Tag Archives: samfunn

Forvirra, forelska og fortvila

Hei bloggen! Jeg fikk et anfall av skrivekløe. Jeg har nemlig sett på TV! At en tv-serie klarer å få meg så interessert at jeg prioriterer å få sett den skjer sjelden. Jeg tenker «Å, det så gøy ut,» uten å komme så langt som til første episode. En sjelden gang kommer jeg litt i gang med noe jeg liker godt, som «Homeland» eller «Bones», men når alt kommer til alt er det andre ting som tar kveldene mine enn å få fulgt opp serien. Skal jeg få sett noe må det stort sett være kort, og forbundet med en klar avtale med han jeg deler huslån med. Vi så «The Last Kingdom» på tv.nrk.no på den måten. Da så jeg at det var kommet noe annet som vakte nysgjerrigheten min: Tyskland, kald krig, bare åtte episoder og på tysk. Huslånspartneren gikk med på å gi «Tyskland 83» en sjanse. Etter en episode var jeg hekta, jeg hadde glatt sett videre også om han ikke var interessert. Følelsen jeg satt igjen med var litt som den jeg hadde etter å ha lest den første boka om Carl Hamilton. Spioner og kald krig og flotte hus, oh my!

Utover i serien ble det tydelig at den opererer med flere linjer, og leker med alle. Den er et spiondrama som tidvis går langt over grensa for et komiske, et ungdomstidsdrama (hvis noen kan gi meg et bedre ord for «coming-of-age drama» her  kan du gjerne legge igjen en kommentar) som beveger seg langt inn i melodramaet og en samfunnsskildring av det delte Tyskland som jeg selv husker mest i kraft av Berlinmurens fall. For en som elsker oppvekstdramaer («Buffy the Vampire Slayer» er den eneste lange serien jeg har sett i sin helhet), Øst/Vest-historier (en reise til Polen i -89 gjorde meg evig nysgjerrig) og spioneri (jeg leste alle Guillous Hamilton-romaner på et semester, takket være tanta i etasjen over) var dette midt i blinken.

Gi meg et solid ungdomstidsdrama, og jeg er stort sett villig til å tilgi mange rare innfall fra manusforfattere og regissører. Det fikk jeg her! Både hovedpersonen, Martin Rauch/Moritz Stamm (Jonas Nay) og Alexander Edel (Ludwig Trepte) baler med voksesmertene de tidlige tjueåra kan preges av. Ludwig Trepte spiller forvirra, fortvila og forelska på en måte som treffer meg midt i sjela. Han trykker på de samme knappene hos meg som Clare Danes’ «Angela Chase» og «Julie» og Leonardo Di Caprios «Romeo» gjorde for tjue år siden, og det fungerer. I episodene «Northern Wedding» (episode 4)  og «Cold Fire» (episode 5) er Alex Edel rasende, lykkelig, kjærlig og knust med en intensitet som får meg til å nyte å se det samtidig som jeg er takknemlig for at ungdomstida er et tilbakelagt stadium. (Hvis du har planer om å se serien, og vil bli overraska er det egentlig ingen vits i å lese videre nå, forresten.)

160123intro

 

I løpet av de første episodene så vi en gradvis mer søkende Alexander Edel som kom stadig mer i opposisjon til faren, General Edel (Ulrich Noethen), samtidig som han oppsøkte fredsbevegelsen og der møtte  jusprofessoren Tobias Tischbier (Alexander Beyer). Professor Tischbier ga Alex sårt tiltrengt anerkjennelse og oppmerksomhet, fulgt av invitasjoner til både samtaler og mer. Som tilskuer visste jeg jo godt at Herr Tischbier også var spion for Øst-Tyskland, og antakelig hadde flere grunner til å bli godt kjent med sønnen til en NATO-general enn bare det faktum at Alex var total süss. Men, total süss var han virkelig. Ludwig Trepte mestrer det å skildre usikkerhet og behov for nærhet og tilhørighet med en intensitet som fikk meg til å heie på Alex’ forelskelse i stedet for å tenke at han burde løpe som Lola – i motsatt retning – da jeg så ham ganske bokstavelig talt kaste seg i armene på en av seriens definitive Bad Guys mens Fischer-Z sang Each person Has their time to die/ But men are speeding up our journey/ By seeing what they can destroy with their/ Cruise missiles.

160115 LT blid

-Du bist total süss

Scenene mellom Alex og Tobias på slutten av «Northern Wedding» begynnelsen av «Cold Fire» er søte og sensuelle på en måte som gjør at jeg, som vanligvis tenker «Okei, okei, jeg har skjønt tegninga nå,» når folk kliner på TV, blir sjarmert i senk.  Derfor furter jeg over at dette forholdet bare fikk noen få lykkelige minutter før Alex styrter på dør, nok en gang forvirra og fortvila etter å ha fått være total süß og total glücklich en stakket stund. Jeg kunne nesten kjenne fortvilelsen hans i kroppen selv til Tears For Fears «Mad World».

