Kurs i foreldreskap – tull eller gull?

It takes a village to raise a child. Når vi først setter barn til verden, hjelper instinktene våre (og, forhåpentligvis, personalet på barselavdelinga) oss i gang med foreldregjerningen. I tillegg har vi med oss en del forestillinger fra vår egen barndom og seinere refleksjoner om hvordan gode foreldre skal være. Noen har et klart bilde av seg selv som forelder allerede før de får barn, andre akter å ta det som det kommer. Felles for de fleste norske foreldre i dag, er at foreldregjerningen er blitt noe vi er ganske ensomme om. Mange av oss har lite nettverk rundt oss der vi bor når vi får barn, og få å spørre til råds når det butter litt i mot. (Når det butter i mot, folkens, ikke hvis. Vi opplever det alle sammen, vi er bare ofte for stolte eller skamfulle til å snakke om det. ) Er vi i tillegg uenige, foreldrene i mellom, om hvordan ungenes oppdragelse skal håndteres, da kan den moderne kjernefamilien virkelig framstå som øvelser i ensomhet.

Ungene våre er verdens fineste! Klart de er. Og vi elsker dem betingelsesløst, klart vi gjør.  Når vi sier: «Åh, du må høre hva lille Lucas-Linnea gjorde i går,» er det stort sett de sjarmerende/imponerende/morsomme tingene vi forteller hverandre om. Vi er jo så stolte av ungene våre og vil gjerne dele gleden med hele verden! Å fortelle om konfliktene, derimot, sitter lenger inn. Det føles på et vis for privat. Når jeg har kommet til kort i møtet med mine sønners store følelser (Emily Brontë, eat your heart out) har det vært en ensom affære – helt til jeg har turt å åpne meg litt over en kopp te, ved et kjøkkenbord, sammen med andre mødre. Da har jeg gang på gang sett at andre deler mine erfaringer, på godt og vondt. Det er ikke bare jeg som av og til lurer på om jeg har fått en bytting i løpet av natta.

I kommunen der jeg bor har helsestasjonen et tilbud som de ønsker skal fylle litt av tomrommet etter nettverket (jeg innbiller meg at) foreldre hadde før. Prosjektet heter Trygge foreldre kan, og tilbyr både foreldreveiledning og et kursopplegg som heter VÅRS. Da jeg jeg hadde strukket strikken for langt, var tom for ideer og helt utslitt av min egen, ikke-fungerende måte å møte min temperamentsfulle guttunge på,la jeg stoltheten (er jo flink pike, skal «klare sjøl») til side og sendte en mail til helsestasjonen. I løpet av kort tid hadde vi en avtale om en samtaletime for begge oss foreldrene, der avtalte vi at jeg skulle bli med på kurset som snart skulle settes i gang.

Seinere i dag skal jeg på kurs igjen, den siste av fem kvelder. Kurset har tatt for seg temaer som er viktige for samspillet i familien:

  • Gode beskjeder (Oppfatter ungene egentlig hva vi sier, når vi tror vi gir en beskjed?)
  • Ros og oppmuntring (Det er så lett å havne i kjeftefella!)
  • Lek (Hvor ofte leker vi med ungene våre, sånn egentlig? Hvorfor skal vi gjøre det?)
  • Empati  (Denne kvelden fikk jeg ikke med meg, for jeg var hjemme med sykt barn. Vel – det er mye empati i det også.)
  • Grensesetting

Dommen min så langt, er at dette er langt i fra tull! Selv om jeg regna meg som en ganske gjennomtenkt og reflektert forelder allerede før vi møtte opp på helsestasjonen, så har jeg fått mange nye innspill i løpet av disse ukene. Pappaen og jeg har hatt mange fine samtaler som gjør oss bedre i stand til å dra veksler på hverandres styrker i stedet for å irritere oss over den andres svakheter, og vi er i større grad i stand til å dele både glede og frustrasjon over småbarnsfamilielivet med hverandre. Jeg har ikke blitt noen Super-Mam, det blir jeg aldri, men jeg har funnet tilbake til noe av tryggheten og roen jeg hadde før jeg gradvis forandra meg til det skumle kjeftemonsteret jeg så i speilet en morgen.

Kurs i foreldreskap er gull.

2 kommentarer

Filed under Skriblerier

2 responses to “Kurs i foreldreskap – tull eller gull?

  1. Så veldig, veldig enig med deg! Me har sjølv fått god hjelp av Foreldre/Barn tverrfaglig team i kommunen til å sjonglera livet med kronisk psykisk sjukdom hos mor + foreldreskap. Noko av det aller nyttigaste var dei samtalene mannen og eg hadde underveis, me lærte mykje om kvarandres tenkemåtar og forsto meir. Ingen er for reflektert til å kunna utvikla seg endå vidare! Heia alle gode kommunale tilbud til foreldre, måtte dei bli standard landet over.

    • Ja, gode lavterskeltilbud er jeg overbevist om at er både godt for familiene som bruker tilbudene og god økonomi. Det ligger mye framtid i familier som fungerer bra.

Leave a reply to På en hvit hest Avbryt svar