Som Karianne Gamkinn (Mammadamen) siterer Nina Björk i Dagbladet:

 La oss snakke alvor. Hva er et menneskeliv? Det er tid. Det er et antall dager og netter. Mange eller få, det vet vi ikke, men vi vet at vi har dem og at de er begrensede.

Det er viktig for samfunnet at de av oss som har fått barn bruker ganske mange av våre begrensede antall timer på disse barna. De trenger oss nå for å kunne vokse opp til gagns mennesker, de er morgendagens voksne. Og tida vi bruker på unger, den kan vi sjelden bruke på jobb også. Det blir mindre rom for annet når små mennesker baner seg vei inn i livene våre. For noen er det rett å redusere fokuset på arbeid utenfor hjemmet ei stund når ungene melder seg. For noen er det rett å fortsette å jobbe heltid. Og for noen er det rett å la være å få unger i første omgang. Hurra for valgfriheten!

Til sist, en påminnelse:

8mai_edited-1

 

Om tallene er helt korrekte eller ikke vet jeg ikke. Ikke bryr jeg meg heller. Poenget er aldeles sant. Nå skal jeg logge på Kiva-kontoen min og låne bort litt penger til et par driftige kvinner.

Gratulerer med dagen!

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Den kvinnelige trafikanten?

Det var nok bare flaks som gjorde at en mannlig bilfører slapp fra dette uten alvorlige skader.

Politidistriktet fikk melding fra AMK om en utforkjøring ved R…i S…
Da hadde en ambulanse rykket ut for å ta hånd om den mannlige sjåføren.

Synes du sitatet over ser rart ut? Det synes i alle fall jeg. Det hadde holdt lenge å skrive “sjåføren”. Journalisten bak denne nyhetssaken, derimot, bør ikke synes at det er unødvendig å påpeke at min fiktive sjåfør er mann, all den tid han syntes det er nødvendig å skrive “kvinnelig sjåfør”.

Forøvrig kan jeg meddele at jeg, kollektivtrafikanten og fotgjengeren, fikk følgende pep talk av femåringen min her om dagen: «Du mamma, du kan lære å kjøre bil du også! Du kan lære å kjøre på glatt vei, og i vanskelige svinger og all ting. Tenk, da kan du kjøre selv til stallen, mamma!»

Legg igjen en kommentar

2013/03/03 · 20:28

Pupper engasjerer

Utsnitt fra Aftenpostens Facebook-side som viser respons på fire ulike saker.
«Plumbosaken» engasjerte nok til å gi 89 kommentarer til saken om om at NRK skulle roe seg ned. 77 kommentarer kom til Lysbakkens avgang. Hele 306 kommentarer kom da han kritiserte Norges forhold til USA. Så langt  har det kommet svimlende tjue kommentarer om hvordan datamengdene vi legger igjen på Facebook brukes kommersielt …
187 kommentarer om langtidsamming

… og 187 kommentarer om langtidsamming

At pupper engasjerer, er ikke akkurat noen nyhet. Ikke at langtidsamming provoserer, at kvinnekroppen er seksualisert eller at kommentarfeltene på Facebook huser debatter av temmelig lav kvalitet, heller. Like fullt synes jeg det er litt forstemmende å lese gjennom kommentarene til den gode artikkelen som Bergens Tidende (og Aftenposten) publiserte denne helga. Ord som «sykt», «ekkelt» og «incestuøst» går igjen i mange av de negative kommentarene, flere uttrykker at det må være kvinnenes behov som tilgodeses heller enn barnets.

  • Dette er jo helt sykt? Men det er foreldrenes valg, ikke mitt 🙂
  • dette er skikkelig ekkelt & kommer til å føre til ekstreme psykologiske issues for kidsa. kan ikke folk bare kutte ut
  • det der e naaasty!
  • Personlig nei, men det er et fritt land. Det jeg lurer på, er om det finnes noen ernæringsmessig grunn for å amme en femåring? I den alderen spiste min sønn alt og jeg kan ikke se hvorfor et mamma-/ pappafang, en god kos og bamse ikke er trøst nok. Synes det er egosentrering fra disse kvinnene – for pumper de seg da, når barnets far skal trøste/kose?
  • Nei) det er pedo.
  • Jeg tror det finnes mange foreldre som har et litt for stort behov for å føle seg betydningsfulle. Med andre ord, er det mødrenes behov for å amme og ikke barnets behov for å bli ammet, som blir tilfredsstillt.
  • Synes – som innlegget over her – at det er snakk om når det går over fra å være naturlig, til å nærme seg incest! Barn får tenner, da trenger de mat som skal tygges – er ikke det ganske innlysende???
  • skaff deg en mann,ikke utnytte barna for din egen del.simpelt

Rett skal være rett, det er mange gode motstemmer i diskusjonene også. Likevel blir jeg litt nedstemt av disse påminnelsene om at bryster er så seksualisert i dag at å bruke dem til det mest naturlige av alt oppleves som så provoserende unaturlig.  Eller er det kanskje provoserende naturlig? Vi lever tross alt svært fjernt fra vår natur.

