Tag Archives: med en hvit hest

Tanker om tilknytningsomsorg

I den utmerka bloggen Relativt Unge Mødre (kunst+morsrollerefleksjoner=sant!) snubla jeg over et innlegg om tilknytningsomsorg (heretter stort sett «TIO» fordi jeg er lat) som fikk det til å klø i skrivefingrene. Etter å ha fått en overdose av TIO-fanatisme på ulike nettfora, har «Birgitta Blix» skrevet om hvorfor foreldrestilen ikke er noe for henne. Hvis innlegget hennes kunne feies til side som en misforståelse hadde det jo ikke vært noen sak, da kunne jeg jo bare oppklart misforståelsen i en kommentar. Hadde jeg vært en TIO-Momzilla, ville jeg kanskje lagt inn en arrogant kommentar av typen: «Så, så lille venn, du har egentlig ikke forstått noen ting. Det er sikkert fordi du var så deprimert.» Når saken derimot er den at jeg godt forstår, og selv har erfart, at den mammastammen jeg tilhører på verdensveven av og til framstår som alt annet enn romslig og inkluderende, føler jeg et behov for å tale den balanserte tilknytningsomsorgens sak.

Erfaring har lært meg å være forsiktig med å la barneoppdragelsen, hestehåndteringa og for den del pedagogikken min ha en merkelapp. Da jeg møtte fenomenet «natural horsemanship» (i stammespråket forkorta til NH) på nittitallet ble jeg litt «frelst», det føltes som om jeg hadde funnet Den ene sanne veien. Det føltes også som om jeg var totalt inkompetent, jeg gikk inn i en lang periode hvor jeg veksla mellom å ha alt for stor selvtillit og gå inn i situasjoner jeg skulle holdt meg unna og å være helt paralysert av redselen for å gjøre noe feil. Spørsmålet jeg stilte meg når jeg sto i en situasjon jeg skulle løse gikk fra å være «hva er det lurt å gjøre her» til «hva er NH her?». Da jeg fikk barn, havna jeg litt i den samme fella, men fordi jeg allerede hadde erfaringa fra hesteholdet med meg klarte jeg å bryte ut av mønsteret mye tidligere enn jeg ellers tror jeg hadde greid. (Til dere som ble utsatt for min misjonering i min nyfrelste periode: Sorry!) På grunn av dette er jeg ofte usikker på om jeg ønsker å definere min måte å være forelder på som tilknytningsomsorg. Jeg vil velge mine løsninger ut fra hva jeg synes er rett å gjøre i en gitt situasjon, ikke ut fra hvilke løsninger som kommer med stempelet «TIO-godkjent». Samtidig kjenner jeg at jeg synes «tilknytningsomsorgsbrillene» er et nyttig filter når jeg søker rundt på nettet og dermed ikke kan se på resultatet (=ungene) når jeg undrer på om jeg skal følge noens råd eller ikke. Så ja – i nettspråk er jeg en TIO-mor, selv om det er et begrep jeg knapt bruker i talespråk.

Vi er i grunnen enige om at alle må gjøre det som fungerer best for dem, uten å tenke for mye på hva som er ideelt. Uten å følge strenge manualer for hva som er best. Slikt blir man bare unødvendig stresset av. (RUM/Birgitta Blix)

Jeg er så inderlig enig! Vi foreldre – særlig mødre, tør jeg påstå – står overfor en voldsom flom av informasjon. Som Birgitta Blix er også jeg googleavhengig, «les om det!» er strategien jeg alltid griper til først når jeg møter noe jeg ikke helt forstår. Gudene vet at det er en situasjon jeg har vært i ganske mange ganger siden den kalde vårdagen for åtte år siden da jeg satt i sofaen i stua, grå i ansiktet, med en baby som visstnok hadde kommet ut av meg sammen med ganske mye blod. Jeg har googla, diskutert, rista på hodet, vurdert, latt meg overbevise, spist kameler og googla igjen. Underveis har jeg møtt mange av tilknytningsomsorgs-Momzillaene som kan få de fleste (særlig feminister!) til å rygge raskt ut av nettforumet igjen mens de tenker: «Nix, dette er ikke noe for meg.» Her kommer derfor mine tanker rundt tilknytningsomsorgens idealer.