160123AlexOpprørt

Forelska, forvirra, fortvila. 

Riktignok har kjærligheten har generelt dårlige kår i serien, hverken Martin/Moritz, faren hans eller sjefen hans lykkes særlig mye bedre i forholdene til kvinner enn hva Alex og professorspion Tischbier gjør.  Homofil kjærlighet hadde dessuten enda dårligere odds, i -83 var det fremdeles et drøyt tiår til tyskerne forkasta sin §175 og dermed gjorde homofile parforhold lovlige. (Underholdende sammentreff: International day against homophobia, lesbphobia and transphobia har blitt markert 17.5 siden 2004, og Ludwig Trepte som spiller Alex Edel har bursdag nettopp 17. mai.) Likevel: Måtte det virkelig være sånn? Hadde serien blitt dårligere av om han og professorspionen faktisk hadde et godt forhold i alle fall for en stund?

Kanskje hadde det rett og slett med tid å gjøre. Serien er jo kort, og historien må drives videre. At heller ikke Tobias var villig til å gi de svarene Alexander ønsker seg og den forståelsen han tror han skal møte, gjør ham dypt fortvila. Han verket etter å gjøre en forskjell, bety noe, men hvor og hvordan? Ordet «radikalisering» var fremmed for meg for få år siden. I dag er det akkurat dét ordet som slår meg når jeg tenker på hvordan Alexander Edel rikosjetterte i ulike retninger før den vesle tinnsoldaten ble en ensom, klønete antikrigsterrorist med ambisjoner om å avsløre det han mente er USAs egentlige grunn til å engasjere seg i Europa. Det handlet ikke om politikk eller ideologi, det handlet om tilhørighet.

Så langt, så trist. Mer bekymring skulle vise seg å vente like om hjørnet. Med «Deutschland 83» viser Anna og Jörg Winger det tidlige åttitallet fra mange sider.  AIDS-epidemien med tilhørende frykt og lite kunnskap er jo definitivt en del av det tidlige åttitallet. (Et sidespor: Mitt første minne om HIV/AIDS er en plakat jeg så på doen på Larvik Gymnas da jeg selv var i tiårsalderen. Der ble det lista opp informasjon om hva som er risikoaktivitet, men ikke minst hvordan viruset IKKE smitter. Den plakaten la grunnlaget for kunnskap framfor frykt hos meg – oppdrag utført.) Unge mennesker, impulsiv sex, ymse partnere … joda.  Temaet dukka først opp mellom Ursula (Anna von Berg) og Yvonne Edel (Lisa Tomaschewsky) , Alex’ mor og søster, i et øyeblikk som egentlig er ganske kult men som jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Mot slutten av serien ble det tydelig at Felix (Florian Bartholomäi), en venn og tidligere elsker av Tobias Tischbier, hadde fått AIDS. Alex, allerede forvirra, forelska og fortvila nok i massevis, måtte plutselig forholde seg til mulig smitte i tillegg. Dette er et sidetema som ikke egentlig er nødvendig for den røde tråden i historien, men som gir de homofile rollene ytterligere varme, dybde og realisme.

Nå, når serien er slutt, vet vi strengt tatt ikke hvordan det har gått med verken Alex Edel eller Tobias Tischbier. Vi vet heller ikke om «Deutschland 86» (og «89») blir en realitet, sånn Internettet forteller meg at ekteparet Winger ønsker. Men et par ting vet jeg: Jeg ønsker meg flere sesonger av dette, og jeg blir sur hvis både Alex Edel og Tobias Tischbier dør av AIDS. Men det ser vel mørkt ut for begge. Tobias Tischbiers liv er preget av høy risiko på mange fronter, og en ung mann som Alex Edel har også oddsene mot seg. Kanskje er det Fischer-Zs «Wristcutters Lullaby» som er fasiten til skuddet vi hørte helt på slutten av siste episode. Men jeg lever i håpet. Ludwig Trepte og Alexander Beyer spiller skjorta av seg (ok – det ble litt mer bokstavelig enn jeg hadde tenkt!) i serien, rollene deres er spennende i seg selv og jeg vil gjerne ser mye mer til disse to. Hvis jeg i tillegg kan få se Ludwig Trepte spille lykkelig innimellom blir jeg strålende fornøyd.  Litt happiness kan tross alt ikkje skade. (Selv om jeg, som Kari Bremnes, trives godt i moll.)

