I femten års tid var Rooster Coffee mitt faste kaffestopp på Oslo S. Der fikk jeg god kaffe, rimelig kjapt om jeg måtte rekke et tog (det må jeg jo ofte) og en trivelig prat om jeg hadde god tid. Der kjøpte jeg kaffe til mokkakanna vi hadde der jeg bodde som student, der kjøpte jeg kaffe til Gaggiaen vi blåste mye penger på da vi etablerte oss langt unna nærmeste kaffebar, og der kjøpte jeg igjen kaffe til mokkakannene våre da Gaggiaen tok kvelden etter fem år. Forholdet til Rooster Coffee var langt og godt, helt til the bitter end. Plutselig en dag kom jeg til Oslo S og ble møtt av en stor vegg der rulletrappene går ned til Østbanehallen. Interessen min for Oslos lokalaviser er heller laber, og det hadde gått ei stund siden forrige gang jeg hadde byærend, så jeg hadde aldeles ikke fått med meg at en del av ROM Eiendoms store oppussingsplan selvfølgelig var å øke husleia massivt slik at små, uavhengige bedrifter med fokus på kvalitet ikke har mulighet til å henge med. Store kjeder, derimot, sånne som har Jens Ulltveit-Moe sin tjukke lommebok til å dra seg i gang og som helst ikke betaler skatt …
- Starbucks kommer. Jeg stiller ikke opp i noe jubelkor av den grunn.
Jeg har latt meg fortelle at Starbucks har gode fancykaffer, og har observert på Oslo City at kulfaktoren er høy nok til at folk gidder å stå i en vanvittig lang kø. Selv har jeg brukt nesten en femtilapp på en latte to ganger, ingen av gangene var den god. For meg er det noen få faktorer som er avgjørende for om jeg skal bruke pengene mine på en dyr kaffekopp i byen. 1. Den må smake godt. 2. Jeg må ha en form for tillit til firmaet som får pengene mine. 3. Jeg gidder ikke vente lenge på den.
Østbanehallen blir nok ikke noe kaffestopp for meg i framtida, gitt.
På en hvit hest 