TIO en oversettelse av det amerikanske Attachment Parenting (AP), et begrep som ble lansert av Dr. Sears en eller annen gang lenge før jeg fikk barn. Den interesserte leser med detaljhunger kan finne ut av når det skjedde selv. Han er i utgangspunktet ikke en figur jeg intuitivt ville oppsøkt for å få råd: En eldre, kristen, amerikansk mangebarnsfar. AP kom som en reaksjon på en autoritær foreldrestil som nok fremdeles er vanlig i USA, en foreldrestil der det er viktigere å «temme» barn enn å forstå hvordan de tenker. Foreldrepermisjon er dessuten nesten et fremmedord. Dagens situasjon i Norge, med ganske stor frihet til å føde slik vi vil, Mor-Barn-vennlige sykehus og lang foreldrepermisjon gjør at mye ligger til rette for at foreldre gjør tilknytningsvennlige valg gjennom barnets første leveår helt uavhengig av om de gir omsorgen sin en merkelapp eller ikke. Samtidig merker jeg at mange er opptatt av å «temme» barna tidlig også her, uttrykk som å «ta den kampen», «viktig å ikke la dem få viljen sin» og «de lærer fort å manipulere foreldrene» vitner om et syn på spedbarn som ligger et godt stykke unna mitt eget.

Et lite sidespor: Vi skal for øvrig ikke veldig langt tilbake i tid før holdningene til god spedbarnsomsorg var dramatisk annerledes også her i landet. Farmora mi fortalte en gang at hun fikk streng beskjed om at det var viktig at barna fikk ro mellom hvert stell. «Ro» betød i den sammenhengen at spedbarnet skulle ligge i seng eller vogge i tre timer uansett hvor mye de skrek. I ettertid, sa hun, har hun tenkt på at det ikke ville falt henne inn å behandle søyer og nyfødte lam på samme måte.

Dette får være mer enn nok bakgrunn. Over til idealene.
Med en solid amerikansk sans for det kommersielle, har Dr. William Sears kommet opp med begrepet «7 Baby B’s». Det som følger her er mine tanker om disse idealene i en norsk virkelighet. Jeg gjør ikke noe forsøk på å definere hva som er rett for alle som kaller sin foreldrestil for TIO.

1. Birth bonding – Knytte bånd like etter fødsel
Det første klare bildet jeg kan se for meg av min eldste, er bildet av ham som en liten bylt på farens nakne brystkasse mens jeg ble trilla ut av fødestua for å tråkles sammen på kirurgisk og deretter en pose eller to med blod. Guttungen hadde fått die litt, de neste timene ble det far og sønn som knytta bånd. At han var hos far og ikke hos meg de timene har jeg aldri brukt en kalori på å tenke på! Han fikk råmelk, han fikk pappanærhet og etter hvert fikk han sikkert sove ut etter en fødsel som tok på både for ham og for meg. Først da jeg satte meg ned for å skrive dette, fremdeles med min tredje, lette fødsel fulgt av amming, dusjing og soving sammen med den nyfødte ganske friskt i minne, slo det meg at jeg ikke aner noe om hva som foregikk disse timene. Et øyeblikk kjente jeg et vemod ved det, men blaffet gikk fort over. Vår vesle nyfødte var ikke alene i verden selv om han ikke var hos Mor, han var trygg hos faren sin.

Når jeg leser om tida etter fødsel i ulike mødrefora på nett, ser jeg at mange opplever at de ikke følte tilstrekkelig (tilstrekkelig i forhold til hva?) morskjærlighet den første tida etter fødselen. Det tror jeg oppriktig talt ikke spiller den minste lille rolle for de nyfødte! Så lenge vi er villige til å dekke deres behov for næring, nærhet, hvile og vask (jeg snakker om reine bleier, altså, ikke daglig bading), tror jeg de føler seg trygge. De spekulerer ikke i om vår omsorg kommer fra hjertet eller fra hjernen sånn til å begynne med. Nærheten knytter bånd, begge veier. Om du leser dette og har vært bekymra for om du ikke elsker din nyfødte, så senk skuldrene. Kjærligheten vokser fram, smått om senn. (Om du leser dette og fremdeles er bekymra fordi du ikke føler at du elsker din større baby høyt nok – snakk med helsesøster om det. Du kan ha fått en depresjon. Det finnes det hjelp å få for og veier ut av.)