160123 litt happiness

Mens jeg venter skal jeg kose meg i sofaen med han deler huslån med og se mer Ludwig Trepte, denne gang i «Unsere Mütter, Unsere Väter».

Reklamer

1 kommentar

Filed under Anbefales!, Skriblerier

Om matpakker

For et par uker siden, noterte jeg meg at Martine Aurdal hadde irritert seg over et matpakkepress jeg ikke har registrert at eksisterer. Kommentaren kom like etter denne anmeldelsen av Susanne Kaluzas bok «I boks», som friskt hevder at dette er ei bok alle småbarnsforeldre må ha. Nåja. De fleste småbarnsforeldre jeg kjenner har langt flere kokebøker enn vi trenger. Bibliotekene, derimot, kan gjerne kjøpe den inn sånn at jeg kan låne boka og få noen nye ideer. Jeg er nemlig en av foreldre som synes det kan være ålreit for familiens matpakkegutt, skolegutten, å åpne en tiltalende matboks. Jeg er ikke spesielt japanskinspirert, matglitter og «Hello Kitty» (as if!?!) glimrer med sitt fravær, men matboksen fylles med tre-fire forskjellige ting hver dag, brødskiver er ingen nødvendighet og frukt/grønnsaker deles alltid opp. Ja, det tar litt lenger tid enn å smøre ei dobbel skive med kaviar og deretter legge et eple i sekken, men hva så? Vi har de minuttene. (Ja, vi, ikke jeg. Jeg kommer tilbake til det seinere.)

I familien vår har vi like mange matbokser fra amerikanske «Laptop Lunches» som vi har familiemedlemmer. De er ikke spesielt lekre, kule eller søte; derimot er de praktiske, søppelbesparende og økonomiske. Kvelden før en skole- og arbeidsdag fyller vi matbokser til de av oss som skal ha matpakkelunsj (eller, for turnusarbeideren, matpakkefrokost, -lunsj, -middag eller –kvelds) dagen etter. Med frukt og grønnsaker skåret i biter, kan skolegutten spise seg mett uten å sitte igjen med et halvspist eple som går i søpla. Er det noe igjen i matboksen ved dagens slutt, spises restene ofte i SFO-garderoben før vi går hjem (eller mens vi går hjemover). For oss store, betyr matboksene at vi kan få med oss tilstrekkelig mye, tilstrekkelig tiltalende og tilstrekkelig variert mat til ikke å la oss friste (like ofte) når vi passerer matbutikker, kantiner og kiosker i løpet av dagen. Matboksene er dessuten godt egna til å ha med for eksempel middagsrester en dag, eller frokostblanding og yoghurt fra et halvlitersbeger i stedet for et porsjonsbeger. Matpakkene er altså forholdsvis sunne og varierte, vi produserer mindre søppel, vi kaster mindre mat og vi sparer penger.

Matboksen

Glitterfri, bento-inspirert skolemat. Fotografert med mobilen under lampa over komfyren en kveld – dette er definitivt ingen fancy matblogg.

Jeg innser at så lenge jeg ikke bruker pepperkakeformer på gulosten, er jeg ikke helt i målgruppa for forskerne som «advarer mot fancy matpakketrend». Likevel, jeg vet at matboksen guttungen min åpner ikke er helt ordinær. Sånn sett tror jeg den er innenfor det Nanna Lien er bekymra for at skaper et klasseskille:

Nanna Lien, forsker innen ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener at matpakkene kan skape et klasseskille – i likhet med mange andre ting.

– Jeg har ingen data på dette som forsker, men basert på teorien om at de med høy status ønsker å differensiere seg fra de med lavere status så kan matpakken brukes til å skape et klasseskille. Dette kan skape et økt press – både tidspress og økonomisk press – på foreldre generelt om at matpakken skal se fin ut, sier hun til Osloby.no.
Velstandsfenomen

At foreldre ønsker å pynte maten i matboksen i Norge henger sammen med vår generelle velstand, tror hun.

– Vi har det godt i Norge, og når barna ikke vil spise vanlig mat begynner foreldrene å «dille» mye med maten. Foreldre er redde for at barna ikke spiser nok, men er barna sultne, så spiser de. Men de spiser det de synes smaker best først. Er det skorper igjen i matpakken, så er det et tegn på at de har regulert matinntaket selv. Det er mer utfordrende med ungdommer, som nok i større grad kan velge bort matpakken selv om de er sultne, forteller Lien.

