Tag Archives: liv

Forvirra, forelska og fortvila

Hei bloggen! Jeg fikk et anfall av skrivekløe. Jeg har nemlig sett på TV! At en tv-serie klarer å få meg så interessert at jeg prioriterer å få sett den skjer sjelden. Jeg tenker «Å, det så gøy ut,» uten å komme så langt som til første episode. En sjelden gang kommer jeg litt i gang med noe jeg liker godt, som «Homeland» eller «Bones», men når alt kommer til alt er det andre ting som tar kveldene mine enn å få fulgt opp serien. Skal jeg få sett noe må det stort sett være kort, og forbundet med en klar avtale med han jeg deler huslån med. Vi så «The Last Kingdom» på tv.nrk.no på den måten. Da så jeg at det var kommet noe annet som vakte nysgjerrigheten min: Tyskland, kald krig, bare åtte episoder og på tysk. Huslånspartneren gikk med på å gi «Tyskland 83» en sjanse. Etter en episode var jeg hekta, jeg hadde glatt sett videre også om han ikke var interessert. Følelsen jeg satt igjen med var litt som den jeg hadde etter å ha lest den første boka om Carl Hamilton. Spioner og kald krig og flotte hus, oh my!

Utover i serien ble det tydelig at den opererer med flere linjer, og leker med alle. Den er et spiondrama som tidvis går langt over grensa for et komiske, et ungdomstidsdrama (hvis noen kan gi meg et bedre ord for «coming-of-age drama» her  kan du gjerne legge igjen en kommentar) som beveger seg langt inn i melodramaet og en samfunnsskildring av det delte Tyskland som jeg selv husker mest i kraft av Berlinmurens fall. For en som elsker oppvekstdramaer («Buffy the Vampire Slayer» er den eneste lange serien jeg har sett i sin helhet), Øst/Vest-historier (en reise til Polen i -89 gjorde meg evig nysgjerrig) og spioneri (jeg leste alle Guillous Hamilton-romaner på et semester, takket være tanta i etasjen over) var dette midt i blinken.

Gi meg et solid ungdomstidsdrama, og jeg er stort sett villig til å tilgi mange rare innfall fra manusforfattere og regissører. Det fikk jeg her! Både hovedpersonen, Martin Rauch/Moritz Stamm (Jonas Nay) og Alexander Edel (Ludwig Trepte) baler med voksesmertene de tidlige tjueåra kan preges av. Ludwig Trepte spiller forvirra, fortvila og forelska på en måte som treffer meg midt i sjela. Han trykker på de samme knappene hos meg som Clare Danes’ «Angela Chase» og «Julie» og Leonardo Di Caprios «Romeo» gjorde for tjue år siden, og det fungerer. I episodene «Northern Wedding» (episode 4)  og «Cold Fire» (episode 5) er Alex Edel rasende, lykkelig, kjærlig og knust med en intensitet som får meg til å nyte å se det samtidig som jeg er takknemlig for at ungdomstida er et tilbakelagt stadium. (Hvis du har planer om å se serien, og vil bli overraska er det egentlig ingen vits i å lese videre nå, forresten.)

160123intro

 

I løpet av de første episodene så vi en gradvis mer søkende Alexander Edel som kom stadig mer i opposisjon til faren, General Edel (Ulrich Noethen), samtidig som han oppsøkte fredsbevegelsen og der møtte  jusprofessoren Tobias Tischbier (Alexander Beyer). Professor Tischbier ga Alex sårt tiltrengt anerkjennelse og oppmerksomhet, fulgt av invitasjoner til både samtaler og mer. Som tilskuer visste jeg jo godt at Herr Tischbier også var spion for Øst-Tyskland, og antakelig hadde flere grunner til å bli godt kjent med sønnen til en NATO-general enn bare det faktum at Alex var total süss. Men, total süss var han virkelig. Ludwig Trepte mestrer det å skildre usikkerhet og behov for nærhet og tilhørighet med en intensitet som fikk meg til å heie på Alex’ forelskelse i stedet for å tenke at han burde løpe som Lola – i motsatt retning – da jeg så ham ganske bokstavelig talt kaste seg i armene på en av seriens definitive Bad Guys mens Fischer-Z sang Each person Has their time to die/ But men are speeding up our journey/ By seeing what they can destroy with their/ Cruise missiles.