2. Breastfeeding – Amming
Mamming er viktigere enn amming. Sånn er det med den saken. Fordi jeg selv har fått amminga til å fungere uten mer trøbbel enn jeg kan leve med, har jeg nok hatt lett for å tenke «lurer på hvorfor hun ikke ammer» når jeg ser flaskemødre jeg ikke kjenner. Med tida har jeg lært meg å tenke: «Det har du pokker ta meg ingen ting med,» like etter på. Det ER ikke min sak. Det finnes uendelig mange grunner til å velge flaske framfor pupp. De fleste grunnene er mer enn gode nok. Amming er en lettvinn måte å gi nærhet og mat på, men det er ikke den eneste.

En bonus jeg har sett flasking, enten det er på full- eller deltid, er at det er lettere for den andre forelderen å knytte bånd til babyen. Her i huset lager vi storspiste babyer som dier både lenge og ofte. I kombinasjon med at jeg er tungpumpa selv om jeg gir ned lett til en diende baby, har det gjort at babyene har ligget veldig mye hos meg når de har vært små. Noen ganger føler jeg at jeg har «stjålet» en del fra faren deres ved det. Flasking har sine virkelig sterke sider – også fra et tilknytningsperspektiv.

3. Babywearing – Bære barn
Bæring fortjener en egen post hos meg, og kommer til å få det en eller annen gang. Jeg har brukt bæretøy i så mange situasjoner at jeg ikke lenger husker hvordan jeg organiserte babydagene uten. (Her gjelder for øvrig «nyfrelst»-kommentaren fra høyere opp i fullt monn.) Nå, i min tredje permisjon, ser jeg virkelig hvordan det å bære har gjort at han kan være med og være nær samtidig som jeg får gjort andre ting.

Den store utfordringa med bæretøy er lærekurven. Da jeg for første gang kjøpte et bæretøy som skulle erstatte BabyBjörn-selen som fysioterapeuten på barselavdelinga advarte så flammende mot å bruke før barnet kunne sitte selv men som jeg raskt ble avhengig av å bruke, endte jeg med å sitte, litt oppgitt, med en mystisk sak med laaaaaange stropper i fanget og bla i bruksanvisninga. Den havna i en skuff ganske raskt, BB-selen gjorde nytten gjennom hele den første sommeren til BabyÉn. Det var først da jeg begynte å treffe ei venninne som allerede hadde teken på annen bæring at det begynte å løsne. Da var jeg godt og vel ute av nyfødttåka og hadde knekt koden på amming og bleieskift. Dessuten hadde jeg en baby som trivdes godt med å bæres, lite vognvennlig turterreng rundt meg og stallarbeid som skulle gjøres, så motivasjonen var på topp. Hadde jeg vært alene, søvndeprivert og med en baby som bare grein hver gang jeg prøvde å knyte ham på meg, vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut lenge nok til å mestre det. Jeg har nylig fått et bæresjal fra Guatemala i gave. Det ser jo enkelt nok ut det, på kvinner som kan det. På meg er det foreløpig direkte uforsvarlig. Plutselig ble jeg litt mer ydmyk igjen.

Tradisjonelle bæresjal i Guatemala

Sååå enkelt. Eller?

Hvis du har et bæretøy liggende som verken du eller babyen har blitt venner med foreløpig, kan jeg varmt anbefale deg å prøve igjen en gang både du og babyen er i humør til det. Ikke for babyen skyld, men for din. Å ha begge hendene fri til å gjøre noe du har lyst til selv om ungen din bare vil opp, opp er gull verd. Nærhet for baby, frihet for deg. Og nei. De blir ikke bortskjemt av å bæres.