Jeg er ikke redd for at skolegutten ikke spiser nok, det er ikke derfor variasjon i matpakka er noe jeg bryr meg om. Derimot er lurer jeg på hva han kommer til å velge når han som ungdom kan velge bort matpakka til fordel for en tur innom butikken. I ungdomsskolen og på videregående har jeg sett hvor mange elever som stadig vekk spiser et engangsbeger med nudler fra Mr. Lee til lunsj, sammen med en boks sjokomelk, en iste eller en brus. Håpet mitt er at vi, med å legge litt innsats i matpakka nå i småskolen, gjøre at han stort sett velger mat framfor vomfyll også da. Ernæringsmessig sett ligger ikke det virkelige klasseskillet mellom trendy og utrendy matpakker, det ligger mellom elevene som stort sett har med seg næringsrik mat og elevene som stort sett ikke har det. Hvis vi skal gjøre noe med dette klasseskillet, er det bedre å diskutere innføring av skolemåltider enn å problematisere matpakkene.

Aurdals fokus er et litt annet. Hun tar fatt i totusentallets glansbilde av husmorlivet på femtitallet (en framstilling jeg deler hennes syn på) og ser på matbokstrenden som enda et krav til dagens mødre. Jeg skjønner hva hun mener. Men da blir det feil å rette skytset mot matpakkene – se på arbeidsfordelinga i stedet. I bladet «Mamma» uttalte hun i våres at mødre bør arbeide fulltid av likestillingshensyn.

Jeg har nok lekt med tanken på at det kunne vært greit å ha en mann som tok hovedansvaret for barna, slik som for eksempel Elin Ørjasæter og Erna Solberg har det. Men man blir jo ikke likestilt av at kvinner og menn bytter plass!

Feministen og spaltisten Martine Aurdal har vært nådeløs mot kvinner som velger å jobbe redusert når de får barn. Et dumt valg, mener hun.

– Jeg forstår godt at kvinner har lyst til å være hjemme med barna sine. Det er jo kjempegøy å følge et lite menneskes utvikling tett fra dag til dag. Men målet må jo være at det skal være mulig å kombinere det med en full jobb. Det er veldig mistenkelig at det beste for alle familier er at akkurat mor skal gå ned i stillingsbrøk når barna er små, og at far skal jobbe mer overtid. Da handler det ikke bare om den enkelte families ønsker og behov, men om forventninger samfunnet har til manns- og kvinnerollen. Hvis vi skal få et likestilt arbeidsliv, må vi også ha et mer likestilt privatliv. Og i den sammenhengen er det lov å si at noen valg er smartere enn andre. Kvinner blir ikke likestilt mennene når de velger å få mindre lønn og dårligere karrièremuligheter enn menn når de får barn.

Vel. Det finnes flere måter å tenke likestilling på. Her i huset har vi for eksempel jobba redusert begge to så lenge vi har hatt barn (med untak av ett år der jeg, husets kvinne, jobba fulltid). At vi begge jobber litt mindre og har litt mer tid til å smøre matpakke (og prioritere egne hobbyer) kan da ikke være mindre likestilt enn at det skrivende paret Aurdal/Borgen velger å jobbe fulltid begge to?

6 kommentarer

Filed under Matprat, Skriblerier

Pupper engasjerer

Utsnitt fra Aftenpostens Facebook-side som viser respons på fire ulike saker.
«Plumbosaken» engasjerte nok til å gi 89 kommentarer til saken om om at NRK skulle roe seg ned. 77 kommentarer kom til Lysbakkens avgang. Hele 306 kommentarer kom da han kritiserte Norges forhold til USA. Så langt  har det kommet svimlende tjue kommentarer om hvordan datamengdene vi legger igjen på Facebook brukes kommersielt …
187 kommentarer om langtidsamming

… og 187 kommentarer om langtidsamming

At pupper engasjerer, er ikke akkurat noen nyhet. Ikke at langtidsamming provoserer, at kvinnekroppen er seksualisert eller at kommentarfeltene på Facebook huser debatter av temmelig lav kvalitet, heller. Like fullt synes jeg det er litt forstemmende å lese gjennom kommentarene til den gode artikkelen som Bergens Tidende (og Aftenposten) publiserte denne helga. Ord som «sykt», «ekkelt» og «incestuøst» går igjen i mange av de negative kommentarene, flere uttrykker at det må være kvinnenes behov som tilgodeses heller enn barnets.