160115 LT blid

-Du bist total süss

Scenene mellom Alex og Tobias på slutten av «Northern Wedding» begynnelsen av «Cold Fire» er søte og sensuelle på en måte som gjør at jeg, som vanligvis tenker «Okei, okei, jeg har skjønt tegninga nå,» når folk kliner på TV, blir sjarmert i senk.  Derfor furter jeg over at dette forholdet bare fikk noen få lykkelige minutter før Alex styrter på dør, nok en gang forvirra og fortvila etter å ha fått være total süß og total glücklich en stakket stund. Jeg kunne nesten kjenne fortvilelsen hans i kroppen selv til Tears For Fears «Mad World».

160123AlexOpprørt

Forelska, forvirra, fortvila. 

Riktignok har kjærligheten har generelt dårlige kår i serien, hverken Martin/Moritz, faren hans eller sjefen hans lykkes særlig mye bedre i forholdene til kvinner enn hva Alex og professorspion Tischbier gjør.  Homofil kjærlighet hadde dessuten enda dårligere odds, i -83 var det fremdeles et drøyt tiår til tyskerne forkasta sin §175 og dermed gjorde homofile parforhold lovlige. (Underholdende sammentreff: International day against homophobia, lesbphobia and transphobia har blitt markert 17.5 siden 2004, og Ludwig Trepte som spiller Alex Edel har bursdag nettopp 17. mai.) Likevel: Måtte det virkelig være sånn? Hadde serien blitt dårligere av om han og professorspionen faktisk hadde et godt forhold i alle fall for en stund?

Kanskje hadde det rett og slett med tid å gjøre. Serien er jo kort, og historien må drives videre. At heller ikke Tobias var villig til å gi de svarene Alexander ønsker seg og den forståelsen han tror han skal møte, gjør ham dypt fortvila. Han verket etter å gjøre en forskjell, bety noe, men hvor og hvordan? Ordet «radikalisering» var fremmed for meg for få år siden. I dag er det akkurat dét ordet som slår meg når jeg tenker på hvordan Alexander Edel rikosjetterte i ulike retninger før den vesle tinnsoldaten ble en ensom, klønete antikrigsterrorist med ambisjoner om å avsløre det han mente er USAs egentlige grunn til å engasjere seg i Europa. Det handlet ikke om politikk eller ideologi, det handlet om tilhørighet.

Så langt, så trist. Mer bekymring skulle vise seg å vente like om hjørnet. Med «Deutschland 83» viser Anna og Jörg Winger det tidlige åttitallet fra mange sider.  AIDS-epidemien med tilhørende frykt og lite kunnskap er jo definitivt en del av det tidlige åttitallet. (Et sidespor: Mitt første minne om HIV/AIDS er en plakat jeg så på doen på Larvik Gymnas da jeg selv var i tiårsalderen. Der ble det lista opp informasjon om hva som er risikoaktivitet, men ikke minst hvordan viruset IKKE smitter. Den plakaten la grunnlaget for kunnskap framfor frykt hos meg – oppdrag utført.) Unge mennesker, impulsiv sex, ymse partnere … joda.  Temaet dukka først opp mellom Ursula (Anna von Berg) og Yvonne Edel (Lisa Tomaschewsky) , Alex’ mor og søster, i et øyeblikk som egentlig er ganske kult men som jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Mot slutten av serien ble det tydelig at Felix (Florian Bartholomäi), en venn og tidligere elsker av Tobias Tischbier, hadde fått AIDS. Alex, allerede forvirra, forelska og fortvila nok i massevis, måtte plutselig forholde seg til mulig smitte i tillegg. Dette er et sidetema som ikke egentlig er nødvendig for den røde tråden i historien, men som gir de homofile rollene ytterligere varme, dybde og realisme.

Nå, når serien er slutt, vet vi strengt tatt ikke hvordan det har gått med verken Alex Edel eller Tobias Tischbier. Vi vet heller ikke om «Deutschland 86» (og «89») blir en realitet, sånn Internettet forteller meg at ekteparet Winger ønsker. Men et par ting vet jeg: Jeg ønsker meg flere sesonger av dette, og jeg blir sur hvis både Alex Edel og Tobias Tischbier dør av AIDS. Men det ser vel mørkt ut for begge. Tobias Tischbiers liv er preget av høy risiko på mange fronter, og en ung mann som Alex Edel har også oddsene mot seg. Kanskje er det Fischer-Zs «Wristcutters Lullaby» som er fasiten til skuddet vi hørte helt på slutten av siste episode. Men jeg lever i håpet. Ludwig Trepte og Alexander Beyer spiller skjorta av seg (ok – det ble litt mer bokstavelig enn jeg hadde tenkt!) i serien, rollene deres er spennende i seg selv og jeg vil gjerne ser mye mer til disse to. Hvis jeg i tillegg kan få se Ludwig Trepte spille lykkelig innimellom blir jeg strålende fornøyd.  Litt happiness kan tross alt ikkje skade. (Selv om jeg, som Kari Bremnes, trives godt i moll.)