4. Bedding close to baby – Nærsoving. (Ja, jeg fant opp det ordet nå.)
“Wherever all family members get the best night’s sleep is the right arrangement for your individual family. “ (Hilsen Dr. Sears.) Punktum. Ja, samsoving er fint, men bare hvis både barn og voksne får sove på det viset. For oss har samsoving vært det som har gitt flest mulig familiemedlemmer mest mulig søvn i babyperioden. Det lærte vi av vår førstefødte. «Å lære en baby å sove i vogga si kan jo ikke være særlig vanskelig,» tenkte jeg. Famous last words. Etter noen svært søvnløse netter fikk det vesle kengubarnet sove på sida, midt i dobbeltsenga, trass i alle anbefalinger. Da sov han. Nå, med litt større barn i huset også, har vi et fleksibelt forhold til hvem som sover hvor. De fleste sovner i sine egne senger på sine respektive rom om kvelden, men når sykdom eller arbeidstider tilsier at det er mest hensiktsmessig å rokere på plassene gjør vi det uten å blunke. Her i huset er det ikke uvanlig å høre meg spørre de to eldste om de kan tenke seg å sove i dobbeltsenga for at den som skal opp før fuglene våkner for å dra på jobben kan få låne barnerommet. Dette førte til en interessant skolestarter-samtale med helsestasjonslegen. Førskolebarnet vårt ble spurt av legen om han sover i egen seng eller hos mamma og pappa. Han svarte som sant var at noen ganger sover han i egen og noen ganger hos oss. Da snakka hun ganske bestemt om å bli stor, og gjorde resolutt en avtale med ham om at «på mandag skal du sove i din egen seng». Jeg kjenner at jeg lar meg irritere litt over at helsestasjonspersonalet (som jeg ellers er strålende fornøyd med!) tar styring på den måten. Vi har samsovet mye med ungene, og er fornøyd med det. Andre lar være, og er fornøyd med det. Det viktige er at babyene føler seg trygge om nettene og at familien får hvile.
5. Belief in the language value of your baby’s cry – Tro på at spedbarn har en grunn når de gråter
Åtte år etter at min første baby ble født lurer jeg fortsatt på om disse som sier «du lærer fort å skille på ulike typer gråt fra babyen din» bare skryter og juger. Trøtt baby? Sulten baby? Våt baby? Nærhetssøkende baby? Jeg prøver meg med amming, skifting og bæring i en eller annen rekkefølge. Hvis jeg har kommet til det tredje alternativet uten suksess, prøver jeg meg gjerne på en tur ut. Hvis det ikke fungerer – rykk tilbake til start. At spedbarn gråter fordi de har noe å formidle, er jeg ikke i tvil om. Problemet (jepp, jeg bruker ordet «problem» i stedet for «utfordring») er bare å finne ut hva! Noen ganger greier vi ikke det. Da får vi bare gi trygghet og omsorg som best vi kan. Etter noen runder som spedbarnsforeldre har uttrykket «trøste og bære» fått en mer bokstavelig betydning her i huset.

6. Beware of baby trainers – Vokt deg for guruene
Før eller seinere kommer du borti dem: Metodeguruene. De har Svaret. Hvis du bruker Metoden kan et hvert barn temmes. Hvis du ikke lykkes, er det ikke fordi Metoden ikke passer ditt barn, det er fordi du gjør feil.

Til det har jeg bare en ting å si: Babyer skriver ikke bøker.

7. Balance – Balanse i familielivet
Å drukne i morsrollen er lett. Den er fylt med forventninger, både fra oss selv og andre, og det nye barnets behov kan føles endeløse og uoverskuelige. Amming, samsoving og nærvær falt meg etter hvert lett. Å farte rundt med en liten baby fikk jeg også raskt teken på. Det som skulle vise seg å være mer krevende var å skape et rom for meg selv i familielivet med en smårolling som i tillegg til behov hadde meninger (ganske sterke!) og ønsker. Morsrollen kan fylle hvert våkne sekund av døgnet og de fleste av de sovende sekundene med om vi lar den.

Ikke la den gjøre det. Pass på at du beholder en liten flik av noe som er .ditt. For meg har det vært hestene, særlig skimmelen som har fått gi bloggen min navn. Hesteinteressen har vært en del av meg så lenge jeg kan huske. En periode så jeg meg nødt til å sette bort hesten på helfôr (altså at en annen person har hesten som sin egen), jeg hadde ikke verken penger eller tid til ham selv. På den tida hadde jeg to barn under skolealder som hadde lite rom for at mamma skulle ut av huset for å trene eller dra på et møte, selv om pappaen kunne gjøre begge deler med største selvfølgelighet. Derfor var jeg spent på hvordan det skulle gå da hesten kom tilbake og jeg måtte dra i stallen 3-4-5 dager i uka. Det gikk over enhver forventning! Ungene som gjerne hang i buksebeina eller stilte seg opp foran døra om de så meg finne fram det støvete treningstøyet, de forsto at «hesten trenger også mammaen vår».  På den måten fikk jeg gjenskapt egentida mi.