  • Dette er jo helt sykt? Men det er foreldrenes valg, ikke mitt 🙂
  • dette er skikkelig ekkelt & kommer til å føre til ekstreme psykologiske issues for kidsa. kan ikke folk bare kutte ut
  • det der e naaasty!
  • Personlig nei, men det er et fritt land. Det jeg lurer på, er om det finnes noen ernæringsmessig grunn for å amme en femåring? I den alderen spiste min sønn alt og jeg kan ikke se hvorfor et mamma-/ pappafang, en god kos og bamse ikke er trøst nok. Synes det er egosentrering fra disse kvinnene – for pumper de seg da, når barnets far skal trøste/kose?
  • Nei) det er pedo.
  • Jeg tror det finnes mange foreldre som har et litt for stort behov for å føle seg betydningsfulle. Med andre ord, er det mødrenes behov for å amme og ikke barnets behov for å bli ammet, som blir tilfredsstillt.
  • Synes – som innlegget over her – at det er snakk om når det går over fra å være naturlig, til å nærme seg incest! Barn får tenner, da trenger de mat som skal tygges – er ikke det ganske innlysende???
  • skaff deg en mann,ikke utnytte barna for din egen del.simpelt

Rett skal være rett, det er mange gode motstemmer i diskusjonene også. Likevel blir jeg litt nedstemt av disse påminnelsene om at bryster er så seksualisert i dag at å bruke dem til det mest naturlige av alt oppleves som så provoserende unaturlig.  Eller er det kanskje provoserende naturlig? Vi lever tross alt svært fjernt fra vår natur.

Hun som følte så sterkt rundt dette at bare caps lock-knappen kunne duge da artikkelen skulle deles med verden får æren av å avslutte det hele. Mon tro om det er mødrenes handlinger eller hennes holdninger som skaper mest mobbing blant barn?

JA, HVIS MAN VIL UTSETTE UNGEN FOR MOBBING, …. SÅ MÅ MAN BARE HENGE UT PUPPEN.!!! HVOR DUMME KAN FOLK TILLATE SEG Å BLI?

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Atdetvar? (Pensjonistpartiet har fått fot-i-munn-syke)

Foot-in-mouth-disease er en sykdom som med jevne mellomrom oppstår, særlig på nett. Denne gangen er det Pensjonistpartiets Frede Sund som burde tenkt seg grundig om før han bestemte seg for å legge ut det han skrev. Strengt tatt burde han tenkt seg grundig om og ikke en gang skrevet det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Til forsvar for puppen

Kanskje Lise Christensen, den selverklærte rasende moren i Lyngdal, ennå er i tung ammetåke, hun ammer i to år. (…) På 70-tallet skulle kvinnene kaste bh-en. Nå må mantraet være motsatt. Få den for guds skyld på. Rull inn puppen. Få barna ut i det virkelige livet. Og kom deg på jobb.

Jada, Karen Kristine Blågestad, jeg er også kritisk til Lise Christensens utspill om at kvinner bør få foreldrepermisjon med hundre prosent lønn fram til barnet er minst atten måneder. Kommentaren din er full av saklige argumenter mot Christensens synspunkter, men den skjemmes av de nedlatende sleivsparkene mot amming. Lise Christensen er nok ved sine fulle fem, ser du, hun er ikke «i tung ammetåke» fordi hun velger å følge anbefalingene fra WHO om å amme til to år. Jeg har selv amma begge mine unger fram til over to års alder, uten å ha verken behov for eller mulighet til å bli forsørga hele den perioden. Mens min eldste enda ble amma jobba jeg 80%, tok 15 studiepoeng ved et universitet og gikk gravid med nestemann. Jobb og amming lar seg kombinere.

5 kommentarer

Filed under Skriblerier

Må jeg endre profilbildet mitt for å bry meg om barn?

Hvis du er aktiv på facebook har du sikkert sett mange tegneseriefigurer i stedet for ordinære profilbilder i dag, ledsaget av statusoppdateringer. Selv kom jeg så langt som å nølende laste ned et bilde av Lena Furbergs «Mulle» før jeg ombestemte meg. Jeg liker det profilbildet jeg har allerede, jeg, thankyouverymuch. Det betyr noe for meg, og jeg liker å se det når jeg logger på. Likevel har jeg en litt nagende følelse av å stå utenfor det gode fellesskap. Jeg bryr meg om barn. Jeg synes ikke de skal utsettes for vold. Hvilket signal sender jeg når jeg ikke velger/gidder/ønsker å skifte profilbildet mitt?

Tankene mine går til en artikkel i «Utdanning» nr 20 i år, «Den vonde mistanken». Artikkelen handler om en barnehageassistent som valgte å ta med et forkomment barn til lege, selv om den som leverte toåringen i barnehagen hadde sagt at alt var i orden. Alt var aldeles ikke i orden. «Dette er begynnelsen til det viktige vendepunktet i saka. Legen sender barnet til sjukehus, og barnevern og politi varsles.» Saken endte i retten, i en dom for vold mot barnet 3. mai i år.