160123 litt happiness

Mens jeg venter skal jeg kose meg i sofaen med han deler huslån med og se mer Ludwig Trepte, denne gang i «Unsere Mütter, Unsere Väter».

Advertisements

1 kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

23. mars 2011

Kjære Klara.

Gratulerer med dagen. Tredveårsdagen du etterhvert tvilte på om du ville få feire, tredveårsdagen vi må markere uten deg. For tre måneder siden hadde jeg et brennende håp om å sprette en champagne i dag til ære for deg, i stedet sitter jeg her i kvelden med et glass sjokomelk og brennende stearinlys og minnes deg.

I dag tidlig var jeg ute på en treningstur, forbi noen helt nye tømmerlunner. Klare strimer av kvae skinte i morgenlyset, som tårer. Det fikk meg til å tenke på Baldersmyten … Selv naturen feller tårer for deg i dag, for det vi mista  da du  til slutt måtte gi tapt.

Les videre

3 kommentarer

Filed under Skriblerier, Dikt

Samaria til minne

En avstikker fra Fronter til Facebook gjorde at jeg sitter her med tårer i øynene og mimrer. En av «mine» skimler, Samaria som lærte meg så mye da jeg hadde henne på fôr i skoleåret 2000/2001 døde visst i går. Samaria ox. Hun sto på Lofsrud da jeg prøvered henne første gang. Vi la ridehuset bak oss og forsvant inn i Østmarka, bare hun og jeg, for første gang siden vi måtte avlive Raudi fire år tidligere satt jeg på ei hoppe som åpenbart trivdes like godt i terrenget som jeg gjør selv. Hest på fôr? Avgjørelsen ble tatt med hjertet,  jeg fikk Samaria på helfôr gjennom studieåret. Etterhvert som lommebok og timeplan insisterte på å komme med milde innvendinger fant jeg heldigvis hjelp i dyktige jenter som var med på å gjøre det knappe året med Samaria til en glede. Dere vet selv hvem dere er. Takk for hjelpa den gang da.

En av de mange turene vi tok aleine, Sammi og jeg, står veldig klart for meg. Etter en lang skrittetur på asfalt kom vi til et grønt, frodig område som jeg hadde lyst til å krysse for å komme til skogen på andre sida av enga. Enkelt tenkt, men ikke så enkelt gjort, for mine oppfordringer om å skritte fram falt ble kontant avvist. Hun var så tydelig uvillig til å gå ut på enga at jeg valgte å gi henne rett og i stedet fortsette langs veien. Seinere samme dag snakka jeg med pappa i telefonen og fortalte hvor vi hadde vært. «Du må ikke ri der,» kom det kontant, «der var det søppelfylling før, grunnen er ikke trygg.»  Noen ganger vet hesten ganske enkelt best.

Nå har ørkenvinden kalt deg tilbake, Samaria. Løp i fred.

2 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Takknemlig

Legg igjen en kommentar

Filed under Dikt, GIMP

Jeg skriver for livet

Dette er ikke en nekrolog. Dette er en livspost, en et innlegg som skrives til lyden av Sofia Karlsson som synger «Jag spelar för livet«, en hederspost til et menneske som fremdeles lever. Jeg vet bare ikke hvor lenge. Jeg går og venter på at en kjær nettvenn skal dø. Selv om jeg har møtt henne ansikt til ansikt også, en liten håndfull ganger over de åtte-ti årene vi har vanka på samme forum, så er det på nett vennskapet vårt har utviklet seg, på nett hun så fritt har delt av sin livsglød og sitt mot.