Når jeg ser tilbake, seg jeg at den egentida gjør meg til en bedre forelder. Noen ganger føles det egoistisk å gå fra en unge som sier: «Nei’a, mammaaaa, kan ikke du være heeeeeeer,» men i det lange løp vinner både ungene og jeg på det. Hvis jeg har vært mentalt sliten og mommed out før jeg drar i stallen kommer jeg stort sett tilbake i bedre humør, klar til å gi det som trengs igjen. Dessuten får faren deres friere spillerom til å forme sin rolle selv uten at jeg legger føringer. Sist, men ikke minst: Sønnene mine lærer at også mødre har egne behov å ta hensyn til. Det synes jeg er viktig, det kan jo godt hende de skal leve sammen med ei mor en dag.

Tilknytningsomsorg handler om å ta hensyn til barnets behov for en trygg tilknytning til foreldrene. For oss, som begge har biologibakgrunn og har lett for å se på spedbarna våre som små primater føles dette som «naturmetoden». Dessuten er vi late. Det har vært enklere å amme enn å bruke flaske, å sove sammen enn hver for oss og lettere å amme om nettene enn å avvenne . Som det står i innlegget til Birgitta Blix:

Vi føler egentlig ikke at vi har hatt noe særlig valg. Det har bare vært enklest for oss å gjøre det på den måten.

Advertisements

7 kommentarer

Filed under Skriblerier

Barneponnien min

Det var en gang en ung, vimsete araber uten fnugg av respekt for menneskers (eller andre hesters, for den del) intimsfære. En masete fyr som til og med beit en unge som faren ikke tok ansvar for, og som ikke holdt seg for god til å sparke etter folk om han følte seg pressa for langt ut av komfortsonen sin. Med tid, tålmodighet og trening har rabagasten fått modne, nå opplever ungene ham som verdens snilleste og mest pålitelige. Oss voksne, derimot, kan han fremdeles spille et puss.

Forak sammen med ungene

4 kommentarer

Filed under Hesteprat

Salprat for spesielt interesserte. (#1, det blir nok flere)

For tida sitter jeg med to dressursaler og en hest. En sal som etter boka skal passe hesten ganske bra, men som ikke passer meg så bra, og en som etter boka skal passe hesten dårligere, men som jeg sitter godt i.

Vel. Hester har som kjent ikke skrevet boka. Den siste uka har jeg prøvd å bruke den som etter boka ikke passer så bra, og hesten ser ut til å synes den er aldeles grei – kanskje til og med greiere enn den andre. Vi får se hva framtida bringer. Kanskje bringer den faktisk en kombisal?

Bilder og notater om salprøving

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat

Snart på en hvit hest igjen

Eller. Snart på en flueskimmel, tenker jeg vi sier. Tenk at den unge, gråskimla hårdotten jeg falt så pladask for (og av!) den aller første, kalde dagen i 2001 har rukket å bli så full av røde prikker. Mer enn ti år har gått siden jeg så ham for første gang, snart ti år har gått siden mamma og jeg sto og baksa på Bjerke med en seks års araber som aldeles ikke ville inn på noen hestehenger etter å ha stått i timevis på bilen. Ti år med leietrening, skogsturer, fine sommerdager, krevende logistikk … og ikke minst ti år med fantastiske fôrryttere. Jeg kjøpte hest med hjertet, ikke med hjernen, kort tid før jeg skulle ut på feltarbeidet til Master-oppgaven min. Ei ung jente med drømmer om egen hest ble redninga,  hun tok arbeidet (og faren hennes regningene) mens jeg reiste og skrev.

Hest og ung jente

All horses deserve, at least once in their lives, to be loved by a little girl.