Hun som følte så sterkt rundt dette at bare caps lock-knappen kunne duge da artikkelen skulle deles med verden får æren av å avslutte det hele. Mon tro om det er mødrenes handlinger eller hennes holdninger som skaper mest mobbing blant barn?

JA, HVIS MAN VIL UTSETTE UNGEN FOR MOBBING, …. SÅ MÅ MAN BARE HENGE UT PUPPEN.!!! HVOR DUMME KAN FOLK TILLATE SEG Å BLI?

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Til forsvar for puppen

Kanskje Lise Christensen, den selverklærte rasende moren i Lyngdal, ennå er i tung ammetåke, hun ammer i to år. (…) På 70-tallet skulle kvinnene kaste bh-en. Nå må mantraet være motsatt. Få den for guds skyld på. Rull inn puppen. Få barna ut i det virkelige livet. Og kom deg på jobb.

Jada, Karen Kristine Blågestad, jeg er også kritisk til Lise Christensens utspill om at kvinner bør få foreldrepermisjon med hundre prosent lønn fram til barnet er minst atten måneder. Kommentaren din er full av saklige argumenter mot Christensens synspunkter, men den skjemmes av de nedlatende sleivsparkene mot amming. Lise Christensen er nok ved sine fulle fem, ser du, hun er ikke «i tung ammetåke» fordi hun velger å følge anbefalingene fra WHO om å amme til to år. Jeg har selv amma begge mine unger fram til over to års alder, uten å ha verken behov for eller mulighet til å bli forsørga hele den perioden. Mens min eldste enda ble amma jobba jeg 80%, tok 15 studiepoeng ved et universitet og gikk gravid med nestemann. Jobb og amming lar seg kombinere.

5 kommentarer

Filed under Skriblerier

Yeah that! (C’est la vie! blogger også om Mostue)

 

 

Men. Tilbake til poenget mitt. Hvorfor er jeg opprørt? Jo, hele intervjuet gjennomsyres av en stereotypisert forakt til hva kvinner er generelt, og deretter en forakt for norske kvinner spesielt. Det generaliseres over en lav sko, og blir så svart hvitt at jeg får behov for å finne frem tusjene med neonfarger. Fordi. Dersom du ikke er en sånn som ikke liker å prate pjatt, så er du en mann. Hun liker nemlig ikke det, og poengterer nok en gang at hun, hihi, nok er en mannedame som jobber best med menn eller kvinner med maskulin væremåte. Noe hun drar med seg inn i privatlivet også. Men se opp! Dersom noen prøver seg på forloveden, ja da, blir hun plutselig italiensk kvinne og legger folk i gulvet.

Og jeg fristes i mitt innerste indre til å be henne ta med seg disse jentelus og tøffe gutter holdningene tilbake dit hun kommer fra. Slike jenter vil ikke gamlelandet ha, innbiller jeg meg. Det har kommet så mye lengre på veien enn land man innimellom sammenligner seg med. Det trenger ikke på nytt prakkes med jentefarger og gutteleker. Eller jentejobber og guttesport. Om du er dame og ikke tåler en klaps på rompa, det var jo bare en spøk-holdninger. For selv om det fortsatt er mye grums på disse områdene der hvor jeg kommer fra, er det så mye som allerede er gjort, tror jeg som nå befinner meg i et land hvor de ikke har kommet like langt. Gråter du en skvett, er du typisk jente. Er du tøff, er du gutt. Joda. Gutter er gutter. Jenter er jenter. Og vive la difference! Men gutter er også individer, og kan heldigvis også være følsomme og gjerne grine en skvett om de vil. Noen er sikkert lite løsningsorienterte også, når jeg tenker meg om. Og jeg kjenner veldig mange tøffe damer med ben i nesa, uten at det gjør dem mindre til damer eller at de da automatisk blir mannedamer.

Resten ligger her, i en særdeles lesbar blogg:Denne generaliseringen altså. Jeg blir helt dårlig, jeg..