Jag spelar för livet, med bultande hjärta
och själen är bräddfull av glädje och sorg.
Jag spelar för livet, jag våndas jag njuter
jag säljer min möda på månglarnas torg.
Jag spelar för livet, och glömmer bort döden
för vid den horisonten syns inget ljus.
Jag spelar för livet och litar på tiden
som alltid har växt i nästa nu.

Noen har en glød i seg som gjør at vi som får kjenne dem blir berørt mye sterkere enn hva vi først forventer. Det er som om den smitter, som om du aldri kan bli helt den samme som du var før møtet. Eller, som om gløden åpner for noe i deg som du alltid har vært der, men som du ikke har visst om. Klara er ett av disse menneskene. En kronisk, dødelig sykdom har hogd, skåret, spikka, filt og pussa det gode emnet hun helt sikkert allerede var til et kunstverk av et menneske. Gjennom de utallige sidene med ord vi etterhvert har delt, har jeg fått lære ei jente å kjenne som er liv. Respekten, livsgleden, oppriktigheten og refleksjonene hun har delt med oss forumvennene har satt spor oss. Et par linjer av Leonard Cohen’s «Alexandra Leaving» har malt i bakhodet mitt i dagene som har gått etter at jeg ble fortalt at all behandling er avslutta, at bare venting gjenstår:

And you who had the honor of her evening,
And by the honor had your own restored –

«By the honor had your own restored», ja. Det beskriver noe av effekten hun har hatt i kretsen der jeg har kjent henne, måten hun har spredd respekt og selvrespekt rundt seg. Klara har aldri lagt skjul på at sykdommen plager henne, påfører henne smerter og begrensinger de færreste blant oss er i stand til å forstå omfanget av. Likevel har hun aldri latt dette sette noen standard for motgang. Der vi kanskje har følt at våre problemer blekner, blir litt patetiske målt mot hennes, forstår hun så godt at smerte ikke rangeres på den måten. Det finnes ikke en internasjonal enhet for vondt som all motgang kan måles i. Klaras omtanke for andres små og store frustrasjoner er med å sette en standard for medmenneskelighet som vil leve videre uansett om hun lever eller dør.

Klaramotet har blitt et begrep innad i denne forumgjengen. Klaramotet er det som har holdt henne levende så lenge, det som har skilt mellom eksistens og liv i en brutal situasjon. Det Klara mer enn noe annet har vist meg, det er motet til å være i kontakt med sin egen menneskelighet. Sin egen bunnsvarte svakhet, sin egen brennende styrke. Motet til å la livet strømme gjennom blodårene i all sin ekthet selv når livet er så krevende at det frister å gjemme seg i bak en nummen rustning. Hun vet at rustninger ikke bare beskytter mot det som er vondt, men også mot det som er godt.

Nå skal hun altså dø. Uansett hvor mye jeg velger å holde håpet levende, brennende et sted inne i kjernen av meg selv, en ild ikke ulik lyset fra islyktene som har brent hos meg så mange kvelder, innser jeg at det må et mirakel av mytologiske dimensjoner til hvis hun skal overleve denne gangen. Uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne være et vennskapets Orfeus, uansett hvor mye vi gjerne skulle gått i samla flokk for å hente henne, så ser det ut som om kampen hennes er slutt. Vi deler en forkjærlighet for «Buffy the Vampire Slayer», Klara og jeg. Det føles nærliggende å si at selv superhelter av og til må gi tapt. Vi må nok gi slipp på henne denne gangen.

Det som ikke kommer til å dø, er det Klara er. Klaramotet kan leve i hver og en av oss, om vi velger å føre det videre. Vi kan la Klaras glød tenne en gnist i oss selv, og slik bære ilden hennes videre.

Et brennende lysSemper ardens.

P.S. Klara: Om Klaramotet nok en gang viser at det kan gjøre alle prognoser til skamme, slik at du mot alle odds får lese dette en dag, da skal du vite at jeg mener hvert ord.  D.S.

Oppdatert 10. januar. 28 oktober stilte Klara Dahle spørsmålet «Vil jeg bli tredve?» i bloggen sin. Litt nærmere tredveårsdagen våkna jeg til beskjed om at hun var på vei til sykehuset for transplantasjon. I går måtte Klara Dahle gi tapt for Burkholderiakolonien som så lenge har herja med kroppen hennes.

I desember 2007 hadde Fedrelandsvænnen et tv-innslag om hennes kamp for livet. Det er fremdeles tilgjengelig på nettsidene.

4 kommentarer

Filed under Skriblerier