I artikkelen kommer styrer i den aktuelle barnehagen til orde med et veldig viktig poeng: «(…) kan få barnehageansatte til å kvie seg for å reagere. – Barnevernet har et ufortjent rykte som noen som uten grunn tar barna fra foreldre. På et lite sted som dette vil ordet fort spre seg hvis noen sender melding til barnevernet som de viser seg å ikke være grunnlag for. Vi stiller ikke sterkt blant barnehageforeldre hvis vi blir kjent som en barnehage som melder til barnevernet uten grunn. I verste fall kan dette skade arbeidsplassen, sier hun. – Men skulle jeg få en liknende mistanke en gang til, så er jeg villig til å risikere både rykte og anseelse, fortsetter hun.»

Vi bryr oss om barn. Vi ønsker ikke at de skal utsettes for vold. Endre gjerne profilbildet ditt om du har lyst, jeg blir glad av å se alle tegneseriefigurene. Men ikke la det bli det eneste du gjør! Hvis du i tillegg er med på å formidle at barnevernet virkelig arbeider for barnas beste, da kan du være med på å gjøre en forskjell.

3 kommentarer

Filed under Skriblerier

«Guttefarger» og «jentefarger»

Hurra for Aftenposten og Ingun Grimstad Klepp for kronikken «Rosa og blå akebrett» som lå der så fersk at den nesten lukta trykksverte da jeg kom hjem fra konsert i går kveld.

Spesialisering. G-sport kjører en kampanje med rimelig sportsutstyr. Dette er vi vant til. Side opp og side ned med gode produkter som gjør det enklere, morsommere eller sikrere å utøve sport, friluftsliv og lek ute.

Det vi ikke er like vant til, er den gjennomførte måten reklamen deler barn inn i to grupper; de som forventes å like rosa og de som vil trives best med en aggressiv bjørn i blått. Det vil si: Vi har vent oss til forståelsen av barn og kjønn i leketøysbutikker, men ikke for sport. Bedre blir det ikke når den rosa overskriften er «Boys keep off» sammen med en smilende revemor, mens guttenes isbjørn i angrepsposisjon har overskriften «Danger adults keep off!». Et spørsmål norske foreldre, besteforeldre og andre potensielle julegavekjøpere nå bør stille seg er: Ønsker vi egne ski, snowboard, hjelmer og staver for jenter og gutter?

For meg er det ingen tvil om svaret: Nei, det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker at utstyr som slites så lite skal kunne gå i arv på kryss og tvers, avhengig av hva som passer i størrelse og fasong, heller enn hva som har de riktige fargekodene. Riktignok kan utstyr i teorien gå i arv uansett, men det er nå heller tvilsomt om gutta mine vil dra på skidag på skolen med rosa utstyr der det står «Boys keep off!» Jenter som har litt klær eller utstyr som kanskje egentlig er tenkt til gutter blir gjerne oppfatta som tøffe, gutter med rosa og lilla, derimot … Dette er en forskjellsbehandling som irriterer guttemammaen i meg enormt.  Et lite tillegg, 6. desember: Et par av innleggene i Debattsentral-diskusjonen om denne kronikken, viser tydelig at Ihle&Eia har gjort biologien en bjørnetjeneste. Sukk. Jeg er helt inneforstått med at det er forskjeller på kjønnene, men rosa/blå-preferansen er nok ikke et biologisk fenomen …

2 kommentarer

Filed under Skriblerier

Ta stilling til organdonasjon

Stort sett vil vi heller tenke på livet enn på døden, særlig på den brå, uventa døden. Brå død er noe som rammer andre, noe vi ser i overskriftene når vi åpner nettavisene, noe vi hører om. Når brå død rammer ubehagelig nær oss legger vi armene om våre kjære og priser oss lykkelige for at det ikke var oss, ikke denne gangen heller.

Likevel vil jeg oppfordre dere til å gi nettopp den brå, uventa døden noen tanker – tilstrekkelig mange tanker til å ta stilling til spørsmålet om organdonasjon. Hvis døden skulle ramme nettopp deg i morgen, neste uke eller om tre måndeder, hva ønsker du at dine pårørende skal svare hvis de blir spurt om dine organer kan doneres til andre? En donor kan redde flere liv. Vi har alle syv organer å gi bort; hjerte, to lunger, to nyrer, lever og bukspyttkjertel. Dette er et spørsmål det er viktig å ta stilling til mens vi enda lever i vår normale, friske hverdag. Tenk over det. Snakk med dine kjære om det.

Kanskje er det nettopp du som får spørsmålet, en dag der din verden er i ferd med å rase sammen. Kanskje er det nettopp ditt "ja" som kan la et annet menneske bygge opp igjen sin verden. 