Legg igjen en kommentar

Filed under Anbefales!

Mostue og barnehage og sånn

Faglig sett har Trude Mostue og undertegnede en del felles. Hun utdanna seg til å reparere syke dyr, jeg har en mastergrad i å forsøke å holde dem friske. Vi har begge vært studenter i Storbritannia, hun gjennom hele studieløpet (så vidt meg bekjent), jeg i et år. Der stopper visst likheten. For der hun synes «likestillingen har gått alt for langt», kan ikke jeg fatte hvordan likestilling kan gå for langt. Alle som har vært unger og sittet på ei vippehuske vet at enten er den i likevekt, eller så er den det ikke. Enten har vi likestilling, eller så har vi ikke. Foreløpig har vi det ikke.

Den interesserte leser trenger ikke ta mange turer rundt på nettet for å finne kvinner som er like uenige med Mostue som jeg i spørsmålet om likestilling, i skrivende stund er jeg jo til og med meningsfelle med Høyres Julie Brodtkorb (savour the moment!) .  Vanligvis skal det lite til før jeg trekker på meg rustningen og rir inn på min hvite hest som likestillingens forsvarer, men i dag regner jeg den jobben som godt og vel gjort. I dag vil jeg heller forsvare noen viktige mennesker i min egen lille landsby.

Mostue har jo som kjent født sine første barn i Storbritannia, så det bør være en kjent sak for henne at it takes a village to raise a child. Foreldrene er viktige, ingen tvil om det, men barn trenger et større nettverk enn som så. Jeg er overbevist om at det både er naturlig og bra for barna våre å omgås flere voksne enn bare oss. Barnehagen der min yngste går og den eldste har gått er en del av min landsby, der møter ungene mine voksne – både yngre og eldre – som tilfører hverdagen deres andre ting enn hva jeg kan.

Helst bør en av foreldrene – om det er kvinnen eller mannen får man bestemme selv – være mer til stede med barnet opp til det er tre år. Du kan godt la en skolelei tenåring forme barnet ditt i en barnehage, men jeg vil gjerne forme mitt eget barns personlighet, sier Mostue

I barnehagen «vår» jobber det minst en som i alle fall var tenåring da han begynte der. Han, og de andre unge ansatte i barnehagen, har vært en sånn berikelse i ungenes liv at jeg smiler mens jeg sitter her og tenker på dem. «J. kan sånn!» «H. sa at …» Disse ungdommene er mennesker som jeg ser at ungene mine er genuint glade for å se – skolegutten stikker gjerne innom barnehagen for å hilse på – og jeg blir støtt på deres vegne når Mostue så nedlatende kaller dem «skoleleie tenåringer» som ikke er verdige å få være med på å forme barns personlighet. Ærlig talt: «Jeg vil gjerne forme mitt eget barns personlighet.» Hva er det for et utsagn? Jeg er selvfølgelig gjerne med på å påvirke mitt eget barns personlighet, men jeg føler meg ikke på noen måte som en så suveren person at jeg ønsker å være den eneste som gjør det. For 150 år siden ville jeg hatt en storfamilie rundt meg. For seksti år siden ville jeg stått ganske aleine med ungene i en krevende hverdag. I dag er jeg mor sammen med en far som tar ansvar og med muligheten til å bruke barnehage når vi er i en situasjon hvor det av flere grunner er både nødvendig og ønskelig å ha oss begge i mer enn 50% jobb utenfor hjemmet.

Jeg kan gjerne være med på å diskutere hvordan barnehagene fungerer, hvorvidt barnehagebarn har for lange dager og om norske barn begynner for tidlig i barnehagen i dag. Det er viktig at barn får anledning til virkelig å kjenne foreldrene sine.  Men jeg nekter å finne meg i at unge mennesker som velger å jobbe med barn avfeies som «skoleleie ungdommer».

7 kommentarer

Filed under Skriblerier

Den internasjonale kvinnedagen for hundrede gang

Glæd dig af hjærtet du som vil vinde,
glæd dig nu rinder den frihetens dag.
Toget du ser er den nordiske kvinde,
vaagnet til kamp for arbeidets sag.
Flokket om fanen, modige stærke,
bærer de fram mange tusiners krav.
Daarerne smiler, dog snart skal de mærke:
kræfter lå skjult i det blikstille hav.