Smått om senn kom jeg i en situasjon hvor jeg kunne ha Forak hjemme, ei tid der både han og jeg koste oss med «pussepiker» fra nabolaget, før vi nok en gang flytta på «bortestall». Da hadde jeg fått Barn#1, og ble etterhvert gravid med #2. Motvillig innså jeg at det ikke var mulig å få både tid og penger til å strekke til. Fine fôrverter vokser ikke på trær, men jeg var heldig. Seint i mai 2007, sto jeg høygravid og så etter transporten som tok Forak avgårde til nye kompiser og nye beiter. Lite ante jeg at det skulle gå fire år før jeg fikk ham hjem igjen – og hvor nære på det skulle være at han ikke kom hjem i det hele tatt. For nesten to år siden begynte han å bli så uvillig til å gå fram, en bøyeprøve avslørte at han var 2,5 grader halt i begge framknær. Da trodde jeg veis ende var nådd, selv hadde jeg jo verken tid, penger eller stallplass … Og hvem vil vel ha noen annens hest når hesten er i stykker? Vel. Foraks fantastiske fôrvert ville. Med kyndig behandling og kjærlig oppfølging kom han jammen i form igjen.

Collage av beitebilder

FornuftigForak blant nye venner

Nå har han altså kommet hjem til meg igjen. Ti år er gått. Den vimsete, usikre seksåringen har blitt en fornuftig og veloppdragen sekstenåring. Den vimsete og skråsikre tjuefireåringen med hestene som eneste store ansvar har blitt en trettifireåring som skal sjonglere familieliv, jobb, studier og hest. Vi får tro at det fremdeles finnes fornuftige fôrryttere der ute.

Men først skal jeg ri selv. Jeg har funnet fram ei ridebukse med nuppete helskinn, ei bukse som har sittet på mange hester. Jeg har funnet fram rideskoa mine. I morra skal jeg sykle de tre kilometerene til stallen, hente fram den gode salen min og ta en tur i skogen før det blir for varmt og insektene blir for plagsomme. En tur i skogen på ryggen av en (nesten) hvit hest.

Gråskimmel og flueskimmel (samme hest)

Mens jeg har fått grå hår har han mista sine.

2 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier

En gutt. Hvite hester. Ei symaskin.

Etter en lang periode der den trofaste symaskina mamma og pappa kjøpte det året jeg ble født har stått under en haug med rot jeg skal rydde i «en dag jeg har god tid» og der lysta til å sy ikke har vært stor nok til å sprenge seg forbi hverdagslig tiltaksløshet, fikk ungene mine tent skapergnisten (noen flere som har den ikke særlig gode LEGO-filmen om «Clutch Powers»?) min igjen. Unger sliter som kjent klær, og utpå vårvinteren ble jeg sittende flere kvelder med stoppenål og slitt ulltøy. Jeg går en tendens til å skyve sånt småarbeid foran meg, men når jeg først setter i gang blir jeg alltid slått av hvor *rett* det føles å bøte tøy. Når jeg sitter i sofaen, gjerne med en kopp te og musikk jeg liker, mens jeg stopper ermet på ei ulltrøye fra i fjor kjenner jeg arven fra kvinnene som har gått før meg.

I og med at vi er heldige og kan arve en del klær, hender det buksene til gutta boys er småslitt på knærne allerede før de begynner å krabbe på kne i grusen med dem. Her om dagen kom yngstemann med ei joggebukse som han er tredje, om ikke fjerde, bruker av, og som jeg vurderte å kassere allerede da eldstemann vokste ut av den. Det ene buksekneet har lenge vært mer hull enn stoff. Den har nå likevel blitt liggende da, som et kriseplagg til bruk når det meste annet er vått. Han viste fram buksa og sa, med absolutt tiltro: «Mamma’n min kan reparere den.» At ungene ønsker at klær skal repareres, er jeg så glad for at jeg prioriterte å få symaskina fram fra glemselen. En kveld i forrige uke fikk ungene gi maskina en innvendig omgang med kost og symaskinolje, og i helga fikk buksa en stor lapp på kneet. Guttungen fikk velge lapp selv, og plukka ut et gammelt stoff med slott, riddere og hvite hester.