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Om barnemordersken Marie Farrar

Marie Farrar, født i april
umyndig, pregløs, uten foresatte,
rakittisk, ustraffet, tiltalt for barnemord, vil
forklare hvordan hun har foretatt det:
Hun hevder at hun alt i annen måned
gikk til en kone i et kjellerrom.
Hun prøvde få det bort med noen sprøyter.
At det var smertefullt forteller hun oss om.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

 

Hun sier at hun likevel betalte
og så, med snøret liv, drakk sprit som ble
iblandet hele pepperkorn hun malte.
Av dette fikk hun bare diaré.
Da magen svulmet opp skal også dette
ha medført smerter, ved oppvasken i sær.
Hun selv skal jo ha vokst og bedt den tiden
i håpet om at Jesu mor var nær.
Og dere ber jeg om ikke i vrede og falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Det ser ikke ut til at bønnene har nyttet.
Det var da også meget forlangt av Jesu mor.
Hun sier hun ble svimmel ved ottesang og svettet
ved altergang av frykt for syndens spor.
Dog under svangerskapet der hun bodde
holdt hun sin tilstand skjult med hell.
Så var det skjedd da, det som ingen trodde
at hun, så lite fristende, ble fristet selv.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Den dagen sier hun at hun ved sekstiden stod opp
og vasket trapper til det rente
plutselig som kniver gjennom hennes kropp.
Dog klarte hun å skjule smertene hun kjente.
Og hele dagen, da hun hang opp klær
betenkte hun hver ve hun hadde fått
til plutselig hun skjønte: Nå var barnet der.
Sent har hun forstått.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Da hun hadde lagt seg, hentet de henne.
Snø hadde falt, hun tok tøy fra hver snor.
Hun bar til halv tolv. En lang dag tok ende.
Først nå fikk hun tid til i fred å bli mor.
Hun sier hun ble mor så til en sønn
og sønnen var som sønner pleier være.
Men hun var ikke slik som mødre – skjønn
likevel at hun har hatt den ære.
Og jeg ber dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Så la henne få lov til å berette
om sønnen som hun fødte med besvær.
Hun sier hun vil tale ut om dette.
Så ser vi hvordan du og jeg og alle er.
Hun sier hun ble kvalm, syk og forlatt
og visste knapt nok hva som skulle skje.
Hun ville ikke skrike siden det var natt.
Med største møye klarte hun å unngå det.
Og jeg ber dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Hun sier at hun så med all sin makt
da kammerset var kaldt og uoppvarmet
gikk ut på do, og der, har hun sagt
satt hun noen timer, så kom barnet.
Hun vet ikke hvordan det var til slutt
for stiv og sanseløs og nærmest død
var hun av kulde og holdt knapt sin gutt
for der på utedoet slår det støtt inn snø.
og jeg ber dere ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Så mellom kammerset og toalett
– før det skjedde ingenting – ble hun så sint
påstår hun, for barnet tok med ett
til å skrike så hun slo det blindt
med begge knyttnever til det forstummet.
Deretter skal hun etter hva hun forteller
ha lagt det døde barnet hos seg inn på rommet
og siden ned i husets vaskekjeller.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Marie Farrar, født i april
død i Meissen Kretsfengsel, ugift mor.
Skyldig i barnemord, og feil som vil
oppstå hos alle kreaturer på jord.
Hør, dere som får barn på hvite laken
og blir velsignet av et svangert skjød:
Døm ikke alt for hardt en svak en.
Hun syndet stort, men stor ble hennes nød.
Derfor ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.      

                   Bertolt Brecht, til norsk ved Georg Johannesen


Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier

Jaja, noen synes visst at jeg er ekkel

for det andre: min personlige mening er at man ammer en unge mens den er baby. etter fylte ett år er ikke ungen en baby lenger. å amme barnet lenger enn dette opplever jeg som ganske ekkelt, og det er så visst ikke noe jeg har lyst til å se offentlig
(…)
og en annen ting. hvordan funker ting i sexlivet deres? først skal du fungere som matfat for ungen, og så er det mannens tur? eller er puppene off limit for ham i de årene du velger å amme? tanken på at en voksen mann ligger og nyter brystmelk som en del av sexen er ihvertfall for meg ganske ubehagelig.

(signert Anti-amming jenta)

Joda. Jeg visste allerede før jeg stilte opp til Magasinet-saken "For store til å bli ammet?" at langtidsamming er et tildels kontroversielt tema. Likevel har jeg latt meg overraske av karakteristikkene enkelte internettdebattanter har slengt ut av seg i dagene som har gått etter at artikkelen sto på trykk.