Ordene er en C. Jeppesens, fra sangen «Kvindernes tog». I følge heftet «Kvinneviser» fra 1975 er den skrevet til Fyrstikarbeiderskenes demonstrasjonstog i 1889, i god tid før den aller første internasjonale kvinnedagen. I dag har jeg gått i tog, for første gang på lenger enn jeg kan huske. Både i fjor og året før det tenkte jeg at jeg jammen burde komme meg på et 8. mars-arrangement, men så var det logistikken da. Overskuddet til å trekke med seg familien til ett-eller-annet-sted etter jobben. Kanskje det til og med regna … Men denne gangen var jeg allerede i Oslo i forbindelse med studiesamling, aleine og uten forpliktelser overfor noen som helst. I dag rusla jeg til Youngstorget helt aleine, lot som at jeg ikke følte meg litt ensom og forlegen der jeg sto blant en masse ukjente og fant meg en parole jeg følte meg komfortabel med å gå bak. Kvinnevold er definitivt ingen privatsak.

Selv lever jeg et priviligert liv. Jeg har lang utdanning, lever i en likestilt familie, har et stort nettverk og nok penger til å klare meg fint. Andre er ikke like heldige. For å la handling følge mine tanker om internasjonal solidaritet gikk jeg også inn på Kiva-kontoen min og ga et mikrolån til ei kvinne som skal kjøpe husdyr. Gode tanker er som kjent ikke nok til å redde verden.

Har du markert dagen i dag på noen måte?

1 kommentar

Filed under Skriblerier

Kvinner i går

Farmora mi er ei flott, sterk dame som jeg har hatt mange gode samtaler med gjennom livet. For ikke lenge siden ringte jeg henne etter en e-postlutvelksling jeg hadde hatt med en bekjent om kvinnesyn og bondekvinners innsats. I løpet av den samtalen kom vi inn på en 8. mars-tale Gomo holdt en gang på åttitallet. I helga fikk jeg lov til å skrive den av.  Den gir et bilde av kvinneliv som er langt fra det de fleste av oss kjenner i dag. Jeg er glad for å ha fått lov til å legge den ut.

Teksten er ført i en muntlig tone, hun kommenterte selv at den ikke er helt korrekt nynorsk. Jeg har valgt å beholde teksten slik hun skrev den. Slik får hennes tone prege teksten, den var jo i utgangspunktet skrevet for å høres, ikke leses.

Kvinner i går eg skal seie litt om.

Dette blir berre små glimt av det som eg har høyrt frå bestemor og mor, og av min eigne opplevingar. Eg har lyst til å sitere eit par vers til å byrja med, dei viser kor forskjellig synet har vore på kara og kvinnfolk. Det er skreve mye om menn og manndom, mindre om kvinnfolka, det som er sagt om dei er at dei skal vera fine og veike. Stefan Frich seier det slik: ”Dei seier at guten skal vera hard, og slipt liksom stålet blanke – det høyrer med til å vera kar, at kvass er både hug og tanke.” Men om gjenta heiter det: ”Dei seier at gjenta skal vera blid og fin og veik som en blome, i viljen mjuk, for meiningar fri, berre venta til friaran koma.” Og det er vel sikkert at gjennom oppdragelsen ha ryssa og vækjå vorte stimulert til å bli forskjellig. Eg kan berre sjå på min eigen oppvekst, eg måtte vera inne og hjelpe til med ryssan kunne vera ute og fri til å leike seg. Når det kom så langt som til utdanning, så va det først og fremst karane som skulle ha det, vi kvinnfolka skulle vel helst vente på å bli gift. Ha dykk forresten lagt merke til det uttrykket ”å bli gift”? Var det et kvinnfolk som ikkje var gift heitte det: ”Korleis er det at ho ikkje er vorte gift,” men var det ein kar så heitte det: ”Kvifor har ikkje han gifta seg?”

No går oss attende til bestemor si tid, og da er oss rundt århundreskiftet. No er det kome ut ei bok som heiter ”Først oppe – sist i seng” – ho er lagt ut her i dag – og der får ein et typisk bilde på korleis det var. Oss vet godt at alt arbeidet va tungvint både inne og i fjøset. Åt fjøset måtte dem ofte bera vatn òg, og at det var kvinnfolka sitt arbeid va det ingen tvil om. Mat og husstell var tungvint, for itt’ å tållå om klævasken, som foregjekk i uteeldhus, og mange va åt elvin og skylte kleda, vinter som sommar. At dem vart utslitt før tida var vel ikkje rart. Meste av kleda laga dei sjølv, dei spann, batt og vov. Har høyrt at dei gjerne skulle spinne ei snelle før dei gjekk i fjøset om morgonen, og gjerne ei om velden etter fjøstid. Så det var nok ingen fritidsproblemer den gongen.