Hjemmesydde mapper og et glimt av nåleputa

Det stoffet hadde jeg i hatt liggende lenge, uten helt å finne ut hva jeg skulle bruke det til, det kom i hus etter en bytterunde på et forum en gang. Jo mer jeg så på det, desto bedre humør ble jeg i, så mens jeg først satt der sydde jeg like godt noe jeg har savna lenge: Ei stor nålepute. Og da var jeg i gang. Det er gøy å sy, særlig sånne små ting som gir synlige resultater med en gang. Instant gratification er tingen! Plutselig ville jeg sy mer. Den siste uka har bøkene til Amanda Blake Soule og Amy Karol fått litt luft mellom sidene igjen, og jeg hadde flere ganger titta på «Artsy Clutch» i «Bend the Rules Sewing». Inspirert av denne endte jeg med å sy en «Horsy Clutch»av det fargerike stoffet, med plass til lommebok, mobil og Moleskine-kalenderen min. Ikke bare har mappa riddere på hvite hester utenpå, fôret er også «hestete» – det er en bit av et gammelt dynetrekk med hestemotiver. Det eneste problemet med denne mappa var at fireåringen sa: «Den er min.» Det kunne jeg egentlig leve helt greit med, for jeg visste at jeg hadde stoff nok til å sy enda en, og lar meg lett sjarmere av at ungene liker hester. Vips, så ble det enda ei mappe. Den har jeg beholdt selv – enn så lenge.

Da jeg skulle finne knapper, var jeg oppe i knappeskuffen og lette etter gamle skatter. Knappeskuffen er i seg selv en skatt. Det er en skuff i en minikommode (en IKEA FIRA, for dere som er interessert i denslags) jeg arva etter Tante, og i den finnes gamle og nye knapper i skjønn forening. Det er knapper etter mormor, knapper fra Gomo, knapper jeg har kjøpt fordi de var fine selv om jeg ikke ante hva jeg skulle bruke dem til og knapper jeg ikke har hatt hjerte til å kaste selv om plaggene de hang på var utslitt. De to mappene endte med knapper som, hvis jeg ikke husker feil, kommer fra henholdsvis mormor og Gomo. Den ene tror jeg har vært reserveknapp til ei kåpe, den andre hadde en liten trådrest som viste at den i sin tid har hengt på noe annet. Så da er jeg tilbake til det som inspirerte meg til å ta opp håndarbeidet igjen: Arven fra alle kvinnene som har gått før oss.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hesteprat, Skriblerier

Samaria til minne

En avstikker fra Fronter til Facebook gjorde at jeg sitter her med tårer i øynene og mimrer. En av «mine» skimler, Samaria som lærte meg så mye da jeg hadde henne på fôr i skoleåret 2000/2001 døde visst i går. Samaria ox. Hun sto på Lofsrud da jeg prøvered henne første gang. Vi la ridehuset bak oss og forsvant inn i Østmarka, bare hun og jeg, for første gang siden vi måtte avlive Raudi fire år tidligere satt jeg på ei hoppe som åpenbart trivdes like godt i terrenget som jeg gjør selv. Hest på fôr? Avgjørelsen ble tatt med hjertet,  jeg fikk Samaria på helfôr gjennom studieåret. Etterhvert som lommebok og timeplan insisterte på å komme med milde innvendinger fant jeg heldigvis hjelp i dyktige jenter som var med på å gjøre det knappe året med Samaria til en glede. Dere vet selv hvem dere er. Takk for hjelpa den gang da.

En av de mange turene vi tok aleine, Sammi og jeg, står veldig klart for meg. Etter en lang skrittetur på asfalt kom vi til et grønt, frodig område som jeg hadde lyst til å krysse for å komme til skogen på andre sida av enga. Enkelt tenkt, men ikke så enkelt gjort, for mine oppfordringer om å skritte fram falt ble kontant avvist. Hun var så tydelig uvillig til å gå ut på enga at jeg valgte å gi henne rett og i stedet fortsette langs veien. Seinere samme dag snakka jeg med pappa i telefonen og fortalte hvor vi hadde vært. «Du må ikke ri der,» kom det kontant, «der var det søppelfylling før, grunnen er ikke trygg.»  Noen ganger vet hesten ganske enkelt best.

Nå har ørkenvinden kalt deg tilbake, Samaria. Løp i fred.

2 kommentarer

Filed under Hesteprat, Skriblerier