 

Nei, dette er nok heller snakk om mødre som har en psykologisk avhengighet av den nærheten de føler ved å amme sine barn, og derfor tvinger på barna morsmelk for sin egen tilfredsstillelse ført og fremst. Så bruker de bare det at "barna vil ha" som en unnskyldning for sin egen forvridning og vrangforestillinger, og som berettigelse for sin egen nytelsesopplevelse som de ikke klarer seg uten.

Og at barna visstnok ikke tar skade av dette, tror jeg heller ingenting på. De utvikler avhengighet av både ammingen og nærheten til moren, og løsrivelsesprosessen som burde foregå og starte allerede i ettårsalderen, og den selvrealiseringen som burde foregå om at de er en egen person, og ikke en direkte forlengelse av sin mor, får ikke skje naturlig.

Alt dette kan nok få store konsekvenser for barna senere i livet, både ved at de blir mindre selvstendige og at de ikke klarer seg på egenhånd uten mor, både i skolealder, ungdomsalder og som voksen senere i livet.
(signert ”K J”)

Perverst? Ja selvsagt er det perverst når barnet kommer tuslende og vil ha trøst og ber om å få pupp!
(signert ”greta”)

Kvalmt,ikke noe pupp etter at du står på beina.Unger som går og suger pupp?neifyfaen,spar meg.
(signert ”mann“)

For å være helt ærlig, jeg er selv mamma til en gutt på 3 år. Å amme etter at barnet er 1 år begynner å bli ekkelt. Å se mødre amme barn på 2-3år, ja da lurer jeg på hvilket problem moren har som ikke klarer å la være. Kos og kjærlighet kan gis på mange andre måter enn å suge på pupp. Æsjjj …
(signert ”anonym”)

Barnet trenger ikke ammes lengre etter når det er blitt introdusert for Tine melk og grovbrød med leverpostei…;)
(signert, ”anonym”)

Bare hold dere unna restauranter,12 mnd med amming er nok,kos? se til hælvete og kom dere på jobb,men dere var vel smarte nok til å pule en som har råd til å la dere gå hjemme å leke melkeku
(signert ”mann”)

Jeg er oppriktig overraska over at noen bruker så mye energi på å irritere seg over noe så enkelt og grunnleggende som amming. En del av kommentarer posta i debatten etter artikkelen i ”Magasinet” og under blogginnleggene som tar opp artikkelen er så outrerte at jeg ikke vet om jeg skal le eller grine. Langtidsamming er i følge disse kvalmt, perverst, til hinder for et sunt seksualliv og noe mødre gjør for sin egen skyld. Det kan visstnok få "store konsekvenser for barna senere i livet både ved at de blir mindre selvstendige og at de ikke klarer seg på egenhånd uten mor senere i livet".  Interessant. Riktignok er ikke jeg antropolog eller har annen fagkunnskap om dette, men jeg har så visst ikke inntrykk av at for sterk morsbinding er et gjennomgående problem i så mange og ulike land som Nepal, Bangladesh, India, Sri Lanka, Iran, Kenya og Bolivia. I verden som helhet ammes halvparten av barna fremdeles når de runder to år. Hvis dette var så perverst og forferdelig som en del av de ivrige skribentene – mange av dem riktig så anonyme – vil jeg anta at antallet mødre som valgte å amme utover både et og to år hadde vært lavere.

Kanskje handler dette mye om en manglende forståelse for biologi. Flere av formuleringene vitner om at innleggeren først og fremst oppfatter brystenes funksjon som seksuell. Har vi glemt at vi er pattedyr? Små mennesker er laga for å drikke menneskemelk, akkurat som at sauene, kyrne og hundene har melk godt tilpassa sine avkom. Hvor galt kan det da være å la avkommene få tilgang på denne melka?

Veldig galt, åpenbart. ”Æsj,” er tydeligvis den første reaksjonen mange har når de hører om at barn ammes når de ikke lenger kan kategoriseres som spedbarn. Vel. Jeg har også mange refleksreaksjoner som vitner om liten innsikt i det aktuelle spørsmålet. Ofte opplever jeg at magefølelsen min er å avvise dette nye og fremmede (eller svært gammeldagse) jeg blir oppmerksom på at noen gjør. De har jo valgt annerledes enn jeg! Hvis mine valg er riktige, da må deres være feil. Eller? Eller. Definitivt eller. Jeg forsøker å ta meg selv i nakken og være rede til å møte møte andre menneskers valg med en vennlig tanke om "hvorfor det?" heller enn et stramt "hvorfor gjør hun ikke som meg?". Det blir så mye lettere å være menneske da.
 

Legg igjen en kommentar

Filed under Skriblerier