Om sommaren måtte kvinnfolka vera med ute. Var det utmarkslått, så måtte dei sjølsagt opp først for å ha maten ferdig til karana kom opp. Når karane reiste for å slå måtte kvinnfolka først i fjøset og så skunde seg etter for å breie graset, og det var ingen lett jobb. Mot kvelden var det å skunde seg heim for å laga mat, og så ta fjøset etterpå, og da var karane fri. Så spør om kven som har vore dei sterke? Om bestemor var det sagt at om sommaren måtte ho ta med seg ungane og oppvasken utpå garden så karane fekk kvile. Middagskvil var nok ikkje for kvinnfolk. Som ein skjønar så var det ingor hjelp å få av karane inne, dei kunne tvert i mot ikkje skjenke seg så godt som ein kopp kaffe sjølv. (Slike har vel funnest heilt opp til vår tid, i alle fall i min generasjon.) Kvinnfolka ha heller ikkje pengar sjølv, det er sagt dei måtte tigge til seg ein 10-øring når dei skulle på kvinneforening. Karane har forresten gjennom all tida villa gjort narr av dette med kvinneforening. Men på trass av det må ein vel kunne seie at det var kvinnfolka som gjennom Oppdal Sykepleieforening bygde den første sjukeheimen i 1915. Det var karane som var formenn, kvinnfolka arbeidde, laga til basarer og fekk in pengar. Slik har det vore sian òg, og har det ikkje vore for den innsatsen som kvinnfolka her har gjort så har vi vel ikkje havt Oppdal Helsesenter i dag. Eg vil få nemne at Oppdal Sykepleieforening fylte 80 år før det kom ein kvinnelig formann (det var eg). Det tyder vel på at det har vore ein generasjon kvinnfolk som har havt lite tru på seg sjølv, det gamle uttrykket om at ”kvinner skal tie i forsamlingar” har kanskje sitte i.

Forholdet millom kar- og kvinnfolkarbeid forandra seg lite før siste krig. Ei ungkone som kom på ein gard i 20-årom fekk overta stellet av gamle og sjuke i tillegg til mange ungar og alt det andre arbeidet, og enda få kritikk om ikkej alle sengjin va oppreidd ein dag. Og ein må ikkje tru at karane kunne ta seg av ungane, dei sa berre at det gjekk ikkje an å vera banfost når ein skulle arbeide. Tenk det! (Det var det far min som sa.) Attende til dette med fjøsarbeidet  Det var kvinnfolkarbeid fram til siste krig eller kanskje te etter krigen au. Men etter kvart som karane tok te i fjøset så kom mekaniseringa au.

Eg vil nemne ei kjerring med ti born, ho måtte ta sin tørn i fjøset ho òg. Ikkje nok med det, men dei dagane det skulle kinnast smør, var ho oppe og kinna ei vending før ho gikk i fjøset. Og at ho var sist i seng er vel ikkje vanskeleg å tenkje seg, det va mangt et klæplagg som skulle sjåast etter med vask og reparasjon. Og ho hadde inga maskine, måtte vel helst bera vatnet både inn og ut. Mannen som la seg i rett tid kunne ikkje ein gong hjelpe ein unge som trong oppatt, da ropa han på kjerringa. Men der som andre stader vart fjøsarbeidet karabeid da mjølkmaskina kom.

Eg var sjølv budeie på ein par plassar under krigen. På den eine plassen var det fire småe ungar, men inga karhjelp å få korkje ute eller inne. Da var det kome så langt at budeia skulle ha ei frihelg i blant, men mannen kunne ikkje mjølke, så eg måtte vera i fjøset sundagsmorgonen, og da vart frihelga kort. På den andre plassen var vi berre vaksne, men større fjøs. Der var det tri vaksne karar, men ingen hjelpte til i fjøset. I ei vasslaus periode var det budeia som bar inn vatnet.

