Nå har det snart gått ei uke siden den første delen av «Operation X»-dokumentaren om Helgstrand Dressage traff ridesporten i Europa. Det dokumentaren viser oss at behandling av både hester og arbeidstakere, er opprørende, uten tvil. Om det er sjokkerende, derimot, det vet jeg ikke. Hvis noe skal være sjokkerende, bør det vel være overraskende. At uetiske metoder og dårlige arbeidsforhold er en del av hestesporten, kan vi dessverre ikke tillate oss å være så veldig overraska over.
Andreas Helgstrand selv ga programmet nesten et halvt år med forhåndsomtale, gjennom å trekke dansk TV2 for retten i et forsøk på å stoppe klippene fra å bli vist. Nå er én episode sendt, diverse klipp ligger tilgjengelig, og vi kan kappes om å ta avstand fra Andreas Helgstrand. «Er det ikke deilig å ha noen å hate,» sang Raga Rockers i min ungdom. Det er like sant nå som det var da. Det er både deilig og enkelt å legge Andreas Helgstrand og Helgstrand Dressage for hat akkurat nå.
Men: Hvis vi lar dette handle bare om Helgstrand, lar vi bransjen vår slippe billig unna. At hester trenes med uetiske metoder, og at personell i hestesporten drives beinhardt for alt for lite penger, bør ikke komme som en overraskelse på den som har vært villig til å høre etter. Når Sverre Smevik sier i «Hestemilliardærens hemmeligheter» at han aldri har sett så mange voksne mennesker gråte, sier det mye om arbeidsforholdene. Selv om størrelsen på konsernet gjør at antallet blir høyt, er det ikke bare hos Helgstrand dette skjer. Historiene om staller der kjeften sitter løst, dagene er lange og arbeidsmiljølover et fremmedord, er dessverre mange.
Mange har også stemmene som kritiserer hestesportens svar på «fast fashion» blitt. Diskusjonen om bedømming, avl, hvor tidlig unghestene skal prestere og «flashy» versus mer gammeldagse ridehester, har i praksis gått hele mitt voksne liv. Gjennom FEIs «Code of Conduct» ble strengere krav til hvordan hestene skal håndteres uttalt, samtidig er andelen ryttere som håndterer mye hest og lærer å utdanne en hest fra grunnen, minkende. En hest du kan sette deg på og dra rett ut i de klassene du sikter mot, er ettertrakta vare. Jeg er virkelig verken gründer eller økonom, det er gode grunner til at jeg forkasta mine ideer om å bli selvstendig næringsdrivende for veldig mange år siden, men en ting har jeg jo skjønt: Hvis du skal bli rik på noe, må du selge varen din for ganske mye mer penger enn du bruker på å produsere den.
Fôr er dyrt. Arbeidstimer er dyrt. Hvis det er mulig å produsere en konkurransehest folk er villig til å betale mye penger for, på kortere tid gjennom dyremishandling enn gjennom etiske metoder, vil det alltid være noen som er villige til å velge den brutale veien til inntekt. Sånn er det. Ideen om at det ikke er mulig å tvinge en hest til å prestere, må vi bare legge fra oss. Forskninga på lært hjelpeløshet er nå så gammel at den bør være allment kjent blant alle som har en interesse for dyr eller mennesker. Det er vårt ansvar å søke kunnskapen og erfaringa vi trenger for å bli gode hestefolk.
Jeg har vært glad i hester så lenge jeg kan huske. Et av mine tidligste minner er at jeg fikk sitte på med noen i en roadcart, men jeg vet at jeg likte hester før det også. Jeg har også vært glad i hestesporten lenge. Kjærligheten til hestene er enkel. Kjærligheten til sporten er litt mer turbulent. Vi vet stadig mer om hva hestene trenger for å ha det bra. På engelsk oppsummeres det gjerne med «3F: Forage, Friends, Freedom». Hestene trenger nok grovfôr, fordi lang tyggetid er viktig både for fysiologisk og psykologisk velvære. De trenger sosial omgang med andre hester, det er ikke nok å se hverandre gjennom barrierer i stallen og mellom paddockene. Og de trenger en viss frihet til å gjøre valg i livet. Jeg er overbevist om at det er mulig å ha en sport, både på begynnernivå, elitenivå og alt der imellom, hvis vi virkelig vil. I så fall må det være etologien, ikke økonomien som rår.
Hvis vi er villige til det, kan hestesporten fremdeles ha livets rett også for kommende generasjoner. Hvis vi ikke er villige til det, er jeg redd det store flertallet vil vende hestesporten ryggen. Hvis det skjer, vender de store sponsorene sporten ryggen. Da finnes det ikke lenger penger til å drive elitesatsing. Hvis vi vil sikre hestesportens framtid, må vi utdanne oss selv til hestefolk som kan spille på lag med hestens behov. Da er det ikke nok å legge ut en post på sosiale medier der vi sier at vi tar avstand fra Helgstrand.
Det begynner gjerne med kjærligheten til hestene. La den aldri ta slutt.
På en hvit hest 