Litt om helg og helgaarbeid. Det var vanleg at karane gjekk åt kvarandre om søndagane, det var veldig triveleg og sosialt det, men kjerringan var da heime kvar hjå seg og laga mat. Kanskje la dei litt ekstra arbeid i maten nettopp den dagen. Det med å gang åt kvarandre kom mer og mer bort, men at kjerringa va heime og laga mat med mannen var ute på tur, det ha hange ti langt inn i min generasjon. Men eg vil seie det at den generasjonen som eg ha levd med ha opplevd store forandrengå. Eg glømme ikkje tå da eg fekk den første vaskemaskina i 1951, da sa nabokona at ”dei skal ikkje gjera noko kjerringane lenger no”. Til slutt vil eg lesa to små stykker, det eine går på undervurdering av det arbeidet som er gjort heime. Det var ikkje rekna med at ein hadde arbeid før ein tok seg jobb ute. Ein var berre ”hjemmeværende”, og til og med skrive som ”forsørgelsesbyrde” i sjølmeldinga til likninga. Ofte har ein hørt: ”Har du noko arbeid du?” om ein har aldri så mye heime, det er ikkje rekna med.

Heilt til slutt vil eg stille eit spørsmål:
Kva for er det så få kvinnfolk i ledende stillinger enda i dag?

Dagny Skorem

2 kommentarer

Filed under Skriblerier

Barn, familie og barnehage

Flere aktører i samfunnsdebatten ser ut til å ha klare svar på dette spørsmålet alle foreldre spør seg i blant når vi legger puslespillet som skaper hverdagen: Hva er best for ungene?. Noen synes det er å være hjemme med mor lengst mulig, noen er opptatt av at ungene skal få lov til å gå i barnehage og andre igjen er opptatt av hva som er for mange, for få eller akkurat passe mange organiserte fritidsaktiviteter i løpet av ei uke, en måned eller ei ungdomstid. Fellesnevneren for mange er at de er overraskende skråsikre. De har lest en rapport eller to, gjort seg noen erfaringer med egne unger og titta litt på naboenes slabbedasker og prakteksemplarer, og deretter har de trukket sine bastante konklusjoner.

Akkurat nå er jeg småbarnsmor selv, og jeg må si jeg lar jeg meg overraske over hvor polarisert barnehagedebatten er. Overveldende mange av de som uttaler seg virker så sikre i sin sak. Barnehage for ettåringer er enten et fantastisk tilbud eller en katastrofe, avhengig av hvem du spør. Hvor blir det av forståelsen for at ungene, foreldrene, nærmiljøet og ressurspersonene rundt varierer fra familie til familie? Vi kan selvsagt enes om en del prinsipper. Barn trenger nærhet, stimuli, trygghet og stabile voksenpersoner rundt seg. Men hvordan disse behovene tilfredsstilles i det enkelte nærmiljø, den enkelte familie og for det enkelte barn kan variere. Hvis familien ønsker en løsning der ungene kan være hjemme med far eller mor i småbarnsåra, og dette er økonomisk gjennomførbart, så er det en fin løsning for dem. Hvis begge foreldrene derimot trives bedre med å jobbe utenfor hjemmet, ja så gjør gode barnehageplasser at det kan være en like fin løsning det også.

Som så mange andre småbarnsmødre kjenner jeg også på den dårlige samvittigheten i blant. Jobber jeg på bekostning av ungene mine? Hjertet svarer av og til ”ja”. Men hjernen forteller meg at det ikke er tilfelle. Jeg er ei kvinne som trenger et voksennettverk rundt meg. Jeg trenger å gjøre en del av ”mine greier” for å trives. Hvis jeg skulle gått hjemme på fulltid ville jeg ikke blitt ei rundstykkebakende, fiskesløyende, trehyttebyggende mor som alltid lagde høstbilder, perlekjeder og brødfjøler med dem på regnværsdager. Niks. Etter to permisjonsperioder vet jeg at jeg storkoser meg i begynnelsen, men etter hvert som månedene går begynner tålmodigheten å bli tynnslitt. Da bjeffer jeg til ungene for den minste ting, og gleder meg til hver gang de sovner. Det er på tide å komme tilbake til voksenhverdagen igjen.

Vi har valgt en løsning der ungene går i barnehage fire dager i uka og er hjemme med far hver onsdag. Det passer oss godt. Vår to sønner fikk plass i en stabil familiebarnehage hvor de har et godt forhold til både staben og de andre ungene. Det er ikke synd på mine barn fordi de går i barnehagen. Men jeg synes heller ikke synd på barn som blomstrer hjemme med en motivert hjemmeforelder.

Kan vi ikke gi hverandre rom til å finne vår egen foreldrerolle i stedet for å sitte på hver vår tue og forsvare våre valg som det eneste rette? Det er krevende å være foreldre. Det har det alltid vært. Er det nødvendig å gjøre det vanskeligere for hverandre ved å rakke ned på hverandres valg?

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier